– Ideelt sett skal jeg lage musikk som regissøren ikke ante at han hadde lyst på, sier Gaute Storaas, komponisten bak filmmusikken til Oscar-nominerte «En mann ved navn Ove».

Fra filmen En mann ved navn Ove. Regi Hannes Holm.

– Kaffe?

Gaute Storaas forsvinner ut døren som knytter studioet hans til resten av huset sitt på Nesodden, kommer tilbake noen minutter senere med to varme kaffekopper. Det som opprinnelig var en garasje er i dag fylt til randen av instrumenter, høyttalere, dataskjermer, opptaksutstyr og CD-er. På veggen henger et utvalg priser som komponisten har mottatt i løpet av karrieren, deriblant et innrammet bevis på Spellemannpris for Dimmu Borgirs «Puritanical Euphoric Misanthropia» fra 2001 hvor Storaas bidro med orkesterarrangementer, og en Edvardpris fra 2007 for musikken til TV-serien og barnefilmen «Elias». Nylig var han i Berlin og hentet et trofé for Best Orchestral Score fra Moët & Chandon Grand Scores for «En mann ved navn Ove» <>, filmen som også er nominert til Oscar.

– Ja, det er jo helt fantastisk! Nå er det andre fryktelig gode filmer som også er nominert til Oscar så jeg aner ikke hvordan dette går. Vi får se!

Oscar-filmen som nesten glapp
Storaas beskriver «En mann ved navn Ove» som ønskeprosjektet han ikke visste om før tilbudet kom, selv om historien fort kunne fått en helt annen vending. Avtaleboken var nemlig så full da Storaas fikk forespørselen at han gjorde noe han aldri ellers gjør, han takket nei til en spillefilm.

– Jeg hadde det utrolig travelt i den perioden. «Så lätt kan jag inte släppa dig», sa music supervisoren for filmen og sendte meg manuset. Jeg leste og fant ut at dette kan jeg ikke avslå. Det betydde at jeg måtte hyre inn hjelp til orkestrering for å få kabalen til å gå opp, noe som var litt smertefullt. Jeg liker best å gjøre det selv, men det var rett og slett nødvendig. I dag er jeg utrolig glad for at han sendte meg det manuset.

Svenske «En mann ved navn Ove» er regissert av Hannes Holm og handler om en gretten gammel mann som gjentatte ganger forsøker å ta sitt eget liv, men som stadig blir forstyrret i akten. Historien skildres på en sorgmunter måte, og Storaas koser seg når slike utfordringer havner på komponistbordet.

– Det var en utrolig interessant utfordring å få. Tvetydighet i musikken har jeg alltid likt, det at du ikke helt vet om det er sørgelig eller strengt, ja, at musikken er kompleks slik folk jo er.

Film «alltid vært en villet greie»
Dialekten avslører oppveksten i Bergen, og Storaas husket at han allerede som 10-åring så «Jungelboken» og la merke til musikken. Det var noe annet enn Mozart og Stravinsky som faren pleide å ta ham med for å høre, noen hadde skrevet dette nå. År tidligere hadde han fått en fiolin av faren, et instrument han aldri ble helt venn med. Klassisk gitar fulgte, men den støvet også ned etter hvert.

– Det hadde nok med at jeg ikke likte å bli fortalt hva jeg skulle gjøre, gliser Storaas, bekrefter at slik har han det fortsatt.

Med tiden plukket han opp en bassgitar, begynte å spille i band, lyttet til discoens avanserte produksjoner, noterte akkorder og fikk interesse for komposisjon. Inspirert av lillebroren, jazzmusiker Vigleik Storaas, beveget han seg inn i blåtonene før han flyttet til Boston på 80-tallet og hentet hjem en grad fra Berklee College of Music. Med base i Oslo jobbet han på revyer, skrev vignetter for TV, lagde musikk til reklame og ble hyret inn som arrangør på flere prosjekter for NRK. Og det skal godt gjøres å finne en norsk popplate fra 90-tallet hvor Storaas ikke har skrevet strykearrangementene.

De siste årene har han derimot viet fullstendig til filmmusikk og TV-serier, og slik håper han det vil fortsette. Bare i fjor skrev han musikk til Nils Gaups actioneventyr «Birkebeinerne», Rasmus Sivertsens animerte versjon av «Hakkebakkeskogen» og nevnte «En mann ved navn Ove».

– Et nokså variert knippe filmer?

– Ja, det er en annen ting som tiltaler meg med filmmusikk. Skal du være ren komponist kan du ikke være så variert, da har du et kunstnerisk prosjekt og et estetisk regime som du skal stå for. Men som filmkomponist kan jeg gjøre alt mulig rart.

– Men du må vel ha en signatur som filmkomponist også, noe som gjør at regissører kontakter akkurat deg?

– Jo, men en signatur kan fungere på mange nivåer. Jeg fikk et utrolig godt kompliment av den gamle musikklæreren min og senere kollega Knut Kristiansen, som hadde sett Ove-filmen uten å ane at jeg hadde skrevet musikken. Han hadde tenkt at dette høres ut som noe Gaute kunne gjort. Og det er en veldig atypisk film for meg, så selv om man behandler ulike universer har man en signatur.

– Hva er det han har hørt, tror du?

– Måten jeg behandler harmonier på, det hender det viser igjen i både heavy metal og country. Men det er vanskelig å gå inn i en analyse av seg selv på den måten.

