Operaen Heroin Chic er basert på Maria Kjos Fonns roman med samme navn, en rå og sår fortelling om tro, tilhørighet og psykisk sårbarhet.
I Solveig Sørbøs musikalske adaptasjon møter litteratur og samtidsmusikk hverandre i et uttrykk som allerede har fått internasjonal oppmerksomhet. Urpremieren under festivalen Classix i Romania for et år siden ble blant annet rost for «sterk emosjonell ladning», «pregnant klangfylde» og «intelligent orkestrering».
Nå har drømmen om å realisere verket i Norge endelig blitt virkelig. Søndag 22. februar spilles Heroin Chic på Parkteatret i Oslo.
Ballade møter komponist Solveig for en samtale om veien fra idé til ferdig produksjon, en prosess som har vært både kunstnerisk krevende og økonomisk risikofylt.
– Det har vært en lang og humpete vei, og økonomisk sett er det et tapsprosjekt. Men jeg er utrolig takknemlig for all støtten vi har fått, og for at folk heier på oss! Det hadde ikke gått uten! sier Solveig entusiastisk bare under en uke før den norske premieren på Parkteatret.
Heroin Chic hadde verdenspremiere på Classix Festival i Romania 25. februar i fjor. Så å si nøyaktig et år etter er det klart for premiere på en norsk scene. (Foto: Classix)
For å få prosjektet på beina opprettet hun en spleis. Produksjonen har også mottatt støtte fra Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere, Komponistforeningen og Rumänska kulturinstitutet i Stockholm, i tillegg til bidrag fra en rekke private givere og noe spons.
– Jeg har også gått inn med egne midler. Man spiller høyt, sier hun.
Hvordan har samarbeidet med Maria Kjos Fonn påvirket komposisjonsprosessen, og når teksten inn i det musikalske arbeidet?
– Jeg fikk veldig tidlig i prosessen libretto fra Maria. Jeg tror vi begge graviterte mot den dramatiske slutten, og Maria skrev noen gripende og makabre tekster som skulle bli til hovedpersonens voggesang for seg selv, og den om en mulig gjenoppstandelse. To exit-arier, kan man vel si.
Solveig forteller at hun syntes det var særlig inspirerende at Elise skulle være solist i sin egen begravelse – en idé Maria la i munnen hennes allerede i en tidlig tekstversjon.
– Dette er ting som ikke er i romanen, så Maria har også diktet videre til formatet. Det er også i denne scenen tekstene hennes er best bevart. Etter det tilpasset jeg mye og supplerte med egne ting.
Samtidig beskriver komponisten en arbeidsprosess der musikken ofte kommer først. Hun får gjerne melodiske ideer som ikke har med tekst å gjøre, og så må teksten tilpasses dem.
– Jeg hadde rett og slett ikke klart å skrive en opera om jeg var helt bundet av en ferdig tekst. Men i vuggesangen fikk jeg det til, jeg la bare til noen få fraser som Maria godkjente. Mot slutten kom Maria også inn og la tekst på mine toner. Ganske kult!
De to samarbeidet også tett om sangen «De røde delene», som bare er nevnt i romanen, men nå får et eget liv på scenen.
– Elise har jo blitt rockeartist med Joakim i boka, og vi storkoste oss med å lage tekst til den låta i operaadaptasjonen.
For komponist Solveig Sørbø markerer operaen både et kunstnerisk gjennombrudd og et personlig vågestykke. (Foto: Linnea Syvertsen)
Utgangspunktet for verket var ifølge Solveig ganske enkelt en samling instrumenter hun selv har et sterkt forhold til.
– Jeg er veldig glad i stryk, melodisk slagverk, basstromme, gong, horn, fløyte og mer. Jeg har et sterkt forhold til rytmisk musikk, så det ble etter hvert veldig mye rytme. Jeg hadde også ideer om ulike klanger, noen skumle, noen engleaktige, og mye dybde.
Hun ønsket også å inkludere et instrument fra regionen der urpremieren fant sted.
– Jeg ville ha med et instrument fra Romania, og cimbalom er utrolig kult. Det lyder litt som et skjelett, og det kler handlingen.
Solveig tror operaen ville ha fått et ganske annet uttrykk dersom hun hadde fulgt bokas stemning slavisk.
– Det kunne sikkert vært fint å være mer tro mot bokas mange musikalske referanser også. Jeg valgte i stedet å fokusere på de religiøse undertonene, og hvordan jeg forestiller meg rusen og ekstasen.
Barndommen har også fått stor plass i verket, særlig spenningen mellom det idylliske og det urovekkende.
– Jeg har prøvd å få fram at noe skurrer under den glansbildeaktige overflaten.
Til syvende og sist handler det for henne om å gi materialet videre, i flere ledd.
– Det er veldig spennende og fint at kunstverk som Marias fantastiske bok kan gi opphav til så utrolig mange tolkninger og adaptasjoner. Og i neste omgang skal jo utøverne gjøre det til sitt. Der må jeg gi dem frihet til å behandle stoffet mitt, slik Maria ga meg frihet til å behandle sitt.
Å skrive ny opera i Norge er sjelden en trygg investering. For Solveig Sørbø har Heroine Chick blitt båret fram av idealisme, spleis og en ukuelig tro på materialet. (Foto: Hhv. Nina Red og Anniken Mohr/Klassekampen. (Solveig Sørbø har selv designet plakaten – "man gjør jo alt sjæl".))
