- Jeg vil aldri kaste mine lange, kronglete setninger på båten, sier komponist, sangdikter og musiker Erlend Ropstad. Nå er han ute med sitt sjette studioalbum på norsk. (Foto: Marthe Amanda Vannebo)

Erlend Ropstad: Levva hundelivet!

Erlend Ropstad er tilbake med ny plate: «Da himmelen brant var alle hunder stille». Den har alt fått svært gode omtaler. Det gleder nok en artist som mer enn noen gang vil nå ut til den bakerste personen på sletten.

Kalender

Flagstad – The Opera VERDENSPREMIERE

11/06/2021 Kl. 18:00

Innlandet

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

– Jeg er glad jeg ikke skal på turné nå, for det virker veldig kronglete.

Det sier Erlend Ropstad, der han sitter ved kjøkkenbordet hjemme i Oslo. Det er tid for å gi fra seg sin nyeste skive, som er hans sjette studioalbum på norsk. Den har fått tittelen Da himmelen brant var alle hunder stille.

«Veldig kronglete» er vel noe av en underdrivelse, i en tid da de fleste konserter, turneer og festivaler bare er en fjern drøm. Albumet ble spilt inn i fjor, og har egentlig ligget klar en god stund. Det byr på ni nye sanger, der flere bør kunne bli favoritter i kommende live-settinger. Men dét er altså fremdeles et stykke unna.

– Du har lagd en plate som er proppet med energi, og full av gode rockelåter. Er det ikke litt trist å måtte brenne inne med det enn så lenge?
– Det er kjedelig, ja. Men vi følger med på vaksinesituasjonen, og har lagt en slagplan med ganske gode marginer. Så jeg tenker dette mer blir en anledning for folk til å lære seg låtene. Opprinnelig skulle vi jo sluppet denne platen i september i fjor, etterfulgt av en turné jeg har gledet meg til å vise frem lenge.

Coveret til Erlend Ropstads siste album. (Foto: Marthe Amanda Vannebo / Indie Recordings)

På det nye albumet, som Ropstad for enkelthets skyld bare kaller bikkjeplata, står han selv for gitarer, piano og vokal, i tillegg til at han også har produsert med Roar Nilsen. Per Jørgensen Tobro spiller bass, mens Gunnar Sæter tar seg av trommene. Svenske Mattias Hellberg spiller gitar på tre sanger, mens Hanne Kolstø gjester som vokalist på det lavmælte og mollstemte sporet «Så lenge må du bli».

 

 

Deler av fjoråret kunne 47-åringen bruke på forestillingen Menneske, kjære menneske på Nationaltheatret, der hans egne låter ble satt sammen med dikt av Nils-Øivind Haagensen. Da var det å synge og spille på kvelden, mens han og Roar Nilsen jobbet i studio på dagtid. Men heller ikke det kunne vare ved, etter hvert som nye smittetiltak kom på plass.

Når alle hundene blir stille, er det noe i gjære.

– Har du kunnet bruke ventetiden denne vinteren til noe fornuftig og kreativt?
– Jeg har gjort ganske mye fornuftig, men ikke så mye kreativt. Det er ikke så mye å skrive om, når du bare går i et hamsterhjul av karantene og barnehager. Men jeg har brukt en del tid i høst på å legge om hele strukturen til bedriften og virksomheten min. Jeg har hele veien gjort alt sjøl. Men da pandemien kom, syntes jeg det var hardt å stå alene.

Brenn siste brevet var på en måte det siste trinnet på stigen for meg. Jeg stanget hodet i taket med den. Det var det beste jeg kunne få til, uten å ha folk som kunne hjelpe meg med å utvide nedslagsfeltet mitt.

– Så etter at Brenn siste brevet begynte å dabbe ut, har jeg gjort om butikken til et A/S. For første gang har jeg et apparat rundt meg. Nå er jeg på Indie Recordings, som har opp til flere ansatte. Og så har jeg United Stage som management, mens Polar Artist fortsatt booker jobbene mine. Plutselig har jeg en hel gjeng i ryggen, og er veldig glad for det.

 

 

Det går et gjentagende motiv gjennom Da himmelen brant var alle hunder stille. Hunder dukker opp i flere sanger, både som gjennomgangsfigur og symbol. Og til og med i en liten vignett-tegning som avrunder heftet som følger med musikken.

Det må skinne noe lys gjennom sprekkene.

– Tegningen er min egen, basert på et fotografi av Memphis, som er hunden til Per som spiller bass i bandet. Jeg har skrevet om hunder før, men denne gangen var det jo som om det la seg et slør av undergangsfølelse over oss. Jeg har også sunget om endetidstegn før, så klart, men jeg likte stemningen som tittelen setter.

– Når alle hundene blir stille, er det noe i gjære. Da er det noe som er vei inn fra sjøen. Som et skip som kommer til Bjørgvin, eller en tsunami. På Sri Lanka i 2004 nektet alle hundene å bli med ned til stranden, lenge før flodbølgen var varslet.

