Musikalsk speed-date

Sent lørdag kveld, etter syv besøkte konserter tenker jeg: Hvor blir artistene av i alt mylderet? Hvor blir det av konsertopplevelsen, musikken, det som ikke er fragmenter av noe som kanskje er godt, hvis jeg husker det i morgen?
Minutter på å spille seg inn
Det er ikke en showcase-festivals sentrale oppgave å programmere en sammenheng på en scene — i alle fall tenker ikke Sørveiv slik, i følge bookingsjef Jon Gotteberg. Deres seks scener innen en radius på rundt 200 meter gjør det mulig å få smakebiter fra hele programmet i løpet av festivalen. For en erfaren bransjeperson antar Gotteberg at det bare tar noen minutter å vurdere en artist. Med andre ord kan det være snakk om et ti-minutters vindu å spille seg inn på. 

– Artistene må derfor gi alt. Jeg håper at det ikke er noe negativt for dem, men at det gir dem et kick. Her har vi delegater fra England, Tyskland, Danmark og Sverige. Så om du som artist leverer tidens oppvisning, blir det spillejobb, forteller han på lørdag.
– Hva har dere tenkt når dere har programmert?
– Vi en showcase-festival. Vi er et filter som skal vise frem nye artister til et bransjepublikum som er interessert i å lære mer om norsk musikk. Vår idé er at du kan gå på Sørveiv, se 40 band på to dager, og være oppdatert på norsk, og til en viss grad også dansk, musikk.
– Avslutningsbandene skal smelle litt siden det er sent på kvelden. Og vi ser litt på teknikken, altså hvilke instrumenter bandene bruker. Vi prøver å ikke se på sjanger, men heller på uttrykk. Er det et støyende rockeband vil vi kunne velge scenen Charlies, mens en stillferdig elektronisk artist som krever konsentrasjon setter vi på Aladdin. Men de som har fått litt omtale allerede, så vi forventer flere folk, settes på de største scenene.
– Hvorfor dansk musikk?
– Kristiansand ligger nærmere Danmark enn Oslo. Og Sørveiv er skapt med en regionstanke der vi ser Kristiansand som det nordlige punktet i en region som strekker seg ned til København og kanskje Hamburg, og bort til Gøteborg og Malmø. Siden starten har vi brukt mye tid på det danske markedet. Det handler også om at vi ønsker å gi noe litt noe annet enn by:Larm, Trondheim Calling eller Vill Vill Vest.
Han forteller at Sørveiv ønsker bred sjangerspredning, og kjønnsbalanse med omtrent like mange mannlige som kvinnelige artister, uten at det er tallfestet.
Hva skjer når man løper mellom?
Men hvilken forståelse får publikum av musikken om de oppfører seg som bransjefolk? Hva kan man si om en festival – og artister – når konsertene oppleves i fragmenter?
Lørdag kveld var jeg innom 12 av 20 konserter, og med to unntak rundt 15 minutter per konsert.

Første band ut er danske rocke-gruppa Entrepeneurs på Biscenen. Det låter rett frem bra der de spiller som så vel minuttene, som hvert heftige riff teller. Vokalen er noe jeg i løpet av kvelden skal tenke på som noe typisk dansk. Det handler ikke om engelskuttalen men snarere om deres hang til falsett og kunsten å strekke den ut og frem i lydbildet. I dette spennet skapes spenning.
Oslo-bandet FOAMM følger på Charlies med drømmepop med jord- og shoegaze i tonekantene. Jeg forestiller meg at hele bandet står med småblomstrete skjorter, som hentet fra 70-tallet popen referer til. Men nei. Bare vokalisten har en frisyre som står i stil. Det har selvsagt ingenting å si for musikkopplevelsen. Musikken er lett å like, lett å roe ned med, og lett å bli ukonsentrert av der lyden mer svever over enn faktisk fester seg i det ganske pakkede lokalet. Kanskje skyldes det at jeg ser på klokka. Jeg skal jo rekke videre.
Et øyeblikks gull
Jeg opplever å ha altfor kort tid med Napoleons Gold, festivalens eneste gjester fra Luxemburg.

