Øyeblikk og materiale

Unge komponister fra alle de nordiske landene samles hvert år til festivalen Ung Nordisk Musikk – UNM. Arrangementet går på rundgang landene imellom, og komponistene har selv ansvaret for gjennomføringen. Årets festival gikk av stabelen i Oslo, fra 20. til 24. august.

Mot det profesjonelle
UNM har helt siden starten i 1946 hatt en uvurderlig betydning for nordiske komponister og for det felles nordiske musikklivet. På konserter og i seminarrom blir uttrykk og tenkemåter presentert, konfrontert og diskutert, og komponister og musikere knytter viktige kontakter over landegrensene. Samtidig er UNM langt fra noe bransjetreff. Representantene for vertslandet gjør praktisk arbeid og ditto erfaringer på alle plan – med alt fra søknadskriving til lemping av notestativ. Ikke desto mindre, og særlig gjennom samarbeidet med profesjonelle utøvere på høyt nivå, blir rammen rundt komponistene – og ikke minst musikken – tilstrekkelig profesjonell og fokusert. At festivalen samtidig unngår å bli overeksponert som kulturell event, er et kjennetegn ved UNM og etter mitt syn en stor styrke.

Oslo, 2013
Årets festival ble gjennomført med imponerende stødighet. Hele 40 verk fordelt på åtte konserter, inkludert en installasjon ble avspilt i løpet av festivalens fem dager. I tillegg kom diverse presentasjoner og mesterklasser. Heller enn å gå inn på enkeltverk, kan man spørre seg hvordan festivalen avspeiler generelle strømninger og tendenser: Hva er dagens unge komponister opptatt av? Hvilke problemer ser de seg konfrontert med, og hvordan velger de å artikulere – og eventuelt løse – dem?

Les også: [link id=68256 title=»Evigheten bakover«]

Et sted å begynne er selvsagt festivalformen selv. Som arrangør står man overfor et grunnleggende dilemma: Festivalen skal på den ene siden best mulig legge til rette for komponistenes innsendte verk, på den annen side må festivalen også ha øye for sin egen form som kunstnerisk utsagn. Glemmer man rammen, kan konsertene fort få et listepreg, noe som igjen går utover verkene. Men dersom rammen tar overhånd, risikerer man å drukne det enkelte verket. Her er man på en eller annen måte overlatt til kompromisset.

Personlig opplevde jeg årets festival som gjennomtenkt og vellykket med tanke på program- og konsertsammensetning. Konsertene fungerte godt og helhetlig, de var fint avstemt med hensyn til varighet, og få verk sto åpenbart i konflikt med hverandre. I tillegg var de ytre rammene varierte; ulike lokaler ble benyttet med gjennomgående gode kvaliteter hva gjelder både akustikk og atmosfære. Men verkene på sin side var også på mange måter takknemlige å programmere. I det hele tatt får jeg et inntrykk av at viljen til kritisk og/eller eksperimentell konfrontasjon med tradisjonelle konsertformer, er mindre intens i dag enn for noen år tilbake.

Utviklet tradisjonalisme?
Dette har to sider: På den ene side er andelen virkelig radikale verk gått noe tilbake. Dette kan selvsagt skyldes tilfeldigheter i juryeringen, men jeg fornemmer også en slags matthet på den eksperimentelle musikkens vegne, som om bruddet med konvensjonene på en måte har endt opp ved sitt eget, lett grånede speilbilde. På den annen side kan man kanskje si at spekteret totalt sett er blitt rikere og mer nyansert, mer presist: Dels er skillet mellom det klart radikale og det åpenbart tradisjonalistiske blitt vagere, dels er variasjonsmulighetene innenfor det tradisjonalistiske (i flere betydninger av ordet) blitt utvidet og utviklet.

Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail

Noen eksempler: På åpningskonserten fikk vi i svenske Jesper Nielsens ”En månad av söndager” og norske David S. Grants ”Bånsull” to eksempler på et mildt, nærmest meditativt uttrykk, delvis med folkemusikalske forbilder. Her snakker vi om en stil, samtidig som nettopp det stilistiske er det som avgrenser stykkene fra slapp rutine. Et annet eksempel er tidvis lysende korverk av nordmennene Clemet Rotevatn og Martin Ødegaard. Hos begge er det en åpenbar trygghet i vekten på harmonikk, en vekt som også slår ut gjennom solid håndverk. Håndverksmessig dyktighet ble også tydelig på orkesterkonserten, og da både i danske Mathias Monrad Møllers mer radikale og performance-pregede ”Something larger”, og i finske Sebastian Dumitrescus mer tradisjonelle ”Formalhaut”.

Formspørsmål
Et trekk som synes mer gjennomgående, enten retningen er mot det eksperimentelle eller det tradisjonelle, er utfordringer (og kanskje også – manglende? – interesse) knyttet til form. Det skal sies at spørsmål om form er svært ulike for installasjons- og performance-verk og mer tradisjonelle konsertverk, og også at verkene det her er snakk om er skrevet av unge komponister som selvsagt prøver ut forskjellige strategier. Likevel er det slående hvordan tanken om konserten, og ikke minst fremføringsøyeblikket, som et slags ”Dette X skjer HER og NÅ” synes sentral. Her aner man dels skyggene av et oppgjør med den tradisjonelle (konsert)formens linearitet, dels påvirkning fra performance- og happening-tradisjoner.

Les også[link id=67902 title=»: Et komposisjonsstudium«]

Da en komponist, etter å ha presentert sitt installasjons-inspirerte verk, fikk spørsmål om hva han tenkte om form, svarte han typisk nok: ”Jeg liker denne” for så å tegne et liggende rektangel. Han kunne like gjerne ha svart: ”Form er ikke noe annet enn at X skjer”, og egentlig er svaret presist og treffende, uansett stil eller retning. Samtidig synes utforskning av en mer raffinert tidsbruk, og ikke minst musikalsk/lydlig argumentasjon, å komme i bakgrunnen. I tillegg: Når øyeblikket får forrang, blir også grepene sårbare. Tidvis blir de kavete, og det kan virke som om troen på grepet i seg selv skal redde øyeblikkets intensitet. Når så ikke skjer, er man tilbake ved det kompositoriske ur-spørsmålet: For hva skal til for at X skal ”skje”? Hvor mye er X, hvor mye er kontekst?

Der, nå
Og enkelte ganger bare skjer det, jeg hadde nær sagt: uvisst av hvilken grunn. Valg av format, midler og materiale synes umiddelbart, om ikke underordnet, så i alle fall ikke fyllestgjørende som forklaring. Blant mange gode verk vil jeg særlig trekke frem ”Commented Observation” for fiolin, obo og cello av svenske Ricardo S. Eizirik, mesterlig fremført av Karin Hellqvist (fiolin), Kjersti Strøm (obo) og Inga Byrkjeland (cello). Et annet var ”Man Is Exhaled Breath” av norsk-amerikanske Tyler Futrell, igjen flott fremført av blant andre Oda Gihle Hilde (fiolin), Ane Marthe Sørlien Holen (slagverk) og sangere fra Det norske solistkor. Om disse verkene er radikale, lar den eventuelle radikalismen seg ikke uten videre tilbakeføre til et enkelt skille mellom radikalisme og tradisjonalisme. Derimot synes de å fungere formmessig på en måte som på et vis gjør spørsmålet om det aktuelle materialets faktiske egenskaper overflødig.

Ganske sikkert kan vi si at i det øyeblikket X faktisk skjer, er årsakene mange og komplekse – hvilket vel og merke ikke nødvendigvis betyr at kontekst er alt. Men at UNM tilbyr en ramme der kunstneriske prosjekter kan vokse og utvikle seg, en ramme som dannes både av sterke felleskap og individuelle prosjekter, er jeg overbevist om – også etter årets festival.