Levina Storåkern med den kjære kantelen på fanget. (Foto: Eirik Havnes)
Fant låtskriveren i seg med eldgammelt instrument
Levina Storåkern: Ikke akkurat noen partysvenske i Oslo.
– Det var virkelig som at noe bare låste seg opp.
Levina Storåkern, osloboer og en helt egen stemme i samtidig folkemusikk, beskriver sitt forhold til et eldgammelt strengeinstrument.
– Jeg har aldri lært meg piano eller et annet typisk komp-instrument. Men med kantelen knakk jeg koden for låtskriving.
Skjønt: låter ..? Soloplata «Månadsvill» hennes kom på forsommeren. Noen av sporene er eksperimenter, blandinger av opplesninger om planter, hudkremer og planer om eget gravøl, sanger, synthskyer, østlig strengeleik, lyden av bryteren på et elektrisk varmeteppe. Det er tristesse nok, i de klikkene. Mer om dette etterhvert.
Les også første del i vår Ævestaden sommerspesial:Musikkeksport som er umulig å telle
«Jag ska vara enkel att ha att göra med;
det ska vara en sån sak man säger om mig när jag inte är där;
att jag är grei.
Så vill jag ha en
regelbunden menscykel och len hud – alltid – alla hårstrån lika långa.»
Kantele, altså. Og langeleik. Trøorgel, fiolin, hardingfele. Litt lyre. I tillegg til å være en av to kvinnelige stemmer i gruppa Ævestaden er dette instrumentene Levina trakterer. På 2020-tallet i Norge trenger man ikke ha vokst opp med folkemusikken, for å bli med på leiken.
I en sofa backstage på Roskildefestivalen fortalte bandkollega i Ævestaden Kenneth Lien at:
– Jeg hadde en sterk visjon om å møte noen andre som ville være med og lage et eller annet nytt med eldre folkemusikkinstrumenter. Så møtte jeg Levina, hun spilte et kuhorn ut av et vindu på en fest. Da tenkte jeg «hun der skal bli min venn!»
Levina og hornet. Her på Øya forrige uke. (Foto: Pål Bellis)
Forvilla inn i månedene
Nå, etter at Ballade har hengt med Ævestadens medlemmer i festivalsommeren, er det forhøst. Levinas plate kom på forsommeren. Den skinner matt av første vårsol. Lys som får henne til å kjenne seg utilstrekkelig, naken. Visstnok ble tittelen Månadsvill trigget av at hun trodde det var april, en hel dag i november i fjor. Det rare er at jeg kan kjenne meg igjen, både i kalenderforvirring, triste følelser når årstider ikke lenger er hva de var, og selvmedliden hverdag.
Levina fra en leilighet i Arvika, Sverige, en liten togtur unna den norske hovedstaden, der hun er hos kjæresten:.
– Elsker å ta SJ-tåg! Mye billigere kaffe har de også … Når hun blir litt ekstra svensk, er det i stor grad drevet fram av at Oslo kan være så beinhard.
– Bare det å kunne bo et sted uten å bli ruinert! Men jeg veit ikke om du ellers skal stole på meg når du ber meg sammenligne norsk og svensk. Det er nok bare hjemlengselen som gjør at jeg kan bli litt ekstra patriotisk.
Ved en slump oppdaga Levina Storåkern folkemusikk da hun var 15 og tilfeldigvis havna på en folkemusikkleir. Etterhvert ble det Norges Musikkhøgskole. Dér traff hun Eir Vatn Strøm og Kenneth Lien. Dette skjedde etter sommerjobb på Norsk Folkemuseum der flere andre sesongarbeidere fortalte om sine år på Musikkhøgskolen.
Ledige stillinger
Levina får ofte spørsmål om å sammenligne det som skjer på norske og svenske folkemusikkscener. Hun ber meg stole like lite på henne på dette feltet som når hun snakker om togtilbud og priser.
– I Norge er scenen kanskje noe skitnere, mer upolert. I Sverige har det, satt på spissen, vært viktig å gjøre kompliserte arrangement og å bli en dyktig instrumentalist. I det siste har de scenene dog nærmet seg hverandre, mener hun. Sjøl om hun ikke har bodd i Sverige på flere år, har hun da en del å bidra med, låter det som.
– Slik Tuva [Syvertsen] også har fått folk til å sette seg inn i tradisjonell musikk, har popmusikere, de som når ganske bredt, latt seg inspirere av å høre hva Sara Parkman (S) gjør.
Igjen understreker Levina at hun tross alt ble voksen som musiker i Oslo, ikke i Sverige.
– Men jeg synes nok at det unge i norsk folkmusikk har vært mye mer interessant en stund. Hun trekker fram interessen for mikrotonalitet her.
– Da Ævestaden begynte å gå bra, var det ikke så mange man kan direkte sammenligne det med her borte. I Norge var det flere som var interessert i noe av samme måte å gjøre ting på.
