Den politiske filharmonien

I 15 år har Arktisk Filharmoni bevisst tatt flere roller enn å formidle symfonisk musikk til vår nordligste landsdel. Nå kaster orkesteret seg også inn i den globale klimakampen sammen med Maja Lunde, forfatteren som har skapt seg et verdensnavn ved å gå inn i verdens økologiske kollaps.

Sykdomstegnene kommer først i nord, gjerne i forkledning, som i år da sommeren i Nord-Norge har vært historisk «god». Klimaforskerne rapporterer om verdens varmeste sommer noensinne. Alarmklokkene ringer i all verdens media; i VG, i The Washington Post, i Svalbardposten og i The Times of India. Kloden koker. Men TV 2 forteller at vi er i ferd med å bli døve for alarmklokkene. Noe må gjøres. Raskt.

Og noe gjøres i Tromsø, Harstad, på Sortland og Leknes og i Bodø når Lunde og Arktisk Filharmonis kammerorkester i løpet av september deler sin felles uro, og samtidig peker på hvor det finnes håp. På initiativ fra vårt yngste og minst tradisjonsbundne symfoniorkester får Lunde fortelle Den viktigste historien. Og både Lunde og Arktisk Filharmoni står inne for programtittelen. For det er alvor nå.

Arktisk Filharmoni går nå sammen med forfatteren Maja Lunde om å fortelle Den viktigste historien – historien om hvordan vi kan bevare håpet i klimakampen. – Målet mitt er at publikum skal føle seg mindre apatiske, sier Lunde til Ballade. For det er alvor nå, mener både Lunde og orkesteret. Premieren finner sted i Tromsø torsdag 12. september. Turneen fortsetter til Harstad, Sortland, Leknes og Bodø, der forestillingen er del av kulturbyåret Bodø2024. (Foto: Lasse Jangås)

– Dette er et format som er nytt for meg, og det vil bli kraftfullt både for meg og publikum. Målet mitt er at publikum skal føle seg mindre apatiske, sier Lunde til Ballade.

Hun sier at hun kommer med en «budskapstekst – en tale» om at klimaproblemene er vårt felles ansvar. Denne talen inneholder også utdrag fra romanene hennes; Bienes historie, Blå, Przewalskis hest og Drømmen om et tre. Bøkene er solgt i over fire millioner eksemplarer, og er oversatt til over 40 språk. Arktisk Filharmoni gir nå Lunde en ny talerstol.

Inn i storpolitikken
Ledsaget av musikk, nøye valgt for å underbygge og forsterke følelsene av både dramatikk og av at Lunde ser håp, tross alt, blander forfatteren og orkestermusikerne seg inn det storpolitiske ordskiftet. Slikt er ikke hverdagskost i den symfoniske verdenen, verken her hjemme eller internasjonalt. I denne sammenhengen er det ikke musikken som får størst oppmerksomhet, så hvorfor er det så viktig for Arktisk Filharmoni å engasjere seg i dette?

– Fordi det er fortellingen som aller mest bør oppta oss som beboere på jordkloden. Livet på jorda og det vi foretar oss nå vil påvirke livet i utallige år etter oss selv. Vår egen fortelling blir fremtidens fortelling, sier orkesterets direktør, Tor Lægreid, til Ballade. Og han er ikke redd for at dette skal bli foredrag med musikk.

– Absolutt ikke, sier han. Og mener at Arktisk Filharmoni byr sitt publikum en helhetlig forestilling, iscenesatt av Ketil Høegh, regissør og skuespiller ved Hålogaland Teater, og med orkesterets egen Henning Kraggerud som drivkraften bak det hele. Lægreid peker på at samarbeid med forfattere slett ikke er ukjent terreng for orkesteret, og spesielt ikke for Kraggerud, som er kunstnerisk leder for Kammerorkesteret – Tromsø-avdelingen av Arktisk Filharmoni. I en årrekke har Kraggerud vist at det er mulig å få til kunstneriske møter mellom musikken og litteraturen.

