Lydig fest på Vill Vill Vest

En bransjefestival er ikke som andre festivaler: På Vill Vill Vest varer ingen konserter lenger enn en halvtime, og poenget med konsertene er ikke først og fremst å underholde, men å generere oppmerksomhet og oppdrag.
Dette merkes på artistene: Tydelig nervøse musikere skamroser lydteknikerne på de åtte scenene. Men hva med publikum? En stor del av de fremmøtte på konsertene er på jobb mens de lytter til musikken. De har gjerne en klar kjøreplan for hvilke band de skal se når, og hva de skal lytte etter.

Et spørsmål om makt
Maktforholdet i salen er liksom snudd om på under en bransjefestival. Vanligvis er det gjerne slik at publikum beundrer artisten fordi hen er kunstner og representerer noe opphøyd – hen kan noe som publikum selv ikke kan. På Vill Vill Vest og lignende arrangementer er det omvendt: Innflytelsesrike personer i publikum, for eksempel produsenter, booking-agenter og journalister, er der ikke bare for å kose seg, men for å utøve yrket sitt, og er kommer lenger i sin karriere sin enn flertallet av de håpefulle artistene. I kraft av fagkompetanse, erfaring, nettverk og institusjoner i ryggen har bransjefolket makt over dem som står på scenen, og artisten(e) ønsker å behage dette publikummet på en annen måte enn ellers.

Ryddige rockere
Studentstedet Kvarteret, torsdag kveld: Et av Bergens nye pophåp, Marinius, går på. Jeg har funnet plass ved en søyle for ikke å få klaus. Det viser seg å ikke bli noe problem, alle fletter pent innover i lokalet etter hvert som det siger på folk. Jeg kommer meg raskt opp på galleriet uten det minste knuffing. Her oppe fra er det usedvanlig få mobiltelefoner å se. Av dem som fikler med telefonene sine, har alle delegatbånd. Kanskje får de unna litt e-postjobbing der de står? Idet jeg tar en snap, innser jeg at ingen andre tar bilder eller filmer. Så godt som ingen småprater.
Bergens fremste rockescene, Garage, samme kveld: Hardcorebandet Tirades står på scenen. Fremme ved sperringen står én enkelt fyr og headbanger, ellers er det bare moderat nakkenikking å se. En bekjent jeg møter kan fortelle at vokalisten til daglig jobber som hjelpepleier og er en skikkelig koselig fyr.
Jeg skynder meg fra konsertlokale til konsertlokale for å få med meg mest mulig. Ørepropper brukes flittig overalt. I barene rapporteres det om siviliserte gjester og uvanlig lite fyll. Dørvaktene kan melde om ytterst få forsøk på å smugle inn spritflasker. Derimot har de funnet mye frukt i veskene til folk. I løpet av de sytten årene jeg har vanket på Bergens konsertsteder, har jeg sjelden sett mindre rocka gjester.

En ny generasjon
Det kan virke som om Generasjon Lydig har inntatt populærmusikken. Både på og foran scenen er det lite tradisjonell rockementalitet å spore. På det åpne debattarrangementet Lær av våre feil, gir erfarne bransjefolk råd til de yngre om hvordan de ikke skal gå frem. Et kjederøykende panel av førtiplussere sitter i bakgården til platebaren Apollon og forteller skrøner med mer eller mindre tydelig moral. Festivalsjef for Vinjerock, Julie Forchhammer, forteller om hvordan hun for mange år siden var med på å skjenke kjempeseriøse folk fra svensk musikkbransje med tequila og ta dem med på strippeklubb for å få dem til å løsne litt på snippen. Nå er norske bransjefolk i ferd med å bli like streite og profesjonaliserte, ifølge Forchhammer.
Er det nødvendigvis dårlig? Er det så rart at den nye generasjonen ikke gidder å leve opp til inngrodde rockeklisjeer, som smadring av hotellrom og Ozzy Osbourne-diksjon? Er ikke rocken og pønken blitt så standardisert, mytifisert og kommersialisert at det bare skulle mangle at de snusende, normcore-kledde hipsterne på Vill Vill Vest tok avstand fra den?
Vi har sett det komme til uttrykk i samfunnet for øvrig: Generasjon Alvors opprør kan synes å være konformiteten – den som tidligere generasjoner tok avstand fra.

Likevel undres jeg over at en generasjon som har så enkel tilgang på all slags musikk via strømmetjenester, ikke bruker mulighetene til å hente inspirasjon fra flere steder – ikke er mer postmoderne.

