Tid og kunstnerliv: Hvordan jeg krøsja på Hartmut Rosa

Følg dirigent og skribent Cathrine Winnes i Ballade-spalten «Tid og kunstnerliv».

Cathrine Winnes er universitetslektor i direksjon ved Norges musikkhøgskole, og var inntil nylig sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm. I 2019 ble hun tildelt Norsk Komponistforenings likestillingspris. Samme år ble TV-serien hun var programleder for på SVT, «She Composes Like a Man», nominert til gullrosen i den internasjonale fjernsynsunderholdningsprisen Rose d’Or. Serien ble også sendt på NRK. Hun har nå en fast månedlig spalte i Ballade kalt «Tid og kunstnerliv».  (Foto: John Andresen)

Det er ikke jeg som er syk — det er verden. Denne verden er jeg selv en del av og således syk men denne sykdom er jeg klar over og således frisk: Jeg er utstyrt med en selvregulerende helbredelsesmekanisme. Det er ikke verden.
Jan Erik Vold, Kykelipi, 1969

Jeg tror ikke mine egne øyne der jeg sitter i senga denne søndagsmorgenen med avisen. Man kan bli avstandsforelsket i så mangt, men at det skulle bli i en sosiologiprofessor fra Tyskland, presentert uten bilde, hadde jeg nok ikke sett for meg.

Side opp og side ned med liten grå tekst, og et sånt fiffig navn som lett kan gi humoristiske assosiasjoner, hvem døper vel barnet sitt Hartmut Rosa, men det gjorde de, og fra dette øyeblikket snakker denne Hartmut direkte til meg.

Jeg drar opp rullgardinen, åpner det kalde høstvinduet og henter mer kaffe. Hartmut kryper opp i sengen og setter seg på den ledige siden. Så forklarer han meg litt om akselerasjon. Om hvordan samfunnet gjennom århundrer har gått fortere og fortere. Fra hest og kjerre, via tog og bil, til fly og raketter. Fra røyksignaler via brevduer til internett. Fra bytting av egg mot fisk til nettbank og vipps.

Jo fortere vi kan produsere, jo mer penger kan vi dra inn, det gjelder å være mer effektiv enn naboen, skal du vinne konkurransen, sier Hartmut. Har vi først satt i gang denne akselerasjonen, så vil konkurransesamfunnet sørge for at akselerasjonen fortsetter, helt av seg selv!

Fordi alt og alle andre beveger seg framover, blir det å stå stille praktisk talt som å gå bakover. Hartmut sammenlikner det med en nedadgående rulletrapp som vi er tvunget til å gå oppover i. Jeg nikker. Jeg har prøvd. Står vi stille i den går vi baklengs. Det er altså et minimum for å holde tritt, at vi går. Vi vil jo dessuten gjerne komme oss opp til toppen av trappen. Slik sørger vi også for at akselerasjonen vedvarer.

Min egen dirigentprofessor sa også noe om dette, den gangen da han snakket om orkesteret. Har du først satt i gang en akselerasjon av tempo i orkesteret, så vil de ofte fortsette på den av seg selv. Det er tydeligvis en slags naturlov i dette. Ballen ruller.

Too many notes
Det selvakselererende orkesteret har selvsagt en grense for hvor fort og mye det kan spille før øret slutter å oppfatte hva som er hva. Øret blir forvirret.

Dette får meg til å tenke på den scenen i filmen «Amadeus,» der prinsen litt sjarlatanaktig sier til Mozart at: Det er en grense for hvor mange noter et øre kan høre. «There are simply too many notes. Skip a few and it will be perfect».

Selvfølgelig svada, og selvfølgelig en provokasjon for Mozart som har skrevet med flyt, og vet at alle tonene står der i en perfekt rekkefølge. Det er ikke mulig å fjerne noe uten å forringe Mozarts musikalske økosystem.

I filmen er den sjalu komponisten Salieri i harnisk over Mozarts evne til flyt. Han ser på det håndskrevne partituret og konsaterer: Her er knapt noen editering. Han har skrevet det rett ut, hørt alt i sitt indre, han er så selvsikker, han har stolt på det, og bare festet det som kom ut til papiret. Resultatet er eventyrlig. Prinsen kunne ikke vært mer på villspor, der han prøvende skal vise seg for undersåttene: «too many notes».

Men er Mozartflyten noe som bare finnes hos geniet? Eller hadde Salieri, slik han var portrettert i filmen og skuespillet Amadeus, en flyt inni seg som han ikke slapp løs? Var han så opptatt av flinkhet at han måtte vri og vende og stille spørsmål ved alt han laget, og dermed mistet sin egen x-faktor av syne?

Jeg tenker på dette og aner et isfjell under toppen jeg krafser i. Kanskje var Salieri-figuren bare litt dårlig. Hadde litt mindre teft. Det kan være. Men hva hvis han hadde hatt tilgang til flytsonen, hadde tatt litt mindre hensyn til prinsen og too many notes, skrevet så mange toner han lystet, hatt litt kriminell energi?

