Det blåser en orkestral medvind over landet. Aller kraftigst tar den i Kristiansand, Stavanger og Bodø – byene som de to siste tiårene har fått konserthus designet for kunstnerisk vekst. En vekst som beviselig bygger identitet og skaper samhold langt utenfor konsertsalene.
La oss ta det rent musikalske først: Vinden fra nord merkes akkurat nå godt nedover i Europa – på de store, viktige konsertscenene i Amsterdam, Bremen, Hamburg og Wien – der våre to yngste symfoniorkestre, Kristiansand Symfoniorkester (KSO) og Arktisk Filharmoni, er velkomne gjester til høsten.
Takket være en nærmest sensasjonell faglig utvikling etter at begge orkestrene fikk konsertsaler av ypperste kvalitet – Kilden i Kristiansand og Stormen i Bodø – er det ikke lenger oppsiktsvekkende at våre to provinsorkestre skal spille i Musikverein i Wien og Elbphilharmonie i Hamburg. (Se undersak.)
Til daglig perfeksjonerer de sin musikk i saler som mange større orkestre – ikke minst Oslo-filharmonien – kan misunne dem. Milliardsatsingene i disse tre byene, Kristiansand, Stavanger og Bodø, gir nå kunstnerisk avkastning og skaper regional stolthet.
Gjennom å gjøre seg gjeldende rent musikalsk – med fulle hus på konsertene, berømte gjestende solister, prisvinnende innspillinger og meritterende opptredener i utlandet – kan de nå innta roller som norske soft power-aktører i det europeiske kulturpolitiske landskapet. Lenge var Oslo-filharmonien og Bergen Filharmoniske Orkester Norges to selvsagte orkestre for utenlandsoppdrag (begge hadde store Europa-turneer i 2024 og i vår), men bildet er nå i endring.
Arenaer for mobilisering
Det som er enda mer interessant enn orkestrenes musikalske bravader, og rollene de eventuelt påtar seg i samarbeid med utenriksdepartementets avdeling for næringsfremme – for eksportindustrien, laksenæringen og andre, er følgende: De norske orkestrene ser konserthusene, de fysiske rammene for jobben de gjør, som viktige arenaer for en bred nasjonal kulturpolitisk mobilisering.
– Hva vil vi ut over å spille vakker musikk?
Nye tider krever det. For Russlands angrep på Ukraina, og sikkerhetspolitiske omveltninger i hele Europa, trusler fra øst og vest, gjør at både forskere, politikere og orkesterdirektører nå forsøker å fremsnakke kulturen som en nødvendighet og et samfunnslim i urolige tider.
KULTURKILDE: Dette er bygget som utløste en av Sørlandets heftigste krangler. – Det er umulig å forestille seg Kristiansand uten Kilden i dag, sier Karen Kristine Blågestad i Fædrelandsvennen. Finske ALA Architects leverte et bygg det går gjetord om langt utenfor landets grenser, og som «alle» vil spille i. Og som publikum har omfavnet. (Foto: Lars Gunnar Liestøl / Kilden teater og konserthus)
– Musikken skaper tilhørighet, utløser følelser og gjenkjennelse, men det er vanskelig i en politisk kontekst å beskrive verdien, og gjerne merverdien av at vi har dette. Det er vanskelig å ha språket til å snakke om musikken, sier Pål Svendsberget, direktør for KSO, til Ballade.
Geopolitisk uro har gjort det kulturpolitiske bildet uoversiktlig. Kunstens rolle som myk makt – diplomatisk konfliktdemper, brobygger og døråpner, er under press.
– Derfor må kulturlivet bli flinkere å forklare hva det står for, det handler om å gjøre seg berettiget og også uttrykke det i et politisk språk, sier han.
Å SKAPE SAMHOLD: Hva vil vi ut over å spille vakker musikk? spør Pål Svendsberget, direktør i Kristiansand Symfoniorkester. – Vi vil bygge gode samfunn, sier han til Ballade. Og mener det er naturlig å jobbe sammen med en annen av byens viktige institusjoner, Fædrelandsvennen. Hvert år lager orkesteret og avisen en ønskekonsert, med publikum og avislesernes favorittmusikk. En konsert som har som mål å skape samhold, noe som er ekstra viktig i usikre tider. (Foto: Lars Gunnar Liestøl / Kilden teater og konserthus)
– Hva vil vi?