Musikalsk konformitet
Merkes denne konformiteten også i det musikalske? Flere av indiebandene på Vill Vill Vest både ser og høres svært like ut: fire eller fem personer, gitarbasert klang, lys og luftig vokal med litt kontrollert knekk iblant. Klisjéfylte tekster på engelsk om stjerner og sommerfugler, uten særlig snert eller annet budskap.
Det er også lite spenning mellom det tekstlige og det musikalske. Ordene virker mer som en nødvendighet for å legitimere vokalen enn som en integrert del av et kunstverk. Håndverket det er å skrive tekst og musikk som enten smelter sammen, utfordres gjensidig eller på annen måte står i et interessant forhold til hverandre, er ikke godt representert på Vill Vill Vest. Følelsen av at tekst og musikk går opp i en høyere enhet uteblir.

Av alle bandene jeg ser, er det kun Shakai og 9 grader nord som kan sies å virkelig blande sjangre og innføre utypiske instrumenter og stilelementer i lydbildet. Blant dem jeg ikke rekker innom denne gangen, bør Seven Impale og Snø nevnes som eksempler på band som i det innspilte materialet synes å dyrke en særegen klang og har en tydelig retning med sitt musikalske prosjektet.
Men er det nødvendig at populærmusikken er original? Kan vi ikke skippe intellektualiseringen og bare ha det fett og danse litt?
For all del, det kan også være helt bevisst og dessuten dypt provoserende å bare ville kose seg. I torsdagens paneldebatt Hvor ble det av budskapet? fortalte Edvard Valberg fra Honningbarna at det å ha det gøy er et viktig politisk prosjekt for bandet hans.

Hvordan kan ungdommer som har hatt et så rikt utvalg av inntrykk lage musikk med et så strømlinjeformet uttrykk?

Likevel undres jeg over at en generasjon som har så enkel tilgang på all slags musikk via strømmetjenester, ikke bruker mulighetene til å hente inspirasjon fra flere steder – ikke er mer postmoderne. Hvordan kan ungdommer som har hatt et så rikt utvalg av inntrykk lage musikk med et så strømlinjeformet uttrykk?
Kanskje handler det om hva slags samtid en ønsker at musikken skal speile: Der jeg ønsker meg musikk som hjelper meg å forstå et komplekst og multikulturelt samfunn, finner jeg tegn på en navlebeskuende generasjon som virker som om de ikke har noe å melde. Akkurat som i andre kunstarter savner jeg sinne, indignasjon og tydelig temperament. Kunstnere som retter blikket utover og vil meg noe.
Er det høna eller egget? Kan musikalske trender påvirke bransjen og lytterne i en kjedeligere retning? Eller er det den allerede dølle Generasjon Alvor som får de musikerne den fortjener – musikere som synes å kopiere hverandre snarere enn å utfordre hverandre? En ting synes i hvert fall sikkert: Det sløye er byttet ut med det polerte, og det er allerede lenge siden tatoveringer signaliserte noe som helst.

Gammelfeministens klage
Fredagen er det litt mer liv i konsertlokalene. Bandet Hage spiller for fullt hus på Garage. Musikken likner de andre indiebandene, og de to frontfigurenes tekster handler nesten uten unntak om hjertesmerte. Jeg kjenner meg pinlig berørt over hvor tradisjonelt og ”jentete” det er, og skulle ønske flere unge kvinner hadde rikere musikalske prosjekter enn å synge med såre stemmer om gutter. At en i musikken kunne finne flere tegn på at kvinnefrigjøringen har kommet langt i vår del av verden, men at musikken også ytret at vi ennå har langt å gå – og at unge musikere kanskje til og med banet vei for kommende generasjoner.
En forskjell fra konserter med lignende band på den tiden da jeg var i Hages målgruppe er kjønnsrepresentasjonen i publikum. På Garage er det like mange menn som kvinner denne kvelden, og menn både med og uten delegatbånd virker begeistrede over det de hører. Det kan vel sies å være en fremgang i det minste, at det er blitt mer stuerent for (unge) menn å digge musikk skapt av (unge) kvinner. Eller er dette et usedvanlig interessert og godvillig publikum? Er bransjemenneskene ivrige etter å spane etter unge, kvinnelige artister? Håper de ennå på å finne hun der som redefinerer hva det vil si at musikk låter kvinnelig og står for det?
Kanskje er det for mye å kreve at unge kvinnelige utøvere på død og liv skal være originale både tekstlig, musikalsk og i valg av instrument. Det er jo like mye de unge mannlige utøvernes ansvar å vise at de setter pris på kampene som har blitt utkjempet av foregående generasjoner og å ta ansvar for å fortsette jobben. Enkelte vil også hevde at det at en ung kvinne skaper noe som føles ekte for henne – uten å bry seg om hvilke rammer andre ønsker å sette for henne – er feministisk nok i seg selv.
Er det så enkelt? Jeg hører ungdommens argumentasjon for mitt indre øre: ”Hvorfor skulle vi ikke bare lage akkurat den musikken og skrive akkurat de tekstene vi føler for? Vi gjør vel hva faen vi vil!”
For all del, Generasjon Konform, kjør på: Sjokker oss ved å kjede oss.