Verdens største musikkeksperiment

Noen ganger leder univers(itet)et deg i de underligste retninger, kan det kjennes som.

Da jeg begynte å studere musikkvitenskap i 2011, visste jeg lite om fagfeltet, eller hva som var interessant med det. Flaks var det da, at vi sto fritt til å sette det sammen bachelorgraden som vi ønsket. Min var et geriljalappeteppe uten koherens – og jeg valgte litt på måfå å ta faget «Musikk og bevegelse» med Alexander Refsum Jensenius.

Det ble det første møtet jeg hadde med akademia som var preget av begeistring og formidlingsglede. Faget og måten det ble presentert på, vekket en gjennomgripende nysgjerrighet i meg på samspillet mellom kropp, lyd og tanke. Den nysgjerrigheten har hengt ved meg siden i alt jeg gjør, være seg som skribent eller utøver.

Studerer bevegelsessporing. Her fra prosjektet RITMO gjorde med Stavanger Symfoniorkester i fjor. (Foto: UiO)

Rytme i menneskelivet
Fra omtrent 2013, parallelt med studier, beveget min musikergeskjeft seg mer fra «jazz-jazz» og mot friimprovisasjon, hvor nettopp utforskning av semantikk og lydens virkning på menneskekroppen står i sentrum. Jeg var derfor ikke i tvil om hvem jeg ønsket meg som veileder da jeg begynte på masterstudiet i 2017. Som et skjebnetreff inntraff etableringen RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse det samme året.

Alexander Refsum Jensenius er musikkteknolog, pianist, professor i musikkvitenskap og direktør ved RITMO i dag (og, om jeg husker riktig, ikke helt bestemt seg for om han er musikkforsker eller forskermusiker).

Sammen med komponist/radiojournalist/bibliotekar/tusenkunstner Solveig Sørbø har han vært sentral i oppkoket av formidlingsprosjektet MusicLab – et samarbeid mellom RITMO og Universitetsbiblioteket ved UiO – som semiårlig har arrangert «klubbkvelder» for musikk og forskning.

Veien ut til folket har blitt kortere og kortere, og i kveld, torsdag 6. juni klokken 19, kulminerer MusicLab i et undringsladet møte med Kringkastingsorkesteret, det populærvitenskapelige NRK-programmet Abels tårn og programleder Torkild Jemterud.

LES OGSÅ: Rytmen er en danser 

Alexander Refsum Jensenius. (Foto: UiO)

– Vi kan jo begynne med å prate litt om RITMO og hva dere driver med? 

– På RITMO så er jo hovedfokuset rytme i menneskelivet, inkludert musikk. Og vi er nysgjerrig på å forstå hva rytme er og hvordan vi opplever det i kropp og sjel. Det gjør vi på forskjellige måter med ulike måleinstrumenter i lab’en for bevegelsesforskning.

RITMO ser også etter måter å studere musikk utenfor lab’en, i den virkelige verden. Derfor utviklet de konseptet MusicLab, der målet er å forske på ekte konserter, men med de samme avanserte instrumentene de bruker i lab’en. Det har de gjort omtrent en gang i semestret siden 2018.

– Så målet er å studere en ordentlig konsert og gjøre datainnsamling både av musikere og publikum. Vi er særlig interessert i samspillet mellom musikere og publikum.

Studere musikken der den skjer
– Skaper dere en mer økologisk setting?  

– Ja, folk er litt forvirret av det begrepet. På engelsk bruker man også begrepet «naturalistic», som kanskje er litt nærmere det vi er på jakt etter: å gjøre forskning tett opp til en naturlig situasjon.

– Hvordan påvirker måleutstyret settingen?

– Utstyret kan jo være skjult, men det vi har merket fra ulike samarbeidspartnere, er at de gjerne vil at utstyret skal synes. De syns det er gøy. Sånn som med den Danske strykekvartett (DSQ), de ville gjerne sitte med mocap-drakter [bevegelsessporingsdrakter, journ. anm.]. Det ville også Stavanger symfoniorkester da vi jobbet med dem tidligere i år.

Solveig Sørbø (hvit t-skjorte) deler ut sporingsutstyr. Sørbø var med på å starte MusicLab, og som journalist i NRK var hun også den som satte Abels tårn, KORK og RITMO i kontakt. (Foto: UiO)

– Hvordan kan det påvirke resultatene?

– Det kan jo påvirke på ulike måter. Derfor bruker vi også spørreskjema og intervju for å få inn kvalitative data. Men når man forsker på mennesker vil man alltid påvirke situasjonen på et eller annet vis.

Han påpeker at å gjøre forskning uten at man viser at man gjør forskning  jo har noen etiske problemer ved seg.

– Hvorfor er det interessant og viktig å forske på dette? 

– Musikk er jo noe som er viktig for mange mennesker, det betyr noe. Og det er jo det musikkvitenskap dreier seg om – å prøve å forstå hva musikk dreier seg om på ulike vis. Gjennom det å forstå oss selv og som mennesker. Når det gjelder denne musikkforskningen, er det nettopp å studere musikk der det skjer, i situasjonen.

