DKS-debatten anno 2015: – Står formen i veien?

Denne kommentaren sto først på hos ballade.no 11. november 2015. I langhelga har vi funnet fram noen arkivsaker, blant annet denne som kanskje kan gi resonans hos alle de Ballade-leserne som engasjerer seg i hva Den kulturelle skolesekken skal være.

Les også: «Alle« vil ha DKS, men elevene er mest kritiske. DKS-rapporten er her.

Les også: Oxford Research’ flaue rapport om DKS og Kulturtanken – Hans Martin Austestad

Etter premieren på Per Åhlins animasjonsfilm «Reisen til Melonia», som gikk på kino over hele Norden i 1989, var kritikerne i villrede: «For hvem har Per Åhlin laget denne sagaen? For deg, for meg, for tenåringer? Han vil vel snakke til oss alle, men formen står i veien», skrev Göteborgpostens anmelder.

Både stemmene og tegningene i filmen kunne lett plasseres innenfor et barnefilmunivers. Men sagaen omhandlet flukten fra én øy som representerte en kynisk industrialisert verden, til en annen, som var fri og økologisk, i en variasjon over Shakespeares «Stormen». Og ikke nok med det: Shakespeares komedie ble også oppført som et skuespill i selve filmen. Åhlin presenterte altså en politisk og selvbevisst metaforestilling for hele familien.

Planen i høst var opprinnelig at jeg skulle anmelde én eller flere skolekonserter i regi av Den kulturelle skolesekken (DKS). Men etter å ha sett gjennom de aktuelle programmene til DKS i Akershus og Østfold, fra oktober frem til jul, var jeg i villrede: Hva var mest interessant å skrive om? Hvordan forholder jeg meg til det som først og fremst presenteres som skolekonserter?

Et kunstsyn for barna
Måten vi ser på kunst for barn kan se ut til å ha endret seg siden premieren på Åhlins animasjonsfilm i 1989: – Det er ingenting ved kompleks musikk som gjør den utilgjengelig for barn, sa for eksempel den britiske musikkforskeren Alexandra Lamont, som var invitert til konferansen «Kunsten å dele» i fjor høst.

Og om kvalitetsvurderingene som har ligget til grunn i Kulturrådets ordninger for barn og unge, som nå fases ut, sier saksbehandlerne Tora Ferner Lange og Rolf Engelsen at de ønsker at man går vekk fra begrepet barn og unge som hermetisk lukket kategori.

Festivaler som MiniØya og Ultima presenterer et lignende syn på hva et program for barn og unge kan inneholde — og hvilken kunst som kan angå dem. Barn skal eksponeres for kunst som tar dem på alvor. Det finnes ikke noe skarpt skille mellom voksen- og barnekultur, også barn kan ha utbytte av «komplekse» uttrykksformer.

Til forskjell fra disse institusjonene, som ofte forutsetter at foreldrene velger dem for barna sine, har skolesekken et unikt utgangspunkt i og med at publikum er garantert. Barna har rett nok noe mulighet til å påvirke, og i noen tilfeller får skolene også være med i prosessen med å velge hvilke produksjoner de ønsker seg. Like fullt er det en rekke rent kommersielle hensyn DKS gjennom skolerammen i mindre grad må ta hensyn til enn festivalen som søker publikum. Å vise fram alternativer til de mest utbredte, kommersielle kulturuttrykkene er dermed en mulighet — og utvilsomt en viktig oppgave innen denne rammen. Den kulturelle skolesekken viser at det finnes noe annet. Og ingenting ved bredden i de to høstprogrammene tyder på at fylkene ikke tar dette ansvaret på alvor.

Den kulturelle skolesekken viser at det finnes noe annet.