Og nettopp det har hans orkester forsøkt å gjøre nå i vår, i et samarbeid med Fædrelandsvennen, Sørlandets viktigste avis. Samarbeidet handler verken om noe nytt eller banebrytende, eller noe kontroversielt i politisk sammenheng. Det vi snakker om er avisens årlige ønskekonsert med lesernes favorittmusikk, spilt av byens symfoniorkester i en utsolgt konsertsal 4. april. I usikre tider melder de essensielle spørsmålene seg lettere. For KSO og Fædrelandsvennen kokte det ned til ett nøkkelspørsmål:
– Hva vil vi ut over å spille vakker musikk?
Orkesterdirektøren svarer selv:
– Det finnes et viktig tangeringspunkt mellom oss og Fædrelandsvennen. Vi har hver på vår måte en oppgave i arbeidet med å skape gode samfunn. Og vi kan bygge noe ut fra en felles plattform. I år valgte vi ytringsmot som tema. Dette er spesielt viktig i den tiden vi lever i nå, sier han.
Og peker på at det er nødvendig å understreke at både redaktørstyrte medier og offentlig finansierte kulturinstitusjoner, som KSO, har nøkkelposisjoner i små og store samfunn.
– Den uavhengige rollen vi begge kan ha er svært viktig, sier Svendsberget til Ballade.
For å kunne innta en slik rolle er orkestrenes hjemmearena, konserthusene de øver i og har konsertene sine i, helt avgjørende for orkestrenes faglige vekst og det kulturpolitiske samspillet med resten av samfunnet.
Kulturell beredskap
I Kristiansand snakkes det om før og etter Kilden; det vil si før og etter at Kilden åpnet i 2012. Det nye huset ga KSO muligheten til å vokse fra et «kammerorkester og et militærband», som Svendsberget uttrykker det, til nå å være et førsteklasses symfoniorkester med kunstnerisk kredibilitet.
Et orkester Leif Ove Andsnes gjerne snakker opp, og som KSO sesongåpner sammen med siste uken av august. Og et orkester som har blitt så trygg i sin egen rolle at det kan bruke publikums favorittstykker, de som ble spilt på vårens ønskekonsert, til å minne om at også den symfoniske musikken kan romme skarpe kulturpolitiske ytringer til dagens aktuelle temaer: fred, uavhengighet og frihet.
EN KILDE TIL GLEDE: Kristiansand Symfoniorkester har etter å ha flyttet inn i Kilden teater og konserthus i 2012 vært med på å definere utviklingen i byen. Da Kilden skulle bygges var det skarpe fronter. Et milliardprosjekt for kultur var kontroversielt. Nå er det bare applaus og glede. Til høsten får orkesteret sin internasjonale debut på prestisjetunge scener i Østerrike – og stoltheten øker lokalt. (Foto: Lars Gunnar Liestøl / Kilden teater og konserthus)
Av den grunn ble «godteposen» orkesteret og avisen serverte til sitt felles kjernepublikum et knippe sterke kunstneriske ytringer. Selv om verkene er gamle og velkjente. Blant disse er det lett å peke på Jean Sibelius Finlandia, et stykke til støtte for Finlands kamp for uavhengighet fra Russland. Da orkesterverket ble urfremført 1899 het det Finland vaknar, og var en direkte protest mot den tsar-russiske sensuren. For all ettertid har det blitt et symbol for finsk selvstendighet. Finland fikk sin frihet i 1917.
Arkivene til våre symfoniorkestre inneholder mange komposisjoner som, om man vil, kan spilles med relevans til dagens storpolitikk. Både som subtil kritikk av despotiske makthavere, og som medrivende patriotiske komposisjoner.
Her hjemme, som ellers i Europa, domineres nå samfunnsdebatten nå av behovet for å styrke forsvarsevnen i frykt for nye kriger. Hos oss ser vi konturene av at musikken og kulturinstitusjonene innlemmes i vår felles beredskap på en annen måte enn før. Kulturens samfunnsbyggende rolle har blitt løftet inn i de alvorligste debatter. Til og med inn i Totalberedskapsmeldingen – Forberedt på krise og krig (Meld. St. 9 (2024-2025)). Her peker regjeringen på at «kunst- og kulturuttrykk, idrett- og fritidsaktiviteter kan gi mening i vanskelige tider og en følelse av tilhørighet, identitet og håp».
Stortingsmeldingen kom i januar, og løfter frem formuleringer fra EU-rapporten Culture and Democracy: the evidence (2023). Denne rapporten peker på «at det er en klar og positiv sammenheng mellom andel av borgere som deltar i kulturelle aktiviteter og aktivt medborgerskap, demokrati og sosial tilhørighet».
