Kari Heimen: – Jeg skjemtes over at jeg var same

Artikkelen er produsert av Altaposten, og ble publisert der fredag 12. november 2021. Ballade publiserte reportasjen samme dag i samarbeid med Altaposten, og republiserte i forbindelse med samenes nasjonaldag 6. februar.

Av Freddy Ludvik Larsen, Altaposten

– Da jeg var liten skjemtes jeg over at jeg var same, sier Kari Heimen med klar og tydelig stemme.

Musikeren er for tiden aktuell med utgivelsen Historier – Vi hentes hjem. Et privat og sårt album der hun går gjennom familiens historie fra da bestefaren ble et offer for statens fornorskningspolitikk tidlig på 1900-tallet, og frem til hennes egen benektelse av sin samiske arv.

– Det var ikke kult å være same. I hvert fall ikke i mitt usikre barnesinn, forteller Kari Heimen. (Foto: Yngve Olsen)

Usikkert barnesinn
Altaposten møter Kari sammen med søsteren Astrid, mamma Turid og pappa Arne i barndomshjemmet på Midtbakken i Alta. Pappa er fra Hammerfest, mens mamma er fra Kiberg i Øst-Finnmark.

Det er hun som er same, noe Kari som barn hadde delte følelser rundt. Innad i familien og i hjembygda Alta var det greit, men når hun var andre steder ville Kari helst ikke vite av sitt samiske opphav. I hvert fall ikke at andre fikk vite om den.
– Vi visste hele tiden at vi var samer. Det er jeg glad for i dag. Men i barndommen skjemtes jeg over min samiske bakgrunn ved flere anledninger og ønsket ikke at det skulle snakkes om, sier Kari.

Hun forteller videre at den lille jenta aldri klarte å identifisere seg med den samiske kulturen og reindriftsamene som var en del av bybildet i Alta på 70-tallet.
– Det var ikke kult å være same. I hvert fall ikke i mitt usikre barnesinn.

Var bekymret
I 1977 flyttet familien til Levanger i Trøndelag. Kari var da 10 år. Langt hjemmefra fikk hun virkelig kjenne på redselen for å bli avslørt.
– Jeg var veldig bekymret for at de nye vennene mine skulle finne ut at jeg var same. Dette fortalte jeg ikke til noen. Ikke engang mamma og pappa. De visste ingenting før jeg skrev sangen «Sameblod».

«Hva hadde du sagt om jeg sa at jeg var same?» Kari Heimen var veldig bekymret for at de nye vennene skulle finne ut at hun var same. Det fortalte hun ikke til noen. (Foto: Yngve Olsen)

– Jeg husker jeg brukte å teste venninnene mine. «Hva hadde du sagt om jeg sa at jeg var same?» Da ble de helt «nei, da veit æ it ka æ skolle sagt, nei», ler Kari når hun tenker tilbake.

Så blir hun alvorlig.
– Også der hadde de nok mange fordommer mot samer. Egentlig litt rart, for det var sikkert mange av dem som selv var same – i ettertid har jeg lært at dette er et område med mange sørsamer.
– Mamma var alltid åpen om at hun var same. Det var hun også i Levanger. Etter at albumet ble sluppet har jeg fått SMS derfra om at mamma sin åpenhet førte til at noen kvittet seg med sine fordommer ovenfor samer. Men jeg turte ikke være åpen, sier Kari.

Lærte aldri barna språket
Det er historia til mamma Turids far albumet til Kari starter med. Han Per Erik Saraksen. Som syv-åring ble han sendt på internatskole. Der var morsmålet forbudt og fysisk avstraffelse vanlig om ungene ble tatt i å snakke samisk. Der skulle de formes til gode nordmenn. Den unge gutten lærte aldri det norske språket på internatskolen og uttalte senere at norsk var det store nederlaget i hans liv på den tiden.

Da Per Erik senere lærte seg norsk på amtsskolen solgte foreldrene hans en ku så han kunne reise til hovedstaden for å ta en lærerutdannelse. I 1924 kom han hjem ferdig utdannet. Mamma Turid forteller at det samiske språket ble lagt helt bort i familien hjemme.
– Jeg lærte aldri samisk, men jeg husker at mor og far snakket samisk hver sommer når vi var på slotta i Tana sammen med bestemor og bestefar og andre samer. Ellers i hverdagen gikk det kun i norsk innafor familien, selv om både mor og far hadde samisk som morsmål, sier hun.

Kari Heimen med familie. Fra venstre Kari, søster Astrid, far Arne og mamma Turid. (Foto: Freddy Ludvik Larsen)

Ville beskytte
Selv tenkte ikke Turid så mye over det.
– Det var bare slik det var. Jeg kunne ikke samisk, og brukte kofte bare da jeg var liten. Det finnes faktisk et bilde av meg i kofte. Det ble tatt på frigjøringsdagen 8. mai 1945. Da var jeg fire år.

