Følg dirigent og skribent Cathrine Winnes i Ballade-spalten «Tid og kunstnerliv».
Korpsbevegelser er rødsvett subbing med tuba i oppoverbakke. Korpsbevegelser er storstilet dirigering i 4/4, med parallelle armer.
Korpsbevegelser er gravalvorlige aspiranter, marsjerende i mølje med høytidelig armsving, og det er medaljer som dingler sidelengs på uniformsjakker.
Som gamelanorkester, slik lyder medaljene til korpsmusikanter som løper og leker i pausen. Snart er det 17. mai, og det kommer til å kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Akkurat som i 1989.
Cathrine Winnes i korpsmundur på Snarøya, 1989. (Foto: Privat)
Min venninne Fru N gikk i samme korps som meg. Jeg har tenkt mye på hvordan korpset preget oss. Vi lærte å spille potpurrier fra filmer vi ikke hadde sett; «Great themes from great italian movies». Vi reiste på tur til Jugoslavia, og lurte på om det var sant at Maynard Ferguson måtte ha nyrebelte for ikke å dø på grunn av de høye tonene han spilte på trompet.
Hvert år fikk vi ny stjerne på ermet, og hvis vi klarte en hel sesong uten fravær, vanket det korpsets skjold og diplom. Vi jobbet alltid hardt for å oppnå korpsets skjold, selv om vi aldri brukte det til noe.
Trass
Men min venninne Fru N ble også trassig av korpset. Jeg husker den gangen hun satte seg ned på huk på 17. mai. Det var ingen andre som gjorde det, ikke midt i skolegården mens vi stod på stedet hvil og rektor holdt tale.
Men Fru N var ikke på stedet hvil, og der og da bestemte hun seg for at hun ikke ville rette seg etter regler som syntes meningsløse. Hun hadde marsjert Snarøya rundt i solsteika uten å få lov til å ha på solbriller, hun syntes det holdt.
Korpsbevegelser er tenåringer som stikker av for siden å komme tilbake og bli med likevel. Fru N staket ut en retning med korpset som rullebane, og trente seg på spørsmålet «Er dette noe jeg er enig i?»
Foldeskjørt og knestrømper kunne pimpes opp. Men ikke før 17. mai-konserten var ferdig. (Foto: Privat)
Det forteller om korpset som et trygt sted. En barndomsgaranti. I korpset kunne man opponere mot det forutsigbare ved å insistere på solbriller og sette seg på huk, man kunne tøffe til foldeskjørt og knestrømper med et frike-skjerf, men ikke før 17. mai-konserten var ferdig.
Eufori og lopper
Korpsbevegelser er foreldres armer og bein, der de bærer gamle skrivebord ut på skolens parkeringsplass, og selger det, sammen med defekte kjøleskap og osteklokker. Dugnadsånden har stått seg innen korpsbevegelsen, i en tid der vi betaler for alle mulige tjenester, heller enn å bytte dem, dele dem, eller samarbeide om dem.
Korpsfest i Oslo, juni 2022. Her ved deltakende korpsbarn fra Ha-Bo-Na-korpset. (Foto: Feber film)
Og så er det korpsets publikum. Mitt voksne jeg blir ti år i hodet når jeg euforisk springer ut av bokhandelen for å høre: Noen spiller Gammel jegermarsj, og de er på vei hitover!
Spontanreaksjonen er en klassisk korpsbevegelse. Jeg kan følge etter et korps langt inn i uendeligheten hvis jeg først oppdager dem ute på marsjøvelse.
Stemmetoner
Korpsbevegelser er frenetisk leting etter noteklypa, før marsjtrening til 17. mai. Hæ, jeg hadde den i fjor!?
Foreldrekomiteen skriver taler om 112 menn og grunnloven. Jeg synes 17. mai-taler har sånn en fin og egen klang. En universell intonasjon, som nesten bare elevrådsledere og FAU-representanter får til. Stemmer og toner, alle setninger slutter liksom nedover, og i oppramsende stil: «Norge er et fritt land.» «Vi feirer at Norge fikk sin egen grunnlov.»
17. mai på Snarøya, 1989. Cathrine Winnes smiler bredt til fotografen. (Foto: Privat)
I år får setningenes egenartede monotoni en sterk betydning: Vestens ytringsfrihet og demokrati er under press. Det krever at vi for alvor trener oss på spørsmålet til fru N: «Er dette noe jeg er enig i?»
Det gjelder å lytte nøye før man skal stemme, både i demokratiet og i korpset.
Tyggis i tubaen
Lytt etter overtoner, lytt etter undertoner. Korpsbevegelser er tamburmajorens stav, der den peker oss i retning av verdier som man ikke kan se. Ikke slike verdier som verdenspolitikkens Bølle T er opptatt av, slike som man kan telle, penger og profitt, men verdier som binder oss sammen.
Verdier som fremmer abstrakt tenkning og verdier som gir oss selvfølelse og identitet, verdier som skaper mening og livsglede, ja, alle disse verdier som knapt kan verbaliseres. Det er disse som kommer marsjerende nedover gaten.
