– Jeg tror vi trenger kunsten som en stemme i sannhets- og forsoningsarbeidet, sier Kajsa Balto etter å ha reflektert litt rundt temaet inspirasjon.
For henne er samisk kultur på mange måter avgjørende, men det ligger adskillig mer bak hennes musikalske fremtoning. Det skal vi komme tilbake til, men først:
– Det er laget mange inspirerende verk av samiske kunstnere som bearbeider eller reflekterer, kritiserer eller åpner for nye innfallsvinkler, både historisk eller et par generasjoner bakover, innen billedkunst og joik, musikk og lyrikk. I dag har vi mange vakre kunstneriske stemmer som har skapt utrolig sterke verk som har rørt meg inn i sjela, som treffer i magen. Det gir nok en ekstra dimensjon for de som forstår den fulle samiske konteksten de er skapt i, men samtidig er det spennende å se måten de kommuniserer utover dette, sier hun, og nevner navn som koreograf Elle Sofe Sara, billedkunstner Máret Anne Sara og komponist og slagverker Jakop Janssønn som eksempler.
Kajsa Balto. (Foto: Erik Valebrokk)
Da denne journalisten vokste opp på 70-tallet var samisk kultur ensbetydende med filmen og TV-serien Ante fra 1975, produsert av NRK og med Tor Edvin Dahl som manusforfatter. Den nærmest uunngåelige Kjell Karlsen sto for musikken, men joiken ble heldigvis ivaretatt av samiske krefter; Ellen Anne Buljo. Også skuespillerne var samiske med Sverre Porsanger i tittelrollen og Nils Utsi i rollen som Antes far.
I 1980 ble joik eksponert for et enda større publikum da Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta vant Melodi Grand Prix med «Sámiid Ædnan» og representerte Norge i Eurovision Song Contest i Haag, men endte på en skuffende 16. plass. Sangen var delvis inspirert av Alta-aksjonen utenfor Stortinget høsten i forveien, da samiske aktivister sultestreiket i en uke for å protestere mot regjeringens foreslåtte vannkraftverk i Altaelva. Her sang Mattis Hætta joiken som var del av «Sámiid Ædnan» – som betyr «samisk jord». Kraftverket ble en realitet og satt i drift i 1987.
I dag tar samisk musikk, film og annen kunst vesentlig større plass i norsk kulturliv, og samiske tradisjoner er også blitt synliggjort av aktivister som har kjempet mot vindturbiner på Fosen. Ella Marie Hætta Isaksen var en svært tydelig talsperson for aktivistene da det brøt løs i 2021, og kampen ble kronet med iallfall en halv seier for et års tid siden, med en minnelig avtale som sikrer reindriftens rettigheter samtidig de som de omstridte vindturbinene er blitt stående.
Ella Marie Hætta Isaksen var en tydelig talsperson under Fosen-aksjonen. Her er hun avbildet i leiren ved Repparfjord. (Foto: Thor Due)
Artister som nettopp Hætta Isaksen og Kajsa Balto, Agnete Saba, Katarina Barruk, SlinCraze, Kevin Boine og mange andre har i en årrekke flettet joik og samisk tradisjon inn i populærmusikkens mange kriker og kroker, og la oss for all del ikke glemme Mari Boine, den personifiserte urkraften innen samisk kulturformidling.
Opplever Kajsa at hun etter snart ti år som plateartist selv inspirerer nye generasjoner med utøvere, for eksempel når hun turnerer i regi av Den kulturelle skolesekken (DKS)?
– Ja, jeg gjør egentlig det. Når jeg spiller skolekonserter, håper jeg elevene skal sitte igjen med en positiv erfaring. Ofte når de kommer inn er de ikke så interessert, men når vi er ferdige går selv de tøffeste gutta ut mens de nynner på en joik. Da er de vel blitt litt inspirert? spør hun retorisk, og fortsetter:
– Særlig i skoleverket har man muligheten til å bli eksponert for ulike uttrykk og former for joik og samiske perspektiver i ung alder, og det tror jeg er kjempeviktig. Det er også viktig å huske at joik ikke bare er én ting, og mitt bidrag er bare et av mange. Det er veldig givende og viktig å være med og formidle det.
Kajsa Balto gjør mange skolekonserter i Den kulturelle skolesekken. – Når jeg spiller skolekonserter, håper jeg elevene skal sitte igjen med en positiv erfaring, sier hun. (Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen)
Kajsas første musikalske minner er av faren som joiker, og hun lærte tidlig selv å joike, men hva slags annen musikk fikk hun inn de første leveårene?
