Stavanger ble til i 1125. Da ble i alle fall byens domkirke et norsk-dansk bispesete, og dikterte retningen for byen. Dette er grunnlaget for et helt år med byfest.
Gaven fra byens eget orkester, Stavanger Symfoniorkester (SSO), er delvis pakket ut. Tre av fire nye verk med merkelappen «Essensen av Stavanger» er urfremført i oljebyens verdslige katedral, et av Europas fremste konserthus. Så langt er det jubel og glede.
Kort fortalt har SSO gitt byen en firedelt gave til feiringen av 900-årsjubileet. En gave som inneholder ulike kunstneriske destillat, fire subjektive tolkninger av byen, signert samtidskomponistene Ståle Kleiberg, Eivind Buene, Therese Birkelund Ulvo og Maja S. K. Ratkje. Den første komposisjonen ble urfremført allerede i 2022.
Siden da er to nye verk spilt, mens det fjerde gjenstår. Hele gaven er komposisjoner på til sammen rundt en time. Hvert verk er i underkant av 15 minutter. Og dette er musikk de færreste vil få anledning til å høre igjen. Slik er samtidsmusikkens natur.
Jubileene – rom for rituell nyskapning
Et byjubileum vier normalt mest tid på fortiden. I Stavanger er det 900 år å ta av. Domkirken hadde sin storhetstid som romersk-katolsk maktbastion, men etter reformasjonen, og Danmark-Norges brudd med katolisismen i 1537, har domkirken spilt mest annenfiolin i norsk kirkehierarki. Frem til den igjen ble norsk bispesete for 100 år siden.
Ingen bestrider at det er domkirken og middelalderen som er det naturlige omdreiningspunktet for byens jubileum. Men det har skjedd mye i Stavanger siden domkirken holdt takten for hele samfunnet. For kulturlivet finnes det nå en annen premissleverandør, med samtidsrelevans og internasjonal orientering. Nei, ikke Equinors hovedkontor på Forus, men Stavanger konserthus. Et hus som nå er byens kulturelle fyrtårn.
2012, året konserthuset åpnet, har gode forutsetninger til å bli et sentralt årstall ved neste jubileum. Det er synlig langt utenfor landets grenser, og huser et orkester på vei opp og frem. Et orkester som forvalter fortiden, den store klassiske musikkarven, men også begir seg ut i det ukjente – inn i musikalske landskap som blir til akkurat nå.
Dette er litt av bakgrunnen for at samtidsmusikken har fått oppmerksomhet i jubileets begynnelse. SSOs gave har frembrakt medieomtale, både i redaksjonelle og sosiale medier – i hovedsak forankret i en slags nysgjerrighet knyttet til hvordan fire komponister kan fange essensen av en by. Prosjekttittelen «Essensen av Stavanger» har i seg selv vært god reklame.
«Hadde fortent å skina meir»
Det er her, i Farten Valen, konsertsalen oppkalt etter en av Norge fremste modernistiske komponister og en av Stavangers største sønner, at de fire samtidskomponistene har fått slippe til med sine tolkninger av den jubilerende byen. Og SSOs bestilling er helt i pakt med tradisjonen. For jubileer og større offentlige hendelser er, litt forenklet sagt, samtidsmusikkens domene. Her er det alltid rom for rituell og seremoniell nyskapning. Det er umulig å jubilere uten nyskrevet musikk. Slik er det også i Stavanger.
Og det hjelper at en av de fire samtidskomponistene, Ståle Kleiberg, er født og oppvokst i Stavanger. Og at han er en komponist som kan skilte med internasjonal suksess og to Grammy-nominasjoner på CV-en. Hans komposisjon Byen og menneskene var det første essensen-av-Stavanger-verket som ble spilt (25.08.2022).
