Tuva Semmingsen: Operaen som leikeplass

Av Ida Habbestad

Me snakkar med Tuva Semmingsen over telefon.
Det er tirsdag formiddag og den norske songaren befinn seg heime i København,
klar for avreise til Bergen.

Som mange andre unge norske songarar reiste
Semmingsen etter studier ved Norges musikkhøgskole til den danske hovudstaden,
for å halda fram med studiene der. Etter fem år ved Det Kongelige Danske
Opera-Akademi debuterte ho i 1999 ved Det Kongelige Teater, i rolla som
Cherubino i ”Figaros Bryllup”.

— Det var Ingrid Bjoner som sa at jeg skulle
nedover å ta sangtimer med Kirsten Buhl Møller, som jeg fortsatt går hos.
Ingrid var gjesteprofessor i København da, og jeg fortsatte å ta timer
hos henne en gang i måneden. Siden ble jeg fast ansatt, gift, fikk to barn
– og nå er jeg stuck, ler Semmingsen.

Songaren har førebels ingen planar om å venda
heimover – med god grunn. I København som i Oslo nyt ein godt av det nye
operahuset, og med fast stilling der fram til ho går av med pensjon, tykkjest
tilværsla nær perfekt.

Kontrakten gjev dessutan rom for solistoppdrag
av ulike slag. Det norske publikummet har kunna møta Semmingsen i fleire
samanhengar – som i Larvik Barokk ved Vestfoldfestspillene, eller ved
Den Norske Opera i november i fjor, då Semmingsen gjorde rolla som som
Sesto i ”Julius Caesar”.

Opplever ho nokon skilnad på det norske operamiljøet
og det danske?

— Det er lenge siden jeg har jobbet fast
i Norge, men jeg tror egentlig ikke det er stor forskjell mellom landene.
Jeg tror heller at Skandinavia samlet sett skiller seg fra kontinentet.
Jeg opplever i alle fall at det er bedre stemning her nord; at folk er
hyggelige med hverandre. Det er ikke alltid tilfellet sørover på kontinentet.
Tenkningen der kan være mer gammeldags. Dirigenten er sjefen og folk kan
lettere risikere å få sparken, en har nervene mer på høykant, meiner Semmingsen.

Ingen tvil

Semmingsen karakteriserer seg sjølv om operanerd
– og fortel at ho har drøymt om tilværsla som operasongar sidan ho var
15.

— Jeg har skremmende nok ikke stilt spørsmålstegn
ved ønsket om å synge opera siden da, seier Semmingsen.

Ho legg raskt til at det må bety at valet
var det rette – om enn tilværsla ikkje har bydd på all glans og alt glitter
ho såg for seg som ung. Same kva har songlæraren og ikonet Ingrid Bjoner
hatt ein spesiell plass for utviklinga, ikkje minst som rollemodell.

— Jeg var livredd for Ingrid den første sangtimen.
Hun var høyreist og flott – på mange måter en diva. Men så var hun også
en enkel bondejente, med ben i nesten og føttene godt plantet på jorden.
Den innstillingen hun hadde til yrket har jeg lært masse av. Og samtidig
tilhørte hun en helt annen generasjon enn oss som synger nå. Nå er vi mange
flere som prøver å kombinere familieliv og karrierer. Det er både lettere
og mer akseptert enn det var på hennes tid, seier Semmingsen.

Ingen bås

Semmingsen er oppteken av å unngå stigmatiserte
haldningar – og nemner fleire gonger i samtalen at jenter ofte syng for
pent og kjedelig. Endå meir er ho oppteken av å ikkje setja seg sjølv i
bås.

Dét kjem særlig tydelig fram når me spør
henne om interessa for det barokke. Semmingsen skundar seg å understreka
at ho har eit breidt repertoar; der komponistar som Mozart eller Rossini
– eller cabaretmusikk for den del – like gjerne høyrer med. Til hausten
gjer ho dessutan sine første ”Folk Songs” av Berio, under ein festival
i Esbjerg.