For Tor Lægreid, direktør i Arktisk Filharmoni, er det både viktig og naturlig at orkesteret engasjerer seg i klimakampen. – Vi kunne jo ha valgt å bruke våre økonomiske muskler innenfor tradisjon og historie, og ikke utfordre – verken oss selv, eller samfunnet rundt oss, sier han til Ballade. (Foto: Per Inge Johnsen)

– Vi har siden 2012 hatt prosjekter sammen med en rekke norske store forfattere; Jostein Gaarder, Erik Fosnes Hansen, Tor Åge Bringsværd og Erika Fatland. Motivasjonen er at tekst og musikk sammen gir en ny dimensjon til begge kunstformene, og at det bidrar til å åpne opp nye kreative rom for både publikum og utøverne, sier Lægreid.

Det brenner, men det er håp
I et større intervju på Arktisk Filharmonis egne nettsider peker Lunde på at det er lett å ville rømme fra problemene, når «flammene har nådd fram til byen din, til huset ditt, til senga di, til dem du er glad i.» Når «det brenner hos deg, sengetøyet ditt tar fyr, puta di begynner å ryke, og du kan ikke annet enn å løpe.» «Vi vil bort fra det vi ødelegger, men vet at vi må ordne opp i dette selv. Det er jo ikke noe sted å rømme til. Dette er vårt felles ansvar. Og i det ligger det faktisk også håp.»

Lunde understreker at «alle må gjøre store og krevende endringer i årene som kommer. Og i den omstillingen kan naturkjærlighet være en vel så sterk motivator som klimaredsel.»

Dette er gjenkjennelig for Arktisk Filharmoni, som møysommelig bygger sin karriere både her hjemme og internasjonalt på musikk med inspirasjon fra den arktiske naturen.

I 2021 ga orkesteret komponist Lasse Thoresen oppdraget om å gi oss Lyden av Arktis (2L). Det ble et verk med ni satser som orkesterets daværende sjefdirigent Christian Kluxen refererer til som en «kulturhistorisk fabel og en miljøerklæring». Ballades anmelder Ola Nordal konkluderte med at «på den ene siden er stykket et musikalsk portrett av Arktis. På den andre er dette lyden av Arktisk Filharmoni.» Han beskrev verket som «et musikalsk lydmaleri av nordområdene», og trakk særlig frem Hymne til det urørte. Til tross for at verket avsluttes med Kollaps, er dette verket, som Arktisk Filharmoni opplever som et av sine signaturverk, ikke et dystopisk portrett av Arktis. Det finnes håp også her.

Komponist Lasse Thoresen skrev verket Lyden av Arktis på oppdrag fra Arktisk Filharmoni. Verket i ni satser ble av orkesterets daværende sjefdirigent Christian Kluxen kalt en «kulturhistorisk fabel og en miljøerklæring». (Foto: Ole-Einar Andersen)

Programmessig er det lett å se at Den viktigste historien er et naturlig steg videre i det kontinuerlige arbeidet med å være mer enn et tradisjonelt klassisk orkester. Men for å hjelpe Lundes ord inn under huden på publikum har Kraggerud gått til historien mer enn samtiden, og plukket musikk av Tsjajkovskij (Strykekvartett nr. 3 i Ess-moll, 3. sats), Mendelssohn (Oktett for strykere, 1. sats), Sjostakovitsj (Kammersymfoni i c-moll, op. 110a) og polske Wojciech Kilars («Orawa»). I tillegg uroppføres Hanna Kallestads bestillingsverk Sølvspor.

– Alt dette er musikk som gjenspeiler repertoaret til Kraggerud og kammerorkesteret, musikk med sterke følelser, en blanding av eldre og nyskrevet musikk, sier Lægreid.

Deltar i samfunnsdebatten
Symfoniorkestrene, både her hjemme og ute i den store verden, er vanligvis svært så tilbakeholdne med å adressere eller kommentere dagsaktuelle hendelser eller utviklingstrekk. Man forventer ikke åpenbart politiske vinklede forestillinger, eller konserter med skarpe dagsaktuelle referanser fra et symfoniorkester.

Riktignok ser vi nå, etter Russlands angrep på Ukraina, mer eller mindre subtile politiske hint om at mange orkester tar avstand fra Russlands politikk og krig. Tydeligst har vi merket det når orkester etter orkester kloden rundt de siste to årene har spilt Dmitrij Sjostakovitsj’ symfoni nr. 7, Leningradsymfonien. Et repertoarvalg som har blitt selve beviset på at orkestrene, som et samlet Vesten, tar avstand fra Putins regime og utviklingen i Russland.