Ståle Kleiberg, Stavangers store samtidskomponist med blant annet to Grammy-nominasjoner bak seg, var først ute med å gi sin tolkning av jubileumsbyen. Urfremføringen av hans verk, Byen og menneskene, fant sted allerede på sesongåpningen høsten 2022. Til venstre for Kleiberg (som har bukett i hånden) står Andris Poga, SSOs sjefdirigent. (Foto: Marie Von Krogh / Stavanger Symfoniorkester)
Etter konserten, der Turangalîla-symfonien av Olivier Messiaen var kveldens hovedverk, gikk Stavanger Aftenblads anmelder nesten på barrikadene på vegne av samtidsmusikken.
Anmelder og kommentator Solveig G. Sandelson var opprørt over at «Kleibergs vakre gest til heimbyen blei ufortent stilt i skuggen» av franske Messiaens store symfoni. Hun opplevde Kleibergs komposisjon som en hymne; «ein veldig fin gest til Stavanger», med gjenkjennelige toner fra Stavangersangen «Ryggjafylkets fjell og dype fjord». «Den hadde fortent å skina meir», skrev hun, og endte opp på terningkast seks – som samlet karakter.
Komponist Eivind Buenes verk til byjubileet, Brent, ble urfremført våren 2024. Buenes «Essensen av Stavanger»-verk ble aldri vurdert av musikkritikerne i byen. (Foto: Jonny Engelsvoll / SSO)
Neste mann ut, Eivind Buene med Brent, hadde selskap av to udødelige russere, Sergej Prokofjev (Klaverkonsert nr.2) og Pjotr Tsjajkovskij (Symfoni nr. 5).
Men Buenes tolkning av Stavanger ble aldri vurdert av byens musikkritikere. Litt underlig, i og med at listen over hans verk som er fremført på store scener med kjente orkestre er lang og imponerende. Den rommer blant annet både fremføringer i Berlinfilharmonien og i Carnegie Hall. Og bestillingsverk for Oslo-filharmonien. I SSOs forhåndspresentasjon hadde hans fasinasjon for Stavanger som oljeby kommet klart frem, men det var ikke nok for en anmelder til å ta turen til konserthuset.
– Katalyserende effekt
Tidlig i februar ble det tredje verket, Ulvos Restart/Reshape/Reveal, inspirert av Stavangers industrielle lydbilder, ikke minst fra byens storhetstid som hermetikkhovedstad, pakket ut. Også dette inngikk, som de to foregående konsertene, i en større pakke, delikat og innbydende presentert.
For å forstå Stavanger har de fire komponistene i prosjektet «Essensen av Stavanger» fått mulighet til omfattende research. Her er Therese Birkelund Ulvo fotografert på Norsk hermetikkmuseum i Stavanger. Denne delen av byens industri er løftet frem i Ulvos musikk. (Foto: Mari Hult / Stavanger Symfoniorkester)
Ulvo var «det største navnet» på plakaten, selv om også hun delte scene med klassiske giganter, Prokofjev (Konsert for klaver og orkester nr. 3) og landsmannen Sergej Rakhmaninov (Symfoniske danser). Hennes verk representerte det ukjente, det fortsatt uhørte – i ordets bokstavelige betydning. Mens Prokofjev og Rakhmaninov gjorde at konserten, som helhet, ble et trygt valg for abonnenter og det brede lag av publikum.
At det første verket fikk en strålende anmeldelse i byens egen avis, mens det andre ble oversett og det tredje slaktet, er underordnet akkurat i denne sammenhengen. Men likevel, dette var det Stavanger Aftenblads Eirik Lodén fikk ut av Ulvos komposisjon: «Etter to høringer klarer jeg dessverre ikke å fri meg fra inntrykket av at verket, som foregir å illustrere noe industrielt, selv bare er en «høykulturell» musikkindustrivare». Men han lukker ikke døren helt: «Skjønt hvem vet? Kanskje må det høres en tredje gang?», spør han. Og konserten som sådan: en femmer på terningen takket være Prokofjev og Rakhmaninov.