Men som solist på barokkrepertoar har ho
etterkvart lang erfaring i ulike konstellasjonar, som The King’s Consort,
eller Bergen Barokk her i Noreg.

— Det begynte med at vi hadde en gjesteprofessor
på musikkhøgskolen, Kenneth Weiss, som hadde barokkseminarer med oss. Da
ble jeg hekta. Men jeg har ikke spesialisert meg. Jeg synger primært på
instinktet, og det pleier heldigvis ikke slå feil, seier Semmingsen.

Eitkvart tidlegmusikkpoliti held ho seg difor
unna, men bedyrar at ho får god hjelp av medmusikarar frå tid til annan
– mellom anna Lars Ulrik Mortensen i Concerto Copenhagen som òg er ein
fast samarbeidspartnar.

— I København jobber jeg mye med Lars Ulrik;
han er tidligmusiker med en laidback innstilling, samtidig som han kan
si fra at ’dette var en Rameau-trille i en Händel-opera’. Da fjerner
jeg den, ler Semmingsen.

Ærefrykt og ugjengjeldt kjærleik

Konsertprogrammet i Bergen er døme på det
mangfaldige repertoaret. Torsdag opptredde ho som Vivaldi-songar saman
med Bjarte Eike og Barokksolistene.

Under solokonsertane fredag og laurdag er
fellesnemnaren ugjengjeldt kjærleik, og på programmet står Griegs ”Haugtussa”,
spanske folkesongar av Manuel de Falla, samt ”Cabaret Songs” av Britten.
Lokalet er Troldhaugen, og Semmingsen fortel at det er spesielt å framføra
musikk av Grieg i hans eigen heim.

— Det er selvfølgelig merkelig å tenke på
at ”Haugtussa” sikkert er fremført i det huset mange ganger mens Grieg
levde, både av Nina og av andre. Det kan fylle en med ærefrykt, seier Semmingsen.

— Men man skal ikke dvele for lenge ved det.
Jeg gjør sangene på min måte, anno 2008.

Vil fortelja historia

Kva er så Semmingsens måte – eller hennar
ideal som songar?

— For meg handler det kanskje like mye om
å legge fra seg idealene innimellom, spesielt på cabaret-sangene. De er
ikke direkte pene, og skal heller ikke være det. En god stemme er behagelig
å høre på og behagelig å synge med, men for min del er det i konsertsituasjonen
viktigere å fortelle en historie enn å synge korrekt, fortel songaren,
som særleg ser fram til som 60-åring å kunna framføra rolla som heks i
”Hans og Grete”.

Det er jo ikke det at jeg ikke har fått spille
ufyselige roller; nylig var jeg ganske ekkel som Neo i ”Poppeas kroning”.
Men jeg liker altså ikke at det skal være pent hele tiden – å få være
litt stygg, det gleder jeg meg til, seier ho.

På heimesidene til den danske operaen seier
du at opera er terapi for deg – det er ein ”legeplads, hvor jeg kan få
lov til at glemme mig selv”. Kan me konkludera med at det er operascena
som står deg nærast?

— Det er en stor forskjell på å synge konserter
og på å synge opera. I operaen er man en del av et felles prosjekt; man
er en brikke i det spillet. Det er ikke deg som står på scenen, bare et
medium. Når du stiller opp på en liederaften, er det mye mer ditt ansvar;
det er du som har valgt ut musikken, og med det sier du også at ”dette
er min musikk, det er den jeg elsker og har lyst til å dele”. Da er man
kanskje litt mer stilt ut på en gapestokk, seier Semmingsen.

— Men for meg er det beste å ha en karriere
hvor det er mulig å gjøre både òg. Å få bli sliten etter et prøveforløp
på en opera som varer i en måned eller mer – og så kunne gjøre en konsert
som er over på en uke. Jeg ville ikke kunne leve uten noen av delene.