Tid og kunstnerliv: Kriminell energi. Eller hvordan jeg ble en tidstyv.

Med dette essayet starter Ballade opp et helt nytt tekstsamarbeid med dirigent – og skribent – Cathrine Winnes. I den nye spalten «Tid og kunstnerliv» vil Winnes knytte aktuelle hendelser til tilværelsen som dirigent og kunstner i musikklivet. Her blir det rom for refleksjon og diskusjon rundt kunstens plass i livet som i samfunnet, og rundt musikken i ytringsrommene og demokratiet vårt. 

Den norske dirigenten Cathrine Winnes har samarbeidet med en lang rekke orkestre i inn- og utland de siste 20 årene. Hun er universitetslektor i direksjon ved Norges musikkhøgskole, og var inntil nylig sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm. I 2019 ble hun tildelt Norsk Komponistforenings likestillingspris. Samme år ble TV-serien hun var programleder for på SVT, «She Composes Like a Man», nominert til gullrosen i den internasjonale fjernsynsunderholdningsprisen Rose d’Or. Serien ble også sendt på NRK. (Foto: John Andresen)

Det ulmer en slags drivende kriminell energi i meg. En slik en som gir meg lyst til å bryte regler og bråke.

Jeg skal ikke gjøre noe slemt eller farlig, det er ikke sånn, men kanskje må man gjøre noe litt dårlig for å få til noe godt? Hva er definisjonen på å gjøre noe dårlig, egentlig, og er det dårlig, når meningen er god?

Hvem har bestemt hva det er å være god? Når jeg er pliktoppfyllende, føler jeg at jeg er god. Da har jeg ikke dårlig samvittighet for noen ting. Forutsatt at jeg har tid til å være pliktoppfyllende på alle områder. Men det er ikke mulig. Og da føler jeg meg ikke god i det hele tatt.

Jeg er dirigent og alenemor. Eller burde jeg definere det motsatt, kanskje, først mor, deretter dirigent? Jeg er i hvert fall en slik en som reiser mye, og som kommer hjem til et kjøleskap fullt av råtne grønnsaker og inkassovarsel i postkassa. (Det der med grønnsakene har jeg stjålet fra stjernesopranen Kiri te Kanawa, som sa det i et intervju.)

Kjøleskap er noe jeg har skammet meg over, men det er en liten ting. Det med kriminell energi begynner å bli en ganske stor ting. For ingen ting går opp, og jeg sitter igjen med en følelse av at det viktigste går tapt, all den tid jeg går omkring her og prøver å være god. Jeg er så sint over deler av mitt eget liv, sint over tiden vi lever i.

Jeg vil bli en tidstyv! Jeg vil stjele min egen tid, og ta tilbake det som jeg mener er rettmessig mitt. Er det lov?

(Hun) måtte ta et halvår der hun så på bølger slå innover stranden, og være for faen i fred.

Jeg er ikke alene. Det er mannefall blant de jeg kjenner. Akademikere og kunstnere. Naboene! De som er barnehagepedagoger eller sykepleiere. Først falt mennene. Det er midt i livet jeg snakker om nå. Først falt mennene, den ene etter den andre rant ut i psykisk uhelse, Herr G ble psykotisk og måtte legges inn, Herr B la seg stilltiende på sofaen, Herr Y ble psykopatforklart og fikk forkynt besøksforbud. Herr R skrev bøker om narsissisme mens han utøvde det selv.

Imens raste skilsmissene over vennekretsen som en skogbrann, og tvang kvinnene inn i et slags We Can Do It-modus der de brettet opp ermet, flekset bicepsen med rutete hodeskaut og gule gummihansker som rekvisita i allkunstverket Alenemorsomingenfatterhvordanoverlever.

Så falt kvinnene. Fru M ble sykemeldt. Skingrende hodepine som ingen ende ville ta, hun delte avspenningsappen sin med Fru A, som gikk ukentlig til doktor som knakk hennes spente hvite nakke. Fru K sluttet å jobbe i to år, men hun var ikke skilt, bare overveldet, Fru C hadde vært alvorlig syk, men det var uansett ikke snakk om å komme tilbake til jobben. Så var det fru H som en dag oppdaget at hun selv satt på t- banen, men ikke ante hvordan hun var kommet seg dit, og måtte ta et halvår der hun så på bølger slå innover stranden, og være for faen i fred.