Verkene har blitt sett, omtalt og spilt for tilnærmet fulle hus. Og med det, grovt sett, gjort jobben som musikk i et jubileumsperspektiv. Understøttet, eller sukret om du vil, av velkjente klassiske komposisjoner – musikk vi alle kjenner.
– Disse jubileene har helt klart en katalyserende effekt for å få gjort bestillinger. Bestillerne tenker fest og feiring. Nå er det et jubileum. Vi må gjøre noe ekstraordinært. Det er ikke ekstraordinært nok å spille enda mer Rakhmaninov. Hva skal vi finne på da? Å, ja, kanskje det finnes noen andre komponister. Og det er jo flott, sier Ulvo til Ballade.
Her [i Stavanger] har jeg virkelig vært en postergirl, det har vært spesielt, slik pleier det ikke være.
Therese Birkelund Ulvo
Med andre ord; jubileer er samtidskomponistenes hjemmebane. De inngår i pakken, og som i Stavanger får de gjerne konkrete oppgaver. Bestillingen var klar: Komponistene som ble valgt, opprinnelig skulle det være seks, skulle «musikalsk beskrive «essensen av Stavanger», og ta for seg byens fremtoning, geografiske posisjon og klima». Komponistene ble oppfordret «til å finne inspirasjon fra naturen, samfunnet, politikken, historien og økonomien». Ønsket var en gave med et potensial til å kunne bli referansepunkt i den moderne kunstneriske fortellingen om Stavanger. Intet mindre.
Lager ønsket musikk
Ulvo har trening i å skrive på bestilling, også til jubileer og merkedager. Hun har tidligere skrevet bestillingsverk til 250-års jubileet for Bergen Filharmoniske Orkester (2015), Oslo-filharmoniens 100-årsjubileum (2019), til åpningen av NORDART – Arne Norheim-senteret på Norges musikkhøgskole under Ultimafestivalen i 2012 og i en lang rekke andre sammenhenger.
Hun oppfatter at hun er i en privilegert posisjon. Hun komponerer ønsket musikk. Musikk som er garantert oppmerksomhet, i alle fall til og med urfremførelsene. I mai er hun aktuell med sin første opera, Terminus, med urpremiere på operaen i Bjørvika. Librettoen er det forfatteren Marit Eikemo som står for.
Et viktig spørsmål knyttet til bestillingene til jubileer og andre pomp og prakt-arrangementer, er om bestillerne er mest interessert i den musikken som skal lages eller i hendelsen som utløser bestillingen? Ulvo tror svaret er begge deler.
– Vi kan ikke ha bestillingsverk bare til fest, sier hun, og understreker at dersom vi skal ha orkestre om hundre år og orkestermusikk fremover, er det en nødvendighet at de store institusjonene, som SSO og andre, bestiller ny musikk jevnlig.
Hun peker på at det må finnes en fremtidsrettet bestillingspolitikk.
– Vi har ikke noe vedtak om at vi nå skal plassere orkestertradisjonen på bibliotek, og at orkestermusikken skal være en ren arkiveringssak. Og fra institusjonenes side må det finnes en interesse for å utvikle tradisjonen videre, utdyper Ulvo.
– Det er en nødvendighet at de store institusjonene, som SSO og andre, bestiller ny musikk jevnlig, sier komponist Therese Birkelund Ulvo. (Foto: Mari Hult / Stavanger Symfoniorkester)
Det er lett å glemme at de store, Sibelius og Rakhmaninov, Grieg og andre også har vært samtidskomponister. Og på spørsmål om disse og andre står i veien for vår tids samtidsmusikk, svarer hun slik:
Dirigentprofilene et problem
– Jeg tror ikke at våre for lengst avdøde komponiststjerner hadde ønsket at de skulle ha verdensherredømme over orkestrene i tusen år fremover. Jeg tror de ville vært åpne for å dele. Jeg tror heller at de store dirigentprofilene står mer i veien enn historien vi alle bærer på, sier hun. Med referanse til den pågående debatten om Oslo-filharmoniens supermaestro, Klaus Mäkelä, gjør samtidsmusikkens kår vanskeligere i Norge.
