NATTJAZZ: Å lage sine egne jævla losjer

Ballades anmeldelse er basert på disse tre konsertene under årets Nattjazz i Bergen:
Miss Tati Angola Yangue, Kjødehallen, fredag 24. mai kl. 18:30
Valkyrien Allstars, USF Røkeriet, lørdag 25. mai kl. 23:00
Mira Thiruchelvam & Vestnorsk Jazzensemble, USF Røkeriet, torsdag 30. mai kl. 20:00

I sin enkleste form er historien om jazzen ganske enkelt dette: Den ble født i afro-amerikanske miljøer i New Orleans for godt over 100 år siden, og er dermed en av Amerikas eldste folkemusikktradisjoner. Jazzen er også framoverskuende: den har vel alltid vært på jakt etter det nye. Dermed smitter den også over på andre musikkformer den kommer i kontakt med. Den sier: Se fremover! Prøv!

Siden den er underdogens musikk er den som regel også fylt av faenskap. Fra starten av har jazzen dessuten vært en åpen kategori, der de minimale nødvendige ingrediensene er synkoper og improvisasjon – men ellers kan man gjøre som man vil.

Miss Tati og danserne utvider sjangergrensene. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

De tre beste konsertene under årets Nattjazz var alle nettopp dette: En strålende kombo av tradisjonsmusikk, improvisasjon – og faenskap.

At jazz er folkemusikk – og omvendt – har etter hvert blitt et av de mange ben Nattjazz står stadig stødigere på. Ser man gjennom årets program finner man improvisert musikk med røtter i folkemusikk overalt – og fra overalt.

Fordelen med å bli gammal – i hvert fall for noen – er at man blir mer avslappet, mindre natig, og dermed kan man tillate seg litt lavere skuldre med hensyn til strenge puristiske krav. Når jazzen er hundre, og Nattjazz selv begynner å dra på årene (festivalen fylte 50 år i 2022) gjør dette kanskje også at bookingen har blitt mer åpensinnet. Særlig de siste 10 årene har et økt antall innslag av musikk fra andre kontinenter (og tradisjoner) enn europeiske og nord-amerikanske vært påtagelig – og dermed understreket at jazz er en ekspanderende musikkform som stadig utvider sine sjangergrenser.

Valkyrien Allstars’ Erik Sollid. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

Det har også åpnet for at hjemlige artister med flere røtter enn furu har kunnet kreve sin plass – og dermed på samme måte utvidet hva man kan kalle norsk musikk.

(La meg ta et kraftig forbehold før jeg fortsetter: Jeg er blodfan av artistene som står for de tre beste konsertene under årets Nattjazz. Først og fremst er jeg fan av musikken – så andre tankerekker i denne teksten er underordnet det vesentlige hovedpoenget: Faen som det svinger!)

Tuva Syvertsen og Valkyrien Allstars leverte en av de tre beste konsertene under årets Nattjazz i Bergen, med en strålende kombo av tradisjonsmusikk, improvisasjon og faenskap. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

MISS TATI ANGOLA YANGUE
Tatiana Palanca – vokal, Liliana Palanca – kor, perkusjon, Sandra Benjamin – kor, perkusjon, Irem Müftüoglu – kor, perkusjon, Ivar Thormodsæter  – trommer, Audun Humberset – perkusjon, Thomas Dahl – gitar, Pablo Tellez – bass, Sune Dommersnes – gitar, Jonas Hamre – saksofon, Jon Trygve Olsen – saksofon

Dermed er årets åpningskonsert en perfekt oppsummering av alt dette: Lokale Miss Tati (Tatiana Palanca) med sitt Angola Yangue («mitt Angola») har tilranet seg tradisjonsmusikken fra sine foreldre, satt sammen et knallfett afropop-band bestående av lokale krefter og transformert det hele til en kraftpakke av et storband – som ikke presenterer musikken som historisk dokument, men i alle høyeste grad plasserer den midt inn i nåtiden.

Miss Tati er en av av de aller beste denne kvelden. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

Jeg har gledet meg til konsert – og har høye forventninger rett. Jeg har sett Miss Tati sitt Angola-prosjekt flere ganger tidligere, og kvelden er kronen på verket. Tenk at det finnes et så fett afrobeat-band i Bergen! Det gledes, som man sier.

Jeg er ikke noen spesialist, men våger meg likevel utpå: I likhet med elektrisk musikk fra en del andre land på det afrikanske kontinent fra denne perioden, er det ikke alltid like lett å presist definere hverken retning eller årsak-virkning på de ulike bestanddelene. Musikken fremstår som en fet blanding av latin-amerikanske rytmer, amerikansk funk, afrobeats – og særegne vokallinjer med (mistenker jeg) like mye påvirkning fra portugisisk og angolesisk  tradisjonsmusikk.

