En siste låvedans

Torpfestivalen fylte 10 år siste helgen i juli. Det var også siste gang den lille festivalen på gården Torp i Vestby kommune i Akershus skulle gå av stabelen.
Festivalområdet likner en filmversjon av livet på landet, utenfor allfarvei, med hammerslag og selvmalte skilt. Det er enkle omgivelser som skriker etter – og med det nærmest også krever – trivsel og hygge, på gårdstunet, under de oppsatte teltdukene over retrobord og inne på sceneområdet.

Hemsen med inngang fra låvebrua kalles Vogna. Der er den minste scenen som brukes ved åpning. Der foregår det hele barføtt, og med puter på gulvet, stoler og lenestoler langs veggen. Det er konserter frem til hovedscenen tar over for kvelden, og hemsen blir scenens balkong.
Låvens hovedrom er hovedscene. Takhøyden er høy. Bjelkene er originale og langt over 100 år. Rommet rommer rundt 50 mennesker pluss. Mange må stå i åpningen og utenfor når drone-pop- toner fra islandske VAR drar i gang fredagens første konsert i selve låven.
Hva gjør en slik scene med festivalopplevelsen? Og gjør omgivelsene noe med musikken?

Islendingene veksler mellom det nesten sakralt varlige, og skramlende støy i et format som i begge tilfeller sprenger seg ut av det lille lokalet, og langt ut på grusbakken.
Er dette festens følelsesladde, synth- og falsettdrevne kredibilitet? Svaret er delvis ja. I hvert fall er det lyden som historisk sett likner mest på det indie-uttrykket omgivelsene gir.

Ikke på alvor
Kontakten mellom band og publikum er upåklagelig. Vokalisten Júlíus spøker om sangenes tekstlige sørgelighet. Melodisk er det derimot mindre som sier sorg. For eksempel låten jeg tror heter Varingen og avslutningen har et tempo og en energisk rytme som setter stemningen i helt andre enn mollstemte toneleier.
Både hos VAR og hos de påfølgende artistene opplever jeg en gjør-det-selv-mentalitet i så vel scenefremtoningen som musikken.
Det både låter og synes at det hele mangler litt struktur, og nærmest selvsagt, profesjonalitet. Men jeg opplever også disse manglene som utstuderte, valgte, og villede. Jeg får inntrykk av at det er vilje til å levere noe vakkert, samtidig som det er et vel så viktig å ha det gøy. Som om musikkens alvor må mildnes for festens del, i islendingens tilfelle også unnskyldes. Noe det stadig gjøres mellom låtene, liksom for at alle helst skal kunne le litt mer av det som ikke er til å egentlig le av. Dermed blir det til at selve tristessen og det alvoret de vil formidle ikke kan tas på alvor, likevel.
Ganske gøy
Bandet etter er norske Special Addictions. De er presentert som festivalens fuzzpedal-alibi. Sjangeren som slippes ut over låven er rock, type hard. Igjen er det en uhøytidelighet som gjennomsyrer så vel opptreden som det musikalske uttrykket. Som om låven i seg selv er laget for slik løssluppen head-banging den tidvis tostemte sangen frembringer.
Hvilken gren av hardrocken de befinner seg i veksler. Det viktigste synes å være at det hele slår et kraftig slag for det glade rockebudskap.
Her er det ingen tilbakeholdenhet, ingen sørgelighet, ingen selvhøytidelighet, ingen egentlige reservasjoner. Uten at det skal forstås som direkte tull. Derimot er det ganske gøy.
For innvidde
Jeg stirrer i taket. Stiller meg spørsmålene: Hvordan kritiserer man noe som er utøvd for selve spillegledens skyld, eller også for å fremskaffe festlighetene foran scenen? Hvilke anmelderører har jeg på, når dette treffer mine ører bedre enn forgjengernes, som strengt tatt skal kalles kvalitativt bedre musikere?
Special Addiction kler låven. Samtidig løfter de, både i uttrykk og i kommunikasjon med publikum, frem spørsmålene om dette egentlig er ment for dem som ikke kjenner bandet, konteksten og de andre festivaldeltakerne.
Det er det nok egentlig ikke, skal det vise seg. Akkurat det gjør konsertopplevelsen både forvirrende og litt uforståelig vittig for en som ikke kjenner noen fra før.

