Uten jug – med nærvær

Klokka er kvart over ti, det er tid for forestilling og det rigges fortsatt i gymsalen. Tre artister har stått i bilkø med halvannet tonn utstyr, har ankommet 45 minutt før dørene skal åpnes og stemningen er lett hektisk. Det vil si, midt i scenen står André Hadland – dagens hovedartist – og prater rolig med elevene som er en del av riggeteamet. De utveksler favorittartister. Hadland begrunner hvorfor han ser opp til dem han ser opp til, og ungdomsskole-gutta ved Borge ungdomsskole lytter interessert. Rap-artisten Son of Light har tilsynelatende all verdens tid.
Det er mulig jeg ble så berørt av dette øyeblikket før konsertstart, at hele opplevelsen min la seg rolig til rette på ei hylle av respekt før en eneste tone var slått an. Det er mulig rigge-gruppa fikk samme effekt. Det er ingen grunn til å ta lett på slike ”utenomkunstneriske” opplevelser.
Igjen får jeg fornemmelsen av at det kan være lurt når jeg skriver om skolekonserter, å stille siktet inn annerledes enn jeg gjør som kritiker på voksenforestillinger. Kanskje er ikke selve konserten så viktig i denne sammenhengen – her er det møtet som teller. Det som ble levert fra scenen denne dagen, tyder på at artistene er enige med meg.
Finn deg et språk!
For møtet med André Hadland – alias Son of Light – var rett og slett sympatisk. Det var fengende også. Og tøft. Men samtidig var det blotta for frieri og fylt med personlig nærvær. Hadland forteller om seg sjøl og uttrykket sitt uten å sky verken det nærgående, det undervisende eller det på-grensa-til-klisjeen livskloke. På rekkene av fargesterke plaststoler sitter Fredrikstad-tenåringer bemerkelsesverdig rolig og sluker det som blir fortalt. Etterpå møter jeg tiendeklassinger som helt klart har forstått at dette mer enn noe handla om å finne en måte å uttrykke seg på. Uansett språk eller sjanger – og særlig hvis du føler deg utafor eller annerledes: Finn deg et uttrykk som funker for deg.
At dette også var en hiphop-konsert var det først og fremst den rap-interesserte i ungdomspanelet mitt som anerkjente. Han ga konserten terningkast 6. Men de som ikke var så fortrolige med musikken fra før, ga noen minuspoeng for at tekstene var vanskelige å høre. Akkurat dét kan på en måte også stå på pluss-kontoen, fordi det tyder på at fortellingene mellom låtene var så appetittvekkende at det å gå glipp av rap-tekstene faktisk ble irriterende.

Hybrid-konsert
Artistene selv – Hadland med André Viervoll på Hammondorgel/tangenter og Øystein Bergsvik på trommer – var bevisst på at de bedrev en slags hybrid-forestilling. De hadde lyssatt, røyklagt og rigget til konsert, de åpnet rett inn i musikken, men inviterte snart til fortelling og undervisning. De tillot seg nærmest å være særdeles funky lærere i stedet for å risikere å bli litt nedtrykte artister.
Jeg satte pris på at de ikke tok utgangspunkt i noen illusjon om at det lar seg gjøre å skape klubb-stemning en morgen i en gymsal på et Østfold-jorde. Og ganske riktig: Selv når det virkelig svingte av musikken, var det ingen dansende føtter eller hoder å spore i salen. Selv kunne jeg knapt holde meg i ro – kidsa satt stille. Så var de også gruppert klassevis og omkranset av lærere med skarpe blikk.
Elevene forklarte meg etterpå at det var helt vanlig å få anmerkning dersom noen uoppfordra dansa under Den Kulturelle Skolesekken-program, så det er kanskje ikke rart at de holdt seg på matta. Dessuten: Når det omsider ble oppfordret til bevegelse, var det som om hodene beveget seg mer enn noe fra side til side for å sjekke om sidemannen kunne godkjenne stilen. Nei, det er ikke lett å invitere til fest under en morgenstund på ungdomsskole.

De tillot seg nærmest å være særdeles funky lærere i stedet for å risikere å bli litt nedtrykte artister.

