Erlend Ropstad: – Det er en viktig funksjon i et samfunn, at vi forteller disse historiene

Ballade snakker med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

Etter 20 år som plateartist og ti album er Erlend Ropstad aktuell med EPen Like sant som alt annet. Det er en 10-tommer med fem lavmælte sanger, ganske annerledes enn hva hans entusiastiske publikum er vant med når den to meter lange, 100 kilo tunge Vennesla-mannen og bandet hans rocker så hardt at det klaprer i tenna.

I disse dager er han også midtveis i en 40 konserter lang soloturné fordelt på 58 dager («jeg har en forståelsesfull kone»), der han kun reiser rundt med lydmann og merchselger. Det er et format der de nye sangene passer godt inn, sammen med enmannsversjoner av klassikere som «Natta som er over nå», «Like evig som oss», «Det er vår stillhet jeg behøver» og mange flere.

Erlend Ropstad på Øya 2025. Her hadde han med seg Julie Falkevik Tungevåg på tangenter, Roar Nilsen på gitar, Karl Joakim Wisløff på bass og Gunnar Sæter på trommer. «Et tordenskrall av en konsert,» skrev Dagsavisens Mode Steinkjer, som ga konserten terningkast seks. (Foto: Erik Valebrokk)

Avslutningen på turneen blir på en måte «motsatt». 9. og 10. april skal han opptre på Kilden i Kristiansand og i Oslo Konserthus sammen med Kristiansand Symfoniorkester. Da kun med ham selv som vokalist. Han stiller uten band og egne instrumenter.

For å ta tak i dette med inspirasjon med en gang, forteller Erlend om hvordan den nye EPens åpningsspor «Stockholm» ble til, der hans gode venn Lars Winnerbäck er med og korer.

Se musikkvideoen «Stockholm» i Ballade video

– Lars hadde releasekonsert i Stockholm for Neutronstjärnan-albumet i 2023 der jeg spiller piano på en låt, og hadde invitert meg over. Som jeg synger i sangen hadde jeg sluttet å drikke i en periode, men sprakk den kvelden. Det var helt bevisst. Jeg tenkte at her hadde jeg lyst til å drikke et glass champagne, og så ble det en helaften.

Erlend kjente egentlig ingen andre enn Lars, og som vert hadde han sin fulle hyre med å snakke med alle andre hele kvelden. Derfor var Erlend mer eller mindre overlatt til seg selv.

– Da ble jeg kjent med masse folk. Jocke Berg var en veldig trivelig fyr, han Kent-duden som hadde produsert skiva, og hele bandet til Lars hadde jeg jo møtt før. Vi ble en sånn herlig gjeng som snubla rundt på Söder den natta. Jeg våkna morgenen etter og tenkte at ja, ja, det var den hvite perioden, tok med en kaffe fra frokosten på hotellet og satte meg ut på gata og skrev teksten, inspirert både av hvordan jeg hadde det da jeg dro til Stockholm, hva jeg tenkte og hva jeg hadde sett den natta, og hva jeg så rundt meg og hva jeg kjente på ved å være i en by som jeg er veldig glad i. Jeg elsker Stockholm.

Soga om Erlend Ropstad og Lars Winnerbäck strekker seg mange år tilbake i tid. Selv om Erlend er et år eldre enn sin svenske kollega, var Lars etablert som plateartist først. Da Erlend albumdebuterte med Bright Late Nights i 2007, den første av to engelskspråklige plater, hadde Lars allerede åtte plater på samvittigheten – og Erlend var fan.

Erlend Ropstad og Lars Winnerbäck. Winnerbäck er med og korer på «Stockholm», åpningssporet på EPen Like sant som alt annet. (Foto: André Løyning)

Da Lars slapp platen Hosianna i 2013 med det ettertenksomme åpningssporet «Vi åkte aldrig ut till havet» spisset Erlend ører. Sangen om å ha vokst opp langt vekk fra havet og aldri ha blitt trukket mot det, rørte noe i en mann som hadde tilbragt deler av sine tidlige år på grandonkelens fiskebåt og nærmest var dønn avhengig av en horisont å se ut mot. Winnerbäcks perspektiv var helt fremmed for ham – og samtidig helt ekte.

– Lars er fra Linköping som er en innlandsby, så han har ikke noe forhold til havet.

