Hvorfor går ikke pengene jeg betaler til Spotify til artistene jeg hører på?

I år har jeg betalt 1248,- kr til Spotify (99,- i måneden til og med juni, deretter 109,-). Av dette er 250,- moms, mens omlag 300,- har gått til Spotifys servicefee på 30 prosent. Dette betyr at det gjenstår rundt 700,- kr på min Spotify-konto, som går til mastereier (herunder artist, opphaver og plateselskap).

I følge eposten jeg fikk fra Spotify torsdag 6. desember har jeg spilt 2240 sanger dette året. I en ideell verden skulle man tro at hvert spor jeg spilte genererte 31,25 øre (700/2240) til mastereier. Virkeligheten er ganske annerledes. I følge digitalmusicnews.com betalte Spotify ut $ 0,0038 per strømming i 2017. Etter dagens kurs utgjør dette 3,2 øre, som betyr at for hver eneste sang jeg spilte i 2018, subsidierte jeg noen andre med 28,05 øre.

Hvem er det jeg subsidierer? Jo, de aller mest spilte sangene på Spotify.

Subsidiering forbindes gjerne med å gi litt ekstra til de som har minst. Spotify og lignende strømmetjenester kjører imidlertid en annen variant; De som har mest, får enda litt til. I dagens såkalte «Pro Rata-modell» samles alle innbetalinger i én pott, som fordeles ut etter antall strømminger. Derfor subsidierer brukere som strømmer lite de som spiller mye, eller rettere sagt artistene til sistnevnte.

Jeg tror ikke jeg er en så veldig utypisk kunde hos Spotify. Og selv om jeg er veldig glad i popmusikk, blir det helt feil at 90 prosent av pengene jeg betaler inn går til andre artister og opphavere enn de jeg faktisk hører på.

«Alle» synes å være enig i at en User Centric-modell, altså at pengene følger musikken man lytter til, hadde vært langt mer rettferdig. På kjøpet hadde vi også blitt kvitt rene rigg for svindel á la det vi så i Bulgaria sist vinter.

Likevel er det lite bevegelse på området, og jeg sliter med å skjønne hvorfor.

Jeg kan forstå at businessen er satt opp og posisjonert for Pro Rata, men etter mitt skjønn vil det ikke være et stort problem for bransjen å omstille seg. Det har man gjort mange ganger før.

Det er ikke mange årene siden plateselskapene hadde 70 prosent av årsomsetningen de 5-6 siste ukene før jul.

I sjangeren «store-og-folkelige-balladeplater» kunne man selge hundretusenvis av eksemplarer på veldig kort tid. Da musikkinnkjøpet flyttet seg fra Coop til et strømmeabonnement, endret dette seg brått, og ganske raskt var plateselskapene interessert i helt andre artister.

Det hele var ganske uproblematisk for andre enn «jule-artistene» (og meg som hadde produsert mange av platene), men det tror jeg den jevne musikk-konsument lever fint med.

Jeg tror akkurat det samme ville være tilfelle med en overgang til User Centric. Plateselskap som satser kommersielt ville da signere artister som et stort antall lyttere hører på – uavhengig av om disse spiller 10 eller 500 sanger om dagen. Jeg tror dette hadde vært bra for oss alle.

Dagens Pro Rata-modell er ikke bare urettferdig, den er også svært skadelig for mangfoldet i populærmusikken, og det gjør oss alle til tapere.

Derfor skulle jeg ønske flere kunne være med å dra lasset sammen med FONO, GramArt, Musikkforleggerne og NOPA – som ønsker en overgang til User Centric. Jo før, jo heller.

Ole Henrik Antonsen er 2. nestleder i NOPA og redaktør i Musikkpraksis

Dette ble først skrevet som et innlegg i NOPAs Facebook-gruppe. Innlegget er omarbeidet for Ballade

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Pr i dag er NOPA, NKF, Creo og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.