Når alt kommer til alt glemmer vi at både at komponisten og verket tilhører en annen tid, en annen politisk epoke, og at Sjostakovitsj’ posisjon i sitt hjemland, Sovjetunionen, var komplisert. Han var tidvis en opposisjonell, men også en sovjetisk helt, som faktisk står høyt i kurs i dagens Russland. Det gjør at verkets politiske karakter blir utydelig. Og orkestrenes politiske engasjement hulere.

– Jeg er med dersom det blir aktuelt at flere skal få høre Den viktigste historien, sier forfatter Maja Lunde til Ballade. (Foto: Lasse Jangås)

Bildet er annerledes når det gjelder Den viktigste historien. Her går Arktisk Filharmoni rett på sak, gjennom å gi ordet til Lunde. Orkesteret vil ha større oppmerksomhet om et tema som gnager oss alle. Sånn sett er programmeringen i Tromsø/Bodø dristigere enn det som er normalt for denne delen av musikkfeltet.

Foreløpig er det bare fem forestillinger, alle i Nord-Norge, men problematikken er på ingen måte avgrenset til nord i landet. Av den grunn bør forestillingen ha bred nasjonal appell.

– Jeg er med, sier Lunde til Ballade, dersom det blir aktuelt at flere skal få høre Den viktigste historien.

«Kunsten er verdens nattevakt»
Lægreid vil ikke uten videre gå god for at Arktisk Filharmoni er et politisk prosjekt, selv om orkesteret fra det ble opprettet i 2009 har en hatt en viktig distriktspolitisk rolle – som en kulturpolitisk og kunstnerisk spydspiss fra nord. Men han har klare forventninger til kunsten og kulturen:

– Det er som Odd Nerdrum sier, at kunsten er verdens nattevakt. Og vi er gitt et betydelig ansvar i Grunnlovens paragraf 100, om å verne om ytringsfrihet og bidra til den opplyste samtalen. Kunsten har et betydelig ansvar om å stå for gode verdier og verne om demokratiet, og å være en åpen og djerv stemme i et landskap som er komplisert å bevege seg i for mange, sier han.

Direktør Tor Lægreid har vært med på orkesterets reise fra prosjektorkester med en distriktspolitisk agenda til et fullverdig symfoniorkester med appell langt utenfor landets grenser. «I en tid som denne er kunsten og kulturens rolle viktigere enn noen gang. For en nasjon er det avgjørende viktig å ha tilstrekkelig med kulturell kapital for å bygge og utvikle nasjoner og samfunn,» sa han i sin siste åpningstale etter snart 13 år som direktør for Arktisk Filharmoni. Bildet er fra sesongåpningen i Kulturhuset i Tromsø. (Foto: Stig Brøndbo)

– Maja Lunde-prosjektet kommer inn fordi vi er samfunnsengasjerte, og vi er opptatt av verdier som ikke bare er våre, og har ambisjoner på vegne av hele samfunnet. Vi må gjøre noe med utslipp, og vi er nødt til å få til det grønne skiftet på en god måte, sier Lægreid. Og peker på at det er særlig viktig at de i kunstfeltet som har de største økonomiske musklene, blant dem de tunge institusjonene som Arktisk Filharmoni, engasjerer seg.

– Vi kunne jo ha valgt å bruke disse innenfor tradisjon og historie, og ikke utfordre – verken oss selv, eller samfunnet rundt oss. Men det er naturlig at når Maja Lundes bøker og univers skal dramatiseres, og settes musikk til, at vi er med på det – med vår beliggenhet i Arktis, der vi på nært hold ser konsekvensene av klimaendringene hver eneste dag. Like naturlig er det at det var vi som kom med Lyden av Arktis, sier Lægreid til Ballade.

Han peker på at orkesteret, både som kunstnerisk institusjon og bedrift, også bidrar til økt livskvalitet og bolyst i nord – en landsdel som har en negativ befolkningsutvikling. Lægreid er mer enn mange kulturledere opptatt av at også en kunstinstitusjon som Arktisk Filharmoni er en bedrift som må forholde seg til sitt eget omdømme, og bygge en sterk merkevare. Det er, etter hans mening, viktig for orkesterets mulighet til å gjøre seg hørt, og til et langt liv.