Riktignok er Erlend selv fra innlandskommunen Vennesla, men nærheten til Kristiansand og sommerferier på Flekkerøya har gjort havet til en integrert del av ham. Derfor skrev han selv sangen «Det store blå» som et slags svar til «Vi åkte aldrig ut till havet», og ga den ut på platen Alt som har hendt i 2017.

– Det var da pandemien kicka inn for seks år siden at jeg fikk en melding på Instagram fra Lars Winnerbäck hvor det sto: «Det store blå – vilken jävla bra låt» eller noe sånt. Jeg kjente noen i managementet hans og sa «ha-ha-ha, veldig gøy at du sendte den til meg», men da fikk jeg høre at han styrte kontoen sjøl. Jeg hadde jo vært på mange konserter med ham og var veldig fan. Han var en helt avgjørende inspirasjonskilde for at jeg begynte å skrive norske tekster. Så møttes vi, og siden har vi hengt mye sammen, hatt fast julebord og greier.

Winnerbäck bor med norsk kone og barn i Oslo, men har det profesjonelle livet sitt i Stockholm. Den svenske superstjernen har ikke engang en gitar i Oslo, men låner av Erlend ved behov. Han gjør også preproduksjon og demoinnspillinger i hjemmestudioet til Erlend, så de to har mye med hverandre å gjøre.

For å komme tilbake til Neutronstjärnan-platen synger Lars følgende tekstlinje på sangen «Vår dag» med adresse til Erlends «Det store blå»: Och det är som min vän säger / för många sjunger om att längta hem.

Punktum for denne musikalske dialogen er satt av Erlend på den nye EPen, der han for første gang i karrieren gjør en coverlåt på plate. Det er Lars’ «Vi åkte aldrig ut till havet», oversatt til norsk med tittelen «Vi dro aldri ut til havet».

– Jeg spilte den inn på hytta vår i Hamburgsund i sommer, med to mikrofoner og et basic lydkort, egentlig bare for å sende den til Lars, som for å si «sånn her cirka blir den i min versjon», men så likte vi den begge så godt at den fikk bli med på plata.

Selv om Erlend er en ekte musikknerd og fan av mange andre artister, ser han ikke for seg å gjøre flere coverlåter med det første.

– Jeg føler ikke at det er noe jeg trenger å gjøre. Det er mer interessant for meg å lage ny musikk enn å tolke andres, sier han ettertrykkelig.

Men hva er egentlig inspirasjon for ham, hva trigger disse sangene så mange er blitt så glad i?

– Inspirasjon kommer fra alle kanter, det kan være alt mulig. Jeg har aldri hatt noe manko på det. Jeg har aldri hatt noen skrivesperre eller måttet provosere frem ting eller dratt noe sted for å bli inspirert. Jeg har aldri vært i en situasjon der jeg venter på inspirasjonen med en flaske rødvin og en kulepenn, forteller han.

– Jeg absorberer inntrykk fra livet, relasjoner som jeg har, samtaler som jeg har, møter med nye mennesker. Det er ting jeg blir inspirert av. Musikk inspirerer meg så klart. Jeg leser ikke så mye romaner lenger nå som jeg er far, men noe poesi, og det har jeg veldig nytte av.

– Jeg absorberer inntrykk fra livet, relasjoner som jeg har, samtaler som jeg har, møter med nye mennesker, forteller Erlend Ropstad. (Foto: Pål Laukli)

Erlend bekrefter også at både film og malerkunst er inspirerende for ham, og han nevner også Bruce Springsteens visuelle tilnærming til tekstfaget som svært viktig. Bare åpningen av «Thunder Road», for eksempel: The screen door slams / Mary’s dress waves / like a vision she dances across the porch as the radio plays / Roy Orbison singing for the lonely.

– Ved å referere til «Only The Lonely» har han til og med satt et soundtrack til sin egen sang, sier han henført.

Erlend tilbragte en uke i Stockholm da han var 24, og Sverige og svensk kultur har fulgt ham siden. Det skinner gjennom i flere av sangene hans.

– I overgangen fra å være singer-songwriter og på en måte bli viserockartist i 2012/13, da jeg begynte å skrive på norsk, brukte jeg svensk låtskrivertradisjon helt bevisst som inspirasjon. Deres historiefortelling synes jeg er noe annet enn det vi holder på med her. De har en helt egen tradisjon for det, fra Bellman og Taube og Vreeswijk, mens vi har en annen type tradisjon som har tatt en annen retning. Det finnes masse bra norsk musikk med fremragende tekster, men å fortelle historier på den måten gjør vi ikke.