Piano på speed
Når tonene i tid og rom er organisk plassert, kan det være så mange toner det bare vil, helt ut i uendeligheten. Problemet oppstår heller når det selvakselererende orkesteret bikker over, når det girer om til å bli som et selvspillende pianola, slike som var populære i hotellobbyer på nittitallet, slike som spiller av seg selv, og som ikke har grenser for hvor fort det kan gå. Og vi ser på det selvspillende pianoet med fascinasjon, dette var jo stilig, noe slikt hadde vi ikke sett før, et piano her i resepsjonen, men uten pianist, så morsomt!

Men det er egentlig ikke morsomt, og jeg klarer ikke å la være å tenke på hvordan det akselererte samfunnet vil se ut der framme, en gang i en dystopisk framtid. Hartmut ser på meg med sørgmodige øyne, og jeg tar meg i å tenke at han kanskje er den første mannen som virkelig forstår meg. Muligens ser jeg Hartmut i et litt rosa skjær.

Hartmut Rosa i et rosa skjær. (Foto: Cathrine Winnes)

— Se her, nåtiden blir også kortere og kortere for hvert tiår som går! Han er ivrigere nå, Hartie har mye på hjertet.

Hæ? Nåtiden blir kortere? Nåtid er da nåtid uansett? Men det er altså ikke øyeblikkets nåtid han mener, men den tiden vi lever i. Den blir kortere. Fordi samfunnet forandrer seg raskere og raskere. Og nå har vi kommet opp i en endringshastighet så stor at vi blir fremmedgjorte i vår egen tid. Vi henger ikke med!

Som om hver takt var sin egen symfoni, fabulerer jeg, og forestiller meg hvordan det ville være å dirigere, når nåtiden har krympet så mye at den er redusert til å bare være en takt av gangen, og mister dermed sin sammenheng med takten før og takten etter. Skiftene vil skjer så brått at dirigenten, eller livsdirigenten om du vil, deg eller meg eller hvem andre det er som nå eier det livet de lever, ikke har tid til å underdele før neste temposkifte.

Rene musikksentrifugen. Det er til å le av, der hodet mitt så vidt synes der inne i trommelen, mens jeg raser rundt og griper etter et hvilket som helst halmstrå som gjør det mulig for meg å i et øyeblikk klare å se framover, eller bakover, og ikke bare ufrivillig kastes rundt i en mer og mer meningsløs dampvei-vals, hysterisk spillende i et vaske- og tørkeprogram i 3/4 som det ikke går an å skru av.

Så er vi altså allerede forbi akselerasjonssvippepunktet. Det går per definisjon for fort nå, og det har det gjort i hele senmoderniteten, forklarer Hartie, min nye hjertevenn.

Kom igjen da, voks litt fortere!
Det er en diskrepans her et sted. Naturen kan ikke akselereres, man kan ikke få regnskogen til å vokse opp igjen kjempefort, ikke i nevneverdig grad. Nå ja, litt sol og sommer gjør iblant at tenåringsgutter kommer tilbake på første skoledag som ugjenkjennelig lange og tynne jodlende skapninger, men rykk og napp er også en del av forløpet. Som med læring.

Man kan stå på øverommet i timevis, dagevis, ukesvis, ett år, uten å komme videre. Så, plutselig en dag, er det som en vegg detter ned, og vips så kunne man det likevel, og forstår ikke hvorfor man ikke kunne dette i går. Vi lærte om slike teorier på Musikkhøgskolen, da vi høytidelig øvde oss på å si: «Læring er diskontinuerlig,» Man lærer ikke alt i samme tid og takt.

Teoretikerne hadde fine navn, Bolnow og Klafki. Og jeg tenker at laget mitt begynner å ta form. Jeg ser dem for meg i gule fotballaktige T-skjorter med grønne navn trykket på ryggen. Bolnow, Klafki og Hartmut Rosa.

Og der nede på banen kan jeg overhøre min nye lagkaptein instruere de andre i noe han kaller «Resonans». En motvekt til samfunnets iskalde, digitale akselerasjon. Jeg blir varm i kroppen: Nå crusher jeg for alvor på Hartmut Rosa.

Den tyske sosiologen og statsviteren Hartmut Rosa jobber ved universitetet i Jena i Tyskland. Han skriver særlig om akselerasjon og fremmedgjøring i det senmoderne samfunnet. «Man kan bli avstandsforelsket i så mangt, men at det skulle bli i en sosiologiprofessor fra Tyskland, presentert uten bilde, hadde jeg nok ikke sett for meg,» skriver Cathrine Winnes — så har vi i alle fall funnet et blurry bilde av krøsjet. (Foto: Bunnyfrosch, CC BY)

For er ikke ordene som blir nevnt svært overførbare til nettopp «Mozart-flyten?» Jeg oppfatter bruddstykker av det han sier, om tilstander som får oss til å resonnere med verden. Som for eksempel musikk. For når musikken først klinger i oss, da får den tiden til å gå og tiden til å stå stille.

Jeg skuer ned på lagets rebell, vår «Myggen» Jan Erik Vold, som hevder at vi er utstyrt med en «selvregulerende helbredelsesmekanisme.»

Og plutselig forstår jeg diktet.