– Om ikke han står i veien, så kommer i alle fall hans preferanser øverst, og når hans behov er dekt, er det ikke så mye spillerom igjen.
Akkurat nå høster i alle fall SSO applaus i sitt eget publikum, og har klart å gi ny musikk roller i 900-årsfeiringen.
Orkesteret har brukt tid og krefter på å gjøre «Essensen av Stavanger» så interessant som mulig. Særlig har informasjons- og markedsfolkene på pedagogisk vis laget tekster, bilder og videoer der komponistene har fått tegne og fortelle om hvordan verkene er forankret – helt konkret i byens historie.
Sjefdirigent i SSO, Andris Poga, har tatt eierskap til «Essensen av Stavanger» og har dirigert de tre verkene som til nå er spilt. (Foto: Marie Von Krogh / Stavanger Symfoniorkester)
Ulvo møtte også publikum i forkant av konserten; til en forhåndsprat med stor publikumsinteresse. Målet har vært at publikum ikke skal møte musikken uforberedt.
Men det vil være en overdrivelse å si at prosjektet har blitt the talk of the town. Likevel, på Facebook, Instagram og på Youtube har SSO lagt til rette for møter med Kleiberg, Buene og Ulvo. Det har resultert i likes og positive kommentarer. Og stimulerer i alle fall orkesterets markedsførere til å jobbe mer med levende komponister.
I Stavanger har det vært jobbet intenst med å åpne den «vanskelige» samtidsmusikken for publikum. I prosjektet «Essensen av Stavanger» har møter mellom komponistene og publikum vært viktige. Her orienterte Therese Birkelund Ulvo om sitt verk Restart/Reshape/Reveal i forkant av konserten i februar i år. Interessen for hvordan byens industrihistorie kan bli musikk var stor. (Foto: Mari Hult / Stavanger Symfoniorkester)
– Det har vært veldig spennende, og selv om Ulvos konsert nå er over, lager vi mer om henne og hennes verk i sosiale medier, sier Mari Hult, markedsansvarlig i SSO til Ballade.
Selvmotsigende
Byjubileet er utgangspunktet for at orkesteret har brukt 600 000 kroner (med litt støtte fra Kulturrådet og Stavanger kommune) på å utvikle en gave som er noe mer enn bare en konsert. Fire komponister og hele orkesteret – over 80 musikere – har vært involvert. Orkesteret selvsagt bare i prøvetiden inn mot konsertene.
Ilmari Hopkins, cellist og leder av programrådet, har frontet prosjektet utad, og er stolt av å få nyansert bildet av Stavanger som oljebyen.
Ilmari Hopkins, cellist og leder av programrådet i Stavanger Symfoniorkester, er stolt over at «Essensen av Stavanger» vil nyansere bildet av Stavanger som mer enn oljebyen. – Fra vår side er det ment å være noe varig. Noe betydningsfullt, sier han til Ballade. (Foto: Mari Hult / SSO)
– Denne byen er mer, og disse verkene viser det. Fra vår side er det ment å være noe varig. Noe betydningsfullt, sier Hopkins til Ballade.
Han legger også vekt på at orkesterets sjefdirigent, Andris Poga, dirigerer alle verkene.
Ulvo mener at «Essensen av Stavanger» er et flott prosjekt, og på ingen måte «overambisiøst».
– Det er fire verk på to sesonger; ett i halvåret. Og dette er ikke mer enn det bør være. Det er egentlig mindre enn det bør være, sier hun til Ballade.