Klassisk med et politisk språk
Det er ikke vanskelig å koble EU-rapportens konklusjoner med det som skjer når orkesteret og avisen finner sammen om å sette store klassiske komposisjoner inn en historisk og politisk kontekst. For så å presentere dette for et bredt publikum, i en ønskekonsert for ettertanke.
Nettopp ambisjonen om å nå mange, eller for å si det med forskernes ord, «skape et aktivt medborgerskap og en aktiv tilhørighet», har ligget som et premiss for konserten. Og når krigsfrykt er ord vi har tatt inn i den norske dagligtalen, får en slik konsert en annen tone enn tidligere, en tydelighet som understreker at den klassiske musikken også kan ha en politisk forankring.
– Det er kjempeviktig at denne ønskekonserten, og egentlig alle kulturinnslag, er en påminnelse om hvem vi er, sier Karen Kristine Blågestad, kulturredaktør i Fædrelandsvennen til Ballade.
Som konferansier på konserten valgte Blågestad å presentere verkene publikum hadde valgt på en langt fyldigere måte enn det som er vanlig på KSOs konserter. Med det konkretiseres musikken. Både Finlandia og Symfoni nr. 10 av Dmitrij Sjostakovitsj – sistnevnte et verk med klare referanser til Stalins undertrykkelse av sovjetbefolkningen, trekkes med det nærmere lytterne. Slik blir kunsten en påminnelse om hvor sårbare vi er.
KULER, KRUTT OG KULTUR: I en tid der alle midler skal gå til kuler og krutt for å dekke Forsvarets behov, er kulturredaktør Karen Kristine Blågestad redd det blir trange tider for kulturlivet. På Fædrelandsvennens ønskekonsert fant hun det naturlig å minne om at også den klassiske musikken, og hele kulturlivet, er viktige brikker i totalforsvaret. Og at sentrale verk i musikkhistorien ofte har blitt til for å forsvare egen kultur og eget land. (Foto: Lars Gunnar Liestøl / Kilden teater og konserthus)
Både kulturredaktøren og orkesterdirektøren påpeker i sin felles programtekst at ønskekonserten er en feiring av «den frie kunsten og kulturen, den frie ytringen og det åpne demokratiet».
– Det er vanskelig for kulturen å gjøre seg sett i det politiske landskapet. Derfor prioriterer heller ikke de politiske partiene kulturen. Karen Kristine Blågestad
I en annen programtekst lister Blågestad opp hvorfor avisen og orkesteret gjør dette: Konklusjonen er at avisens samfunnsoppdrag ligner «den himmelen eller det mandatet kultur- og kunstinstitusjoner arbeider under».
Kilden er definerende
Men fra kulturredaktørens utkikkspost er det truende mørke skyer på himmelen.
– Det blir utrolig vanskelig for kulturfeltet fremover, folk opplever forsvar, sikkerhet og beredskap som mye viktigere og helt prekært. Og så er det alltid slik at kultur taper i konkurranse med de gamle, syke og svake og barna som skal ha gratis mat i skolefritidsordningen, og alt det der, sier Blågestad, og bygger ut sitt resonnement:
– Det er vanskelig for kulturen å gjøre seg sett i det politiske landskapet, fordi kultur ikke beveger store velgermasser. Derfor prioriterer heller ikke de politiske partiene kulturen – den er usynlig og vanskelig for mange partier.
I Kristiansand har Kilden likevel blitt det synlige beviset på at «den usynlige» kulturen kan nå gjennom og slå seg frem gjennom politisk og byråkratisk motstand, ignoranse og frykt for nye og fremmede impulser. Og ende opp som en definerende aktør for lokalsamfunnet. Og en inspirasjonskilde for andre byer.
– Det er umulig å forestille seg Kristiansand uten Kilden i dag, sier Blågestad.
Svendsberget påpeker at Kilden ikke bare er KSOs konserthus, det er et sammensatt kulturhus med teater, opera og musikaler. Denne våren er det rockemusikalen We Will Rock You fra 2002, med Queens musikk (og et gjennomgående slaktet manus av Ben Elton, se også The Guardian og Independent) som er den store snakkisen. I to måneder har den trukket fulle hus i teatersalen, vegg i vegg med KSOs konsertsal.