Hvilke kompromisser, eller nye muligheter, oppstår når et så stort verk skal realiseres med begrensede ressurser?
– Konsertant fremføring er jo et kompromiss. Jeg har mange ideer til hvordan jeg ønsker at dette skal bli scenisk. I konsertant utgave er det en del ting i handlingen vi ikke får fortalt. Det mangler rett og slett ett av elementene som til sammen skal utgjøre et helhetlig verk.
Samtidig har hun allerede begynt å tenke fremover.
Med håp om at en full sceneversjon en vakker dag kan bli virkelighet, vil Solveig foreløpig ikke røpe for mye. Men hun nevner flyvning, en seng som rekontekstualiseres underveis – og nattverd.
– Jeg er veldig glad i symbolikk, og det kan man høre i musikken. Men det er dessverre lite av dette som får plass i en konsertant utgave.
Likevel har produksjonen fått et visuelt lag.
– Vi er heldige som har fått med filmskaper Franciska Eliassen, som har bidratt med en levende backdrop som underbygger konseptet på en nydelig måte.
For Solveig er det også personlige erfaringer som klinger med i musikken.
– Jeg har tidligere vært veldig religiøs, og det er nok noe man kanskje også kan merke. Jeg tror det åndelige er en dimensjon i veldig mange av oss, og noen har kanskje et spesielt sterkt religiøst gen – om det ikke bare er miljø som gjelder?
Hun stopper litt opp.
– For meg kjennes det i hvert fall som et vedvarende potensial, selv om jeg er realist.
Hans Petter Mæhle er alltid på utkikk etter bedre ideer og musikalske innspill fra de han jobber med. (Foto: Linnea Syversen)
I arbeidet med verket har Solveig Sørbø samarbeidet tett med dirigent og musikalsk leder Hans Petter Mæhle. Veiledningen hans har vært til enorm hjelp, forteller hun, og det er nettopp denne tette kontakten som gjør at han kjenner musikken ut og inn. Sammen med musikaliteten og personligheten hans som leder, gjør det ham til drømmedirigenten i dette prosjektet.
At samarbeidet har båret frukter, har også blitt lagt merke til: Kritikerne har særlig trukket frem orkestreringen som et unikt trekk ved verket. Mæhle forteller at han er veldig opptatt av struktur, linjer og helhet, musikalsk arkitektur, kort og godt.
– Jeg er også veldig svak for unike klangfarger frembrakt av orkestreringen, og spennende harmonikk. Alt dette spiller inn når jeg tolker musikken. Jeg prøver å tenke på alt dette når jeg skal skape en god musikalsk fortelling, sier han.
Hva opplever Hans Petter Mæhle selv som verkets musikalske «kjerne»?
– Det er et komplisert spørsmål, fordi kjernen i Heroin Chic er et flettverk av flere virkemidler. Selvfølgelig orkestreringen, men også et utrolig fengende og vakkert melodisk billedvev. Handlingen og librettoen må også trekkes frem – for direktheten, men samtidig det ganske abstrakte og psykologisk komplekse stoffet.
Heroin Chic er en musikalsk fortelling om tro, rus og sårbarhet, formet gjennom tett samarbeid med musikere og dirigent, og ikke minst bokas forfatter, Maria Kjos Fonn. Bildene er tatt i Oslo domkirke, og skildrer karakteren EIise. (Foto: Anniken Mohr)
– Jeg kommer som regel med en ganske klar tanke i hodet, fortsetter Hans Petter. – Når det er sagt, er jeg alltid på utkikk etter bedre ideer og musikalske innspill fra de jeg jobber med. Jeg har stor respekt for musikere som aktivt bidrar musikalsk, og jeg adopterer gjerne ideene deres, tilpasser meg og tilrettelegger for at helheten skal oppleves sammenhengende.
Han smiler:
– De aller fleste i denne bransjen møter opp for å skape noe skikkelig bra. Min jobb er å samle, inspirere, megle … hehe … og få folk til å ville prestere, og overgå seg selv. Får jeg til det, har jeg lyktes i min rolle.
Til slutt vender samtalen tilbake til publikum, og til spørsmålet om hvordan nye operaer blir mottatt. Opplever Solveig og Hans Petter at nyskrevne verk møter publikum annerledes enn klassisk repertoar?
– Ja. De nye har jo ikke blitt kanonisert, og det hender ofte at de aldri blir spilt igjen etter første gang. Norsk operahistorie har mange eksempler på verk som havner i arkivskuffen uten å ha blitt fremført en eneste gang, forteller Solveig.
Solveig peker på gjenkjennelsens kraft.
– Folk elsker ting de kjenner igjen, jeg er sånn selv. Mange kan synge med på de klassiske operaene. Det burde kanskje tilrettelegges for at folk eksponeres flere ganger for nye verk, slik at man etter hvert kan få den gjenkjennelsesfølelsen som er så god.
Samtidig handler det også om tilgjengelighet.
– Melodisk musikk er jo lettere å få grep om enn mye av det nye. Men jeg opplever også at mange, også utenfor miljøet, er åpne for eksperimentell musikk. Det er kanskje en annen type glede i å høre noe man aldri har hørt før, og noen personlighetstyper er mer åpne for det.
Red. mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Omtalte Norsk Komponistforening er medlem av Foreningen Ballade sammen med NOPA og Musikkforleggerne.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
