Ballade møter Vera Sonne og Trygve Liahagen på en kafé i Glasgow under Celtic Connections for å snakke om Pumpegris’ år som har gått, og året som ligger foran bandet.
Ballade møtte Vera Sonne og Trygve Lihagen fra Pumpegris i Glasgow, til en kaffe og oppsummering av året som har gått siden bandet ga ut sin platedebut Fritids i februar i fjor. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Mikkel Bjørneboe og Jon Espelid møter oss litt senere for å ta bandbilder i byens trange bakgater. Astrid Garmo spilte med sitt andre prosjekt, Scoreboard, på Trondheim Calling kvelden før, og lander i Skottland først et par timer før konserten på Saint Luke’s 31. januar.
Heseblesende år
Pumpegris’ debutalbum Fritids kom ut i februar i fjor, og Vera og Trygve beskriver det siste året som hektisk for bandet.
– Det har vært ganske heseblesende, men på den gode måten. Det har skjedd veldig mye, og vi er bare så takknemlige for den veldig gode responsen, sier Vera, og utdyper:
– Altså, vi har fått spilt noen utrolig fine konserter. Vi var på en kjempefin turné i sommer, hvor vi blant annet spilte på Heim, Vinjerock og Øya. Og vi har vært veldig heldige med utrolig fine anmeldelser. Det har egentlig bare vært kjempegøy.
Trygve bekrefter at mottakelsen bandet har fått ikke var forventet.
I musikken til Pumpegris er det «noe som er ganske poppete og noe som er ganske rockete,» forteller bandet til Ballade. De mener selv at de var heldige med å treffe en nerve, noe etterlengtet nytt: Folk var på tåballene for å finne noe nytt, mener de. Fra venstre: Mikkel Bjørneboe, Trygve Liahagen, Vera Sonne og Jon Espelid. Astrid Garmo var ikke tilstede da Ballade møtte bandet. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
På tåballene etter noe nytt
– Jeg tror vi tenkte at vi lagde en nisjeplate som sikkert noen kom til å like. Så viste det seg jo at det ble litt bredere enn det vi så for oss, sier han.
– Hva tror dere det er som appellerer?
– Jeg tror det er en blanding av at det er veldig mye i miksen. Det er både noe som er ganske poppete og noe som er ganske rockete. I tillegg var løpebanen ganske godt preppet timing-messig i musikkmarkedet. Det virket som om folk var gira på å finne nye band og mer av den folk-indie-fusion-tingen. Så jeg tror vi var litt heldige der, med at folk allerede var på tåballene for å finne noe nytt, mener Vera.
De peker på band som Ævestaden, Valkyrien Allstars, Gåte, Morgonrode og Masåva, som har tråkket opp stien og bidratt til å etablere en publikumsbase som også Pumpegris kan dra nytte av.
Uperfekte perfeksjoner
– Jeg tror også det er en mer generell bevegelse i mange sjangre nå. At individualitet, det å være egen, er det mest salgbare. Mens det i mange år kanskje har vært det å konformere seg som har vært den beste salgstrategien. Det er det ikke lenger. Det er også veldig mange som lager musikk, og da skal det jo mye til for å stikke seg ut, sier Vera.
Pumpegris har fått mye god kritikk og tilbakemeldinger på debutplata. Folk kjenner seg igjen, sier de. Fra venstre: Vera Sonne, Mikkel Bjørneboe, Trygve Liahagen og Jon Espelid. (Felespiller Astrid Garmo var ikke tilstede.) (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Jeg tror også at folk vil ha ting som er ekte. At du hører at det er folk som spiller, at det er menneskelige feil og uperfekte perfeksjoner. Det er så mye som er veldig prosessert i dag, så folk synes det er deilig å høre noe som er ekte. Man hører at det er hud og kjøtt som lager lyd, sier Trygve.
– Og svette og tårer, legger Vera til.
Moden debut
Bandet har fått mye fin tilbakemelding på debutplata.
– Vi har fått mange fine tilbakemeldinger på at folk kjenner seg igjen, og at det er musikk som gjør at man føler at man ikke er alene i følelsene sine, på en måte. Og det er jo utrolig hyggelig, sier Vera.
– Og det er absolutt det vi prøver på. Men man kan jo ikke vite om det blir mottatt sånn.
Bandet har holdt på siden 2022, men det var først i 2024 at det ble seriøst, ifølge dem.
– Vi brukte god tid. Vi studerte, alle sammen, og hadde god tid til å skrive låter og teste uttrykket. Og vi har vært gjennom masse ulike modningsfaser. Så det var egentlig veldig deilig å ta seg den tiden. Det er ikke ferdig før det er ferdig, liksom. Og selvfølgelig er det alltid noe man kan pirke på, men alle låtene vi tok med inn i studio føltes veldig modne. Selv om det også var noen litt nyere låter, forteller Vera.
Ingen strategi
Med suksessen i Norge friskt i minne spør vi om hva det betyr å spille på Celtic Connections i Glasgow – og om det inngår i en større strategi.
– Strategi og strategi, svarer Vera og smiler. Hun innrømmer at de ikke har noen store forventninger utover å spille så mye som mulig, og, om de er heldige, få åpnet døren til noen nye markeder. Det er ingen business-møter booket i Glasgow.
– Jeg vil si at det er et mål å komme seg litt ut av Norge og se om vi kan spille andre steder. Både for økonomiens del og for musikkens del. Det er jo et mål å ha dette som jobben vår. Dette er på en måte vår første ordentlige utenlandsgig.