For det blir et øyeblikk med gull. Og akkurat der er Gottebergs tese sann: Det tar knapt minutter å miste pusten av det to menn med trommer, cymbaler, push-maskin, laptop og ferdigsamplede vokaler spiller ut på Aladdin.
Konserten skal vise seg å være det mest originale som serveres Sørveiv-publikummet, i hvert fall i min bok. Lyden overdøves ikke av referanser til andres – eller tidligere tiders – arbeid. Enklest forklart kan den beskrives en form for organisk EDM. Likevel går folk, i løpet av den korte tiden jeg var der rakk det å bli skrint i lokalet. Jeg tror ikke det var bare fordi folk – som meg – skulle videre til Ludvig Moon. Men noen bedre forklaring finner jeg heller ikke.
Urettferdige sammenlikninger
Uansett er det urettferdig å sammenlikne det tidligere Team Me-medlemmet Anders Magnor Killeruds nye prosjekt med klubbmusikken jeg gikk fra. Killerud har holdt seg i samme indiepop-land som sitt tidligere band.

Det er så mye som likner: Uttrykket er morsomt på samme måte. Tamt og kraftfullt på samme vis som i tilsvarende nesten-altfor-mange-persons-band i samme sjanger. Det er egentlig forslitt. Likevel er det i all sin letthet også ganske sjarmerende.
Jeg vil imidlertid at kremen av det nye også må komme med noen form for nytt. Det behøver ikke være med mening, eller budskap. Men det bør være noe jeg ikke har hørt meg lei på før, gjennom flere tiår, sukker jeg i mine notater.
90-tallet er i ferd med å bli det nye 80-tallet på referansetoppen. Tamburinen får sin re-renessanse. Likevel kan en ikke fra bakerste rad si annet enn at det Ludvig Moon gjør fenger, og at vokalisten sjarmerer hver gang han sier ‘vi er Ludvig Moon’ mellom låtene. For det har han fått beskjed om.

Det sies jo at denne er død. Det er lite i Sørveis program som snakker døende sjanger. Det at den tidvis kan være døll, vanskelig å fornye, og for mettet på oppbrukt opprør, er derimot en annen sak.

Frisk folkemusikk
Det er forfriskende å komme inn på Sørveivs minste scene; Vaktbua og høre folkemusikk fra Setesdalen. Den er tatt inn i programmet som del av det regionale.
Raabygg er uten tvil det mest eksotiske innslaget i Sørveiv, på papiret. I praksis låter dette befriende friskt. Jeg har ikke sjangerforståelsen inne, men slåttene har selv der sangen er ordløs referanser til nået som gjør dette gammeldagse til noe langt mer tilstedeværende enn den flytende tidsånden som er spore i så mange av de andre artistenes uttrykk.
Jeg spør meg selv på vei til den danske kvartetten Quick Quick Obey på Charlies om folkemusikken jeg opplever som nyere enn det meste jeg til da har hørt av rock sier mest om mine ører – eller rocken? Det sies jo at denne er død. Det er lite i Sørveis program som snakker døende sjanger. Det at den tidvis kan være døll, vanskelig å fornye, og for mettet på oppbrukt opprør, er derimot en annen sak.
Men dølle er ikke disse danskene. Igjen blir jeg oppmerksom på vokalbruken. Her er den til og med todelt. Stemmebruken har sin egen poesi. Den vender selv banaliteter til lyriske høyder. «Vet du hva du drømmer om?» synger de på engelsk. Det er klart at de vet det selv. Det er i hver takt, hver melodiøse vending, vært nynnet ko-ko. De gjør drømmen. Spiller den så overbevisende ut at det er tenkelig de vil nå den.