Menneskemøter rundt leirbålet
– Kilden er hele tiden bevisst på at dette skal være et sted der absolutt alle skal kunne gå og finne ett eller annet som resonerer i deres liv, om det er standup eller musikal, eller en smal symfonikonsert, så det er vår styrke at vi kan programmere felles, orkesterets program henger sammen med det øvrige som skjer på Kilden, sier han.
– Vi gjør prosjekter på tvers, vi utnytter kompetansen som ligger i kulturhusdelen, og den kunnskapen de har om artist-Norge – dersom vi ønsker å lage noe med en artist, så kan vi produsere det sammen, sier Svendsberget.
Han understreker at KSOs kjerneoppdrag er å «spille vår kulturarv på en måte som går hjem hos folk, men at det er en ekstrem balansekunst å ha et variert program der du aldri senker skuldrene og spiller repertoar som gjør at orkesteret ikke utvikler seg faglig».
– Faglig vekst er veldig viktig, og nesten det mest sentrale, sier han og legger til at musikk som gjerne omtales som «ikke lett tilgjengelig», kan med riktig innpakning, og mennesker som forteller om musikken, bli tilgjengelig og oppleves som nær og relevant for publikum.
– Det er viktig å snobbe ned, og alminneliggjøre følelsene man får av å høre et symfoniorkester spille live, her og nå. Det skjer her i kveld, akustisk; i et møte mellom scene og sal. Og det er ekte. Dette tror jeg er vårt store fortrinn i vår digitaliserte tid; menneskemøter rundt leirbålet. Arenaen der folk møtes, i stedet for å sitte i hver sin stue og se på Netflix, sier Svendsberget.
Konserthus som forsvarsverk
Troen på at orkestermusikken og bildekunsten skal bli enda viktigere selv om nasjonen trenger mer kuler og krutt enn noen gang siden Den kalde krigen, finnes så absolutt i Tromsø. For her mangler byen et konserthus som kan få leirbålets funksjon.
Ishavsbyens ordfører, Gunnar Wilhelmsen (Ap), insisterer på at det planlagte kulturkvartalet i Tromsø må ses i et geopolitisk perspektiv. Han underslår ikke at det først og fremst skal bygges for å gi Arktisk Filharmoni konsertfasiliteter som kan matche Stormen i Bodø, og flytte konsertopplevelsene inn i en ny tid.
I fredeligere tider ville ikke et konserthus for verdens ferskeste symfoniorkester, som har to hjembyer, Bodø og Tromsø, men bare én konsertsal – i Bodø, ha blitt innlemmet i den sikkerhetspolitiske diskursen. Det som Wilhelmsen ønsker å adressere er dette: Kan minst 1,3 milliarder til en storstue for symfonisk musikk og et nytt hjem for Nordnorsk Kunstmuseum, bidra til et tryggere Nord-Norge?
Ja, mener Tromsø-ordføreren.
«Det vi holder på med i Tromsø nå er viktigere enn noen gang, geopolitisk», sa Wilhelmsen til Samtiden i mars.
ET TRYGGERE NORD: Kan en storstue for symfonisk musikk og et nytt hjem for Nordnorsk Kunstmuseum i milliardklassen bidra til et tryggere Nord-Norge? Ja, mener Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen. (Foto: Tromsø kommune)
Sett fra hans ståsted vil et kulturkvartal, byens første signalbygg siden Ishavskatedralen sto ferdig i 1965, og en stor kultursatsing i en by som ønsker å se på seg selv som en vital kulturby, gi bolyst, nye investeringer, nye arbeidsplasser, nye studenter, og flere besøkende fra hele verden. Og et styrket musikkmiljø.
Kort sagt være en grunn i seg selv til å bo i Tromsø. Mer enn noen gang er politikerne, fra Frp og Høyre til Ap, Sv og Rødt, opptatt av at det må bo folk i nord. Det er vedtatt som effektiv sikkerhetspolitikk for lenge siden, og med Totalberedskapsmeldingen som ammunisjon, kjemper Wilhelmsen for et endelig ja fra regjeringen før valget til høsten.
Demokratiske pilarer
Det nye kulturkvartalet i Tromsø er et illustrerende eksempel på at kulturell infrastruktur er viktig for mer enn optimaliserte kunstopplevelser for et kyndig publikum. Problemstillingen fra Tromsø er på en måte unik, men forskningens konklusjoner om at kulturarenaer er pilarer for demokratiet og sosial tilhørighet har gyldighet landet rundt.