– Du hører lyden av å være SÅ trøtt av å bo i et skitrom i et kollektiv og betale altfor mange tusen for dét. (Foto: Eirik Havnes)
«Iskallt ute men ingen is»
Stemningene på Månadsvill drypper av å føle seg lurt, lengsel og behov for varme. Jeg trekker inn eksempler fra teksten «Blyvitt», skrevet etter en kreativ tørkeperiode for Levina. Så kom en dag hun «mådde skitdårlig» på grunn av hormonforstyrrelser.
– Jeg har nesten ikke lyst til å si det, for det er så klisjé at man får til å skape når man har det dårlig. Men jeg hadde det så dårlig, og skrev ut hele teksten. Først på én kafé, så flytta jeg meg videre til en pizzeria, og bare skreiv. Så tonsatte jeg den ganske lik slik den høres på plata.
Sporet fikk også bidrag av den kjente norske musikkskaperen Bugge Wesseltoft.
Dette har jeg hørt flere nevne etter konserter med Ævestaden: Levinas skildringer av hverdagsmeningsløshet, eller glimt av forbigående depresjon i hverdagen. Glimtene kjenner du i «hiten» «Tandkrämsfläckar» (2022). På årets «Blyvitt», tar en plante større plass i teksten enn hva som låter sunt.
– Ho er ein stemmeskodespelar– les vår anmelder om Månadsvill
– Når jeg ikke har det bra kan jeg også synes synd på ting. Jeg kan se på en plante og synes så synd på den, og bli så ille berørt av at den finnes. Dette handler jo også om det økonomiske systemet rundt oss, tenk på alle dumme kopper som er laget som ingen vil ha!
– Det er også noe om å være en ung person i Oslo. Som når livet blir altfor dyrt.
– Snakker og synger og spiller du om et utenforskap, som svenske i Norge?
– Ja, eller, herregud, det er jo ikke så vanskelig å være svensk i Norge, altså! Men du hører lyden av å være SÅ trøtt av å bo i et skitrom i et kollektiv og betale altfor mange tusen for dét. Jeg kan bli så lei av Oslo. Men det er også lyden av en lengsel etter omsorg, og å ville regnes med. Det handler kanskje mest om å være ung i et litt for hardt økonomisk system, fra ei tid jeg måtte kjenne på om jeg virkelig skal satse på et liv i musikken, beskriver hun.
Evnen til å kombinere tekst og musikk fant hun altså av å sitte med kantelen i fanget. En innadvendt omfavnelse, kaller hun det, rundt trekassa.
– I starten trodde jeg ikke helt på at de hverdagslige tekstene med kantele-klimper passa inn: Ævestaden handla mye om gammeldags språk og en ennå sterkere folkemusikkprofil da, sier Levina. Det var [bandkolleger] Eir og Kenneth som overtalte henne om at de nettopp passet. Og akkurat de mange tenker på etter å ha hørt dem spille, ikke minst i et av de mange samarbeidsprosjektene som blomstrer rundt trioen.
Og Finlands gamle nasjonalinstrument ga henne bare lyst til å synge.
– Jeg kan ikke forklare det på noen bedre måte enn at det bare var noe som låste seg opp for meg, av å sitte med det inn mot kroppen.
I november kommer Ævestadens tredje album.
– Det beste noensinne, i følge den andre kvinnelige stemmen, Eir Vatn Strøm.
Dagens Æve-kapittel på ballade.no er en slags nedtelling til det, samtidig som vi har blitt kjent med Levina Storåkerns sideprosjekter.
Best om alle har noe(n) på si
– Ævestaden går det jo bra med. Så har Eir sitt sideprosjekt. Kenneth også, med Center of the Universe. Lenge hadde ikke jeg det. Da kjentes det bra at jeg også kunne ha noe på sida.
Og så fikk hun også tid – til solosangene og gruppa Diket.
– Hadde ikke de to andre hatt sine egne greier allerede, hadde nok Ævestaden vært nok for meg. Men akkurat som i en kjærlighetsrelasjon er det bra at alle har sine egne ting å gjøre.
– Symmetri, liksom?
– Ja, og så hadde ikke de andre prosjektene lått slik de låter uten at Ævestaden allerede fantes, mener Levina Storåkern.
Med kantele i studio. (Foto: Eirik Havnes)
Levina Storåkerns album Månadsvill kom ut 30. mai i år. I sommer har hun blant annet spilt med Ævestaden – sammen med Kanaan – på Øyafestivalen forrige uke, og på Roskilde Festival i slutten av juni. Fredag kom singel fra et nytt album som kommer i november 2025.
Levinas band Diket har i sommer spilt på Førdefestivalen, og dessuten spilte hun slippkonsert solo på forsommeren.
Les mer om Ævestadens medlemmer og alle utgivelsene de avstedkommer her, og neste uke: Da tråkker vi nærmere synthene, og koblinga mellom Ævestadens gamle musikk og elektronisk musikk.