Eget klimaregnskap
Slik Lægreid ser det, harmonerer orkesterets programmering med verdiene orkesteret styres etter. Orkesterets geografiske posisjon er også definerende for orkesterets profil. Arktisk Filharmoni leverer som en av få bedrifter i kulturbransjen et eget klimaregnskap, for å ha en detaljert oversikt over hvilke klimagassutslipp orkestret står for. Dette er viktig for direktøren, som nå er inne i sin siste sesong før han blir pensjonist.

– I den grad vi oppfattes som politisk er det nok fordi vi har valgt å ta disse perspektivene og vår samfunnsrolle på alvor, sier Lægreid når Ballade møter ham i Bodø etter årets sesongåpning i Stormen konserthus.

Her har orkesteret spilt Brahms pianokonsert nr 1 (med dansk/armenske Marianna Shirinyan som solist), og Rakhmaninovs Symfoni nummer 3 (30. august). Tradisjonen tro holdt orkesteret to åpningskonserter, en i Tromsø og en i Bodø.

Som vanlig var det fullt hus i Tromsø dagen før, der orkesterets hjemmebane er Kulturhuset, et hus med mange akustiske utfordringer. Men et hus med god stemning og et omfavnende publikum. I Bodøs storstue Stormen, et av Norges beste konserthus, var det på sesongpremieren mange ledige plasser. Dette er ikke uvanlig, og Lægreid peker på at konsertopplevelsene i Tromsø og Bodø er fundamentalt forskjellige, og at Stormen har gitt orkesteret enorme faglige vekstmuligheter de siste ti årene.

Ser bak stereotypiene
På åpningskonsertene hadde orkesteret valgt å gi taktstokken til en russisk dirigent, Dimitrij Matvienko. Valget er interessant i dagens spente geopolitiske situasjon.

Lægreid sier at valget av dirigent ble vurdert nøye. Og orkesteret forvisset seg om at Matvienko ikke på noen måte inngår i Vladimir Putins propagandaapparat. Arktisk Filharmoni har i hele sin levetid hatt et nært forhold til Russland, inntil i februar 2022, da Putins styrker angrep Kyiv.

Arktisk Filharmoni på scenen i Kulturhuset i Tromsø under ledelse av den russiske dirigenten Dmitrij Matvienko. Samarbeidet med en russisk dirigent, som riktignok har forlatt landet og bosatt seg i Danmark, viser at Arktisk Filharmoni tør å se nyansene i bildet der geopolitikk møter kulturpolitikk. Bildet er fra Kulturhusets sesongåpning 29. august. (Foto: Stig Brøndbo)

Og orkesterets ledelse viser nå, gjennom samarbeidet med Matvienko, at det er mulig å se bak stereotypiene. Både den norske og internasjonale musikkverdenen, ikke minst den klassiske, sliter med dette. Dette har ført til et slags politisk yrkesforbud for russiske musikere, og andre kunstnere, dersom de ikke offisielt tar avstand fra sitt hjemland. Det pågår en ikke-offisiell kulturboikott av russisk kunst, og det er lett å tenke at vi er ferdige med Russland nå.

For Arktisk Filharmoni er Russland et nært naboland. Og orkesteret fikk sin internasjonale debut i konsertsalen ved Mariinskij-teateret i St. Petersburg i 2010. Da var det Valerij Gergiev, Russland fremste dirigent og operadirektør de siste 30 årene, som ga den arktiske nykommeren adgang til sin prestisjesal.

Konserten var en co-produksjon mellom Nordlysfestivalen i Tromsø og Mariinskij, da Nordlysfestivalen inviterte til arktiske dager i den gamle tsarhovedstaden. Den gang var forholdet mellom Norge og Russland godt. Norge ville gjerne gjøre forretninger med Russland, og både Nordlysfestivalen og Arktisk Filharmoni (som den gang var helt fersk som Nordnorsk opera og symfoniorkester) var en del av en nasjonal satsing for å bygge bro østover.