Selv hadde jeg slutta å si navnene til folk. Det var jo ikke sikkert at jeg husket hva de het. Eller hva som var agurk eller gulrot, ginger var et vanskelig ord å komme på. Jeg husker det fortsatt ikke, det norske ordet, jo, ingefær, heter det. Min eldste datter sier «Jeg liker deg bedre nå, når du ikke er så dement». Det er flaut når man glemmer hva man har glemt, og at man ikke vet at det noensinne var noe der som man burde ha husket, men aller verste er det der med navn. Eller hvem som er moren til hvem, og søsteren til broren, som jeg kjenner fra der eller der.

Satt han der i hest og kjerre med dryppende blekk og lot sin lubne barnehånd notere de skjønneste komposisjoner mens han humpet seg gjennom landeveier i Schleswig-Holstein?

Noe er feil. I min vennekrets har mennene blitt gale og kvinnene lagt seg ned i mumiestilling. Min venninne Fru N tok et treffende bilde av meg en gang jeg var utslitt på hyttetur. Jeg ligger på en slags fluktstol, det er kaldt, jeg har surret meg inn i en masse tepper, alt som synes er hodet, et mumiehode, med solbriller, i en urørlig posisjon som ser tidløs ut på alle sett og vis.

Så er det dette med tid. Og tidløshet. Hvor ble det av tiden vår? Vi har sikkert 90 år til rådighet, burde ikke 90 år være nok?

Jeg leste biografien om pianisten Clara Schumann, der hun reiser med hest og kjerre gjennom Europa for å holde konserter. Til Russland også. Hun ble der ganske lenge. Det stresset meg. Hvordan hadde de tid til det? Mozart også, hvordan kunne han bruke så vanvittig mye tid på reise når det gikk så usigelig langsomt? Måtte han ikke øve? Måtte han ikke komponere? Satt han der i hest og kjerre med dryppende blekk og lot sin lubne barnehånd notere de skjønneste komposisjoner mens han humpet seg gjennom landeveier i Schleswig-Holstein? Eller måtte han vente til de kom fram?

– De er nok sliten etter reisen. Gå nu og hvil dem, så har de tid til å kle Dem om til middag.

Jeg ønsker at noen sier sånn til meg, der jeg står i mørket på en fremmed flyplass og leter etter en taxi som skal ta meg til et fremmed hotell, der jeg skal dirigere en ny symfoni i et ukjent orkester. Hvil Dem ut og kle Dem om til middag. Jeg ankommer en halvmørk resepsjon straks før midnatt, kjøper den yoghurten de har i kjøleskapet, de har bare drikkeyoghurt og ferdig påsmurt knekkebrød i pose, av den typen man også kan kjøpe på automat, med filadelfiaost som skal smake gressløk. Jeg kjøper det, og går og legger meg uten å pakke ut kofferten, for om seks timer skal jeg opp, og legge siste hånd på verket før jeg møter dette orkesteret jeg aldri har sett før. Jeg pakker aldri ut kofferten. Det er bortkastet tid, ettersom jeg om fem dager skal legge alt tilbake der det lå, og reise videre.

Jeg er faktisk sinnssykt god til å spare sekunder. Da barna var små begynte de automatisk å løpe til barnehagen, det øyeblikket vi gikk ut av døra om morgenen. De var vant til at vi måtte det, løpe, og det var ingen grunn til å si i fra om at i dag, i dag har vi god tid, så de løp, og jeg etter, og sparte en hel haug av minutter bare på det. Det var egentlig de verste årene, den tiden da barna la seg klokka syv, selv om man da hadde resten av kvelden til å jobbe det man ikke hadde rukket å jobbe på dagtid.

Men selv om man hadde kvelden til å jobbe, så skulle alt mellom himmel og jord skje på tre timer. Fire til Sju. Handle middag, lage middag, spise middag, rydde middag, bade dem, jo men små barn skal bade for da sover de så godt, og så merkelig nok kveldsmat igjen, alt har jo hittil handlet om mat, og når de har fått på seg de små pysjene sine, så roper de fra sengen, og det er vann, og så synging, og inn igjen og gi en kos, og jo det er så hyggelig alt sammen, men da er klokken nesten åtte, den skulle egentlig vært syv, og så kom jeg i skade for å jekke en øl isteden, mens orkesterpartituret på skrivepulten min klynket og krympet seg, for det ble ikke lest denne kvelden heller, mens jeg regnet meg fram til at jeg hadde tre fulle arbeidsdager til det skulle dirigeres.