I motsetning til storheter som Fela Kuti (Nigeria) og Ebo Taylor (Ghana) er musikken Miss Tati spiller betraktelig mer humoristisk og oppløftende. Der Kutis blodige alvor gir mye av musikken hans en viss dyster, aggressiv karakter, er Miss Tatis konsert livsbejaende energisk.

I hovedsak består settet av coverlåter fra Angola, med en detour til Kongo. Låtene – som Miss Tati innimellom gir oss korte introduksjoner til – er i aller høyeste grad politiske i sin natur: Angolas historie er en historie om krig og opprør. Dette er anti-kolonialistisk motstandsmusikk, borgerkrigsmusikk, politisk aktivisme med et heftig backbeat.

Miss Tatis musikk fremstår som en fet blanding av latin-amerikanske rytmer, amerikansk funk, afrobeats – og særegne vokallinjer med like mye påvirkning fra portugisisk og angolesisk  tradisjonsmusikk, skriver Ballades anmelder. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

Alvoret er der stadig, og før en avstikker til Kongo minner Miss Tati oss om pågående kriger: «Fri Kongo, fri Sudan og fri Palestina!» skriker hun, bare to dager etter at den norske regjeringen har anerkjent den Palestinske stat.

Den gjenopplivede Kjødehallen, som gir opplevelsen av utendørskonsert innendørs, er full, og en perfekt ramme for konsert. Miss Tati engasjerer det dansende publikumet sitt med massevis av call-and-response. Familien er i salen – og mor blir kalt ut.

Det er med på å understreke at dette er personlig for Miss Tati: At det hun holder på med er påtrengende viktig. Kanskje er det også hørbart på platen Angola Yangue, som ble sluppet samme dag: Jeg har aldri hørt henne synge bedre – er det som om stemmen har fått mer dybde? Kanskje er det mer ro å spore? Jeg får uansett en følelse av at eierskapet til musikken er komplett.

Miss Tati og hennes Angola Yangue («mitt Angola»). (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

I hvert fall eier bandet oss denne kvelden. Med på det meste fem perkusjonister, to gitarister, fire vokalister, to saksofonister og, som en Miss Tati i storform sier det, verdens mest sexy bassist (og bandets latinamerikanske alibi) Pablo Tellez: Det er fest i lokalet, både hos band og publikum. Nattjazz kunne knapt fått en bedre start.

VALKYRIEN ALLSTARS
Tuva Syvertsen – fele, hardingfele, vokal, Magnus Larsen Jr – kontrabass, Erik Sollid – fele, tenorgitar, mandolin, vokal, Martin Langlie – trommer

La meg gjenta: Jeg legger bort ethvert skinn av objektivitet her. For meg er (fremdeles) slutte og byne en av 2000-tallets beste plater. At den fikk Spellemannpris i klassen «visesang» er gledelig nok, men for meg transcenderer platen alle vante populærmusikk-kategorier, uten å forfalle til det begredelige begrepet «eklektisk».

Som den naturligste ting i verden har bandet beveget seg fra å være en gruppe hardingfelespillende fornyere av rotnorsk folkemusikk til å være et band med føtter overalt.

Hos Valkyrien Allstars blir tekstene allmenne fordi de er så utrolig presise i sine beskrivelser av mellommenneskelige (og ofte problematiske) forhold, skriver Ballades kritiker. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

Bildet oppsummerer det: Tuva Syvertsen fronter bandet med 2 PAC på t-skjorten, hardingfele og et keyboard med «KUK» på. (Om noen ikke har fått det med seg: Syvertsen brukte tid på å freestyle med noen av de beste rapperne i Oslo i årene før platen.)

I den grad det personlige er politisk er Tuva Syvertsen statsminister.

Tidligere på kvelden har jeg sett henne spille sammen med gitaristen Karl Bjorås band (som jeg godt kunne skrevet en egen sak om!), og senere på festivalen synger hun Åge Aleksandersens «Levva livet» i en absurd versjon sammen med Poing. Dagen etter er hun vert for Tuvas Blodklubb, som til vanlig arrangeres på Riksscenen i Oslo en gang i måneden (eller syklusen), nå transplantert til Bergen i regi av Festspillene. Der er hun også overalt, forresten – som stuntpilot på en rekke arrangementer. Drit i hvor grensene går.