Turid forteller videre at selv om hun ikke tenkte så mye over det, funderte hun likevel fra tid til annen på hvorfor språk, klesdrakt og kultur hjemme i Kiberg ble lagt fullstendig bort.
– Jeg tror foreldrene mine ville at barna skulle slippe problemene de selv hadde hatt med å være tospråklig.
– Min far hadde kåserier på radio på 50-tallet som han fremførte på samisk. Så han benektet ikke sitt opphav sånn sett. Det gjorde heller ikke min mor. Men etterkrigstiden var en tøff tid, og jeg tror de voksnes fokus var mer på overlevelse enn at de ble forsøkt frarøvet sin egen kultur av den norske staten, sier Turid.

Opplevde sjikane
Storesøster Astrid kan ikke huske å ha vært flau over sin samiske arv, som Kari. Hun tenkte hele tiden at hun var same, men som ung identifisert hun seg heller ikke med de som gikk med kofte.

Under oppveksten var ikke Kari Heimen komfortabel med sin samiske arv. I dag studerer hun samisk og lærer joik, og er styreleder i Samiske komponister og styremedlem i Samisk kunstnerråd. (Foto: Freddy Ludvik Larsen)

Da Astrid flyttet til Karasjok fikk hun noen uventede opplevelser fra den andre siden.
– Som ung jobbet jeg på turisthotellet i Karasjok. Der opplevde jeg en del sjikane fra noen få av gjestene fra bygda, som var svært aktive samepolitisk. De kom med uttalelser om at jeg ikke hadde noe der å gjøre som nordmann som ikke kunne samisk, røper hun.
– Men dette var bare noen få. Innbyggerne i Karasjok var hyggelige, og jeg fikk mange venner og stortrivdes i bygda.

Astrid, som også har vært med å skrive låten «Halv Eller Kvart», husker at Kari ikke var komfortabel med sin samiske halvdel.
– Jeg husker at det ble snakket om at hun skjemtes. Men når vi reiste ut fra Alta for å studere hadde vi begge reinskinn med oss. Jeg tror vi kjente på et behov for å markere at vi var samer og syntes nok da at det var litt stilig og eksotisk. Tidlig i tjueårene begynte vi også å gå med samiske smykker og armbånd. Senere har det blitt mer og mer, smiler Astrid.

Kari Heimen med familie utenfor barndomshjemmet. (Foto: Freddy Ludvik Larsen)

– Tror de hadde vært stolt
I dag er både Kari og Astrid stolte samer. Kari studerer samisk og lærer joik. Hun er også styreleder i Samiske komponister og styremedlem i Samisk kunstnerråd.
– Å omfavne den samiske kulturen har vært en personlig berikelse, men jeg syntes det er trasig at jeg ikke kan samisk. Det at jeg fra barnsben av har mistet så mye av min egen kulturarv er trist, sier hun.

Hun forteller videre at det er mange i de samiske miljøene som er sinte og bitre på all urett som er gjort ovenfor den samiske befolkningen,
– Dette kan jeg godt forstå, men jeg håper vi kan legge dette bak oss med tiden. Jeg savner imidlertid ordentlige tiltak for at vi som voksen skal kunne ta tilbake språket, sier hun.
– Det er tross alt tre generasjoner som har mistet språket, føyer hun til.
Kari har vanligvis en selvsikker og klar stemme når hun prater. Nå er ordene nesten ikke hørbar.
– Jeg skulle ønske at bestemor og bestefar fikk oppleve at jeg gav ut denne platen. Jeg tror de hadde vært stolt.

Lørdag 13. november kan publikum møte Heimen i konsert på Alta museum, og 2. desember kommer de til Krøsset Scene i Oslo. (Foto: Elisabeth Jøraholmen)

Gruppa Heimen er Kari Heimen på vokal og trommer, Terje Storvig på gitar og Odd-Erling Simensen på bass. Gjester på albumet Historier – Vi hentes hjem er Frode Fjellheim (joik) og Emil Bekkevold (gitar, seljefløyte, Moog og tangenter). Albumet ble tilgjengelig 29. oktober, og lørdag 13. november er det lanseringskonsert for plata på Alta museum. I Oslo kan du oppleve bandet på slippkonsert på Krøsset Scene 2. desember.

Red. mrk.: Konserten på Krøsset i Oslo er utsatt til 27. januar 2022. (Endring lagt inn 30. nov. 2021.)

Platecoveret til Heimens Historier – Vi hentes hjem, utgitt 29. oktober 2021. (Foto: Emil Bekkevold)