Og hun mener det egentlig er selvmotsigende at bestillingsverk fra samtidskomponistene dukker opp når noe skal feires:
– Man er så redd for denne samtidsmusikken, redd for å støte fra seg publikum, redd for å snakke for høyt om den. Og ofte når jeg har hatt store verk med orkester, har promoteringen av konserten handlet om de andre verkene, fra katalogen som folk kjenner. Man er redd for å snakke om at det også skal være noe nytt på programmet. Men her i Stavanger har det vært annerledes. Her har jeg virkelig vært en postergirl, det har vært spesielt, slik pleier det ikke være, sier hun.
I skyggen av Rakhmaninov
Et generelt problem, slik Ulvo ser det, er at samtidskomponistene blir nedprioritert i prøvetiden. Det mener hun også har vært tilfelle i Stavanger.
– Fordi dirigenten heller vil øve på Rakhmaninov. Dette er en klassisk problemstilling som alltid kommer når man skal jobbe med orkester. Men det jobbes veldig godt når det jobbes, det er ikke det. Likevel er det veldig forskjell i den dybden orkesteret kommer ned i når det jobbes med Rakhmaninov, som alle kan fra før, og dirigenten sikkert har gjort førti ganger før, og kan finslipe på detaljene, sammenlignet med hvordan det kan jobbes med mitt stykke, som de akkurat rekker å komme igjennom, sier Ulvo.
– Det finnes ingen planlagte nye fremføringer av mitt stykke.
Therese Birkelund Ulvo
Når vi snakker om eksponering av samtidsmusikk dukker det opp en rekke spørsmål:
Er «Essensen av Stavanger» en høykulturell satsing av akademisk interesse, eller makter SSO å fase nyskrevne tolkninger av Norges fjerde største by inn i et kollektivt minne?
Blir de fire verkene stående som kunst som setter spor? Dette er subjektive tolkninger, som på hver sin måte uttrykker hva komponistene oppfatter som kjernen av byen.
Kleiberg med sitt utgangspunkt, som Stavanger-gutt med byens historie under huden, og et nært forhold til byens folk. Mens Buene sier i en av videoene at han som østlending selvsagt ser på Stavanger som oljebyen, og er fasinert av oljebransjens lyder – blant annet lyden av seismikk-kanoner. Ulvo minner oss på industriens stress og intensitet; også de høye og ubehagelige lydene, de som faktisk påførte hermetikkarbeiderne hørselskader.
SSO gjort en stor innsats for at publikum i salen skulle ha knagger å henge musikken på.
Ingen nye fremføringer
Likevel koker det ned til følgende: Hvilket liv får de nå, etter å ha blitt urfremført, disse nyskrevne Stavanger-fortellingene?
Får vi muligheten til igjen å møte menneskene i Kleibergs komposisjon, kan vi se frem til gjenhør med Buenes fasinasjon for klangene i oljeeventyret, eller kan Ulvos musikk noen gang bli med oss som tonefølge mens vi er på Hermetikkmuseet i Gamle Stavanger?
Foreløpig ser denne musikken ut til å være spilt og konsumert – og det var det. Eller sagt på en annen måte; du må ha vært der da det skjedde; på plass i konserthuset da orkesteret ga oss tolkningene av byen. For sjansen til et gjenhør er minimal. Brutalt, men sant.
– Det finnes ingen planlagte nye fremføringer av mitt stykke, sier Ulvo til Ballade.
Hun tror ikke det kommer flere fremføringer. Men gjennom sitt internasjonale forlag, i Edition Wilhelm Hansen AS i København, håper hun at det er en større mulighet for at stykket kan bli spilt et annet sted i verden, enn en andre gang i Stavanger.
Hennes forlegger, Elvira Mormino, skriver i en e-post til Ballade at «i dette tilfælde, vil vi, med vores kendskab til branchen, foreslå værket til orkestre og dirigenter som har vist interesse for Therese Ulvos musik tidligere, eller til orkestre og dirigenter som har en profil det ville passe godt med Restart/Reshape/Reveal».