Tuva Syvertsen tolker Åge Aleksandersen sammen med samtids- og jazztrioen Poing, dog i en annen konsert under Nattjazz. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

Kveldens konsert er for meg en logisk forlenging av konserten med Miss Tati. Sjekk tittelsporet på platen, for eksempel: Hele den minuttlange introen styrer tankene mine rett inn i afrikansk musikk, med hoppende gitarer, afrobeats og tynne farfisa-synth-lyder – før Syvertsens stemme drar meg rett inn i hip-hop’en. Live er effekten enda mer tydelig.

I kveldens konsert er det Syvertsen sin stemme som er i sentrum – ingen tvil om det: Det er som om rommet tilhører stemmen hennes, og jeg må faktisk bruke tid bare på å ta innover meg hvor godt hun høres ut.

I motsetning til Miss Tati – der faenskapet og lekenheten i musikken har sitt kontradiktoriske opphav i dyster krigshistorie – ligger faenskapet hos Valkyrien i den nådeløse selvutleveringen i tekstene. Tekstene blir allmenne fordi de er så utrolig presise i sine beskrivelser av mellommenneskelige (og ofte problematiske) forhold, slåsskamper med indre demoner, utilsiktede konsekvenser av egne handlinger – og kanskje først og fremst: Risiko og risikovillighet.

I den grad det personlige er politisk er Tuva Syvertsen statsminister. Eller partisan: «Får jeg ikke plass ved det svære bordet. Jeg lager meg min egen jævla losje.» (Fra låten «Ikke no å spare på» på slutte og byne.)

Valkyrien Allstars i svart/hvitt. Farger eller svart/hvitt, bandet satte publikum og anmelder ut av spill under Nattjazz. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

Kanskje setter den enormt store lyden av Syvertsens stemme publikum ut av spill: Det er en underlig stemning i lokalet – og under fremføringen av låtene er publikum helt knyst. Så, når låtene er over – eksplosiv applaus som ganske synkront slutter etter 20 sekunder. Så tømmes Røkeriet for lyd igjen – og det er som om vi holder pusten før neste låt skal begynne.

Ingen skråling – til tross for at det er lørdag og klokken er halv tolv, omtrent når alkoholen står i senit.

Det er merkelig. Jeg har knapt vært med på noe lignende.

Gjennom en helt strålende musikalsk oppvisning gjør Valkyrien Allstars minimalt for å tekkes publikum med aktivt verbalt frieri fra scenen. I stedet lar de (og i dette tilfellet er klisjeen korrekt) musikken snakke for seg. Vi er innom gamle og nye deler av katalogen – kanskje med en hovedvekt på nevnte slutte og byne.

Det er vakker trestemt vokal, det er drøy overstyrt hardingfele-battling på speed, det er sakte ballader – og det er intenst.

«Dere er jævla flinke til å lytte. Det er ikke alle som er det»

Først når vi nærmer oss slutten skjønner jeg vel egentlig i hvor stor grad publikum ikke bare hører etter, men lever med musikken. Når bandet går i gang med låten «Snakkes» (min desiderte favoritt) begynner folk å synge med. Og – ulikt noe annet jeg har opplevd: Alle bestreber seg på å synge så fint de bare kan. Her er det absolutt ingen skråling – til tross for at det er lørdag og klokken er halv tolv, omtrent når alkoholen står i senit. Det ligger en fundamental respekt i dette, synes jeg.

O Brother, Where Art Thou. «Dere er jævla flinke til å lytte. Det er ikke alle som er det,» sa Syvertsen til det lydhøre Nattjazz-publikummet. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

Enda tydeligere blir det på settets avslutningslåt, «I drømmene mine». Nå er det enda flere som synger med, og ingen prøver å konkurrere, her synes målet å være å synge på sitt aller fineste. Og fint er det: Hårene reiser seg i nakken min.

Til slutt får publikum som fortjent: «Dere er jævla flinke til å lytte. Det er ikke alle som er det,» sier Tuva. Respekten er gjensidig.

Ny plate fra Valkyrien Allstars kommer våren 2025. Noe av materialet ble presentert denne kvelden. Hva skal jeg si? Jeg gleder meg. Veldig.