Siden den gang har Gergiev, gjennom å støtte Putins krig, og å ha blitt presidentens fremste kulturelle fanebærer (som sjef både på Mariinskij og Bolsjoj), blitt fratatt alle sine dirigentjobber i Vesten. Og blitt selve symbolet på at russisk kultur, særlig klassisk musikk som kan assosieres med Kreml, nå er bannlyst i Vesten.

Mange russiske kunstnere, blant andre Matvienko, har blitt tvunget til å forlate Russland for å redde sitt kunstneriske liv. Han bor nå i Århus, der han er nyutnevnt sjefdirigent for Århus symfoniorkester.

Brobygger
Samarbeidet med Matvienko viser at Arktisk Filharmoni tør å se nyansene i bildet der geopolitikk møter kulturpolitikk. Men orkesterets virkelige politiske bragd, til nå, er å bidra til i alle fall en musikalsk harmoni mellom to byer som grovt sett ikke ser ut til å ville hverandre vel, Bodø og Tromsø. Begge mener å være Nord-Norges viktigste by.

I det større bildet har orkesteret fått internasjonale kritikere til å lytte anerkjennende til en nykommer fra den ytterste periferi. De lytter til et orkester som både holder den klassiske fanen høyt, med konserter og innspillinger med Tsjajkovskij, Grieg og Bernstein med flere, og som har fått stor anerkjennelse for å løfte glemt og gjemt nordnorsk musikk frem i et nasjonalt og internasjonalt lys.

Ole Olsen (1850-1927) fra Hammerfest var den første norske, klassiske komponisten som brukte joik i musikken han skrev. Nå er samisk og kvensk musikk en del av Arktisk Filharmonis kjernerepertoar. (Foto: Gustav Borgen, Norsk Folkemuseum.)

Det går en linje i dette arbeidet fra å revitalisere musikken til Hammerfests store sønn Ole Olsen (1850-1927), den første norske klassiske komponisten som innlemmet joiken i sin musikk, til en systematisk satsing på samisk, og snart også kvensk musikk. En satsing som har ført til at den samiske musikken, som kirken og den norske staten anså som djevelens musikk, nå inngår som en del av kjernerepertoaret for Arktisk Filharmoni. Og i oktober tas nye steg, da samler orkesteret musikere, komponister og kulturarrangører til en konferanse om samisk og kvensk musikk.

Kunst som forsoner
En vesentlig del av orkesterets kunstneriske kapital og integritet er knyttet til orkesterets arktiske innspillinger og prosjekter, fra Ole Olsen til Lyden av Arktis, ferske innspillinger med Eldbjørg Hemsing, og saxofonisten Ola Asdahl Rokkones som i fjor ga ut Arctic Saxophone (Lawo) til svært gode internasjonale kritikker.

Og ikke minst viljen orkesteret har til å ta et ansvar for at det om 40 år finnes musikk med utgangspunkt i samiske og kvenske tradisjoner som spilles av orkestre. Slik det er for folkemusikk og musikken fra Balkan, som har fått et liv også innenfor den klassiske orkestermusikken. Orkestret ser dette langsiktige prosjektet som svært viktig for vår samiske og kvenske musikkarv.

– Det er disse prosjektene som differensierer oss fra de andre orkestrene. Og her er det viktig at det er et samsvar mellom hvordan vi omtaler oss og hva spiller, sier Lægreid.

Høsten 2021 var Arktisk Filharmoni sammen med solister fra Beaivváš Sámi našunála teáhter på Operaens hovedscene med Solen, min far. Jorda, min mor, en musikalsk hyllest av den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää. Forestillingen var tilrettelagt musikalsk av komponist Frode Fjellheim (kjent blant annet for åpningsmusikken til Disney-filmen Frozen).

Far sol, mor jord, kunstner Valkeapää. Kunstneren Nils-Aslak Valkeapää ble høsten 2021 hyllet med forestillingen Solen, min far. Jorda, min mor på Operaens hovedscene. (Foto: Harry Johansen)

Forestillingen rommer musikk av både Valkeapää og Fjellheim, og i en kronikk i Avisa Nordland etter opera-konserten konkluderte Harald Gaski, professor ved Norges arktiske universitet – UiT i Tromsø og Samisk høyskole i Tana, med at denne konserten var «et kunstverk som forener.»