– Da jeg var fem, var vi på høyfjellshotell. Da satt en pianist i foajeen og spilte flygel, og de fikk meg ikke bort, jeg var helt fortryllet. Jeg kunne jo ikke spille, men da begynte jeg å ta pianotimer med en gang etterpå. Klassisk musikk ble veldig viktig for meg, og det var egentlig det jeg holdt på med i barne- og ungdomsårene.
Hun forteller også om morens side av familien. Hun er fra spellemannslekt og gammeldanstradisjon der Kajsa som ung fikk sine første møter med trekkspill.
Det var likevel den klassiske musikken som fikk hovedrollen de første årene, all joik og gammeldans som gjorde henne arvelig belastet til tross.
– Den første CDen jeg kjøpte var med Mozart. Da satt jeg under trappa med CD-walkman og spilte den, det husker jeg veldig godt.
– For å komme litt tilbake til samisk identitet, å opptre i Operaen som du gjorde før jul må ha vært en personlig triumf, men også mye mer. Var ikke det en viktig anerkjennelse av samisk kultur og identitet, akkurat som det må ha vært veldig fint å stå med Birkelunden Mannskor på 17. mai og synge «Ja, vi elsker» på samisk?
– Jeg synes det er litt vanskelig å skulle ta ansvar for representasjon, hvis du skjønner, men det blir jo fort sånn.
Kajsa Balto og Kork i Operaen, 1. desember 2024. Hun, orkesteret og alle gjestemusikerne spilte den aller første samiske julekonserten i Den Norske Opera & Ballett. Men det er vanskelig å ta ansvar for representasjon, forteller hun. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)
– Det er ikke noe du har bedt om, nei?
– Når man stikker nesa frem og gjør noe på samisk, blir det så synlig, og da gjelder det å ikke gjøre noe dårlig, ha-ha-ha. Etter alt vi har vært gjennom de siste årene med aksjoner og arealkonflikter, og sannhets- og forsoningsarbeidet som har rippet opp i mye – det har vært tunge år – så var det fineste med å gjøre Operaen på slutten av året å se alle familiene som kom, som hadde pynta seg. Det var bestemødre og det var unger i finstasen, Oslo Sámiid Searvi holdt sitt tradisjonelle julemarked med håndverk – Juovlamárkanat – der og hele foajeen var full.
Hun forteller om lange køer for å slippe inn.
– Det var masse mennesker, folk tok bilder, gamle venner møttes, og det var bare en god stemning gjennom hele dagen. Jeg har ikke opplevd en sånn atmosfære før, og så har jeg tenkt i ettertid at dette kanskje var noe mange trengte, en sånn samlende, varm stund. Å møtes i en sånn setting var utrolig hyggelig.
Kajsa Balto i Operaen, første søndag i advent, 2024. Her kan du se opptaket NRK gjorde av konserten, sendt første gang 19. desember i fjor. (Foto: Knut Utler)
Dette intervjuet er ment å handle om inspirasjon, men Balto medgir at det ikke er noe hun går og tenker så mye på.
– Ikke før du begynte å spørre om det egentlig, men jeg skjønner jo at jeg blir inspirert. Det har slått meg at jeg har gått rundt og egentlig vært konstant inspirert de siste årene og har tenkt litt på hva det skyldes. Det er ikke bare motivasjon eller det jeg har på hjertet som driver meg. Jeg har forstått at jeg er heldig som jobber med de musikerne jeg gjør. Jeg tror det er en helt sentral kilde til inspirasjon som gjør at det fortsetter å boble. Det er noe med energien som oppstår. Det skapes en kraft og noe å bygge på, og da blir det musikk.
Kajsa Baltos nyeste utgivelse er Rájás. Den handler om hennes far som ble sendt på internatskole, og samisk kultur som i en årrekke har vært utsatt for en systematisk undertrykkelse. Samenes kamp for å hevde sin kultur og identitet har vel på noen vis vært inspirerende?
– Det er vanskelig å si. Det kan være inspirerende å se hvordan andre bearbeider noe slikt, eller tar tak i det, eller prøver å gjøre noe bra ut av situasjonen. Og ungdommene våre nå, om ikke det handler direkte om inspirasjon, så er jeg veldig takknemlig for den innsatsen de har gjort med Fosenaksjonen, for eksempel. Når jeg selv sitter inne med to unger og tenker over hvordan det skal bli for dem, blir jeg veldig glad for å se unge folk som er engasjert, som setter dagsorden på en forbilledlig måte.