Klokt valg av rapperen da, å likegodt invitere til en liten historietime om hip-hop-kulturen, og en personlig reise fra møtet med ”Beat street”-filmen i Mandal på 80-tallet til en karriere som anerkjent hip-hop-kunstner. For ham var det helt tydelig at å spille på skole er noe annet enn annen spilling – og han anerkjente ungdommene for å by på dette rommet: ”Det er vanskelig å juge for dere.”

Integritet, ikke sjanger
Jeg kunne ikke la være å tenke at hadde jeg vært tenåring, hadde jeg følt befrielsen over å møte en fyr som hadde så lite å bevise. Selv om han leverte kunnskap, trengte han ikke å følge pensum, selv om han leverte underholdning, trengte han ikke å showe. Midt i en historie som fulgte et slags helte-mønster med motivet ”våge å satse på drømmen sin”, var han kul nok til å tone ned betydningen av egen sjanger. Han spilte utfordringen om å finne en egen måte å uttrykke seg på tilbake til elevene. Han fortalte meg etterpå at han kunne se på øynene til elevene når de følte seg truffet. Også i dunkel sal med scenelys og røyk. Nærvær, kalles det.
Skal jeg sette verktøykassa mi til side når det dreier seg om ungdom? undrer jeg når jeg blir så imponert av noe som minner om personlig integritet mer enn en kvass kunstopplevelse. Vanligvis er jeg på jobb som kritiker med blikket rettet mot dramaturgi og klarhet, overganger og stilforståelse – sammenheng mellom virkemidler og antatte ambisjoner. Selv om hiphop-konsert er helt på siden av min (scene)faglige tyngde, er det slående: Side om side med tenåringer faller jeg lettere inn i grunnleggende spørsmål som ligger bak alt det analytiske: Treffer dette? Har jeg/de det bra her nå? Tror jeg på dem som leverer? Kan jeg identifisere meg med noe her?
Størrelser som ”konserten”, ”forestillingen”, ”verket” eller ”sjangeren” er noe voksne som opplever kultur har kultivert inn i sitt mottakelsesapparat. Om ikke annet i betydningen at de har henta inn informasjon før de kjøpte billett. Skoleelever får informasjon om en forestilling fra Den Kulturelle Skolesekken (DKS) servert i flommen av voksenstyrt informasjon som skolen er. De trenger ikke ta noen valg, og har ikke samme innstilling til om ”produktet” de får servert gir dem valuta for pengene. Det er ikke deres penger.

Selv med en angivelig ”ungdomssikker” sjanger, hip-hop, var det ikke gitt at tenårings-publikummet hadde fått med seg hva de var på vei til. 

Dette er i alle fall en refleksjon som det går an å gjøre seg, når jeg i samtale med et utvalg ungdommer skjønner at noen kom til en konsert som de trodde skulle være en danseforestilling. Hadland selv innrømmet at tittelen på konserten ”Fra bygd til beat” – og det faktum at det ble kalt en konsert (ikke for eksempel en forteller-undervisningsstund med musikk) – var opplysninger ment for de voksne. Ungdommene bryr seg knapt.
Selv med en angivelig ”ungdomssikker” sjanger, hip-hop, var det ikke gitt at tenårings-publikummet hadde fått med seg hva de var på vei til. På spørsmål om hva de husker fra et liv med DKS, er det ingen av de jeg spurte som nevnte noe om sjanger eller kunstform. De husker ”han rare med alle lydene”, for eksempel. Og så husker de opplevelser der de selv eller noen de kjenner fikk være med.
André Hadland pressa ikke på at publikum skulle bli med, men hadde noen vandringer mellom stolrekkene og en oppfordring til dans med bare delvis gjennomslag. Nærkontakt med artisten satte liv i salen – oppfordring til dans syntes heller å gi et skred av usikre sideblikk.
Min mistanke er at den deltakelsen som kommer til å sitte lengst i for elevene på Borge ungdomsskole, er den riggegjengen fra valgfag scene sto for, der artisten tok seg tid midt i riggestresset. En rolig og interessert prat med en kul 40-åring som driver med det han har drømt om, og som setter pris på å snakke med og for ungdom. Det er sånt som skal til, er det ikke?