Professoren tillegger konserten stor politisk verdi. Gaski skriver: «Det fantastiske med denne forestillingen er hvordan den europeiske klassiske musikken kombineres med den samiske, slik at begge får lov til å fremstå på egne premisser (…) på en måte som en kunne ønske ville inspirere til større harmoni også i den altfor polariserte samiske og norske hverdagen.»

To hjembyer – tre orkestre
Denne kvelden på Operaen har blitt et referansepunkt for orkesteret, og viser også Arktisk Filharmonis spesielle rolle i en vidstrakt landsdel med norsk, samisk og kvensk historikk. Rent praktisk snakker vi om Norges mest desentraliserte orkester. Det har to hjembyer, og utgjør tre ulike orkestre; en sinfonietta i Bodø, et kammerorkester i Tromsø, pluss et helt symfoniorkester når alle spiller sammen.

Da daværende kunnskapsminister Trond Giske sa at den eneste veien til et nordnorsk symfoniorkester var at de fire aktørene Tromsø symfoniorkester, Bodø Sinfonietta, Opera Nord og Musikkteatret i Bodø måtte slå seg sammen til Nordnorsk opera- og symfoniorkester (NOSO), var skepsisen stor. En slik fusjon ble spådd nord og ned både i Tromsø og i Bodø.

Slik Lægreid ser det fortjener Giske ros for sin handlekraft. For orkesteret har maktet å bli en harmonisk faktor i et fragmentert Nord-Norge, og står i dag frem som en av Nord-Norges fremste merkevarer, uten å nå helt opp til Bodø/Glimt, som de siste årene har skapt arktisk eufori i internasjonale medier. Og en ny og bred nordnorsk patriotisme, stolthet og optimisme. Denne optimismen er også en del av orkesterets DNA, for allerede ved etableringen satte orkesteret seg som mål å bli et av verdens mest ettertraktede orkestre, intet mindre.

Ros, ris og pris
Nå har rekken av gode anmeldelser i Norge og utenlands blitt lang, blant annet i Gramophone, som har vært svært positiv til flere av Arktisk Filharmonis utgivelser. Ofte har særlig strykerne fått ros.

Sist på Arctic Saxophone i fjor, der Rokkones og kammerorkesteret spiller musikk av de to norske komponistene Alexander Aarøen og Terje Bjørklund, og russiske Alexander Manotskov. Gramophone roser Arktisk Filharmoni for å være «en ideell partner for Rokkones», med strykere som ikke står noe tilbake for det de mer berømte orkester-rivalene i Bergen og Oslo leverer.

Ola Asdahl Rokkones’ album Arctic Saxophone (2023) med dirigent Kristian Skaldstad og Arktisk Filharmoni fikk svært gode internasjonale kritikker. (Foto: Marius Fiskum)

Men det har også vanket ris, først og fremst for hvordan orkesteret tolker den arktiske geografien. I Arctic (Sony), med fiolinisten Eldbjørg Hemsing fra 2023, en innspilling som resulterte i en høythengende Opus Klassik-pris i Tyskland i fjor, mener det britiske musikkmagasinet at det blir for glatt og polert. I Gramophones kritikk handlet det mest om at den amerikanske komponisten Jacob Shea ble for dominerende med for intetsigende verk, og at det burde vært gitt plass til mer norsk musikk nettopp her, mer Grieg, mer Ole Bull og mer Frode Fjellheim.

Også Ballade var skeptisk til Arctic; denne plata kunne vært «lydspor til en hvilken som helst storproduksjon fra Hollywood,» skrev klassisk-anmelder Ola Nordal, og la til at det «blir smurt for tjukt på med sukker og inderlighet.»

Tor Lægreid tar innvendingene om glatthet med knusende ro:
– Jeg opplever at når vi vinner Opus-prisen i Tyskland, i konkurranse med 92 andre orkestre, og har en av de mest solgte platene i Tyskland på klassisk-feltet i 2023, så kan man jo gjerne snakke det ned så mye man vil. Men et av de mest krevende markedene i verden har talt. Og det er viktigere for meg enn hva en musikkritiker i Norge mener om plata, sier Lægreid til Ballade.

Fra null til hundre med Lindberg
Arktisk Filharmoni har på rekordtid etablert seg som et orkester med internasjonal appell, og kan skryte av kritikerroste innspillinger på en rekke plateselskap som BIS, SIMAX, Deutsche Grammophon og nå sist en arktisk bestselger på Sony.

Orkestret valgte den svenske stjernetrombonisten Christian Lindberg som sin første sjefdirigent, eller «førstedirigent», som det offisielt heter i Bodø og Tromsø. Og dermed tok det av fra dag én.

Umiddelbart gikk orkesteret fra å være et politikerdrevet prosjekt til et orkester opptatt av kunstnerisk utvikling gjennom å dyrke sin ambisjon om å være et arktisk orkester som gir plass til musikk skapt i nord. Lindberg bygde parallelt opp sin egen karriere som dirigent og orkesteret i Nord-Norge.

Lenge var Arktisk Filharmoni synonymt med den svenske stjernetrombonisten og dirigenten Christian Lindberg. Han brukte sin berømmelse til å åpne alle dører han kunne for verdens ferskeste symfoniorkester. Lindberg var svært lojal i arbeidet med å gi orkesteret en arktisk identitet og svært opptatt av at selv et ferskt orkester skulle kunne måle seg med de beste. (Foto: Yngve Olsen Sæbbe)

Allerede i 2011, to år etter starten, hadde verdenspressen fått øynene opp for hva som skjedde. Redaktør Kimon Daltas i britiske Classical Music, så forbi et «rather forbidding name – NOSO», og så at veien til et internasjonalt liv lå åpen som Arctic Philharmonic Orchestra – navnet orkesteret brukte utenfor Norge.

Daltas understreket av dette var et orkester som var synonymt med Christian Lindberg. «Hans kontakter og vennskap i den klassiske musikkverdenen har allerede gitt orkesteret en høyere profil enn et tilsvarende ensemble i noe annet land kunne håpe på.»

En annen som så orkesterets potensial tidlig var den russiske kritikeren Vladimir Dudin, som i 2011 omtalte orkesteret som «det arktiske fenomenet» etter å ha hørt den norske nykommeren ta St. Petersburg med storm.

Dudin hørte Ole Olsens Concertino for trombone, Christian Lindbergs Condor Canyon, A-mollkonserten av Edvard Grieg og Tsjaikovskijs 5. symfoni i en konsert som var en sensasjon i utsolgte Mariinskij Hall – byens beste konsertsal.

Den russiske kritikeren Vladimir Dudin (til venstre), her sammen med pianist Leif Ove Andsnes, har fulgt Arktisk Filharmoni nesten siden starten. Han forstår at orkesteret vil brande seg som et arktisk orkester. – Det krever gode verk og høyt musikalsk nivå for å lykkes. Men det internasjonale publikummet er fascinert av det arktiske, sier han. (Foto: Anna Flegantova)

Dudin har hørt orkesteret også senere, flere ganger i Tromsø under Nordlysfestivalen, der Arktisk Filharmoni er en bærebjelke. Han mener det er utfordrende å lykkes som et orkester dersom orkesteret mer og mer knytter seg til det arktiske.

– Men – ja – det arktiske appellerer til et internasjonalt publikum, men det krever smart markedsføring og evnen til å bygge et godt repertoar med arktiske referanser. Det som blir avgjørende er selvsagt verkenes og konsertenes kvalitet – musikernes evne til å konvertere tanker og følelser til en egen «sound», skriver Dudin i en epost fra St. Petersburg.

Christian Lindbergs tid med orkesteret var over i 2018, og hans etterfølger, danske Christian Kluxens periode gikk ut i 2023. Nå velger orkesteret å spille videre uten en sjefdirigent. Orkesteret er på egen hånd mer enn noen gang.

Akkurat nå er det den litterære verdensstjernen Maja Lunde som skal fylle konsertsalene med en alvorsprat. Det viser at Arktisk Filharmoni går sine egne veier, og vil ha sitt publikum med inn i klimakampen. Og det viser tydelig at Arktisk Filharmoni vil være mer enn et orkester.