Hvordan stjeler man sin egen tid? En strategi kan være å fortette alt som skjer så ekstremt at det likevel blir tid til overs. Jeg leste en del om den polske komponisten Grazyna Bacewicz. Hun sa om seg selv: Jeg kan gjøre på ti minutter, det som andre bruker en time på å gjøre. Hun rakk mye, skrev masse noter og underviste og spilte to hovedinstrument. Hun var mor og kone også, i en tid da det egentlig var en fullverdig aktivitet. Hun fikk mye gjort. Men så døde hun til gjengjeld også, og fikk ikke gjort noe som helst etter at hjertet hennes stanset, 60 år gammel.

Babylivet hadde sakket alle symfoniene mine

Før tenkte jeg at hjerteslaget var en god referanse når man som dirigent skulle sette tempo. 70 beats per minute, 70 BMP, der slår de fleste hjerter. Men jeg fant jo fort ut at det var en risikabel framgangsmåte, når din egen puls dundrer på rett før man skal inn på scenen og dirigere noe vanskelig. Eller etter at jeg kom ut av barselpermisjonen. Da hadde tydeligvis oppfatningen av tid forandret seg, alle tempi virket så raske, jeg trodde 60 BMP var mye langsommere enn det faktisk var. Jeg hadde rett og slett ikke tempofølelse lenger, babylivet hadde sakket alle symfoniene mine, jeg måtte frem med metronomen igjen og ta det fra skrætsj. Det er med nybakte mødre som med gamlinger, de dirigerer langsomt. Celibidache dirigerer så langsomt at man til slutt ikke forstår om den der lange tonen står for seg selv, eller om den er en del av en melodi.

På samme måtte har unge menn og stressede skilte mødre dette til felles: de dirigerer dritfort. En periode stod det ofte i avisen at jeg var den hurtige dirigenten, og det ble påpekt at jeg løp inn på scenen, det ble snakket om det i radio også, der kommer hun løpende, og setter i gang symfonien på full guffe, og jo, jeg kjente det jo selv, at når jeg gikk inn på scenen bak en solist, en dirigent skal alltid komme inn på scenen bak solisten, og mang en gang har jeg måttet krangle med mannlige solister som vil si: Kvinnene først. Men rolle trumfer kjønn, sier jeg, og sparker inn solisten som pliktskyldigst går inn først med et ubekvemt drag over skuldrene – er dette ok?

Uansett, jeg går der bak solisten og tenker at herregud kan dette gå særlig treigere? Skal vi virkelig bruke så lang tid inn på scenen, blir ikke folk trette av å klappe. Men det har skjedd mer enn en gang, og selvfølgelig forstår jeg at det er jo jeg som er fellesnevneren, det er jeg som løper, og derfor har jeg sannsynligvis ikke rett. Jeg har feil tempo, jeg er har et tempo som virker rart for utenforstående. De skulle bare visst. Grazyna Bacewitcz og jeg, vi rekker mer på en time enn de fleste, men tenk om jeg skal dø når jeg blir seksti?

Og nå er mennene psykotiske, mens kvinnene har lagt seg på Lit de Parade. Barna våre har for lengst sluttet i barnehagen og jobber seg gjennom grunnskolen og inn på videregående med digital presisjon. Det er noen ganger vanskelig å henge med på hva de driver med der inne i cyber. Jeg mener, jeg falt for alvor ut den dagen smarttelefonen min ikke hadde plass til flere apper. Jeg trengte jo ruter-appen og flytog-appen og parkerings-appen. Og jeg trengte Nordea-appen og gmail-appen og facebook-appen også. Til barna var det allerede spond-appen, teams-appen, endlevo-appen, Itslearning. Men så var det denne andre skole-appen, hvis navn min midtlivsdemente hjerne nå har glemt, som ikke fikk plass. Og jeg kjente igjen denne ulmende kriminelle energien ta bolig.

Jeg kjenner en pianist som bare har Nokia. Jeg kunne si at jeg var som han, en som bare hadde Nokia.

Hva hvis jeg nekter? Hva hvis jeg sier at jeg ikke finner meg i å måtte logge inn og verifisere at jeg ikke er en robot – noe så ironisk, alt med dette er jo totalt robotaktig, ikke rart de lurer på om det kanskje er det jeg er – og deretter velge Bank-Id eller kodebrikke, dinosauriske midtlivsdemente har kodebrikke, og så fylle inn et skjema, for å bekrefte at datteren min kommer på korpsøvelse også denne torsdagen som vanlig. Tenk om jeg nekter å lete rundt på skolens hjemmeside etter skoleruta, læringsplattformen, timeplanen, tenk om jeg krevde å få alt samlet på ett ark! Jeg har ikke smartphone, kunne jeg ha løyet. Jeg kjenner en pianist som bare har Nokia. Jeg kunne si at jeg var som han, en som bare hadde Nokia.