I fjor sommer spilte de på Risetstämman i Sverige, men det føltes likevel litt som hjemmebane siden de kjente mange av deltakerne og festivalarrangørene. I mai skal de spille på SPOT Festival i Danmark.
PUMPEGRIS i GLASGOW (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Mange band i lufta
Pumpegris er bandmedlemmenes hovedfokus akkurat nå, men alle har også flere prosjekter gående. Vera mener det er vanskelig for et band i denne sjangeren å overleve med bare ett prosjekt.
– Hvis man ikke er popartist, er det nok vanskelig å bare holde på med én ting. Men om det kan bli mulig for oss på sikt, det vet jeg ikke helt ennå, sier Vera.
I tillegg til Pumpegris har Trygve sin egen trio og spiller i Byting. Vera er med i vokaltrioen Rakkarpakk, jazzpop-bandet Radix, synger i Oslo Kammerkor og jobber med et soloalbum. Astrid spiller som nevnt med Scoreboard, Mikkel spiller i Flammer Dance Band, og Jon er med i Mako.
Så hvordan samler man og organiserer Pumpegris?
– Vi hadde for eksempel en skrivecamp på hyttetur for en uke siden, forteller Trygve.
Mye uenighet
– Vi liker å lage ting sammen. Så selv om vi kan ha med ideer som vi bygger videre på, så blir det ikke til før vi spiller det sammen, alle fem. Også fordi vi har så utrolig forskjellige bakgrunner og referanser. Og vi er uenige om veldig mye, innrømmer Vera.
– Men det er på en måte det som gjør det bra også. For da må man finne den bitte, bitte lille boksen hvor alt passer. Og da vet vi at hvis alle er enige, så låter det veldig som oss, legger hun til.
– Men er Pumpegris bygget på kompromisser, eller blir dere enige på ordentlig?
– Jeg opplever at vi blir enige på ordentlig. Men selvfølgelig, i en studiosituasjon for eksempel, så byr det kanskje på mer kompromisser. Låtmaterialet er vi helt enige om, men akkurat hvordan det skal tweakes på plate – der er det lettere å være uenig.
– Opplever du det på samme måte, Trygve?
– Jeg opplever kanskje litt mer uenighet enn Vera. Men det handler også om å stole på noens visjon. Noen ganger må man bare “go with the flow”, selv om man kanskje ikke helt skjønner ideen med en gang, mener han.
Går dit vinden tar dem
– Men det er jo gøy. Særlig når en låt bare kommer fram fra intet. At vi jammer, prøver litt, og så er det sånn: ja, der var det noe. Og plutselig har vi en låt. Noen ganger går det veldig, veldig fort. Andre ganger tar det veldig lang tid, legger han til.
Pumpegris i en lett uflidd bakgate i Glasgow, der vi møtte dem under den over 30 år gamle kultur- og musikkfestivalen Celtic Connections. De har en klar drøm om utlandet, men lar det få ta tiden det trenger. Men ambisjonene er på plass: – Vi skal bli det nye A-ha, sier de. Fra venstre: Vera Sonne, Mikkel Bjørneboe, Trygve Liahagen og Jon Espelid. (Astrid Garmo var ikke plass i Glasgow enda.) (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Når ny plate kommer er alt for tidlig å si, men de har noen nye låter klare som publikum snart får høre live.
Drømmen om utlandet er likevel på plass, men de nekter å presse på for hardt. Ting får lov til å ta sin tid.
– Man kan jo presse seg fram, men til nå har tingene som føles riktige for oss kommet litt av seg selv. Så jeg tror det er greit å følge strømmen litt. Hvis vi får noen sterke drømmer, kan man jobbe hardt for dem. Men først og fremst synes vi det er morsomt å spille. Og vi har det veldig gøy, uansett om det er for mange mennesker eller på en bitte liten rockeklubb. Så går vi litt dit vinden tar oss, på en måte, oppsummerer Vera.
– Men er det noen andre norske band dere ser til, som kanskje har gått en lignende vei internasjonalt som dere kan følge?
– Altså, bortsett fra Valkyrien, som er den åpenbare sammenligningen, så er det liksom ingen jeg tenker vi søker å følge utviklingen til, sier Vera.
– A-ha var jo kule da, de ble jo nummer én på Billboard. Så de gjorde det veldig bra, sier Trygve tørt.
– Så svaret er A-ha, vi skal bli det nye A-ha, sier de og bryter ut i latter.
Billy Meier – nå uten romkostymer og små, grønne menn
Etter et tiår med romfantasier, fiktive univers og utenomjordiske referanser, har den norske space-jazz-kvintetten Billy Meier landet.
Norske artister trår til for palestinske kolleger
Lørdag 7. februar arrangerer Det Norske Teatrets Palestinaprogram solidaritetskonsert for palestinske kunstnere. På scenen står blant andre Nils Bech, Emilie Nicolas, Sjur Miljeteig, Nawar Alnaddaf, Maja Ratkje og Gatas Parlament.
Janne Stang Dahl er ny avdelingsdirektør i Kulturdirektoratet
Kjem tilbake til kultursektoren etter åtte år i leiarstilling i Datatilsynet.
Ja. Group: Label-samarbeid for en selvstendig og stabil musikkbransje
Ja. Group vil bygge et miljø for samhold og samarbeid, og være en familie som hjelper labels og bidrar til selvstendighet i en stadig tøffere bransje.
P3 Live – ny musikksatsing i NRK på radio, nett og tv
P3 Live skal vere eit sjangeroverskridande musikkprogram for alle som elskar musikk, melder NRK.
Regjeringa set konsert- og øvingsrom under lupa
Regjeringa startar arbeid med kulturarenastrategi.