I Arktisk Filharmonis tilfelle har Stormen konserthus i Bodø vært instrumentell for orkesterets raske vekst til både lokal og internasjonal suksess. Orkesteret har blitt en kulturinstitusjon som hele Nord-Norge heier på. Det har gjennom utstrakt turnevirksomhet i hele landsdelen vært en tydelig stemme i samfunnsdebatten. Ikke minst knyttet til de alarmerende klimaproblemene i Arktis og globalt.
Arkitekten som nå leder arbeidet med å virkeliggjøre ambisjonene om et helt kvartal viet kunst og kultur i Tromsø, Thomas Lindgård Fagernes i Nordic Office of Architecture (som samarbeider med finske ALA Architects, som tegnet Kilden), mener det er helt naturlig å se satsingen knyttet til Arktisk Filharmoni i Tromsø i et geo- og sikkerhetspolitisk perspektiv.
MODELL OG VIRKELIGHET: Det er fortsatt en lang vei fra modell til virkelighet for det nye kulturkvartalet i Tromsø. På sitt kontor i Oslo er arkitekt Thomas Lindgård Fagernes i Nordic Office of Architecture i full sving med å prosjektere det han kaller et «fornuftig hus». Et prosjekt som etter hans mening er svært viktig i geopolitisk ustabile tider. (Foto: Nora Ingebrigtsen)
Men han ser, som Blågestad, at vi nå er inne i en annen og vanskeligere tid, enn da Oslo, Stavanger, Kristiansand og Bodø ble rustet opp med kulturell infrastruktur for mange milliarder. Operaen, Munch-museet, Nasjonalmuseet, Deichman bibliotek, Stavanger Konserthus, Stormen konserthus og bibliotek i Bodø, pluss Kilden i Kristiansand kom i en periode med økonomisk medvind i Norge. Og i en periode med det forskerne kaller «dyp fred» i Europa.
Nå ringer alarmklokkene.
Lokalavisen skeptisk
Til nå har staten bevilget 30 millioner til utredning og forprosjektering av Tromsø-prosjektet. I forsvarssammenheng er det ikke engang småpenger. For å få Tromsø-prosjektet i havn, sier arkitekt Fagernes til Samtiden at han er «i gang med å prosjektere et fornuftig hus, uten marmor fra Italia, men med norsk skifer».
NYTT KULTURKVARTAL: I Tromsø jobbes det for at byens nye kulturkvartal skal bli et sikkerhetspolitisk forsvarsverk. Konsertsaler for Arktisk Filharmoni og nye lokaler for Nordnorsk Kunstmuseum kommer til å koste minst 1,3 milliarder. Den store konsertsalen skal romme 1200 tilskuere, mens kammersalen får plass til 400. Bildet er en illustrasjon fra arkitektkontoret. (Foto: Foto: Nordic Office of Architecture / ALA Architects)
I tillegg lover han at akustikken er førsteprioritet. Belgiske Kahle Acoustics, som har en vesentlig del av æren for at akustikken i Farten Valen-salen i Stavanger Konserthus blir trukket frem som en av Europas beste konsertsaler, har ansvaret for at det skal bli vellyd også Tromsø.
Ethvert kulturbygg, særlig de som spesialdesignes for akustisk symfonisk musikk, får her til lands merkelappen «flottenfeieri for kulturfiffen». I Tromsø har vi for lengst kommet dit. Nord-Norges største avis, Nordlys, har klaget over at byens folk ikke har kunnet mene noe om bygget før vinneren av den utlyste arkitektkonkurransen ble offentliggjort i januar. «Når vi endelig kan mene noe om milliardbygget er det nesten for sent», skrev Nordlys på lederplass. Og gjenga innvendingene fra Arkitekturopprørets Tromsø-avdeling, om at bygget er «blodharry» og utdatert.
Arktisk Filharmonis nye direktør, Trud Berg, gir overfor Ballade uttrykk for at hun i det daglige ikke opplever mye motstand mot det nye kulturkvartalet, og at motstanden ikke går ut over fremdriften. Men også hun ser at nasjonen er mer opptatt av å styrke Forsvaret enn noe annet.
– Men jeg håper ikke et ensidig blikk mot forsvar og sikkerhet skygger for alt annet. Vi må ha noe å forsvare, sier hun.