Han nevner Veronica Maggios «Snälla bli min» som et skoleeksempel på en god tekst.

– Jeg føler at jeg blir kjent med Veronica Maggio når hun forteller at hun blir pælmet ut av kjæresten og går ut i gangen der hun tar på seg skoene, men ikke får det til og tar dem av seg og setter seg på senga inne på soverommet igjen, og bare venter på at han skal si noe. Hun forlater ikke den leiligheten selv om hun har blitt dumpa. Altså, sånn tror jeg Veronica Maggio er. Virkelig. Og jeg tror at Thåström svek en venn i Mexico City for lenge siden og aldri har sagt unnskyld som han synger i «Kort biografi med litet testamente». På samme måte tror jeg på at Lars Winnerbäck aldri dro ut til havet.

Erlend beskriver det som at den svenske fortellertradisjonen er mer personlig enn den norske.

– Jeg så at det ikke var blitt gjort på norsk i samme grad, i hvert fall ikke så mye og så vellykka, selv om det fantes unntak. Jeg bestemte meg for at nå skal jeg tørre å være personlig, nå skal jeg skrive sanger som handler om meg, som forteller om mitt liv, det skal være mine refleksjoner over ting som skjer, mine relasjoner skal være grunnlaget for inspirasjonen til sangene. Jeg har gjort dette til mitt språk, min måte å skrive sangtekster på, etter svensk modell.

– Du lar deg også inspirere av andres historier?

– Ja, og det hender jeg gjør andres historier til mine egne, og inspirasjonen kommer fra alle kanter. Det er ikke noe spesielt jeg absorberer fra, men alt mulig.

Erlend Ropstad er en engasjert kunstner, og et medmenneske som setter seg inn i andres situasjoner. – Som kunstner og artist føler jeg at det er en viktig funksjon i et samfunn, at vi formidler disse tingene, forteller disse historiene, sier han. (Foto: Erik Valebrokk)

At Erlend Ropstad er en empatisk mann, skal ingen trekke i tvil. Rapporter om flyktninger som drukner i Middelhavet og lidelsene i Gaza, er eksempler på hans dype engasjement.

– Jeg er nok relativt bra anlagt på empati og de kvalitetene der. Jeg kan sette meg inn i andres situasjoner. Vi ser alle bilder fra Gaza, for eksempel, og jeg mener det er et minstekrav at vi prøver å forestille oss hvordan det er å leve i noe sånt. Jeg er far, og å forsøke å forestille meg hvordan det hadde vært for meg om det var mine barn som ble utsatt for dette, er en slags bunnlinje for at vi skal kunne kalle oss mennesker og medmennesker.

Erlend mener det er en øvelse vi alle må gjøre, og at vi må handle deretter.

– Jeg tror det er mange som ikke gjør det, som forholder seg til alt faenskap som skjer rundt i verden med en slags forhåndsinnstilling, at de allerede har gjort seg opp en mening om at det finnes bad guys og good guys og så videre, og gjemmer seg bak det i en komplisert situasjon. Det er vanskelig å vite hvordan man skal reagere, men det bør ikke være vanskelig å forestille seg hvordan han fyren som bærer sitt døde barn har det.

I dette perspektivet er det også lett å finne materiale til nye sanger.

– Da kan jeg fortelle andres historier, for eksempel prøve å fortelle hvordan det er å være båtflyktning. Som kunstner og artist føler jeg at det er en viktig funksjon i et samfunn, at vi formidler disse tingene, forteller disse historiene. Trykket i media er enormt, og jeg har publikums oppmerksomhet på en helt annen måte enn nyhetene har.

Til tross for tidvise sidesprang som visesanger, tilhører Erlend Ropstads musikalske språk en nokså klassisk amerikansk rocktradisjon, der spesielt Bob Dylan, Bruce Springsteen og Tom Petty bør nevnes, alle artister med røtter i folk og blues. Her går det avgjort an å trekke paralleller til de respektives tekstunivers også. Dette er dessuten navn som fått langt flere skandinaviske avleggere enn Erlend. Vi kan blant mange nevne Ulf Lundell, Thåström, Lars Winnerbäck, Poul Krebs, Åge Aleksandersen, Henning Kvitnes og Levi Henriksen. Er han komfortabel med en sånn kategorisering, eller ser han det som en forenkling fra oss som står på utsiden?