Tenk om jeg trykket ned en pianotangent isteden, hver gang jeg åpnet en app. Lurer på om jeg hadde blitt god til å spille? Og nå fikk jeg ikke plass til denne nye skoleappen, enda jeg slettet den mediatasjonsappen som skulle få meg til å slappe av. Jeg hadde uansett egentlig aldri hørt etter på den meditasjonsappen, sannheten er at det er de eneste gangene hjernen min er i fri flyt, jeg tenker på så mye rart mens den appen går, og den langsomme amerikanske damen sier tross alt «if your mind is wandering… it’s OK». Der mista hun meg, og nå mista hun meg helt for nå sletta jeg henne, men jeg innser at hvis jeg skal delta i samfunnet videre nå, så må jeg likevel dra på Elkjøp og kjøpe ny telefon. Så kan jeg ha et helt app-paradis.

Hvis dette er premisset for samfunnsborgerskap, så burde vi få utdelt en smartphone når vi blir født.

Hvordan stjeler man sin egen tid? «Å bli digital» er altså ikke svaret. Jeg er ikke en robot, klikker jeg, og prøver å dekode hvilke av rutene på skjermen som ikke inneholder en pizza. Jeg feiler og må prøve på nytt. Jeg består testen da, og tar meg videre til neste base i bevisførselen om min menneskelighet, mens jeg tenker på at hvis dette er premisset for samfunnsborgerskap, så burde vi få utdelt en smartphone når vi blir født. Det burde vært en del av velferden, kanskje vi egentlig burde fått operert inn en chip, og en antenne, og der inne ligger det programvare for både vaksinekort og helsestasjon og alt det babyer trenger, og etter hvert kunne vi bare oppdatert programvaren, nå når vi uansett ikke lenger skriver og tegner og synger på skolen. Da kunne vi til og med sluppet nettbrett, bare gått med googlebriller og sveipet ut i luften gjennom hele skolegangen. Og med en sånn programvare innabords slapp man å ufrivillig snike på trikken fordi Ruter hadde fått en ny app, noe jeg ikke hadde skjønt, og derfor ikke fikk den gamle til å virke. Finnes det en billettautomat noe sted? Et menneske å kjøpe billett fra? Jeg må le. Et menneske. Det er selvsagt heller ingen billettautomat på Gjettum T-bane, like lite som det er penger i banken. En gang gikk jeg inn i en bank der det jobbet en person. Men da jeg kom inn dit og ville ta ut penger, så sa hun at de ikke hadde. Jeg syntes det var rart. Akkurat som jeg syntes det var rart da barna mine sluttet med bøker på skolen.

I kretsen min famler mennene etter seg selv, kvinnene har slutta, og barna er digitale. Mitt barn, jeg er ikke en robot. Hvert ledige sekund er mitt barn digitalt, jeg får fatigue av å snakke om det. Jeg vil snakke om barn som synger i skolen. Eller hvor kjedelig det var å skrive løkke-F hundre ganger etter hverandre i penskriftsboka. Mine døtre kan ikke løkke. Jeg vil snakke om hvordan barnet utøver musikk fra det er født, hvordan rytme er essensielt for hvordan man er i verden, eller at bestemor ikke husket hva jeg het, men sang alle versene på revyvisene fra Horten. Jeg vil si «Det var bedre før!», sånn som alle som ikke følger med i timen sier, da vi frilekte ute, og lærte sminketipsene i Det Nye. Tenk hvor god jeg kunne vært på piano, om de tastene jeg farer over når jeg knatter på smartphonen var tangenter. Men jeg har ikke tid til å spille piano.

Jeg var 11 år og i en tilstand som vi middelaldrende kvinner nå må dra på yogakurs på Bali for å finne.