FOR DET VI SKAL FORSVARE: – Jeg håper ikke et ensidig blikk mot forsvar og sikkerhet skygger for alt annet. Vi må ha noe å forsvare, sier Trud Berg, fersk direktør i Arktisk Filharmoni. Et orkester som har hele Nord-Norge som arbeidsplass, og to hjembyer, og flere reisedøgn enn noen andre norske symfoniorkester. (Foto: Charlotte Giertsen / Arktisk Filharmoni)
Hun tilbakeviser at det er råflott med to gode konsertsaler for ett orkester. Forutsetningen for Arktisk Filharmoni, peker hun på, er at orkesteret holder til i to byer, Bodø og Tromsø, og skal spille i hele den vidstrakte landsdelen. Det nye kulturkvartalet i Tromsø er i harmoni med nordområdestrategien som det til nå har vært tverrpolitisk enighet om, der det også slås fast at nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Og at det er særdeles viktig å opprettholde robuste samfunn i en «fredelig, skapende og bærekraftig region».
– Må lære opp politikerne
Da Stavanger Konserthus skulle finansieres, da Stormen var på tegnebrettet og da Kilden ble politisk behandlet, var det rasende protester alle stedene.
– Det var veldig mye bråk og fiendtlighet mot byggingen av Kilden, og enda verre da Kunstsiloen skulle bygges. Det var mye anti Kilden – renskåret motstand mot at det offentlige skal bruke penger på kultur. Vi i Fædrelandsvennen har hele tiden vært med i diskusjonen, men på leder- og kommentarplass har vi ment at både Kilden og Kunstsiloen var fornuftig for utviklingen av regionen. Vi har heiet på begge prosjektene, men har overvåket det forvaltningsmessige, sier Blågestad til Ballade.
Orkestrene og konserthusene representer kjerneelementene av det vi skal stå opp og forsvare i en krise eller krig: kunsten, kulturen, felleskapet og ytringsfriheten.
Ragnar Christensen, SSO
I Stavanger Symfoniorkester (SSO) ser direktør Ragnar Christensen at de nye konserthusene har vært som en trampoline for orkestrene og for publikumsinteressen. Fartein Valen-salen, med sin fabelaktige akustikk, har wow-effekt for gjestende kunstnere, og for nye publikummere.
De tydeligste fellestrekkene for Fartein Valen-salen i Stavanger (den klassiske konsertsalen i et konserthus med to saler), konsertsalen i Kilden (som også har en spesialbygd teatersal) og for Stormen, er at akustikken gir de ulike orkestrene rammer norske orkestre aldri har hatt før. Til en viss grad gjelder det også for Olavshallen i Trondheim. Under Covid 19-nedstengningen brukte Olavshallen, som aldri var bygd som et hus for et symfoniorkester, kulturpausen til å gjøre store akustiske forbedringer.
KJERNEELEMENTENE: – Vi må lære opp våre politikere til å se helheten og sammenhengene, sier Ragnar Christensen, direktør i Stavanger Symfoniorkester (SSO), til Ballade. – Orkestrene og konserthusene representer kjerneelementene av det som vi skal stå opp og forsvare i en krise eller krig: kunsten, kulturen, felleskapet og ytringsfriheten, sier han. (Foto: Mari Hult / Stavanger Symfoniorkester)
Men konserthus er mer enn førsteklasses akustikk, og som sin direktørkollega i Arktisk Filharmoni mener Christensen at orkestrene og konserthusene representer kjerneelementene av det vi skal stå opp og forsvare i en krise eller krig: kunsten, kulturen, felleskapet og ytringsfriheten.
– Det er viktig å synliggjøre dette, og å lære opp våre politikere til å se helheten og sammenhengene, sier Christensen til Ballade.
Vi er inne i en tid der norske konsertsaler og utviklingen i flere norske orkestre skaper ny oppmerksomhet, og får nytt publikum både i inn og utland. KSO-direktør Svendsberget sier at strømmen av positive tilbakemeldinger er overveldende, både over det hans orkester nå gjør musikalsk, og salen de spiller i.
– Alle store internasjonale solister vi har her blir helt forskrekket over akustikken. Og de vil alle komme igjen. De forventer ikke et hus av vårt kaliber i en by med litt over hundre tusen innbyggere. Hele huset fungerer, og vi har gleden av at det i konsertsalen ikke ble gjort noen kompromisser på det akustiske, sier han til Ballade.
Oslo i skyggenes dal
Men i Oslo, der Oslo-filharmonien svinger seg til gamle internasjonale høyder med gode kritikker for utgivelser og konserter både hjemme og ute, er lydbildet annerledes. I tiår etter tiår har Norges mest kjente orkester ventet tålmodig.