Programmet er i seg selv mangfoldig sammensatt, og flere av forestillingene inneholder flere sjangre. Dessuten sikrer de at barna til sammen får møte både lokale og internasjonale utøvere. Et tydelig eksempel på dette er programmeringen av Pearl River-band, et resultat av at DKS Akershus har samarbeidet med kinesiske musikere fra byen Guangzhou i flere år. Et langvarig samarbeid av denne typen åpner for å introdusere både en ikke-vestlig musikalsk kontekst og workshop som arbeidsform.

Folkemusikk og 80-tallsperler
For en som kunne ha gått på mange av DKS-forestillingene i andre sammenhenger — hvorfor føles det ikke relevant å oppsøke dem i denne rammen? Står formen i veien?

Når jeg blar i programmet, er det lett å se hva som er tanken med programpostene som helhet, og hvorfor de blir presentert på skolen: Ofte handler det om å gjøre barna kjent med en sjanger. Sjangerintroduksjoner, som kombinerer ulike kunstformer og/eller lyd og bilde er en gjenganger.

Av disse er det kun musikalske popperler fra 80-tallet, som Akershus DKS har på programmet, som virker umotivert i mine øyne. Retroforestillinger som denne virker nostalgisk på popmusikkens vegne, og gitt at den er ment å ha pedagogisk verdi, blir spørsmålet om barneskoleelever trenger en innføring i 80-tallsslagere.

Sammenlignet med Østfold har Akershus DKS gjennomgående flere programinnslag som bærer preg av et tydelig ønske om å forvalte «lokale» musikktradisjoner. Veronica Akselsens framføring av tatersanger og Laus Levandes presentasjon av folkemusikk og dans fra Akershus er to klare eksempler på forestillinger som passer inn i en pedagogisk formidlingsform, uten at det virker forsert. To tyngdepunkter i høstprogrammet ser ut til å ligge på folkemusikk og verdensmusikk, mens Østfold i noe større grad har satt opp yngre, sjangerutfordrende jazzmusikere som Hedvig Mollestad trio og Nils Berg Cinemascope.

Uklar mottaker
I likhet med festivalenes kunstsyn, opplever jeg at DKS-programmene også tar utgangspunkt i tanken om at kvalitetsbegreper innen kunst er tilsvarende både for barn og voksne. Flere av disse forestillingene blir, eller kunne blitt, presentert for et eldre publikum. Forskjellen ligger dels i konsertarenaen og selve rammen for konsertene, de er gjerne nødt til å være en skoletime lange, dels i at presentasjonen er ofte tilrettelagt for barn og unge, og gjerne utpekt til spesifikke alderstrinn. Måten man henvender seg til mottakerne på i programtekstene, avslører likevel en viss ambivalens:

«Lurer du på hvordan is høres ut? Og på om instrumentene kommer til å smelte? Det får du vite på konserten», lover Terje Isungsets DKS-produksjon, som ser ut til å henvende seg direkte til barna.

«Hvem visste vel at den kjente Kråkevisa er en norsk middelalderballade?» spør folkemusikk-musikerne i Trio Mediævel retorisk, uten en like klar mottaker.

«Vi lover en konsert som garantert vil vekke eventuelle morgentrøtte elever!» skriver Shoot! Hedvig Mollestad trio hakket mer offensivt, men tilsynelatende med lærerne og administrasjonen i tankene. Nettopp henvendelsen til publikum er et godt sted å starte hvis DKS ønsker seg ut av «den hermetisk lukkede kategorien barn og unge», som Ferner Lange og Engelsen antyder. Spørsmålet om hvem som presenterer hva for hvem, og hvorfor, er avgjørende.

Best på barneskolen
«DKS fungerte bedre på barneskolen enn på ungdomsskolen», sier tre niendeklassinger til Ballades anmelder Margrethe Kvalbein etter en gymsalkonsert i Østfold i januar. Ungdommene gir uttrykk for en slags likegyldig tilfredshet etter konserten med bandet Pixel.
De tre elevene opplever DKS som løsrevet fra undervisningen. Det kan også virke som om skolesekken passer dårlig inn i en hverdag som dreier seg om karakterer og der musikkfaget er nedprioritert på timeplanen.

