Marte Wulff har gitt ut plata Øya/Øyet – nok en gang tematiserer hun vårt forhold til naturen. Men blir det for enkelt, eller for mye natur og klima? (Foto: Frode Granum Stang)

Når ble musikk om klima og miljø en egen sjanger?

Det er ikke én ting, dette med klima. Det er alt. 

Kalender

Lørdagsopera

20/04/2024 Kl. 16:00

Oslo

OperaFest!

20/04/2024 Kl. 19:00

Viken

Operapub på Grønland Boulebar

20/04/2024 Kl. 19:00

Oslo

Av Marte Wulff, artist

They don’t need us when we’re gone, they need us now before they’re born.
Everyone get behind the young boy.
(Real Ones, Brother)

Moddi har gjort det, og Sundfør har gjort det; to store og anerkjente, men ellers vidt forskjellige artister har tematisert klimakrisen i musikken sin. Sistnevnte noe mer direkte enn den første; de færreste tenker kanskje på Sundførs Music For People In Trouble som en klimaplate, mens Moddi for mange er selve symbolet på miljøengasjert artist.

Jeg gjør det selv også. Vi begynner å bli noen stykker, men likevel havner jeg fortsatt i en helt bestemt musikalsk bås når jeg jobber med denne tematikken.

Etter å ha latt meg fascinere, skremme og inspirere av saken siden 2017 har jeg de siste årene kalt min egen musikk klimapop, og på den måten trolig bidratt til å bygge denne, fortsatt ganske trange, båsen.

Men er musikk om natur og klima egentlig en egen sjanger? Burde det være det?

Mitt nyeste album Øya/Øyet har jeg presentert som et konseptalbum om natur– og klimakrisen, og det er det også, kort fortalt. Jeg bruker ordet og tematikken bevisst ut mot presse og publikum, fordi det er det jeg vil snakke om, og det blir kanskje dobbelt direkte når sangtekstene er på norsk.

Nå lurer jeg på om min direkthet kanskje virker mot sin hensikt. Det skjer nemlig stadig vekk at folk som har dannet seg et bilde av meg som artist de senere år, blir overrasket over å oppdage at jeg også lager interessant musikk. Jeg får jevnlig bekreftelser på at mange på generelt grunnlag er skeptiske til at musikk skal besudles av selv den mildeste form for aktivisme og derfor raskt avskriver “sjangeren” som forslitt, naiv eller uinteressant, og musikken som uvesentlig.

Ettersom mye av poenget for meg er å bidra til til økt bevissthet rundt saken, vil jeg gjerne forstå mer om årsaken til denne «barrieren». En teori er at tekstlig direkthet for mange blir det samme som banalt, og derfor pinlig, eller bare dårlig:

 Jeg ser vannet, det store fallet. Det kommer hit, kommer til alle. Men du har ryggen vendt mot havet, så du kan si at du ikke ser det.
Eller
Jeg vet du er redd, men ser du poesien, i hvordan vi gjentar, historien? («Fallet», fra Øya/Øyet).

Er det too much? Hvis teorien stemmer, gjelder det åpenbart ikke på alle felt. Vi godtar en stor grad av direkthet i låter om romantisk kjærlighet eller mangel på sådan, uten at det oppleves som annet enn allmenngyldig og gjenkjennelig: Det angår oss, «alle» har kjent på disse følelsene.

I de 15 årene jeg har jobbet som artist, har både låtene og pressevinklingene vært de samme, med små variasjoner:
Hvordan ble albumet til? Hva kommer først, teksten eller melodien? En annen musikalsk retning sier du ja, okei, du har endelig funnet deg selv? Den vanskelige kjærligheten? Du ble sviktet og såret? Det ble brudd ja, æsjameg, den er kjip. Du har begynt å skrive på norsk ja! Det føles nærere sier du, mer personlig ja, okei. Møtt veggen og nesten gitt opp sier du? Fortell!

Jeg har gjort variasjoner av alle disse intervjuene selv opp gjennom, og det kan selvfølgelig være både interessant og relaterbart, men originalt er det sjelden. Likevel er det få som klager over det.

Så kanskje er det ikke ved banaliteter eller forslitt tematikk barrieren ligger, men heller i at tematikken ikke oppleves personlig nok, ikke angår oss?

Som kunstnere flest har jeg alltid latt meg inspirere av av følelser, egne og andres, og skrevet om det. Da jeg først diktet sangtekst om klima var det nesten som et eksperiment; kan jeg få det til, tydelig men ukleint, på én låt? Men så viste det seg å være en gave til kunstneren i meg: Endelig en annen vri på de gamle historiene, endelig noe annet og viktigere enn den selvsentrerte og individfokuserte hjerte/smertefortellingen som nesten all ny musikk fortsatt er begrenset til å handle om.