Jeg hadde tid til det før. Da var jeg 11 år og kom hjem fra skolen til tomt hus. Jeg gikk alltid inn med støvler og jakke, hele veien inn til stua der pianoet stod. Kanskje hadde jeg allerede da en hang til å spare sekunder. Eller så orket jeg bare ikke vente. For jeg tråkket alltid ut av yttertøyet først der borte ved pianoet, og det ble liggende i en rund klump på gulvet, hule sko med sand og en jakke i sirkel, sekk og gymtøy. Når jeg tenker tilbake på det ser jeg for meg et fuktig håndkle og en epleskrott også, men det er sannsynligvis bare fantasi, det var ikke alltid så ille.

Jeg satt lenge ved pianoet de ettermiddagene. Tiden gikk og tiden stod stille, og jeg spilte i fri flyt helt til det omsider kom en mor eller far hjem fra arbeid. Da pratet de og skrudde på stekeovnen og bråket med radio der ute på kjøkkenet, og magien var brutt. Jeg gikk ut en tur, eller begynte på lekser isteden.

Fra Mozarts humping i hest og kjerre til min egen raske flyreise, så er det jeg som ikke rekker det jeg skal.

Men fram til det! Jeg var 11 år og i en tilstand som vi middelaldrende kvinner nå må dra på yogakurs på Bali for å finne. Frispilling, uten noter, uten forventninger, uten struktur, bare flyt og prøving og feiling. De fineste akkordene finner man når man spiller feil, sa pappa, og jeg var enig. En finger eller hånd som treffer en tangent for høyt, og plutselig åpenbarer det seg en ny klangverden av små og store noner og kryss-elleve-tretten! En gang filmet nabogutten meg gjennom vinduet med en stor kladeis av et VHS-kamera, mens jeg satt sånn og spilte. Jeg så ikke riktig klok ut. Vi lo fælt av det etterpå, og jeg innså at skal man spille piano foran folk en gang, kan det være lurt å lukke munnen. Så kom mandagen, og jeg hadde som regel panikk. Det var pianotime og jeg hadde glemt å øve på leksa.

Det er altså ikke sikkert at jeg hadde blitt så god på piano likevel, men jeg vet at det skjedde noe viktig der og da, da tiden gikk og tiden stod stille. Nå går tiden fortere og fortere. Ikke fordi man blir eldre, men fordi fra Mozarts humping i hest og kjerre til min egen raske flyreise, så er det jeg som ikke rekker det jeg skal. Det er merkverdig.

– Bransjen krever det, sier min agent, og påpeker at dette er en karusell som du pent må henge med på, for går du av, så er du av. Han fortalte en lang historie om en dame på fløyte som tok en pause. Og stakkars, hun kom ikke på igjen. Så der springer jeg på Arlanda Airport, og studerer symfonier i gaten, mailer under take-off, power-nap’er under landing, og vet ikke hva hotellet heter før jeg åpner itinerary fra assistenten der det står en adresse som jeg får finne på google maps. (Jeg tar alle disse ordene på engelsk, for da slipper jeg å bruke tid på å oversette dem til norsk.)

Bransjen krever synlighet, sier de, man må synes, med det resultatet at alle jeg treffer sier at de opplever at jeg er over alt. Da tuller jeg, og sier at det egentlig ikke er meg. Den du snakker med nå er bare en kopi. Det finnes flere kloner, dette er nummer to, hun dirigerer litt lettere konserter. Originalen vet jeg ikke hvor er akkurat nå, jeg tror hun studerer, og nummer tre kan ikke så mye, hun står mest på Musikkhøgskolen og kopierer noter. Nummer fire er defekt. Hun henger i et skap hjemme, og det kommer bare sånne rare klikkelyder når man er borti henne, hun må på reparasjon.

Noen ganger fantaserer jeg om å bare dra hjem, midt i en operaforestilling, nå gidder jeg ikke mer, nå bare drar jeg.

Bransjen min krever at jeg jobber så fort at jeg ikke har tid til å jobbe. De lange tankene, hvor ble de av, den hellige tid til fordypning. Det er merkelig, jeg jobber jo med kunstfag, i en musikkbransje som åpenbart ikke tillater at jeg tar meg tid til å tenke. Men tenk om jeg nekter? Tenk om jeg bare legger meg ned? Ja, der har vi det igjen, kvinnene som legger seg ned, eventuelt klikker defekt som nummer fire i skapet, tenk om jeg legger meg ned, og stiller meg farlige spørsmål som «hvorfor holder jeg på med dette? Hva vil jeg egentlig oppnå?» Og igjen denne trassigheten, den kriminelle energien, jeg vil røyke inni konserthuset, snakke dårlig språk, jeg vil slette mer enn meditasjonsappen, jeg vil, jeg vil, ja, hva vil jeg?

