En pianist på leting etter det sannferdige

I kantinen på Musikkhøgskolen er det sjeldent stille rett før jul. De fleste studentene ser ut til å ha tatt juleferie, og bare de aller ivrigste øverne tusler forbi, i retning kaffeautomaten.

Stillheten er nyttig for oss, for pianisten Vebjørn Anvik (54) snakker ikke så høyt.

– Det har litt med tid å gjøre, det at jeg ikke har gitt ut noe solo før nå. Men det er også viktig for meg at det jeg gjør er så gjennomarbeidet som mulig. Jeg ville ikke spille inn noe bare for å spille inn noe. Jeg ville vente til jeg var sikker på at jeg hadde noe som var verdt å formidle, sier han.

Likheter og ulikheter under overflaten
I høst gjorde Anvik sin platedebut som solist, med musikk av Lasse Thoresen og Maurice Ravel. Han har høstet lovord i både Klassekampen og Morgenbladet for sine detaljorienterte, klangfulle tolkninger, og for sammensetningen av de to komponistene. Thoresens klangorienterte naturbilder i de tre Invocations of Pristine Light, Rising Air og Crystal Waters, står uanstrengt sammen med Ravels Miroirs, med sine fugler, nattlige stemninger og havassosiasjoner.

– Disse to komponistene har noen klare overflatelikheter: de flytende klangbildene, et impresjonistisk uttrykk og naturkoblingene. Hvilke likheter og forskjeller finner du mest interessante mellom Thoresen og Ravel?

– Jeg har spilt mye Thoresen gjennom årene, både solo og kammermusikk. Da Invocations kom, den første i 2011 og de siste to i 2015, ble det en slags dør for meg til å gjøre noe mer med Thoresen som solopianist. Jeg liker det såkalt franskklingende hos ham, Thoresen sier også selv at hans klangideal ligger nær det franske. Selvfølgelig er det snakk om komponister fra hver sin tid og med individuelle tonespråk. Med de fellestrekkene som finnes, synes jeg likevel det er interessant å koble disse stykkene til Ravel, ikke minst fordi begge komponister har et naturlig fokus på et koloristisk musikalsk uttrykk.

– Miroirs har jeg hatt på repertoaret lenge, og det er dessuten noen idémessige slektskap mellom dem og Invocations. Begge verk inneholder skildringer av natur og elementer som kan oppleves i naturen, for eksempel finnes her hos begge komponister skildringer av fugler og vann som bilde– og lydmotiv. Det interessante ved sammenstillingen er både hvordan de samme idémessige motiv eller bilder kommer personlig til uttrykk hos de to komponistene, og også hvordan de – fra hver sin innfallsvinkel – bruker naturen som utgangspunkt for musikalsk fortolkning.

– Når det gjelder forskjeller, så opplever jeg at det ligger et reflekterende filosofisk element hos Thoresen. Det kan henge sammen med det religiøse aspektet hos ham: Musikken kan høres ut som rene naturbilder, men så har de en ytterligere symbolsk mening, og dette er åpenbart en dimensjon som påvirker hvordan Thoresen skriver. Ravels musikk på sin side har en annen ideologisk bakgrunn. Musikken er mer som en rent poetisk strøm, med lekende innfall, og er gjennom flere generasjoner etablert som et betydelig verk innenfor det 20. århundres klavermusikk.

«Noe ekte» pluss et personlig uttrykk
– Når jeg hører på denne innspillingen, så hører jeg en ganske nøktern pianist. Jeg vil ikke si at du låter innadvendt, men kanskje diskret, aldri brautende, ikke så åpenlyst briljant. Er det et bevisst valg fra din side?

– Det er vanskelig å si. Når jeg spiller, er jeg alltid på leting etter en slags sannferdighet. Noe vesentlig. Jeg er ikke så interessert i å sette meg selv i sentrum, men samtidig vil jo mitt eget uttrykk blande seg inn. En musiker kan ha funnet noe som føles ekte, men så låter det helt annerledes enn når en annen musiker gjør det. Det ene trenger ikke være bedre, eller riktigere enn det andre.

Jeg er ikke så interessert i å sette meg selv i sentrum, men samtidig vil jo mitt eget uttrykk blande seg inn. En musiker kan ha funnet noe som føles ekte, men så låter det helt annerledes enn når en annen musiker gjør det.

– Du er kanskje mest kjent som pianisten i Grieg Trio. Men du underviser også i akkompagnement og kammermusikk. Tror du din bakgrunn og erfaring som kammermusiker og akkompagnatør gjør at du får en annen innfallsvinkel til solorepertoaret enn en pianist som jobber mer som solist?

– Det kan hende. Men jeg har vært opptatt av å hele tiden også jobbe med solorepertoar. Det har bare ikke blitt så eksponert. Jeg tror det er viktige ting å lære begge veier. Som kammermusiker lærer du å lytte på en helt annen måte. Du blir oppmerksom på andres innspill og uttrykksform, samtidig som du må være bevisst din egen stemme. Som solist er det nettopp den stemmen man dyrker og utvikler.

Søker det «ekte» også hos andre pianister
– Hvordan har det vært for deg å være helt alene med denne utgivelsen?

– Annerledes. Det er en helt annen opplevelse, fordi du nettopp må være så klar over denne egne stemmen. Samtidig er pianister vant til å være alene med instrumentet, de fleste av oss har vært det siden vi var helt små og begynte å spille. Pianoet er et selvstendig instrument, og som solist er du din egen dirigent. Det er også veldig givende.

– Som solist opplever jeg at du skiller deg stilmessig fra mange andre pianister i Norge i dag. Hvilke pianister beundrer du selv?

– Åh, det er mange. Men å høre Rachmaninoff spille sin egen musikk er veldig spesielt. Han er romantisk, og tempomessig helt fri, men likevel helt uten sentimentalitet. Emil Gilels har et overblikk, en klangkvalitet og tonedannelse som har vært veldig inspirerende for meg. Krystian Zimerman formidler både dybde og naturlighet, og en perfekt balanse mellom form, tekstur og farger. Det er alltid estetisk smakfullt og briljant, men aldri show off. Og så hørte jeg Radu Lupu spille Schuberts G-dur Sonate i Berlin for noen år siden. Det var fantastisk. Det var et sånt sjeldent treff mellom musiker og komponist som gjør at det føltes helt sant og ekte.

Oppfordrer studentene til å finne sin egen stemme
– Det virker som dette med ekthet, sannferdighet og usentimentalitet er noe som går igjen hos deg. Hvordan formidler du din innfallsvinkel til studentene du underviser?

Det viktige er å hjelpe studentene til nettopp å finne frem til sin egen stemme, sin egen tolkning.

– Jeg vil aldri prøve å påtvinge noen andre min tolkning. Det er ikke veien å gå. Det viktige er å hjelpe studentene til nettopp å finne frem til sin egen stemme, sin egen tolkning. Om det trengs, vil jeg naturligvis komme med noen tips til hvordan det kan gjøres, stilmessige innfallsvinkler, generell forståelse av en komponists stilrammer, for eksempel. Men jeg er opptatt av at studentene finner sin egen vei.

– Denne platen er allerede blitt godt mottatt. Hvis du skulle laget en oppfølger – hvilken musikk ville du valgt?

– Det har jeg ikke bestemt meg for. Det finnes så mange muligheter at det er vanskelig å velge! Men kanskje kan det være noe wienerklassisk? Eller Chopin? Det har jeg lyst til. Og kanskje i kombinasjon med noe nyere? Det gjenstår å se.