– Når du er der du er, og din fars historie er veldig nær for deg, så skaper vel det et uttrykksbehov, eller et behov for en motstemme?
– Ja, det gjør det. Jeg ville bruke musikken konstruktivt, og det var egentlig uunngåelig. Det bare måtte bli et album av det. Det ble en prosess. Mens pappa hadde blitt intervjuet av Sannhets- og forsoningskommisjonen begynte vi å prate mer om det hjemme, og siden bandet er mine nærmeste venner var det dit jeg tok det, og da ble det musikk av det også.
Kajsa Balto i vinter-Oslo, under intervju-møtet med artikkelforfatter Erik Valebrokk tidligere i år. (Foto: Erik Valebrokk)
Hun forteller videre at prosjektet hadde mer enn et snev av egenterapi, at hun kunne bearbeide farens traume gjennom musikken.
– Jeg er ikke ferdig med det fordi vi har laget et album, men det var kanskje et steg i prosessen.
Når jeg nevner at jeg ikke forstår hva hun synger, sier Kajsa Balto at det ikke nødvendigvis er så farlig, at man ofte kan få stort utbytte av bare å lytte eller føle, av bare å være med på reisen uten å stille spørsmål om dette og hint. Det er selvfølgelig også derfor hun har et publikum i utlandet. Det er riktignok ikke stort, men de konsertene hun har holdt utenfor Norge har vært godt besøkt.
– Men jeg er generelt lite tekstorientert, og når jeg skriver kommer teksten veldig seint.
– Er ikke joik veldig tekstbasert, da?
– Begge deler. Du kan joike uten ord, så kan du bare si det du vil når du vil, legge inn de ordene her og der. Jeg er nok mest følelsesdrevet i forhold til å skape musikk.
– Ved siden av trommen er det cello som er kjernen i mitt univers, forteller Kajsa Balto. (Foto: Erik Valebrokk)
Trommen har en sentral plass i samisk musikk, med en egenartet lyd som kan minne en del om den irske bodhrán. Goavddis, eller «runebomme» på norsk, er også tungt til stede i Kajsa Baltos musikk. Kan hun si noe spesifikt om dens funksjon i musikken hennes?
– Jeg har jobbet i mange år nå med Jakop Janssønn som forsker i samiske rytmer, så jeg er blitt mer og mer bevisst på det, og den har en veldig naturlig plass i musikken min. Det er en link tilbake i tid, men vi vet ikke nøyaktig hvordan trommen ble brukt for hundrevis av år siden.
Gaovddis, tromma som i 2022 offisielt ble gitt tilbake til samene fra det danske nasjonalmuseet. Tromma overlevde sin eier, som ble brutalt myrdet i kolonimaktas varetekt på 1600-tallet. (Foto: RDM – De Samiske Samlinger)
– Er det andre elementer i musikken som du vil si er direkte «samiskinspirert», eller er det mer en smeltedigel av forskjellige uttrykk?
– Det er nok mer en smeltedigel. Ved siden av trommen er det cello som er kjernen i mitt univers. Ragnhild Tronsmo Haugland, som spiller cello i bandet mitt, er min beste venn, vi har spilt sammen siden videregående. Og når hun spiller, så bare kommer inspirasjonen. Hun jobber veldig utradisjonelt med celloen.
Hvem er egentlig inspirasjonskildene til Kajsa Balto? (Foto: June Bjørnback)
For denne lytteren var det naturlig å anta at artister som Leonard Cohen, Joni Mitchell og Peter Gabriel hadde en plass i Kajsa Baltos liv og har funnet sin vei inn i musikken hennes, men det avviser hun glatt.
– Ha-ha-ha! OK, kanskje Joni Mitchell, men det er ikke noe jeg hører mye på. Det er gode referanser, men ingen av dem har nok egentlig inspirert meg.
– Det er muligens en forutinntatthet, så ha meg i så fall unnskyldt, for det er ikke slik ment: Mari Boines innsats for å fremme samisk kultur internasjonalt må ha vært en inspirasjon både for deg og andre artister, vil jeg tro?
– Ja, det kommer man ikke utenom. Hun er en inspirasjon. Hun har vært der så lenge jeg kan huske. Da jeg gikk på videregående og skulle holde min første skolekonsert, valgte jeg noen av hennes låter. Hun har vært veldig viktig, og Georg Buljo som spiller i bandet hennes har dessuten vært min mentor.