Tid til å dvele
Jeg tenker med meg selv at jeg vil at dette varer. La ikke kortformatet vinne! Pust ut, og inn, og ut igjen. Ha tid til å dvele, forstå det som skjer, på samme måte som disse låtene dveler. Tar seg tid, og holder oppmerksomheten i stadig mettere, tettere øyeblikk. Ha tiden til å få med deg det ubetalelige smilet til vokalisten til venstre når han vet han traff, mer enn én tone riktig.
Det måtte bli en nedtur å komme til Aladdin igjen. Det er kanskje ikke bare norske Einar Stray Orchestras feil at jeg selv med min beste vilje ikke finner ut av det skakke lydbildet. Det har så mye. Det er fele, tilsynelatende mystikk, kontrabass, både mannlig og kvinnelig vokal og strøkent pianospill. Men det blir tamt, som om også musikken selv vil så strebende treffe nesten alt at det hele blir for mye av det gode.
Der orkesteret kanskje tok seg selv høytidelig, tar trioen The Secret Sound of Dreamwalkers lite annet enn selve den bluesa country-rocken alvorlig. Uttrykket er tradisjonelt, nesten etter sjangerboka. Det har imidlertid fylde, og en vokalist som vet å få frem smilene både mellom slagene, og underveis av egen følsom vokalpresentasjon. Alle kan ikke finne opp kruttet, men å bruke det så det eksploderer som dette her – det er også en kunst.
Konsentrasjon og nærvær
Og så tar jeg en liten pust i bakken. Inntil sceneveggen. Jeg aner allerede hva man mister i en slik hastig tilnærming til konsertformatet. Og det er mer enn konsentrasjonen. Jeg husker knapt hva som traff, og hvorfor. Alt har vært så tett og minnene glir i hverandre, selv med notater å lene meg på, er det som de enkelte konsertene har gått i oppløsning. Tilbake er en sum større enn de enkelte delene. Det høres bedre ut enn det er.
Det gjør også The Hallaway som pøser ut rock i et slags post-emo-uttrykk. Inntrykket av ulike vokaltradisjoner forsterkes, øvrig sjangeruttrykk til tross. Den norske vokalen er knappere. Her fungerer den imidlertid, som hos sine amerikanske neo-pønk referanser. Uten videre belegg vil jeg tro forskjellene mellom den danske og den norske tradisjonen skyldes danskenes sannsynlige referanser også fra lenger sør i Europa. Her til lands har man en tendens til kun å se mot vest.

Men akkurat da jeg tror at jeg har nådd et metningspunkt går jeg inn dørene på Biscenen for å få med meg det eneste bandet som ble booket direkte fra Vill Vill Vest. I møte med bergenske Seven Impale er det lett å forstå hvorfor.
Her er svartjazzens uektefødte barn. Det er lyden av fjell og folkeeventyr i taktene, fra flere tradisjoner enn Asbjørnsen & Moe. Det er tungt, mørkt, hardt, detaljrikt med sine doble gitarer, saksofon, en synth som skriker og en vokal som kontrer progrockens melodiøsitet. Det er progressivt i alle ordets betydninger.

Uten videre belegg vil jeg tro forskjellene mellom den danske og den norske tradisjonen skyldes danskenes sannsynlige referanser også fra lenger sør i Europa. Her til lands har man en tendens til kun å se mot vest.

Hvem snakker lenger om metningspunkt i møte med noe så her mektig? Visst er det pompøst. I vokalen ligger etterlevninger av gamledagers hardrock-konseptalbum. Samtidig er det nikk til Bertolt Brecht eller en Kurt Weill. Referansene hentes fra flere sjangerrammer enn de åpenbare.
Banalt, men fint
Det er som flere konserter i en, med en hard rød tråd. Jeg blir over 20 minutter. Og det toppes av påfølgende Siv Jakobsen, hvor jeg blir under hele konserten. Hun er sannsynligvis artisten som i etterkant fortjent vil nå flest.
Med seg på scenen har hun en strykekvartett, kontrabassist, trommis og Einar Stray på tangenter. Det ville lått fint selv med bare henne og gitaren, noe det tidvis også gjør.
Og så må jeg bare lukke ørene for tekstene. Det sterke, og likevel så skjøre og spinkle lydbildet skjuler ingen lyriske snarveier. Det tilsynelatende ærlige blir påtrengende, for ikke å si klamt selvutleverende, uten noe poetisk filter. Det er kanskje gjenkjennelig de lengslene og romantiske feilskjær hun formidler. Men i motsetning til andre overhørte banaliteter i kveldens løp, forblir det banalt privat. Dermed er det kanskje betegnende at låten som traff best var tolkningen av Britney Spears’ Toxic. Den forteller også hva hun kan få ut av bedre råmateriale i bunn.
Avslutningen på Biscenen er svenske Bottlecap. Ballerock beskrev Gotteberg det som i forkant. Det skulle vise seg være en presis beskrivelse. Her holdt det lenge med under halve konserten for min del. Dette er en sjanger det finnes mer enn nok av for mine på daværende tidspunkt mørbankede, og øre ører.