Komponist Lasse Thoresen deler refleksjoner rundt det å skrive musikk i en flerkulturell samtid i denne reaksjonen på Erik Dæhlins essay om komposisjon og appropriasjon.
Musikkforleggerprisene er nettopp delt ut.
I noen sitter folk og øver iherdig. I andre sitter det et helt symfoniorkester. På kammerset står en fløytist og leker seg. I kjelleren har Barokksolistene invitert til tidenes barokkrølpefest.
Jeg var for kategorisk om orkestrene. Men den skrevne musikken må ivaretas som nasjonal kulturarv – hvis ikke orkestrene, hvem? spør Lasse Thoresen i dette innlegget. Debatten startet med at han leverte inn sitt siste verk for orkester.
Oslo-Filharmonien viser eksempler på gjenbruk av norsk, ny musikk.
Lasse Thoresens verk handlar om å vere, men er på ingen måte musikk berre for eitt augeblikk. Og Valentin Silvestrovs sjuande symfoni trefte ekstra sterkt med flyktningen Silvestrov sittande i publikum.
– Jeg orker ikke gå inn i en tunnel flere ganger for å gjøre ferdig et verk som blir spilt én gang og som aldri blir fremført igjen, sier Lasse Thoresen.
Ballade publiserer komponist Gisle Kverndokks syv anbefalinger til verk av nålevende norske komponister, en serie han nylig startet på egen Facebookside. Her er Kverndokks andre anbefaling, komponisten Lasse Thoresen.
Komponisten har sett seg lei på at institusjonene kun er interessert i premierer.
Folkemusikkens tradisjonelle grep får ny aktualitet i samtidsmusikkens eksperimenter, skriver Emil Bernhardt. Teksten er basert på et foredrag holdt i tysk radio i programmet “Neue Musik” (Deutschlandradio Kultur) i januar i år.