– Nei, jeg tror det stemmer ganske bra, samtidig som jeg ser at jeg har funnet et musikalsk uttrykk som er mitt eget.

– Det vil vel alle disse kunne si?

– Ja, ikke sant. Jeg skriver bare det jeg har lyst til å skrive, men jeg har ikke noe problem med å gå med på at jeg er en del av dette.

Musikalsk slektskap til side, er det likevel ikke slik at Erlend så ofte lar seg inspirere musikalsk av disse artistene, i hvert fall ikke direkte. Oftest begynner skriveprosessen med tekst, men begynner han med musikk benytter han gjerne andre metoder. Han kan for eksempel kjøpe en ny gitar som han «vet har noen lyder i seg» som gjør at inspirasjonen kommer fra instrumentet.

– Det kan også være en pedal, eller en forsterker, kanskje en ny synth som gjør at det åpner seg et riff eller en akkordrekke, eller en melodi. Der kan inspirasjonen komme fra, og så kler jeg det med noe tekst senere. Jeg har egentlig helt andre musikalske helter og inspirasjonskilder enn de tekstdrevne artistene.

«Gjør som Hendrix,» tenkte tenåringen Erlend Ropstad. Her fra konserten på Øya i august 2025. (Foto: Erik Valebrokk)

Han forteller om da han som tenåring oppdaget Jimi Hendrix og forsto hvor ekspressivt gitarspillet hans var.

– Har du noe inni deg som du vil få ut på noe vis og formidle? Gjør som Hendrix. Vil du fortelle en historie? Gjør som Hendrix. Så begynte jeg bare å spille og hyle og skru opp og lære meg disse tingene her.

Med årene har han fått nye helter, men kilden er ofte den samme. Bluesbaserte gitarister inspirerer ham veldig.

– Josh Homme har en veldig leken tilnærming. Hvis han spiller en gitarsolo, er det nesten som han kommenterer en gitarsolo mens han spiller en gitarsolo, hvis du skjønner hva jeg mener? Alt er litt meta med ham, og det er kjempeinteressant. Så elsker jeg råskapen til Jack White. Han er som et stort brøl. Når han drar på er det et basalt utløp for noe som du finner i den gamle bluestradisjonen han kommer fra, Howlin’ Wolf og alt det som jeg var veldig inspirert av i ungdommen.

Det går en tydelig linje fra den tiden og frem til i dag. Selv om Erlend Ropstad brukte tid på å bestemme seg for musikken som levevei, viste disse bluesrøttene og råskapen han beskriver seg å være noe av kimen til den konsertartisten han er blitt.

– Det er ganske mye med min musikk der alt på en måte står på 10. Jeg prøver å gjøre den dynamisk og kan ta det helt ned, men så har jeg også øyeblikk hvor jeg bare står og skriker og alt er fullt kok. Det er noe helt annet enn den tekstdrevne siden av musikken min. Så jeg tror nok de to der, Josh Homme og Jack White, er viktige inspirasjonskilder for musikken.

Han er også klar over at inspirasjonen fra andre artister kan påvirke ham i vel stor grad om han ikke er oppmerksom.

– Hvis jeg for eksempel legger meg på en sånn dronete groove og får en idé om å legge på den eller den synthen, så må jeg ikke bli for lik Thåström. Jeg prøver å ikke la de stemmene påvirke meg for mye, men det hender jo at jeg kan ligge for tett opp til noen av idolene mine, he-he.

Som tidligere nevnt innledet Erlend Ropstad karrieren som engelskspråklig singer-songwriter, og selv stemmen var annerledes. Hvem var det han prøvde å være, hva slags artist ville han bli?

– Det som er litt interessant er at store deler av 20-årene mine så drev jeg ikke med musikk. Jeg studerte. Eller jeg var i hvert fall immatrikulert. Jeg fikk en cand.mag. til slutt med noen greier, et sammensurium av fag som er helt ubrukelig, en ikke akkurat yrkesretta utdanning. Jeg hadde en slags kulturell hjernevask som gikk på at musikere bare er slabbedasker, og visste at det i tillegg var et veldig trangt nåløye der. Hvis du mot formodning klarer å bli profesjonell musiker, som er et drittliv, så er du heldig.