Bookingsjef på scenen
Dette er festivalens husband. Vokalist er Tomas Solli. Han er også Torpfestivalens bookingsjef. Etter festivalslutt forteller han til Ballade at festivalen kom til som en venners-venner-fest, og har vokst til å bli også deres venner og venners musikkfest.
At han selv har stått på scenen de ti årene festivalen har eksistert, forklarer han slik:
– Det kan fremstå som litt rart. Vi er det minst profesjonelle bandet på festivalen, og det har vi vært i veldig mange år. Men i starten var det sånne band som oss. Da vi begynte å få bedre og bedre band, begynte jeg å føle meg litt dust som skulle booke og stå på scenen med så mye bedre band. Jeg sa at jeg ikke ville, og det var greit for alle, utenom han som eier gården. Det var kanskje ikke helt seriøst ment, men han ga klar beskjed om at hvis ikke vi spilte ville vi heller ikke få bruke gården. Siden da har vi spilt.
– Er det også du som setter sammen programmet?

– Vi er mange som snakker sammen. Men det er jeg som har hovedansvaret. Det vi tenker på er dramaturgien for kvelden. Vi tenker mer på energistigning enn størrelsen på bandet. For å bruke oss som eksempel: Vi er ganske høylytte, derfor pleier vi å sette oss inn på det punkt på kvelden der du går fra mer rolige artister til mer høyenergi-artister. Det føler vi at funker bra på publikum.
– Publikum skal få følelsen av at her blir det mer energi i låven, og i kroppen. Og så runder vi av med et dansesett, slik at alle kan hoppe og danse og ha det kjempegøy. Vi har også den fordelen at det ikke er naboklager, så da kan vi spille høyt lenge.
Scenen et salgspoeng
Kriteriene for hvem som skal stå på scenen settes fra stikkordet «jordnært» og arrangørenes egen smak. Samt hvem som kan tenkes å spille der. Festivalen har aldri vært et overskuddsprosjekt økonomisk.
– Alle går med tap. Hvordan scenen er plassert på en gammel låve er derfor et stort salgspoeng. Vi spør veldig pent og ydmykt dem vi tror at kan ha glede av å spille for den opplevelsen Torp er. Policyen er ikke å ikke betale, men de fleste spiller for lite. Vi legger ned veldig mange timer selv, og opplever at vi får mye igjen for det i annet enn kroner og øre. Det håper vi alle som deltar gjør.
– Hvordan er det lydmessig å spille på en låve?

– Lydmessig er det helt alright. Akustikken blir bra når du får inn folk. Teknisk har det blitt bedre med årene. Nå er det som å spille på andre festivalscener og mindre pubscener, bedre enn en liten pubscene. Det er ikke Springsteen-lyd. Men det trenger heller ikke vi for å ha det gøy.

For festens skyld
Og gøy var det altså også. Før siste låt; «Evil Knievel» var det cava-utdeling til festivalsjef Marte Strand, før band og publikum byttet plass, og fest-delen av festivalen tok over.
I en studie om Volumfestivalen på Elverum i Hedmark ble det konkludert at «festen er like viktig som musikken for lokale festivaler». Sjelden har den konklusjonen stått mer tydelig for meg enn under resten av Torpfestivalen fredag.
Det svenske rockebandet The Bongo Club gikk på rundt halvtimen etter. De hadde noe av den samme uhøytideligheten som kledde de foregående artistene. Det var som konserten, for ikke å si selve musikken, ikke egentlig hadde noen betydning, utover det at det hele skulle være morsomt.
Låtene som ble fremført hadde kvaliteter det finnes mange av på dusinet. Det var ikke noe som egentlig skulle tilsi at publikum skulle få til å danse polonese mer eller mindre i utakt til musikken. Men så handlet det vel like mye om å feire festivalen, og til sitt bruk forsto også bandet sin egen rolle. De spilte opp til indie-utgaven av låvedans. Og det ble danset.
Jeg tenkte: Dette er ikke ment for meg. Edru, kritisk og vurderende ble jeg stående utenfor og se på hvordan musikken ble til magien som skapte fellesskapet, og med det også vokste til noe mer enn den også ble redusert til. Alt formet av en låve på landet.
Gir seg på topp
Kveldens siste artist før DJ-ene tok over var urørtvinner Cezinando, med backing-DJ. Han åpnet med å fortelle hvor stas det var for en bygutt å spille der på låven. Litt senere spurte rapperen om å bytte til seg øl. Med andre ord, han holdt på, og videreførte stemningen fra tidligere. Festen fortsatte.
Og natt til søndag ble festivalen historie. Det handler ifølge Solli litt om at de vil gi seg på topp, mer om at de har blitt eldre og noe om egen vekst. I tillegg til at selve gården opplever slitasje etter 10 år med konserter en helg om sommeren.
– Vi har fått til en fest innenfor de rammene vi kan håndtere, uten å gå mer kommersielt og bli kjedeligere på den måten. Det å stå i denne avgjørelsen har selvsagt vært litt vanskelig for mange av oss. Det har blitt felt tårer til høyre og venstre denne helgen.