Helt siden åpningen av Oslo konserthus i 1977 har de ventet på en akustisk forløsning, så etter hvert på et nytt konserthus som kan yte Norges fremste orkester rettferdighet. Men i en tid der forsvarsministeren er den eneste sannsynlige budsjettvinneren i flere år fremover, er det grunn til å stille spørsmålet om en ny musikksatsing i hovedstaden nå havner langt ned på politikernes prioriteringslister.
Likevel, Knut Skansen, Oslo-filharmoniens direktør, er tydelig på at Oslo trenger et nytt inkluderende musikkhus; ikke et tradisjonelt konserthus. Og til Ballade sier han at han «egentlig ikke» er redd for å bli nedprioritert.
– Fordi når både folk og politikere får tenkt seg om, vil de se den samfunnsmessige gevinsten av investeringen i kulturformål – i vårt tilfelle et nasjonalt musikkhus for den akustiske musikken. Hva annet skal vel forsvares enn vårt levevis, våre verdier og vår kultur, sier han.
NYTT KONSERTHUS I OSLO: Knut Skansen, Oslo-filharmoniens direktør, har ennå ikke møtt noen som ikke synes dette er en god ide å investere i et nytt musikkhus i Oslo. – Vi må bevege oss ut av omdømmet vi har som elitær kultur over i det fellesskapsorienterte territoriet for kulturopplevelser, sier han til Ballade. (Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen / Oslo-filharmonien)
Han sier også at «i Norge er kunst, kultur og idrett samfunnsgoder som det er bred enighet om at alle skal ha tilgang til». Slik han ser det må disse utvikles og fornyes, slik at folk også i fremtiden kan bygge god folkehelse og ha meningsfulle liv og opplevelser, fremfor at samfunnet må bruke masse ressurser på å reparere skadene når disse godene ikke er til stede.
– Jeg går ofte i Vigelandsparken, og er takknemlig for at våre forfedre prioriterte det prosjektet i en av de vanskeligste økonomiske periodene i Norge. Det var en modig, lur og en ganske imponerende investering, sier Skansen til Ballade.
28 tomtealternativ
For utenforstående kan det se ut som om arbeidet med et nytt musikkhus i hovedstaden er et prosjekt som har stått på stedet hvil i lang, lang tid. For en rekke ganger har det på sviktende grunnlag blitt jublet over at Oslo-filharmonien har vært på vei ut av det akustiske vaakum orkesteret har levd i, og fortsatt lever i.
I 2015 var det Gramophone som kunne melde til sitt globale publikum at orkestrets daværende dirigent Vasilij Petrenko endelig «får sin nye konsertsal». Helt korrekt skrev de at de tidligere sjefsdirigentene Mariss Janssons og André Pervin hatet Oslo Konserthus, og at Petrenko helst ikke vil si noe offentlig om hvor ille situasjonen var i en konsertsal som Gramophone sammenlignet med en trist flyhangar med «lousy acoustics and frustrating sightlines».
Nytt hus ble det ikke. Og nå er det den finske supermaestroen Klaus Mäkelä som leder et orkester som låter helt annerledes på turné enn i eget hus. Mäkelä har ikke gått på barrikadene for et nytt hus, bare slått fast at orkesteret og Oslo fortjener det.
Men Skansen, som over lang tid jobbet med å realisere nye Deichman og vet at tålmodighet kan lønne seg, minner Ballade om at de fleste partiene i Oslo ved forrige valg var klare på at de ønsket et nytt konserthus velkommen. Og sier at orkesteret har «jobbet intenst gjennom det siste halvannet året med å utrede 28 potensielle tomtealternativer, samlet 40 aktører innen musikk- og utdanningsfeltet, næringsliv og forskning og utredet hva som er behovene i Norge for en møteplass for alle disse aktørene».
Han argumenterer for at «et nytt musikkhus vil ha svært mange positive ringvirkninger og samfunnsøkonomiske effekter». Og bli et hus med «en bred læringsarena for hele befolkningen – en felles plattform for utvikling av norsk musikk for både komponister, utøvere, ensembler, festivaler og forskning». Og legger til at det selvsagt «skal være et hus med fremragende saler for framføring av musikk», og at Oslo-filharmonien har «følt at det er orkesterets ansvar å drive frem dette prosjektet».