Erlend hadde det han trodde var en god kilde, og i ettertid ser han at det skyldtes en misforståelse.

– Min far var syk i store deler av ungdomstiden min og døde da jeg var 19. Noe av det siste han sa til meg var at han skulle spille fiolin, bli fiolinist, men at han aldri turte. Han ble psykiater. Jeg klarte ikke helt å kode den meldingen der.

Det faren ganske sikkert mente, har Erlend innsett i ettertid, er at han angret på ikke å ha fulgt drømmen da han var ung, og derfor håpet sønnen ville gjøre det han ikke hadde turt. Fiolin var attpåtil Erlends første instrument, mens han på det tidspunkt faren døde for lengst hadde latt seg forføre av seks stålstrenger og en fuzzpedal.

– Jeg trodde hans forventning til meg var å gjøre noe av det samme som ham og begynte på psykologistudier før det backfiret, at det viste seg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg hadde prøvd fotografi og brukte mye tid på å male, men rundt 2000 skjedde det noe.

– Jeg har nok en generell uro i kroppen som ligger latent i meg. Det er der mange av de mørkere sidene i tekstene mine kommer fra. (Foto: Pål Laukli)

Erlend forteller om hvordan han lenge hadde oppfattet musikk som noe som krevde inngående kjennskap til elektronikk og produksjon, og hvis ikke måtte du i det minste ha et band. Men så begynte en ny generasjon singer-songwritere å dukke opp, både ute og her hjemme.

– Da jeg hørte Elliott Smith første gang skjedde det noe med meg, det samme da jeg hørte St. Thomas første gang. Det var viktig. Ryan Adams var bra den gangen, jeg hørte mye på Gillian Welch og alle disse. Jeg oppdaget at bare å ha en akustisk gitar og synge var kult! Det var liksom ingen tvil om at Elliott Smith var tøff, selv om det han gjorde var utrolig sårt og vakkert. Det var nesten taktilt, litt stofflig, man kunne kjenne det. Hvordan han formidlet stemninger og følelser var fysisk, og da tenkte jeg at dette skal jeg få til.

Han slo fra seg tanken på å programmere trommemaskiner og den krevende øvelsen det ville være å skape noe med et band, plukket opp gitaren, og begynte å skrive.

– Da hadde jeg egentlig ikke spilt gitar på nesten ti år, og nå gjenoppdaget jeg Dylan og Springsteen og Cohen og alt dette, og så ballet det på seg.

Han hadde ikke hørt noe særlig på norskspråklig musikk. Band som DumDum Boys og deLillos hadde preget oppveksten hans slik de gjorde for så mange, men det var ikke der han hentet inspirasjon. Som engelskspråklig artist var det ikke naturlig for ham å se i den retningen.

– Det var flere av oss som holdt på med det samme. Thomas Dybdahl, Thom Hell og noen flere, så det skjedde litt ting her også. Da skjønte jeg at dette var noe jeg også kunne gjøre, og jeg forsto samtidig mer av hva min far hadde prøvd å fortelle meg. Jeg var akkurat blitt pappa selv, og innså at jeg sto i fare for å bli en råtten far hvis jeg ikke prøvde. Hvis ikke jeg følger mine drømmer, så kan jeg ikke forvente at mine barn skal følge sine. Det er ikke sånn det funker.

Erlend Ropstad på Øya i 2019. (Foto: Erik Valebrokk)

Erlend Ropstad er en godt forankret familiemann i engelsk hageby, tilsynelatende lykkelig med kone og to barn, men tekstene hans har alltid fått denne journalisten til å se ham som en rastløs sjel. Det kommer også til syne på den nye EPen, så hvordan balanserer han disse tingene?

– Rastløshet? Det er vel ikke så helt feil. Jeg har ikke lyst til å dra noe sted, men jeg tror det er en type uro jeg har i meg. Det veksler hvor kraftig det er, men jeg har nok noe hang til angst og depresjoner. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men jeg har nok en generell uro i kroppen som ligger latent i meg. Det er der mange av de mørkere sidene i tekstene mine kommer fra. Det er ikke sånn «styggen på ryggen»-ille, men det er en sånn jevn dur, eller egentlig en moll, ha-ha, som setter inn som en grunntone i meg i perioder. Det er en kilde til mye tanker og refleksjoner som jeg har nytte av når jeg skriver, som jeg kan bruke til noe konstruktivt. I stedet for å bruke masse penger på en psykolog, så skriver jeg sanger.

