Eir Vatn Strøm har laget plata "Om jeg lar deg sove må du våkne". (Foto: Ta:Lik)
Eir kliver musikalske skigarder på debutplate
Eir Vatn Strøm bygger regnbuebro mellom folketoner og elektronisk, eksperimentell pop.
Eir Vatn Strøm har frislipp. Lar sanger som hun og så mange før henne har tolket, løpe fritt over elektroniske enger, side om side med egne tekster og melodier, ingen vits å holde dem adskilt på båsen! Eir, en klar og målretta stemme jeg først ble oppmerksom på gjennom nyheter som tittelen «Årets unge folkemusiker» og det vakre dobbeltprosjektet fra bandene Ævestaden + Benedikt.
Anmeldt: Eir – Om jeg lar deg sove må du våkne (LP, Ta:lik records)
Hun er også en av folkemusikerne som er med på et nylig opprør som handler om folkemusikkens egenart – men der de fleste av initiativtakerne totalt tråkker over gjerdene den skulle ha mot andre musikksjangre.
Siri Narverud Moen er journalist i Ballade. (Foto: Privat)
Dét klyvet er også en av styrkene som gjør debutalbumet Om jeg lar deg sove må du våkne relevant.
Eir Vatn Strøm jobber med sang, kraviklyre, elektronikk og lys. Eldgammelt og moderne om hverandre. Andre instrumenter på plata spenner fra banjo til mellotron. Seks av ti sanger er 100 prosent hennes egne, resten er tradisjonsanger, eller en blanding av begge.
Bare tittelen Om jeg lar deg sove må du våkne vitner om en som kan plassere fingeren på det tristeste punktet. Fra sang til sang her – «gudene har kledd seg i svart», «jeg vil sove lenger nå enn jeg noengang har gjort» – trekker Eir Vatn Strøm meg ned i både den usigelig triste sorgen over å miste noen, og en mer traurig hverdagsdepresjon. Enhver skandinav kan vel kjenne seg igjen i den sånn akkurat i starten av november. Følelsen på «Jeg vil sove lenger nå», for eksempel, minner meg om det Ævestaden/Benedikt synger ut på tekster som «Halsmandlar» og «Tandkrämsfläckar». Handler alt bare om å ønske seg noen som holder i din hånd på vei hjem? Kanskje, men det blir altså også mørkere, og sentrert rundt død. Eir fortetter forskjellige versjoner av det å miste – og med en deilig bonus i å sitte og lure på hvor sammenfletta det nyskrevne og det tradisjonelle er (for de spesielt interesserte Ballade-lesere; se lista over instrumenttraktering og kreditering per spor, i faktaboks nederst).
Det er mye som er vakkert og gir gjenklang av livet og døden her – og jeg tror det avgjørende er at alt synges med en åpenhet som speiles i både musikalske valg og i konkrete, åpne ordvalg. Har jeg noen gang hørt noen synge «ikke dø, ikke dø,» med slik ro? Jeg kan ikke huske det. Døden kommer gjerne i språklige bilder i poptekster.
Og, heldigvis, noen steder letter innpakninga det og; det er lekent og romlig i produksjonen. Litt gøyalt også, som når vi skal ned i klubb-beats i sangen som hyller farshender og tegn på livslangt slit.
Finnes det noe å lene seg på når det er over?
Når plata lander i en tretrinnsfinale samler den opp alt man behøver i stemningspop: Den enkle «Syng i stille morgonstunder» søker kirketaket i synthbildet såvel som sang. Så kommer den varme, skrukkete «Handi hans far min» som også er skrukkete i lydeffektene, sjarmerende og originalt. Og endelig er «Din sol går bort» betagende, nesten cheasy i sin dumpe bass, med et vell av twang og instrumenter slik de gjerne spilles både i rockeballader og synthsymfonier. I den tradisjonelle salmen slår teksten fast at alt hviler under Herrens hand – i Eirs harmonier håper hun det er slik. For tenk å ha noen å lene seg på! som hun synger. Et moderne, tenkende menneske håper kanskje på en kraft som tar deg i mot – men er vokst opp i tvil. Denne tvilen er skrevet inn av sangeren, i arrangement og musikalsk innpakning som passer like godt som gjendiktninga: I mitt liv er sekulær pop og synther like til stede som salmearven.
Eir Vatn Strøm: Om jeg lar deg sove må du våkne. (Foto: Ta:Lik)
Når trøsten kommer på bølger av skjønnhet, tar en artist som dette deg med opp igjen, opp fra det tristeste punktet. Til – i alle fall følelsen av – fellesskap og forløsning.
Ledige stillinger
Jeg har hørt samme sangskatt med Kirsten Bråten Berg i en nydelig klangverden på plate før, Wardruna med flere male runene på kirkeveggen musikalsk, men i moderne farge. Og Eirs egen bandkollega i Ævestaden, Kenneth Lien, har plassert strengeleik i technoland ganske nylig. Det kjennes som noe ytterligere klikker på plass når Eir bygger regnbuebro mellom viser og folkemusikk, og over til elektroniske popeksperimenter.
Eir Vatn Strøm, prisbelønnet for sin folkemusikk, men hva er egentlig en musikksjanger? Debutalbumet hennes er like mye elektronisk pop og eksperimenter. (Foto: FolkOrg)