Hvordan svarer skolesekkens tilbud til dette inntrykket? Flere av DKS-produksjonene både i Østfold og Akershus har lytteveiledning og tips til hvordan arrangementene kan brukes i undervisningen, andre har det ikke. En pragmatisk holdning til hvorvidt forestillingene skal bygges inn i timeplanen er å foretrekke fremfor å presse alle programpostene inn i pedagogiske opplegg. Diskusjoner rundt forholdet mellom kunst og skole, og harde og myke fag, kan bli steile. Men i mine øyne er Terje Isungsets iskonsert, som DKS Akershus anbefaler å knytte opp til naturfagstimene, likevel en av programpostene som både virker mest spennende og naturlig å sende rundt på en skoleturné.

Her koples disse ofte så steile motsetningene til noe som virker fruktbart. I denne forestillingen ligger en mulighet for læring, en bevissthet om hvordan kunsten er en måte å undre seg over verden på som vi kan lære noe av, uten at vi nødvendigvis er påtvunget noe fasitsvar.

Prosjektet — slik det er presentert — har mange estetiske kvaliteter ved seg. Samtidig legger forestillingen opp til undring rundt is, og denne kan brukes i naturfagstimene, også til samtaler om miljøet, uten at man har redusert musikkens funksjon til å bli belærende.

All grunn til begeistring
Det jeg stusser mest over ved måten DKS presenterer programmet på, er nettsidene. Produksjonene presenteres på fylkenes kultursider, med instruksjoner og praktisk informasjon, men disse egner seg best til internt bruk.

Akershus DKS oppmuntrer elevene til å bruke Unge stemmer, der ungdom mellom 13 og 20 kan anmelde eller på andre måter skrive om DKS-arrangementene innen scenekunst. Østfold DKS dokumenterer på sin side mye av aktiviteten gjennom redaksjonelle artikler, som kanskje egner seg best for et voksenpublikum.

Begge de to DKS-fylkene har også egne Facebook-sider som blir jevnlig oppdatert, men her fortelles det stort sett om aktiviteten i etterkant. Bilder og statusrapporter dominerer. Kommentarer og delinger er det mindre av.

De fleste arrangementene høster også lite eller ingen respons på de offisielle DKS-produksjonssidene. Duoen Sara og Natalie – to unge klassiskutøvere på fiolin og piano, som undersøker begreper som talent og vidunderbarn – har fått 39 kommentarer fra én og samme skole. Her går ord som «morsomt» og «spennende» igjen. «Jeg hadde det gøy» og «dere var flinke» er budskapet. Er det greit at barnas samstemte jubel står igjen, med et språk som like gjerne kunne ha blitt brukt om en fotballkamp, eller ønsker Den kulturelle skolesekken seg mer refleksjon og andre betraktninger?

Voksne vurderinger
Svaret fra kulturministeren er uklart. Regjeringen flyttet i høst Den kulturelle skolesekken til Rikskonsertene. Kulturministeren ønsker seg en «heving av kvaliteten», men i mandatet står det lite om barnas behov og om hvor de kommer inn i dette arbeidet.

Det er også vanskelig å se hvordan Ønskekvistmodellen, som er ment som en slags rettesnor for evaluering av kunstnerisk kvalitet i regi av Rikskonsertene, kan overføres direkte til elevenes verden.

Trenger vi en pedagogikk for hvordan elevene skal møte DKS? Jeg er usikker. Kunsten å være en god lytter, som enkelte av arrangementene viser til «for å forberede elevene og sette dem inn i «lyttemodus», der elevene får jobbe frem metoder for kritisk refleksjon, er en mulig modell. Men insisteringen på behovet for stillhet og ro minner meg også på et grunnleggende problem ved voksne som presenterer kunst for barn: Vi risikerer alltid å bli belærende. Og det er i den nøytrale og lett pedagogiske presentasjonen som tar sikte på en gitt gruppe likegyldigheten kan vokse fram – også for min del.