Balto forteller at i samisk kultur eller i et urfolksperspektiv anses de eldre som en viktig ressurs, og hun ser opp til og lærer av mange eldre joikere.
– I høst gjorde jeg for eksempel en konsert sammen med Biret-Elle-Laila, Laila Somby Sandvik på norsk, som har joiket og opptrådt siden 70-tallet eller tidligere. Hun har vokst opp sammen med faren min, og er litt storesøsteraktig for ham og bestemoraktig for meg. Moren hennes, Biret Elle, var også en helt rå joiker, i en tid der det i praksis var forbudt å joike offentlig. Det ble latterliggjort, men hun ga seg ikke, og det betyr at unge folk i dag kan lære fra den samme tradisjonen. Det er inspirerende!
– Jeg har jo egentlig litt rockehjerte, sier Kajsa Balto, og nevner blant andre norske Pil & Bue, det svenske progrock-bandet Opeth, det allsidige og stadig nyskapende britiske rockebandet Radiohead, og ikke minst norske Gåte, som sist gjorde seg bemerket som det norske bidraget i Eurovision Song Contest 2024. (Foto: Erik Brandsborg)
– Er det annen musikk du kan nevne da?
– Jeg har jo egentlig litt rockehjerte. Selv om jeg liker luft og rom i musikken, må jeg også ha fullt øs iblant. Jeg liker mye metal. For noen år siden oppdaget jeg Pil & Bue, for eksempel, og dem hører jeg masse på. Jeg liker også Mew, Opeth, Deafheaven, Radiohead og mye annet. Gåte var min første forelskelse da jeg gikk på ungdomsskolen, og da jeg var 16 spilte jeg i et slags metalband. Mine første sceneopptredener var som pianist der.
– Ditt første album, Sámi Sohka, blander tradisjonell norsk folkemusikk med samisk musikk. Kan det ha sammenheng med din fascinasjon for Gåte?
– Det kan godt hende, men den ble også litt barneplateaktig. På den tiden hadde jeg små unger, så da handlet mye om hva jeg skulle synge og joike til dem. Sånn ble den platen til, men også med litt norsk og samisk musikk, akkurat som vi hadde det hjemme. Men for all del, det kan nok være noe Gåte der, jeg ser veldig opp til dem, og rent vokalt har Gunnhild Sundli vært et kjempeforbilde, avslutter Kajsa Balto.
I vår «Inspirasjoner»-serie snakker Ballade med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
FAKTA OM KAJSA BALTO:
Sanger, joiker, pianist og låtskriver. Hun har samisk/norsk bakgrunn fra Finnmark og Oppland. Hun debuterte med albumet Sámi sohka i 2017, og fulgte opp med Buot eallá i 2020 og Rájás i 2024. Platene inneholder nyskrevne låter basert på tradisjoner fra den samiske siden av familien, og Rájás er et konseptalbum om faren som ble sendt på internatskole for å «fornorskes» og om hans og samefolkets historie. I 2021 ga hun dessuten ut juleplaten Sámi juovllat, og hun har mottatt flere gjeve priser og stipender. Født 6. februar 1988 i Oslo.
Med omsorg for lydene
I denne månedens Ballade klassisk presenterer Ola Nordal seks aktuelle utgivelser innen «lydbasert musikk», som alle viser omsorg og omtanke for lydene.
Motvindfestivalen 2025: Ein slik hippiefestival, ell?
– Fred er mogleg, og det bør eigentleg ikkje vere så mykje å be om heller, sa arrangør Haakon Stiff Aamlid under årets Motvindfestival. Middelalderskogen i Rollag blei fylt med oppbyggjeleg musikk i mørke tider.
Har komponert musikken til det største norske spillet noensinne
Med Dune: Awakening representerer komponist Knut Avenstroup Haugen en ny æra for spillmusikk laget i Norge.
«En innflytelsesrik stemme blant vår tids komponister»
Kristine Tjøgersen er den første norske komponisten som har mottatt Ernst von Siemens-stiftelsens komponistpris. «Et stort og viktig gjennombrudd», sier komponist og direktør for Festspillene i Bergen, Lars Petter Hagen.
REPORTASJE: Festivalsommer med bismak
Musikkens politiske kraft og protestens plass i kulturen har fått ny aktualitet.
Det Burde sa. Det Benjamin Staern gjorde.
"Borde ska inte styra handen, hjärtat eller hörseln," skriver den svenske komponisten Benjamin Staern. Les hans reaksjon på Cathrine Winnes' tekst om den samme "Burde", som så ofte hjemsøker den skapende.