Nå har det blitt det som inspirerer meg mest, vekker mest følelser og er mest meningsfullt, givende og utfordrende. For det er ikke én ting, dette med klima. Det er alt.

Tematikken omfatter det naturlige og det unaturlige, det psykologiske, det personlige, det kollektive og det politiske; hvordan vi møter, eller oftere, unngår å møte, samtidens eksistensielle utfordring. Ikke minst handler det om vår relasjon til naturen vi kommer fra, og den bør ikke være uvesentlig for noen av oss.

Det er fortsatt følelser jeg skriver om, og de er helt grunnleggende. Men ville en annen, mindre spesifikk innpakning gjøre budskapet lettere å svelge eller føles mer relevant for andre? Ville det gjøre musikken mer interessant?

Det ville være akkurat like sant å bare si at plata mi handler om at livet har fått en helt ny retning og mening. Eller at jeg gikk på en smell som endret meg radikalt. Eller at jeg er i sorg, en slags kjærlighetssorg, og prøver å deale med det. Eller at den handler om indre arbeid, om forholdet til datteren min, eller det at jeg er i konstant indre konflikt og dissonans, og i konstant konflikt med omverdenen og mange av mine nærmeste som bare fortsetter med sitt som om ingenting skulle ha hendt selv om verdenslederne beviselig styrer oss mot en svært utrygg og vanskelig fremtid.

Som du ser sklir det raskt ut. Jeg trenger å si det som det er. Men jeg mistenker at vaghet er en velbrukt strategi. Det står mindre på spill da, og man unngår å få høre at man trer meninger eller budskap ned over hodet på folk. Problemet er bare at jeg ikke tror det holder lenger. Mangel på direkthet gjør det alt for lett å fortsette å late som ingenting, gjøre ingenting, føle ingenting. I alle fall ingenting som utfordrer komfortsonen.

Kunst kan speile samfunnet og synliggjøre utfordringene. Den kan forteller historier om tiden vi lever i og setter avtrykk i dagens publikum. Den kan også gi kommende generasjoner innsikt i nåtidens kultur og verdier. Velferdssamfunnet er allerede under sterkt press, og verden vil uten tvil være et langt vanskeligere sted allerede når dagens ungdom er voksne.

Hva vil de tenke om oss dersom vi ikke endrer oss i takt med den nye virkeligheten og lar musikken og historiene våre gjenspeile en erkjennelse av at nå er det alvor, nå må hver og en bidra der de kan?

Jeg trenger selv å få satt ord på sorgen og fremtidsfrykten jeg føler på, og som datteren min føler på, og mange flere som oss. Jeg ønsker meg låter som vekker bevissthet! Som får meg til på tenke, eller belyser noe på en ny måte. Jeg ønsker meg kunst og musikk som kan påvirke holdninger og vekke fellesskapsfølelser. Mindre meg og min egen navle og mere oss og vi, mer felleskap i selve musikken, som er i den særstilling at den kan nå ut til folk der de er, ganske uavhengig av land, sosial klasse og økonomisk situasjon.

Jeg blir utrolig glad når jeg hører noen synge om noe jeg opplever som viktig og relevant. Når bergenserne i Real Ones ber oss verdsette naturen i sin siste singel «Love Your Mother», eller om å stå sammen i vanskelige tider som i den enda sterkere «Brother», spisser jeg ørene. Da jeg hørte folkartisten Selma French på en ellers bakrunnbråkete Øya-konsert i sommer dra linja Leave that oil, it’s not yours, it’s dinosaurs i låta «Listen To The Kids», fanget hun oppmerksomheten min og jeg flyttet meg nærmere scenen for å høre bedre.

Det er fortsatt et lite mindretall som prøver seg, men jeg finner flere eksempler på sånne låter nå enn for bare få år siden. Noen gir meg tårer i øynene mens andre gjør meg mer beklemt, men alle gir meg en følelse av å være mindre alene. Jeg hører alt med takknemlighet og et håp om å bli berørt, og lite kan glede meg mer enn en sterk tekst eller linje som vil noe.

Nye fortellinger, nye låter, nye tema; nye regler, er viktigere enn noensinne før, og da må historiefortellerne, formidlerne, kunstnerne og journalistene rykke seg ut av vanene og gjøre noe annet enn det vi alltid har gjort. Publikum vil følge etter.

Jeg leste i en bok at om få år vil vi ikke lage kunst om klimakrisen lenger. Vi vil lage kunst i den. Vel, den er her allerede. Men vi kan fortsatt bidra til å begrense skadeomgfanget.

Derfor gjentar jeg hva Real Ones synger i «Brother»; de trenger oss nå, før de er født.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.