Panel på et MusicLab-arrangement, med blant andre Alexander Jensenius (ytterst til venstre) og Anne Danielsen, professor ved institutt for musikkvitenskap, UiO (nummer tre fra venstre). (Foto: Eskil Olaf Vestre)

Jensenius forklarer at rytme er en interessant inngang til mange problemstillinger: musikk som fenomen, både teoretisk og historisk. Derfor gjør RITMO veldig mange ulike, eksempelvis grunnleggende nevrovitenskapelig forskning, ved å studere hva som skjer prosessuelt i hjernen.

Synkroniserte hjerter
– Hvordan kom prosjektet MusicLab i gang?

– Vi har gjennomført MusicLab-arrangementer cirka en gang i halvåret siden 2018, med ulike konserter. Vi har hatt ulike sjangre: populærmusikk, jazz, klassisk, moderne og eksperimentelt.

Under pandemien hadde de noen konserter på nett. Og rett etter pandemien hadde de en konsert med Den Danske Strygekvartet, som ga interessante funn.

– Vi så at musikerne synkroniserte hjerterytmen sin underveis. Dette var i København, og den første konserten de spilte rett etter pandemien. Folk var helt utrolig gira, og det kan nok også ha påvirket stemningen i salen. [Og dermed også dataene, journ. anm.] Det var jo veldig gøy å oppleve det resultatet. Vi har så langt skrevet 10 artikler fra det forsøket, det er et veldig rikt materiale.

Samling av artiklene fra MusicLab-forsøket med Den Danske Strygekvartet

I København hadde publikum mobiltelefoner hengende på brystet, både de som satt i salen og som hørte på radio og nett. De ble brukt til å studere bevegelsene til publikum. Det mest interessante var likevel å se på når folk beveget seg lite.

– Det henger tett sammen med hvor mye de levde seg inn i musikken, sier Jensenius.

Noe annet som er spesielt, er at de hadde 15-20 forskere med på dette forsøket.

– Det leder til at vi kan besvare mange ulike forskningsspørsmål med ett stort eksperiment. Etter dette tok Stavanger symfoniorkester (SSO) kontakt, og vi gjennomførte et enda større eksperiment med dem.

Solveig Sørbø og Alexander Jensenius følger nøye med i forberedelsene til MusicLab Copenhagen. (Foto: Universitetet i Oslo)

LES OGSÅ: Dansk-norsk musikksamarbeid kåret til Årets begivenhet av Danmarks Radios P2

– Hvilke praktiske utfordringer kan man snakke om da? Hvilke tekniske løsninger?

– Vi kjørte første runde med SSO i februar 2023, og utstyrte alle musikerne med puls-, pust- og bevegelsessensorer. Dirigenten hadde i tillegg  bevegelsessporingsdrakt og -briller på, mens publikum i salen hadde refleksarmbånd. Dette brukte vi til å måle bevegelsesmengden med et infrarødt kamerasystem.

Det er mye utstyr som skal på plass! Her er konsertmester og dirigent Kolbjørn Holthe med bevegelsessporingsbriller på prøvene med KORK denne uka. (Foto: UiO)

Jensenius beskriver det som et helt enormt forsøk, og at de samler inn store mengder data på disse forsøkene. Det hjelper til å rettferdiggjøre gjennomføringen av et slikt ressurskrevende eksperiment.

Et liv etter taktstreken
RITMO-senteret er opprettet for en begrensa periode på ti år, og holder på ut 2027. Dermed har de litt mer enn tre år igjen. Hva som skjer etterpå, er uklart, men de har selvsagt ønsker om å fortsette arbeidet når de har bygget opp et så stort apparat.

– Vi jobber med søknader for å få det til. Vi har utviklet et verdensledende musikkforskningsmiljø, og det er veldig synd hvis det pulveriseres. Det er ingen andre som kan gjøre noe sånt som dette. Institutt for musikkvitenskap (IMV) ved UiO (med RITMO) er et av de største miljøene for musikkforskning i verden.

Noe som også er verdt å nevne er at Jensenius, og mange i hans miljø, er opptatt av at nemlig at kunnskapen skal være tilgjengelig for alle. Derfor er det meste av arbeidet hans gratis og åpent tilgjengelig på nett.

LES OGSÅ: UiOs innovasjonspris til RITMO ved Anne Danielsen og Alexander Refsum Jensenius

– Hvordan skal man få bevilgende myndigheter og øvrige til å forstå viktigheten av dette?

– Godt spørsmål. Vi jobber med grunnforskning på musikk og fokuserer på dype menneskelige fenomener. Det er åpenbart at det kan få en betydning utenfor seg selv over tid.