Mira Thiruchelvams store bandkonstellasjon spilte på USF Verftet under Nattjazz i år. «Pantone 448c With Cumin» var et bestillingsverk med premiere under Oslo World i november 2023, og har blitt fremført mange steder rundt i landet siden. Pantone 448c er fargen vi kjenner fra sigarettpakker og snusbokser, cumin er allmennkrydderet som kan sies å sette smak men ikke spiss på «orientalsk» mat. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

MIRA THIRUCHELVAM OG VESTNORSK JAZZENSEMBLE: Pantone 448c With Cumin
Mira Thiruchelvam – komposisjoner, vokal, fløyte, gitar, perkusjon, Kjetil Møster – saksofon, Marianna Sangita Angeletaki Røe – vokal, perkusjon, Harpreet Bansal – fiolin, Nawar Alnaddaf – oud, vokal, Tejaswinee Kelkar – vokal, harmonium, Alexander Von Mehren – tangenter, Thomas Dahl – gitar, Chris Holm – bass, Kanesan Suntharamoorthy Miruthangam – tromme, Øyvind Hegg-Lunde – trommer

Respekten er påtagelig blant publikum også på konserten til Mira Thiruchelvam og Vestnorsk Jazzensemble. Mens de musikalske formene til både Miss Tati og Valkyrien Allstars begynner å bli velkjent for et norsk publikum, er den tradisjonen Thiruchelvam trekker veksler på uten tvil mye mer ukjent.

Det er hun seg bevisst – og kommenterer underveis sågar at hun har fått beskjed om at hun snakker for mye. Det gjør hun ikke, synes jeg: Mini-foredragene hennes om de ulike raga-ene de skal spille, historiske opplysninger om klassisk musikk fra India, og ikke minst hennes egen eksplisitte agenda med det hun holder på med, er akkurat den mentale håndsrekningen vi trenger.

For eksplisitt er hun, både i sin introduksjon før konserten og i programomtalen: «Sett i kontekst av hvordan europeisk kunsthistorie har blitt framlagt som ultimat, kompleks og vitenskapelig, har jeg blitt vant til å undervurdere min egen kulturarv».

«Som fløytist har deler av musikkarrieren min handlet om å fargelegge eller krydre et vestlig musikalsk arrangement.» Og derav verkets tittel: «Pantone 448 C ansees som en av de minst tiltalende fargene, mens cumin havner på listen over et av verdens rimeligste kryddere».

Mira Thiruchelvam & Vestnorsk Jazzensemble i et fullt Røkeriet under Nattjazz 2024. Mira Thiruchelvam har også vært fast del av Karpes utvidede band på «Omar Sheriff – Diaspora Tour 2023«. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

Hele konserten er en konsentrasjonsøvelse for de av oss med mindre kompetanse på musikk fra karnatisk, indisk og tamilsk musikk – men vi blir godt hjulpet av et heseblesende godt ensemble med musikere fra Syria, India, Hellas, Sri Lanka og Norge – der musikktradisjonene fra de respektive smelter sammen til en større helhet, godt hjulpet av drivende og intens, kompleks polyrytmikk – og et hypermoderne lydbilde.

LES OGSÅ En låtsnekker fra Laksevåg og verden

I visse passasjer er det åpenbare likheter mellom det Thiruchelvam gjør og det Valkyrien Allstars holder på med: Tricky greier i 11, 7 og 5/8-delstakter– eller komplekse kjeder av additive rytmer. Også tonalt er det innimellom trekk ved musikken som minner om norske folketoner i feletradisjonen.

Tejaswinee Kelkar på vokal og harmonium. (Foto: Oddbjørn Steffensen / Nattjazz)

Respekten på scenen er også tydelig: Den eminente trommisen Øyvind Hegg-Lunde ser for eksempel innimellom ut som om han er hypnotisert av mirathungam-trommingen til Kanesan «Kutty Master» Suntharamoorthy. Det er som han tenker: «Hva faen er det du holder på med?» (det tenker i alle fall jeg).

Det sømløse spillet til allestedsværende Thomas Dahl (som også spilte med Miss Tati) og Kjetil Møster (som kvelden før blåste opp Grieghallen) er en pen påminnelse om at sjangergrensene også er brutt for bleike menn som pusher 50. I hvert fall for noen.

Andre grenser – geografiske, politiske – er mer problematiske, og som hos Miss Tati er krigen et bakteppe: Thiruchelvam minner oss om folkemordet på tamilene på Sri Lanka. Og også Thiruchelvam hever stemmen et øyeblikk: «Fri Palestina!» (Det er forresten ikke første gang Thiruchelvam eksplisitt tematiserer politikk.)

Konserten er på et plan svar på rasistens klassiske fremmedfiendtlige fyndord «Dra tilbake dit du kom fra!». Thiruchelvam, som Tati, svarer med musikken: Okay, la meg ta deg med.

Takk for turen, sier jeg.

(Når kommer dette på plate, forresten? Jeg bare spør.)