– Lær av idretten
Ingen argumenterer egentlig imot ham. Og ingen tar Oslo Konserthus i forsvar, for det hersker en unison forståelse av at huset allerede var utdatert da det ble bygd. Slett ikke alle gamle konserthus er det, for Berliner Philharmonie, som stod ferdig fjorten år tidligere, i 1963, regnes fortsatt som et av verdens beste konserthus.
Skansen er helt sikker på at med et nytt hus kommer musikklivet til å se en eksplosiv vekst, ikke minst når det gjelder publikums oppslutning.
– Det skjedde med Deichman og Munch. Det er ingen grunn til at det ikke skal skje med vår sektor, sier han. Han kan også se til Stavanger og Kristiansand, der SSO og KSO øker salget hvert eneste år, har blitt premissleverandører for byenes utvikling og konserthusene har status som turistattraksjoner.
Anne Kathrine Slungård, direktør for Trondheim Symfoniorkester & Opera, mener at kulturen aldri har vært mer relevant enn nå. Den bygger motstandskraft i vanskelige tider. Likevel peker hun på at kulturlivet generelt sliter med å finne nok venner, med å nå ut til folk, med å vise sin viktighet og relevans.
– Og det skal mer til enn nye praktbygg. Her har vi mye å lære av idretten, sier hun til Ballade.
Hun holder til i en sterk idrettsby; en by som i vinter har hatt suksess med VM på ski. Skiløperne maktet å spre entusiasme og i praksis bergta en hel nasjon med idrettsgrener som ifølge ekspertene ligger på sotteseng på grunn av klimaendringer og generelt fallende interesse for Norges nasjonalidretter. Men idrettens mange venner stiller fortsatt opp for vår nasjonale arv. Idretten fungerer som et leirbål å samles rundt.
17. mai hele året
Oslo ligger langt unna den geopolitiske spenningen som Tromsø forsøker å gjøre til et argument for en storstilt kultursatsing der. Innerst i fredelige Oslofjorden er det vanskeligere å argumentere for en kultursatsing som et forsvarsverk. Men Skansen har liten sans for å sette ulike kultursatsinger opp mot hverandre.
– Kultursektoren selv må slutte med å kritisere andres initiativ med henvisning til at for eksempel Oslo har fått nok, eller at det vil gå på bekostning av noe annet. Det er ikke sant. Disse institusjonene genererer enorme verdier. Dette handler ikke om Oslo, men om Norge, sier han, og legger til:
– I den geopolitiske situasjonen vi befinner oss i, er den beste investeringen vi kan gjøre å bygge ut det som samler oss. Hva annet skulle det være enn vår kultur, identitet og tilgang til felles opplevelser av høy kvalitet?
– 17. mai er samfunnsøkonomisk svært lønnsomt, og noe vi bør forsvare. Det er også kulturinstitusjonene – som «utøver 17. mai» hver dag, hele året. Er det noe denne verden trenger nå, både lokalt og globalt så er det slike verdier. Da må vi begynne lokalt, sier Knut Skansen til Ballade.
Jon Balke: Musikkens rolle og kraft i samfunnet – fra krigen i Irak
KRONIKK: Musikk er like grunnleggende som mat og vann, skriver Jon Balke. Her viser han til historien om den kjente cellisten Karim Wasfi, som spiller i ruinene etter katastrofer.
Ballade video: Klovner i kamp
Ut på veien med Sassy 009, Mikoo, Date of Birth, Sara Fjeldvær, Anna of the North, The Orchestra!, Kåre Indrehus og White Trash Blues Band.
Årets kirkemusikalske høydepunkt er i gang
Onsdag 17.september åpner dørene til årets Bergen Kirkeautunnale. Opplev festivalen som utfordrer grensene for hva kirkemusikk kan være.
Ballade video spesial. Årabrot: – Vi har en masterplan
Årabrot har alltid beveget seg mellom det tunge og det lette, det mørke og det lyse. – Da jeg var i tjueårene kunne jeg bare lese Dantes Inferno. Nå er det Dantes Paradiso som frister mest, sier Kjetil Nernes, demonisk drømmer og drivkraft.
Tidligere NRK-profiler oppfordrer til Eurovision-boikott
"Kjære kringkastingssjef, det er på tide å si NEI nå," skriver 11 veteraner i et åpent brev til NRK-toppsjefen.
Samspill klager inn NRKs musikktilbud til Kringkastingsrådet
Melder bekymring over hvordan NRK vil ivareta samfunnsoppdraget.