Stavanger Symfoniorkester med et spektrogram som viser pulsdata. (Foto: UiO)

Jensenius nevner musikkterapi, musikk og helse, maskinlæring og kunstig intelligens som eksempler på hvor grunnforskningen kan komme til nytte.

– Anvendelsesmulighetene er mange. Det er det som er verdifullt med grunnforskning på sikt – særlig det å jobbe så radikalt tverrfaglig som vi gjør. Fra det mykeste myke til hardeste harde.

Dette minner meg på noen av de første møtene jeg hadde med Jensenius på UiO, hvor han engasjert gikk i mot idéen om natur og kultur som motsetningspar.

– Jeg liker jo å tegne opp det kartet hvor jeg har piler mellom kultur og natur, man tenker jo ellers ofte på det som kategoriske bokser. Jeg har beskrevet det i boka Sound Actions som jeg ga ut i 2022.

LES OGSÅ: Harde kutt for musikkvitenskap

Det å lage skarpe skiller er noe jeg opplever at både Jensenius og mange som jobber i krysningspunktet mellom estetiske fag og akademia problematiserer.

– Det som er litt synd i Norge er at man har valgt å skille kunstnerisk utviklingsarbeid (KU), både i utdanningsløp og forskning. Det syns jeg er synd. Jeg ønsker å bruke både kunstneriske og vitenskapelige metoder til å lage både kunstneriske og vitenskapelige resultater.

– Hvordan kan KU gavne vitenskapen?

– For eksempel, da vi gjorde forsøket i Stavanger, skrev Morten Christophersen [forsker og Spellemann-nominert komponist, lærer i komposisjon/satslære ved IMV] et nytt verk – Squabble Measure Overture – til denne konserten der han bevisst jobber med å bryte ned rytme. Denne blir nå spilt og analysert som en del av forskningen, en prosess som er positiv mellom kunst og vitenskap.

Komponist Morten Christophersen skrev bestillingsverket Squabble Measure Overture til Stavanger Symfoniorkester og forsøket som ble gjort der. (Foto: Aslaug Olette Klausen)

LES OGSÅ: Historisk mange disputasar i kunstnarisk utviklingsarbeid: – Dette er forsking gjennom kunst

Selve prosjektet har de kalt Bodies in Concert – det knytter sammen konsertforskningen deres. 

– Kan du si litt om det konkrete forsøket som skal gjøres på torsdag med KORK? Har dere gjort noe lignende før?

– Det er flere ulike ting vi forsker på når det gjelder KORK. Vi studerer hvordan musikerne spiller sammen, samspillet med dirigenten og hvordan publikum opplever musikken. Vi er også opptatt av den emosjonelle responsen hos publikum. Derfor vil de svare på noen spørsmål underveis. Vi undersøker mange forskjellige ting på en gang. 

Morten Christophersen (t.v.) og dirigent i Stavanger Symfoniorkester, Øyvind Bjorå, iført bevegelsessporingsdrakt. (Foto: UiO)

– Hvordan kan puls og pust si noe om hva musikken gjør med oss (mennesker)?

Det er jo det vi forsøker å funne ut av. Hvordan er samspillet mellom kropp og hjerne. Da er pust, puls og bevegelse interessant. Vi kan bruke dette for å forstå mer av hvordan det er å både utøve og oppleve musikk.

Aktiv sansing
Teoretisk jobber RITMO med det som kalles kroppslig musikkognisjon. Jensenius forteller at hovedtanken at det finnes et kontinuerlig samspill mellom kropp og hjerne.

– Dette er grunnlaget for den økologiske psykologien, vi opplever verden gjennom å aktivt bevege oss rundt mens vi sanser. Musikkopplevelsen er både aktiv og kroppslig. Det er kanskje spesielt interessant på en klassisk konsert hvor man sitter ganske stille. Derfor måler vi også bevegelsesmengden til publikum.

Fra prøvene med KORK og RITMO denne uken. (Foto: UiO)

Han forteller at hvilken musikken som spilles er viktig, og at flere av stykkene som skal spilles er plukket ut for å svare på lytterspørsmål som har kommet inn til Abels tårn. De har også tatt med «Kjempeviseslåtten» av Harald Sæverud, som også har vært med de på andre orkesterkonsertene de har studert.

– Det gjør det mulig å sammenligne ulike fremføringer. Musikken er ellers plukket ut for å skape store følelser.

– Har det noe å si at publikum kjenner musikken?

 – Absolutt. Det er det som gjør spennende. Musikk er komplekst. Folk er forskjellige. Musikalske opplevelser er et møtepunkt mellom musikalsk lyd og menneskekroppen. Det er derfor vi må gå inn og studere med ulike metoder. Jeg tenker dette blir kjempegøy.

Panelet i Abels tårn vil svare på spørsmål underveis i konserten. Opptaket sendes på radio uken etter, fredag 14. juni. Da blir også de første forskningsresultatene presentert.

– Det blir verdens største musikkeksperiment!

Her kan du lese mer om Abels KORK og lytte til programmet i NRK radio.