Lyden av et barns hverdag

Allerede i første scene forekommer flere lyder enn jeg hadde tenkt kunne finnes under en frokost: Sittende liksom morgentrøtte overfor hverandre ved bordet skraper de to perkusjonistene på brødet med kniven, rasler med cornflakespakken, slurper i seg kaffe, knasker gulrot i takt med hverandre og klirrer på melkeglassene idet de fyller dem opp og prøver seg frem til de oppnår ønsket tonehøyde. Etter hvert responderer de to mer på hverandre, bruker bestikket som trommestikker, danner flere lag av lyder og går opp i tempo før de blir avbrutt av plystringen fra en tekoker. Timingen deres er en fryd å bevitne.

Barnets oppfatning som utgangspunkt
Komfyren og den plystrende kjelen er tegnet av Fredrik Rysjedal. På lerretet bak musikerne snurrer animasjoner og videoer som bidrar til å drive fortellingen fremover. Konseptet er enkelt: Vi følger musikerne fra morgen til kveld, med kjente lyder og situasjoner som oppstår i hverdagen, men også med scener der de liksom drømmer seg bort og alt kan skje. Overgangene mellom virkelighet og fantasi er både vakre og morsomme. Trommisenes sans for timing kommer kanskje godt med også når de skal skape komikk. Illustrasjonene er omfattende, men verken de eller musikken er for tøysete eller påtrengende. Musikerne tar seg tid, og gir barna i publikum rom til å se og høre mer enn det åpenbare. Det drømske har en viktig plass.

En god konsert for barn trenger ikke nødvendigvis alltid å fortelle en historie. En del av denne konsertens styrke er imidlertid at den bruker en dag i et barns liv som ramme og skaper en forventning om en bestemt kronologi. Desto mer interessant blir det når fortellingen tillater seg å gjøre lange, uforutsigbare avstikkere i barnets fantasiunivers. Utøverne minner de voksne på hvordan det kan være glidende overganger mellom fantasi og virkelighet i et barns verden. Samtidig viser de barna at deres hverdagslyder og dagdrømmer er interessante og viktige nok til at voksne ønsker å lage kunst av dem.

Les også: En god formel for barnemusikk

Kirkeklokker som ringer, biler som tuter, gravemaskiner som bråker, dusjen som drypper – ingenting er for hverdagslig til ikke å hente inspirasjon fra og lage musikk av. Tørketrommelen får til og med sin egen solo. Scenen der Skarbø ligger i badekaret og gradvis finner ut av alle lydene det rommer, og scenen der Hegg-Lunde tar kveldstannpussen under en diskokule, synes å bygge på kjennskap til hvordan et barn oppdager verden. Den barnlige gleden er merkbar i musiseringen også når de to spiller ”vanlige” instrumenter som trommesett eller vibrafon.

Ikke bare-bare
I tillegg til å ha fornavnet felles, er Øyvind-lys og Øyvind-mørk (som Bajazz kaller dem) begge vestlendinger, trettifem år gamle og med i en rekke bandprosjekter, men er – kanskje ikke overraskende med tanke på at begge er trommiser – sjelden å se på samme scene. Allerede i 2016, da Bergen Jazzforum annonserte at de to Øyvindene skulle skrive et bestillingsverk for årets Bajazz-festival, ba jeg redaktøren om å få anmelde konserten: Et musikalsk bestillingsverk for barn er ikke hverdagskost, og når musikken dessuten blir skrevet og fremført av to perkusjonister, blir jeg nysgjerrig. Duoen kaller seg Crab is Crap og hevder de ble startet for å undersøke om det går an å lage musikk med bare trommer.

Når en lager musikk av alt rundt seg, blir det hverdagslige plutselig eventyrlig, allerede lenge før de surrealistiske sekvensene av konserten.

Svaret er definitivt ja. På kun tre kvarter viser Crab is Crap at to perkusjonister kan skape et fullverdig musikalsk univers som barna kjenner seg igjen i og lar seg rive med av. Riktignok spiller de litt el-gitar i ett tilfelle og ukulele i et annet, men de klarer seg med påfallende lite forhåndsinnspilt materiale. En gjesteopptreden fra en animert versjon av saksofonist Kjetil Møster passer fint inn i helheten: Når det blir oversvømmelse på badet, dukker han opp (med verktøykasse fra ”Møster Rør” og rørleggersprekk) og reparerer dusjsluket før han drar en solo – på røret.

Musikk overalt
Illustrasjonene gir liv til fantasisekvensene uten å ta oppmerksomheten fra det musikalske. Enten det er løpende bisonokser i en indianerdrøm med westernmusikk, svømmende hvaler på et oversvømt bad, eller flygende romvesener i en sci-fi-film, fungerer det godt sammen musikken og skaper en fin helhet. Videosnutter av de to musikerne funker også bra som avbrekk og overganger. Når de to liksom går ut av lerretet og inn på scenen med samme klær på som i videoen, vekker det stor lykke i salen. Overgangene er smidige og tillater seg å følge drømmenes logikk. Etter en video der Øyvindene jager romvesener i Ghostbusters-aktige kostymer følger en futuristisk, dvelende bit med elektroniske trommer og trommestikker som lyser opp som lyssverd i mørket idet de treffer trommen.

Når en lager musikk av alt rundt seg, blir det hverdagslige plutselig eventyrlig, allerede lenge før de surrealistiske sekvensene av konserten. Crab is Crap lykkes ikke bare i å skrive og fremføre et verk som engasjerer barna, de skaper førtifem magiske minutter som hele familien kan samles om og vende tilbake til: Mange i publikum er nok inspirert til å skape musikk ved frokostbordet og i badekaret hjemme, og på den måten forgylle hverdagsrutinene. Til og med en anmelder uten barn i huset har begynt med synkopert knasking av gulrøtter.