Cathrine Winnes, åtte år gammel, ny i korpset, med blikket rettet kanskje mot fremtiden i musikken. Korpset skaper verdier for livet. – Ta vare på korpsbevegelsen, skriver spaltisten. (Foto: Privat)
Og de kan i hvert fall ikke måles, og derfor er det heller ikke alle sorte sjeler som vet om dem. Bølle T, en blindebukk på området, ler hånlig mens han kliner en tyggis i tubamunnstykket.
– Hahaha, stygg stemmetone.
Så går han.
– Nerds!
Noen her burde definitivt ha gått i korpset selv. Han burde spilt tuba selv, burde han, hvis han hadde så behov for å bli hørt. I istedenfor sparker han de mindre guttene i skolegården.
– Skal dere slå meg i hodet med fløytene deres, håner Bølle T.
Nei, den slags armsving hører ikke marsjøvelsen til. Men noen setter seg nå ned på huk og vurderer neste trekk, enda det egentlig var beordret «på stedet hvil». Og kanskje er det her korpsets skjold kommer inn i bildet. For du må ikke sove, ikke nå.
Grenseløst musikalsk
Korpsbevegelser er forsvarsmusikk som flyter grenseløst rundt i samfunnet. Samtidig som militæret ruster opp for å beskytte landegrensene, promoterer forvarets egne musikkorps disse usynlige verdier som ingen grenser kjenner.
Det humane og universelle ved musikken forener oss på tvers, samtidig som identiteten til den som utøver og mottar, nasjonal identitet eller annen, ivaretas. Kanskje den til og med styrkes. Det er en fascinerende tosidighet. Det finnes ditt og mitt, og det finnes «vårt».
Forsvarets Stabsmusikkorps. (Foto: Forsvarets Stabsmusikk)
Forsvarskorpsenes profesjonelle musikere tilbyr dette «vårt», og de gjør det ved å manifestere seg plutselig, og akkurat der folk er. Det er som en hundre år lang flashmob-tradisjon!
Fra en uniformert brass-sekstett i 1905 spillende i en paviljong, til dagens veltrimmede Stabsmusikkorps marsjerende nedover Karl Johans gate; militærmusikken bringer musikalsk rikdom ut til menneskene.
Å ta musikken ut av konserthuset på denne måten, det er en korpsbevegelse.
Korpsbeveget
Nå skal vi snart høre dem i gata, og det kommer til å kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Akkurat som i 1989, for korpsbevegelser er når vi gjentar oss selv. Disse gjentakelsene er tradisjon. Og tradisjon er kultur. Kultur er musikk, og musikk er korpsbevegelse.
Å kjenne det i hjertet. Korps beveger. (Foto: Norges Musikkorps Forbund)
Begikk jeg nettopp en 17. mai-tale her? Korpsbevegelser er når myke verdier vokser og blir til stor styrke. Slik som når et helt lokalsamfunn finner sammen i takt og tone, hjulpet av barna som spiller «Ja, vi elsker».
Og så nettopp dette, å elske, og å kjenne det i hjertet, meningen med det hele, når vi synger sammen på nasjonaldagen.
Det er å være korpsbeveget. Ta vare på korpsbevegelsen.
Cathrine Winnes er universitetslektor i direksjon ved Norges musikkhøgskole, og var inntil nylig sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm. I 2019 ble hun tildelt Norsk Komponistforenings likestillingspris. Samme år ble TV-serien hun var programleder for på SVT, «She Composes Like a Man», nominert til gullrosen i den internasjonale fjernsynsunderholdningsprisen Rose d’Or. Serien ble også sendt på NRK. Winnes er i tillegg mentor i Norges Musikkorps Forbunds Maestro-program, og skriver Ballades spalte «Tid og kunstnerliv». (Foto: Mauro Lopez)
Ballade video: Drømmer om barndommen
Super sommermeny med musikkvideoer fra Levina Storåkern x 2, St. Niklas, Quarter Wolf, Hamstermann, El Cartel, Therese Ulvan, STORM & Fixation, Ole Evenrud og Henning Kvitnes.
Hvor brenner det, Guro Furunes Pettersen og Chris Schaal?
Evner bransjen å bevare en grasrot av ny kreativ musikk og bransje utenfor hovedstaden? Og hva kjennetegner egentlig en vellykket undergrunnsscene?
– Øyafestivalen må ta et oppgjør
Utestedet Blå avslutter samarbeidet med Øyafestivalen i protest mot festivalens eierskap.
Øm virvelvind. Axel Skalstad (1992-2025): Jeg blir bare så glad av å se deg spille.
Minneordene over trommeslager Axel Skalstad er skrevet av Filip Roshauw. Skalstad gikk bort i en ulykke nylig, altfor ung med sine 32 år.
Så vanskelig er det ikke.
Hva om likestilling på festivalene bare var...helt vanlig?
Dette ble vedtatt på Tonos årsmøte 2025
Under årets møte ble de fleste foreslåtte endringene i vedtektene vedtatt, men noen sentrale forslag falt.