Komponist versus medfilmskaper
Storaas tilbringer mesteparten av tiden sin i studioet på Nesodden. For selv om det meste av musikken han skriver spilles inn med orkester og musikere, går store deler av jobben som filmkomponist ut på å lage midi-demoer som skal gi produsent og regissør et inntrykk av ideene hans. Og de skal helst være så tett opp mot sluttresultatet som mulig, forklarer han.

– En må jobbe ganske mye med det fordi folk kan ikke lese noter eller forstå en demo som er laget med dårlige lyder. En må virkelig bruke mye tid og penger på det.

– Hvordan er dialogen mellom regissør og komponist når det kommer til musikken? Jeg innbiller meg at det kan være litt vrient om regissøren ikke har et språk for musikken, men likevel ønsker å mene mye om den?

– Det verste er regissører som prøver å kommunisere musikalsk, det går som regel galt.

– Det verste er regissører som prøver å kommunisere musikalsk, det går som regel galt. Jeg spør alltid, hva vil du at musikken skal gjøre i denne scenen strukturelt og emosjonelt? Det høres kalkulerende ut, men filmmusikk handler mye om å ta opp og ned følelser og om å gi historien fremdrift. Er det et avantgardeprosjekt kan du bryte ny mark, men vanligvis må du jobbe med elementer som folk kjenner seg igjen i slik at de kan forstå hva musikken sier til enhver tid. Det er ikke uten grunn at filmmusikk ofte er mer tradisjonell enn annen musikk.

– Som filmkomponist, hva forteller det om deg?

– Jeg synes det er deilig å kunne forsyne meg av historien, jobbe med fortellinger. Å skrive ny konsertmusikk er noe annet, og når du jobber med film må du skifte fokus fra å være komponist til å være medfilmskaper. Ideelt sett så er jeg med på å oppfylle visjonen regissøren har for filmen, og ideelt sett skal jeg lage musikk han ikke ante at han hadde lyst på.

Og musikken er ferdig når deadlinen krever det.

Ideelt sett så er jeg med på å oppfylle visjonen regissøren har for filmen, og ideelt sett skal jeg lage musikk han ikke ante at han hadde lyst på.

– Jeg pleier å ha heftige deadlines, det er også noe jeg liker. Alle filmer har en release, og det er såpass mye markedsføring som skal gjøres at den er absolutt. Du er ferdig når du må. Deadlinen er den beste vennen man har, ellers hadde jeg sikkert sittet her med det første stykket mitt ennå. Ingen inspirator er så god som giljotinen!, gliser komponisten.

Erfaring kommer med ansvar
Etter mange år i bransjen føler han et visst ansvar for å dele av erfaringene sine med nye, fremadstormende filmkomponister. Tidvis underviser han ved filmkomponiststudiet ved Høgskolen i Lillehammer, og gjennom ulike fora stiller han seg tilgjengelig for spørsmål fra ferske filmkomponister. Som oftest er henvendelsene knyttet til kontrakter og honorarer.

Selv er han en smule bekymret for filmbransjens fremtid.

– Vi har ennå ikke blitt rammet av samme jordskjelv som musikkbransjen, men vi er nok på vei. Når det meste kommer over på streaming er spørsmålet om det vil være nok penger å lage film for, og om verdien av de rene musikkrettighetene vil smuldre opp. Iblandt skjer det at jeg bruker opp hele budsjettet jeg får på produksjonen, orkesterinnspilling, solister, mix, og så videre, mens det jeg tjener er royalties. Jeg har gjort en del ting som har gått bra og jeg har ingenting å klage over slik det er nå, jeg er bare litt bekymret. Men jeg må jo bare holde på, lage bra ting og håpe at folk liker det.

Han nevner komponistene Bernard Herrmann og Jerry Goldsmith som eksempler på noe av det ypperste innen filmmusikk, og holder sistnevntes soundtrack til «Chinatown» av Roman Polanski fra 1974 som en personlig favoritt.

– Herrmann og Goldsmith har en blanding av originalitet, oppfinnsomhet og utrolig musikalsk dyktighet. Du kan virkelig høre at de er velstuderte og likevel bryter ny mark, de er oppfinnsomme. Samtidig tjener de historien godt, uten at det blir en formel. Kanskje skyldes det tiden de jobbet i, de hadde større muligheter. I dag må man lage så mange demoer at produsent og regissør har mye mer makt over musikken enn de hadde på 50-, 60- og 70-tallet.

– Originalt, oppfinnsomt og musikalsk dyktig: Går du selv inn i prosjekter med samme sjekkliste?

– Jeg prøver bare å tjene historien og lage noe jeg synes jeg kan stå inne for. Det er vanskelig nok.

London på ønskelisten
I mai venter innspilling av musikk til en ny «Elias»-film med Stavanger symfoniorkester. Videre på ønskelisten står ting han ikke gjort tidligere, for eksempel musikk til TV-krim og elektronisk musikk. Som han sier, «jeg er en nysgjerrig mann». Han er også klar for å krysse flere landegrenser med musikken sin. Storaas har gjort flere svenske filmer i senere år, noe som har gitt mersmak for utlandet, særlig Europa.

– Europa foran USA, det har med spillerom og type film å gjøre. Selv om vi får til veldig gode innspillinger i Norge er det ingen tvil om at i London eller i Los Angeles har de så mange supergode studiomusikanter, rom og teknikere som jobber med dette hele tiden at du får akkurat den lyden du vil ha. Jeg har i alle fall lyst til å spille inn et score i London før jeg dauer!

Publisert:

Del: