
– Det haster med å ivareta den skrevne musikken som nasjonal kulturarv – hvis ikke orkestrene, hvem?
Jeg var for kategorisk om orkestrene. Men den skrevne musikken må ivaretas som nasjonal kulturarv – hvis ikke orkestrene, hvem? spør Lasse Thoresen i dette innlegget. Debatten startet med at han leverte inn sitt siste verk for orkester.
Av Lasse Thoresen, komponist
Kunstnerisk plansjef i Oslo filharmoniske orkester, Alex Taylor, påpeker feil i min påstand om at norske orkestre ikke tar kunstneriske vurderinger av uroppførte verk, og viser noen eksempler på noen samarbeid med andre orkestre om bestillinger. Det er bare å innrømme: Min påstand om at dette ikke skjer, var for kategorisk. Ikke desto mindre står min beslutning om å ikke skrive mer for stort orkester fast. Så la meg sortere mine synspunkter under to perspektiver: et basert på personlig erfaring, og et ut fra et overordnet, kulturpolitisk ståsted.
Min personlige beslutning om ikke å skrive mer stor orkestermusikk er basert på en vurdering av at arbeidsmengden ved komponeringen ikke står i noe rimelig forhold til sjansen for å bli fremført etter at uroppføringen er avsluttet. Flere av mine større symfoniske verk skrevet de siste 20 årene er bare blitt urfremført. Verker jeg skrev på 80- og 90-tallet har hatt et mye høyere fremføringsantall. Så hva skyldes det? Alternative svar:
• Orkestrene har vurdert den kunstneriske kvaliteten av min musikk og funnet den for dårlig.
• Orkestrene har ikke vurdert den kunstneriske kvaliteten av min musikk fordi de har for mye annet å gjøre, kanskje grunnet en for liten stab som er kvalifisert til å gjøre slike vurderinger
• Orkestrene har vurdert at mine verker er for lange (dvs. lengre enn 15 minutter som er den foretrukne varigheten et stykke samtidsmusikk)
• Orkestrene har funnet at jeg ikke har et stort nok navn til å tiltrekke publikum
• Orkestrene har ikke orientert seg om verker jeg har skrevet for andre orkestre og vurdert om de skulle fremføre den
• Orkestrene er redd for å miste abonnenter når de programmerer samtidsmusikk
Jeg har ikke gjort noen inngående analyser av orkestrene som gjør at jeg med stor tyngde kan påstå at den ene eller andre faktoren er utslagsgivende. En mulig grunn fører jeg ikke opp: at min musikk ikke appellerer til et stort antall vanlige lyttere. Jeg har nok av eksempler på at den gjør det, i form av tilbakemelding fra publikum. Hva årsaken er, får være uvisst; meg må forholder meg til mine egne erfaringer og å treffe mine valg på det grunnlaget.
Så til den prinsipielle diskusjonen. Hovedspørsmål: Hvordan forvaltes norsk, symfonisk musikk skrevet de siste 75 år? Skapes det et nytt orkester-repertoar gjennom fremføringer? Tar man vare på de kunstneriske høydepunktene? For meg ser det ikke slik ut. Man hører noen ganger hardingtoner av Geirr Tveit, og et og annet symfonisk dikt av Fartein Valen. Hvor ble det av musikken skrevet av Groven, Kvandal, Bibalo, Mortensen, Sæverud, Nordheim, Janson – for å nevne bare noen? Situasjonen er ikke helt svart, men slett ikke lys. Et lyspunkt er at Bergen filharmoniske orkester markerer Sæverud-jubileet med fremføring av hans verk i høst. Når det gjelder min generasjon av symfonikere som for eksempel Søderlind, Hvoslef, Thommessen er det få, om ingen fremføringer å finne. Det er mange unge, lovende og begavede komponister i landet i dag med god orkesterproduksjon – men vil dette også bli deres skjebne?
Mange begavede komponister i landet i dag har god orkesterproduksjon – men vil dette også bli deres skjebne?
Så skal det sies at ikke all orkestermusikk som er skrevet i denne tidsperioden er verdt å høre igjen. Det dreier seg om over 2 000 verk. Skal noe føres videre, må man finne frem til høydepunktene, men mengden av verk som vokser år for år, gjør oppgaven med å finne dem, nærmest uhåndterlig. Derfor bør noe gjøres med dette, nå! – mens det ennå finnes tidsvitner.
La meg ta en parallell: Nasjonen Norge har nettopp investert milliarder for å ivareta høydepunkter i norsk billedkunst gjennom opprettelsen av Munch-museet og Nasjonalmuseet. Det siste kjøper regelmessig inn representativ kunst, og har tallrike ansatte som foretar kunstneriske vurderinger. Museet har tatt grep på sin nettside for at publikum skal kunne løfte frem sin favoritter, slik at noen høydepunkter ligger lett tilgjengelig. Når det gjelder skreven musikk, må vi til Nasjonalbibliotekets NBnoter for å finne en institusjon med et liknende mandat. Skjønt denne institusjonen riktignok gjør en viktig innsats for norske komponister – de fremskaffet f.eks. notematerialet til min siste uroppførelse med Oslo-Filharmonien (OFO) – har den ingen stilling tilknyttet for å drive informasjon om høydepunktene i norsk musikk; den ene stillingen de hadde med dette formålet, ble fjernet da Norsk Musikkinformasjon ble nedlagt av politikerne og Music Norway ble opprettet. Sistnevnte institusjon har vært til minimal eller ingen nytte for skreven kunstmusikk.
For å bøte på denne situasjonen tok jeg for noen år siden et initiativ. Sammen med gode partnere (plansjef Alex Taylor, prosjektleder i OFO Lars Petter Hagen (ikke lenger med pga. ny stilling), musikkprodusent Helge Westbye, musikkhistoriker Harald Herresthal, og Nasjonalbibliotekets seniorrådgiver Richard Gjems (nå i permisjon) samt Ingrid Romarheim/NBnoter) utarbeidet vi en søknad til Norsk Kulturråd om kulturvernmidler for å gå i gang med å bygge opp en nettside. Der kunne 100-200 høydepunkter av norsk orkestermusikk dokumenteres etter innspill fra orkestrene og andre kvalifiserte. Tanken var at dette skulle være en hjelp for plansjefer og dirigenter ved norske orkestre, og da ikke minst sjefsdirigentene, for blant dem finnes ingen norske, og de har selvsagt behov for å orientere seg i norsk orkestermusikk. Fremfor å fremme krav om at norske orkestre skal fremføre mer, ønsket vi å gi orkestrene hjelp til selv å ta ansvar for videreutviklingen av norske orkesterrepertoar.
Norsk Kulturråd avviste søknaden to ganger. Et zoom-møte med alle norske orkestres programsjefer viste positiv motivasjon for prosjektet, og det framkom forslag om at orkestrene kunne bidra med noen tusen kroner hver for å få prosjektet i gang. Rundbrev ble sendt ut med prosjektbeskrivelse for mer enn et halvt år siden, men etter tre purringer, er det bare ett orkester som har svart på henvendelsen.
Urfremføringer finner sted fordi de gir publisitet, og orkestre mener de bør gjøre det av kulturpolitiske grunner, ellers har de departementet på nakken. Men så er du over og ut (…)
– Lasse Thoresen intervjuet av Ballade før ufremføringen ΩN: Det værende
Den mest positive konklusjon jeg kan trekke av dette, er at orkestrene har for liten stillingskapasitet til å behandle en slik forespørsel, og denne kapasiteten er forverret etter Covid-perioden. Et nærliggende eksempel er Oslo Filharmoniens kunstneriske sjef, Alex Taylor, som sitter alene med sitt ansvar og er under et voldsomt arbeidspress. Det viser seg imidlertid at enkelte utenlandske orkestre har en mye høyere bemanning på dette feltet. Det bør vurderes å styrke planarbeidet i norske orkestre med flere stillinger. Den negative konklusjonen man kan være fristet til å trekke grunnet manglende respons på vårt prosjekt, er at orkestrene ikke ser det som sitt ansvar å ivareta den kompositoriske kulturarven. Hadde orkestrene tatt en skikkelige vurdering av vårt prosjektforslag og funnet det mangelfullt eller uaktuelt, hadde det jo vært nyttig å få en tilbakemelding om det – og enig eller ikke: Man hadde vært i kommunikasjon. Dessverre er det min og mange komponisters erfaring at henvendelser til orkestrene aldri eller ytterst sjelden besvares.
OFO bruker mye av sin arbeidskapasitet for å slå gjennom internasjonalt. Prisverdig, selvsagt. Men vi trenger at orkestre også ivaretar den nasjonale kulturarven. For å ta en parallell: Ikke alle norske billedkunstnere kan måle seg med Munchs internasjonale utstråling; men at nasjonen Norge også finner at mindre verdenskjent kunst er verdt å ivareta og kuratere, er milliardinvesteringen i et nytt Nasjonalmuseum et godt bevis på. Jeg etterlyser en tilsvarende kulturpolitikk for den skrevne musikken. Her dreier et seg slett ikke om milliardbeløp! Om ikke orkestrene har kapasitet eller motivasjon til å påta seg denne oppgaven, bør den gå tilbake til Nasjonalbiblioteket, slik at NBnoter igjen kan opprustes til å bli et utstillingsvindu for det beste i norsk musikk. Men da må det også her nye stillinger til.
Gjennom de 50 årene jeg har skrevet for orkester, har det vært en utrolig kapasitetsøkning hos musikerne. Det er nå et konstruktivt samarbeidsmiljø mellom musikere og komponister. Samarbeidet med Oslo Filharmoniske Orkester og dirigent Peter Szilvay i forbindelse med uroppføringen av WN. Det Værende har vært tvers igjennom glimrende. Det samme kan jeg si om et nylig samarbeid med Bergen Filharmoniske og dirigent Edward Gardner som nylig fremførte et symfonisk dikt jeg skrev for 25 år siden. Og snart kommer en CD med Lyden av Arktis, etter et mangeårig samarbeid med Arktisk Filharmoni. Så jeg avslutter dette innlegget med å si at jeg er utrolig takknemlig for de mange gode samarbeidene jeg har hatt med norske orkestre. Jeg sier som den aldrende Harald Sæverud: «Jeg håper min musikk har sin fremtid, selv har jeg bare min fortid».
Lasse Thoresen (72)
Les også Bodil Maroni Jensens intervju med Lasse Thoresen, om hans siste orkesterverk «ΩN: Det værende».
Ledige stillinger
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025
Kunstnerisk ansvarlig
Fargespill OsloSøknadsfrist:16/02/2025
Leder for arkivet
Norsk senter for folkemusikk og folkedansSøknadsfrist:16/02/2025
Daglig leder
Trondheim JazzfestivalSøknadsfrist:24/02/2025
Kunstnerisk leder
nyMusikkSøknadsfrist:01/03/2025