Barna mine er som regel igjen hjemme når jeg reiser. Mormor flytter inn i huset til jeg er tilbake. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjent på den berømte følelsen av å være på feil sted. At jeg lever to liv samtidig der jeg til enhver tid later som om jeg er der jeg ikke er. Og noen ganger fantaserer jeg om å bare dra hjem, midt i en operaforestilling, nå gidder jeg ikke mer, nå bare drar jeg.

I den amerikanske filmen ville det sikkert skjedd. I siste scene. Etter at hun, hovedrolleinnehaveren som er dirigent, strever og strever med livets spagat, og alle som ser på filmen tenker tankene som regissøren har plantet: Dra hjem! Prioriter barna! Sats på kjærligheten! Og til slutt i denne filmen finner hun en måte å ha karriere på likevel, som ikke er like hardcore. Hun starter sitt eget! Sitt eget hjemmeorkester, Domestic Philharmonic, for det er jo sykt meritterende.

Men tilbake til sluttscenen som publikum nå har ventet på:

Hovedrollen har allerede kranglet med ektemannen og cirka gjort slutt, tenåringsdatteren går til psykolog og sønnen tisser i sengen, og da kommer det. Hun står der i orkestergraven og skal til å slå inn åpningsakkorden, idet hun blir slått av en tanke. Hele orkesteret er i giv akt, hun har armene løftet, da hun langsomt legger pinnen ned igjen. Orkesteret ser forundret ut. Hva er det som skjer?

Og hun sier, høyt, så alle kan høre det: – You know what? Den sinte konserthussjefen er stram om munnen der nede i salen. Men hun fortsetter. – You know what? I have two children.

Her kommer en lang fiolintone inn i filmen, og hun fortsetter, med gråten i halsen og mer patos nå. – I have two children, and they need me. Anyone can do this. Hun nikker og holder fram dirigentpinnen. – But only I can be their mother.

Hun snur seg mot den blikkstille salen. – I’m going home.

Da begynner en forsiktig å klappe. Og en etter en faller de inn i applaus, de reiser seg, de klapper og klapper, nå klapper til og med den bistre konserthussjefen, den sure oboisten også, close-up på henne, for de klapper og er rørt, de bryr seg ikke om konserten, men bare om at moren skal rekke flyet hjem, det går et fly nå på mirakuløst vis, og taxien råkjører og hun løper ut på rullebanen og får stanset flyet som taxer, det går an på film, og slik er hele problemet over og hun er for evig løst fra forbannelsen det er å være på feil sted.

Alt dette er naturligvis bare filmtriks. I virkeligheten finnes det ingen slik løsning.  Og hva er det egentlig jeg er ute etter? For var det ikke bare for å få litt bedre tid? Da kan jeg vel bare flytte ut på landet og ta en annen jobb. Men jeg vil ikke ha en annen jobb. Nei, problemet er et annet. Problemet er kjempestort. Samfunnskarusellen går så fort at det ikke er gøy lenger på tivoli.

Skal vi få det tilbake må vi ta det tilbake.

Det er grenser for hvor fort vi kan spille på en fiolin eller klarinett før lyden bare går over i grøt, og ingen lenger hører hva vi spiller. Der befinner vi oss kanskje snart, og lukter på en meningsløs musisering i livets symfoni. Det føles som om vi øver og øver, bare for å kunne spille så fort vi kan, men ingen skjønner til slutt hva vi egentlig spiller. Vi skjønner det ikke selv heller. Vi setter av femten minutter til å gå ut i naturen og klemme et tre, kanskje det føles bedre da. Men det hjelper like lenge som en middels svak paracet. Det holder ikke i lengden.

Vi trenger jo mer luft enn dette. Mer rom. Livssymfonien må nemlig ha akustikk, skal den treffe oss i hjertet. Og vi trenger tid, til alle klanger som det tar tid å høre. Romklang. Etterklang. Skal vi få det tilbake må vi ta det tilbake.

Jeg vil gjøre et stor-brekk. Jeg vil ha en armé, jeg vil riste i jorden og rope. Det må da være mulig å bryte reglene. Tenk på Robin Hood, det er jo ingen som heier på Sheriffen av Nottingham, enda han følger reglene.

Jeg vil skru av lokket og la kriminell energi fosse ut. Jeg vil bli min egen tidstyv. Og jeg vil ha lyden av det hele, grunntoner, overtoner og ekko. Gir det gjenklang?