Elvira Mormino i Edition Wilhelm Hansen AS i København arbeider med å få musikken til flere norske samtidsmusikere ut i verden. Foreløpig har hun ikke signert noen avtaler om Ulvos verk Restart/Reshape/Reveal. Hun tror det blir vanskeligere å få verket spilt andre steder. Det er «et værk med kun en enkelt bestiller, da det er et lejlighedsværk, skrevet specielt i anledning af Stavangers 900år», skriver hun i en e-post til Ballade. (Foto: Thilde Dehlsen)
Dette er musikk som har en vanskelig vei ut i markedet, til CD- og vinylkjøpere, eller de som laster ned musikken fra Spotify. Men det har blitt gjort opptak av alle verkene i «Essensen av Stavanger», og planen er at Ulvos 15 minutter blir å høre på NRK på et eller annet tidspunkt i fremtiden. Verket kommer også på en planlagt utgivelse på plateselskapet Lawo. «Den kommercielle udgivelse af værket er et plus, og vil give værket et bedre udgangspunkt til at blive programsat,» skriver Mormino.
Det fjerde verket, av Maja S. K. Ratkje, urfremføres 30. oktober. Verket har ikke fått tittel. Nærmest sedvanlig i dette prosjektet, skal samtidsmusikken dele oppmerksomhet med to russiske verk; igjen er det Prokofjev (Sinfonia concertante og Symfoni nr. 5).
Bare fotnoter?
Disse verkene lever i fare for å bli fotnoter i orkesterets konsertprogram. Og bare noen korte minutters festivitas i byjubileet. Men SSO har muligheten til at alle fire verkene kan samles på en utgivelse, etter hvert. Og med det bli en varig gave – et moderne avtrykk fra feiringen av 900 år.
Det etterlatte inntrykket, for å bruke kommunikasjonsbransjens språk, er at vi husker fortellingen om verkene bedre enn musikken som ble fremført. Dette er et paradoks. At samtidsmusikken, selv når den opptrer i de mest prestisjefylte sammenhenger, svært ofte blir øyeblikksopplevelser – og bare det. I beste fall får den 15 minutter berømmelse.
PS: For ordens skyld, det er den amerikanske bildekunstneren Andy Warhol som angivelig er opphavsmannen til det berømte sitatet om at i moderne tider vil alle før eller siden få sine 15 minutter med berømmelse.
Kunstneropphold på Folkemusikksenteret i Buskerud
Åpent for alle musikere å søke, til øving, låtskriving og fordypning i norsk folkemusikk.
Bevar Musikkbiblioteket ved NTNU!
Et så viktig universitet som NTNU må ha et rikholdig bibliotek for musikkprofesjonsutdanningen, og med kvalifiserte ansatte. Norsk musikkbibliotekforening støtter innspill om musikkbiblioteket ved NTNU, skriver Tone Nøtvik Jakobsen.
Ballade video: I stua, i limbo
Med Marie Sahba, Adam Douglas, Iris Caltwait, Intertwine, Barren Womb og ARV. Samt en fem låters mini-konsert med Sweetheart.
Lyden av Gamle Oslo Gammaldans
Gamle Oslo Gammaldans er sju voksne folk som ikke spiller gammaldans. Opplev dem live på Ballade-arrangement i Gamlebyen i Oslo torsdag 27. mars.
Ballade på Parkteatret: Opera-premiere, musikkvideovisning og minikonsert søndag 23. mars
Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonn snakker om operaen "Heroin Chic". Rockemusiker Henning Andersen spiller utvalgte låter. Og vi viser et godt knippe nye musikkvideoer på skjermen.
Selma fra Hønefoss ble publikummer nummer en million i Bærum Kulturhus
Selma Hasund Poole (18) fra Hønefoss ble overrasket med konfetti, gavekort på danseforestilling og jazzfestival som besøkende nr. 1 million i Bærum Kulturhus i helgen.