Etter litt avsluttende småprat stanser Ballades journalist opptaket, og Erlend senker skuldrene etter å ha snakket på inn- og utpust i en times tid. Inntil…

– Vi kan ikke snakke om inspirasjon uten å snakke om Nick Cave! Det går faktisk ikke, herregud!

Frem med telefonen igjen, og trykk på «opptak».

– Jeg er veldig inspirert av ham, også i den perioden hvor jeg sang på engelsk. Hans forhold til åndelighet og Gud og liv og død som jeg også er opptatt av og skriver mye om er utrolig inspirerende. No More Shall We Part-skiva hans fra tidlig 2000-tall er liksom «underskattad», som de sier i Sverige. Jeg er så glad særlig i den «and no more shall we part»-setningen, den dobbeltheten. Betyr det at nå er vi sammen og skal aldri gå fra hverandre, eller betyr det at vi går fra hverandre og at det er siste gang vi gjør det?

Publikumskontakten er uhyre viktig for Nick Cave. Her fra konserten med The Bad Seeds på Øya i 2022. (Foto: Erik Valebrokk)

Det er en type dobbelthet Erlend også forsøker å benytte seg av, senest i tittelsangen på den nye EPen, «Like sant som alt annet».

– Det betyr jo bare at det ikke er sant i det hele tatt, sannsynligvis? Altså, når noe er like sant som alt annet, så er sjansen for at det er jug veldig til stede. Sånt er jeg veldig glad i, og de konsertene Nick Cave har gjort de siste åra holder et helt nytt nivå. Det er seremonier. Jeg husker første gang jeg så ham etter at den første av sønnene hans døde, på en konsert i Spektrum under Skeleton Tree-turneen, at jeg var litt urolig. Skulle vi være der for at han skulle få trøst? Men så kom han ut på scenen, og jeg bare gråt. Han tok på en måte rollen som vår sjelesørger, det var helt omvendt av det jeg forventet. Han var vår prest som forkynte til sin menighet om kjærlighet.

Han sammenligner det med Bruce Springsteen som benytter konsertene til å skape et «oss», et felles rom.

– Gud, så viktig det er! Det snakker jeg med publikum om på denne turneen her. Jeg forteller dem at vi skal skape et rom, vi skal føle på et samhold. Jeg pisker nesten opp en hallelujastemning bare fordi jeg vil at vi skal kjenne på et fellesskap og fordi vi trenger de rommene der mer enn noen gang. Men Nick Cave er mesteren, altså. Det er helt vilt.

Nina Qvam er ny direktør i Music Norway

– Norsk musikk hevder seg sterkt internasjonalt, men vi står også overfor betydelige endringer – politisk, teknologisk og markedsmessig, sier den nye direktøren.

Bransjen

– Vi vil tette gapet mellom lovpålagte og reelle muligheter for alle

INNLEGG: «Relæxt» er hysjfri sone. Arktisk Filharmoni tar her til orde for hvorfor den nye merkelappen på tilrettelagte forestillinger er veien å gå for å inkludere alle i publikum. Også dem som tidligere valgte kulturen bort.

kunst- og kulturfeltetMangfold og inkludering

Kulturhus starter residensordning

– Høyere aktivitet enn noensinne, men åpning for mer utviklingsarbeid på scenen. Parkens kulturhusleder inviterer artister, scenekunstnere og kompanier til å lage forestilling ved huset.

Bransjenkunst- og kulturfeltetScenekunst

"Heroin Chic" endelig på scenen i Norge: – Jeg har prøvd å få fram at noe skurrer under den glansbildeaktige overflaten

Konsertoperaen "Heroin Chic" er Solveig Sørbøs mest ambisiøse prosjekt til dags dato, og et resultat av flere års kompromisser, samarbeid og kunstnerisk mot.

Opera

Tuva og Olav og Benedicte og reinen

Nominerer-gratulerer! Som profesjonell musikksynser og -reporter er det to ting jeg har brukt for å kamme med meg kvalitet blant alle platene og konsertene som avholdes. Vår kommentator deler triks, inspirert av Spellemann.

BransjenMusikken og livetPriser og tildelinger

Har telt kjønn blant konsertbookere

Norske Kulturarrangører har spurt egne medlemmer. Blant bookingbyråene finner de flest menn, over 80 prosent.

Bransjen