På låten «Det er vår stillhet jeg behøver» synger Ropstad Jeg har blitt så mye eldre / Har fått grå hår / Har barn som ikke er barn lengre.
Og på den avsluttende «Sånn her kunne det visst også bli»: Alt du har lært har ingenting å si / For du har sjøl funnet ut at livet / er som ei elv / Og når det blir til hav / har livet sagt farvel.

– Jeg tror det er en balanse i tekstene og musikken denne gangen også. Jeg vil ikke at albumene mine skal oppfattes som bare dystre, men jeg vil gjerne innom sånne temaer også. Man må alltid prøve å få til en balanse, om det dreier seg om produksjon, dynamikk eller tempo. Det må skinne noe lys gjennom sprekkene. Du må ha kontraster, slik at verken humoren eller det dystre tar helt overhånd.

– Samtidig som du ikke viker unna det vanskelige i livet, er det også noe kollektivt, jublende, ekstatisk og entusiastisk over musikken. Er det et bevisst valg fra din side?
– Ja. Helt siden jeg begynte å synge på norsk, har jeg hatt som mål å bli mer utadvendt. Jeg må forsøke å lage ting som er umiddelbare, bare fordi det fungerer så bra live. Om jeg skal spille på store scener, kan jeg ikke begynne i bunnen av den lange, bratte bakken. Det er ingenting feil med viseklubber og intime scener, men jeg vil være umiddelbar og skape ting som er gjenkjennelige for folk.

Jeg vil aldri kaste mine lange, kronglete setninger på båten.

– Går det parallelt med dette også en grense for allsang og publikumsfrieri?
– Det er et godt spørsmål. Det går i hvert fall en grense et sted, der jeg ikke vil miste de tekstlige finurlighetene mine. Sånn sett vil jeg ikke inngå kompromisser. Jeg vil gjerne at musikken min skal funke for folkene som står bakerst på sletta, men jeg vil aldri kaste mine lange, kronglete setninger på båten.

– Musikklyrikk må kunne være noe mer – også i norsk rock. Det må kunne gå an å spille utadvendt, hardtslående rock, og samtidig ha tekster som slår. Det har jo Patti Smith, Lou Reed, Bob Dylan og til dels Springsteen bevist for lenge siden.

 

 

Erlend Ropstad later til å ha tenkt mye over dette. Om balansegangen mellom å være universell og privat, inviterende og ærlig med seg selv. Om diktning og hoiende refrenger.

– En rockekonsert er ikke den ideelle anledningen til å få få full kunstnerisk utbytte av poesi. Noen kommer alltid opp etter konsertene og sier: «Å, vi fikk ikke med oss tekstene, for det var så høy gitar.» Men det er altså et kunstnerisk valg jeg har tatt. Jeg kommer alltid til å ha lange tekster, med linjer som halter og ikke nødvendigvis rimer en gang. Samtidig vil jeg gjerne utvide verktøykassa litt for hver gang, og ha flere bein å stå på. Sånn sett var opptredenene på Nationaltheatret veldig bra for meg.

– En rockelåt varer kanskje i fire minutter. Og så skal du ha tre vers og i hvert fall to refrenger. Da blir det fort ganske stappet. Men det kan ligge fine utfordringer i det også, nettopp ved at formatet er så begrenset. Kanskje én låt kan være som en samtale, én som et brev, og en tredje mer som en novelle eller film.

– Jeg må klare å utfordre meg selv, og måten jeg gjør ting på. Samtidig har jeg nå en gang min tematikk. Det plager meg ikke så mye, selv om jeg helst ikke vil spinne i de samme sirklene.

– Jeg oppfatter deg på mange måter som noe av en rocke-romantiker. Hvilken internasjonal låt kunne du selv ønske deg at du hadde skrevet?
– Det der er ikke så lett! Kanskje jeg blir veldig forutsigbar hvis jeg sier «Söndermarken» av Lars Winnerbäck? Den er bare så tettpakket med mange av de tingene jeg forsøker å få til sjøl. Den har drømmen, lengselen og savnet i seg, og alle disse tekstlige bildene. Det er «som ett hål genom kulissen», skriver han et sted, der han beskriver en gitar som henger på veggen i musikkforretning. Den gitaren blir et vindu som han se helt til Los Angeles gjennom, tvers gjennom all den triste, kjedelige, svenske virkeligheten.

– Og hvis jeg tvinger deg til å velge en norsk låt?
– Levva livet.

– Nå snakket du ganske lavt… ?
– Jo, men dette er ikke noe lett spørsmål, for det finnes så mye bra norsk også. Nå kommer jeg sikkert til å ringe deg i kveld, og si en helt annen tittel. Men «Levva livet» er jo kjempekul, da.

Telefonen har enda ikke ringt.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Videoprodusent

Den Norske Opera & Ballett

Solo SLAGVERK m/pl.til pauker

Arktisk Filharmoni

Prosjektleder

Kulturkollektiv Bodø

Programmedarbeider

Safemuse – Safe Havens for Artists

Hovedinstrumentlærer trompet

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Hovedinstrumentlærer tuba

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Samspill/ interpretasjon klaver

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Leder for strykeorkester aldersgruppen 8-12

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev