Miljøkamp i folkemusikken?

Av Mette Vårdal, historiker og produsent i Kultivator

Er folkemusikken spesielt godt egnet til å løfte miljø- og klimasaken? Det spørsmålet fikk jeg av Ballades journalist da vi forberedte panelsamtale om temaet på Riksscenen 24. april. Min første innskytelse var å svare nei. Erfaringene fra arbeidet med konsertforestillingen «Vor Suplicas», der menneskets forhold til naturen står sentralt, hadde vist at det ikke var noen selvfølge at folkemusikken kunne brukes til dette.

«Vor Suplicas» betyr «vår bønn». Tekstene er basert på sanger skrevet av husmannen Østen Kjørren, som levde fra 1722 til 1805. Musikken er laget av Vegar Vårdal, og verket ble urframført av ham, Mari Midtli og Oddrun Lilja Jonsdottir på Riksscenen samme kveld som panelsamtalen. Jeg er med som produsent og historiker. Til tross for de lange linjene og tekster fra 1700-tallet, så var målet vårt å si noe om vår samtid.

– Hør og se en av sangene i «Vor Suplicas» i Ballade video her

Folkemusikken som sjanger oppleves ofte som trygg, men her skulle vi skape uro og ettertanke. «Vor Suplicas» skal ikke bekrefte verken vår historie eller skape opplevelse av kontinuitet, men har som mål å bevege publikum til et større engasjement og forståelse for den endringen som må til for at vi skal kunne ta bedre vare på kloden vår. Og vi tok utgangspunkt i folkemusikken som sjanger.

Vegar Vårdal, Mari Midtli, Oddrun Lilja spiller Vor Suplicas. Ny folkemusikk på gamle tekster om menneskets plass i naturen. (Foto: Thor Hauknes)

Menneskene som la grunnlaget for dagens folkemusikk, bønder, fiskere, husmenn og andre helt vanlige folk på 1700- og 1800-tallet levde riktignok tett på naturen. Det var matfatet deres, arbeidsplass, omgivelsene som ga trygghet, det var opphav til mytiske og eksistensielle opplevelser, det var fullt av farer og ikke minst, det var opphav til store mengder med musikk. Det er ikke få slåtter som har navn etter steder, lyder eller fenomen i naturen. Så hvorfor opplevde jeg likevel at sjangeren ikke inviterte til å tematisere et av vår tids viktigste spørsmål?

Svaret ligger ikke i musikkens alder. Samisk, og andre urfolks musikk, kan ha enda eldre røtter. Likevel oppleves koblingen mellom samisk musikk og kampen for naturen som tett og helt naturlig. At folkemusikken er for ung, at røttene ikke stikker dypt nok, er heller ikke et argument. Langt yngre sjangre som pop og samtidsmusikk har mange eksempler på kobling mellom musikk og klimaspørsmål. At folkemusikken skulle ha mindre musikalsk handlingsrom som følge av tradisjonsvoktere er heller ingen unnskyldning. Det eksperimenteres og skapes i så mange retninger uten at noen lenger hever et øyenbryn. Større plass i det norske musikklivet de siste årene, og en hel generasjon med dyktige og godt skolerte folkemusikere har vi også.

Nå skal det sies at det har vært folkemusikere før oss som har forsøkt å bruke sjangeren til å belyse miljøsaken. Spørsmålet er heller ikke om det er mulig, men om sjangeren utmerker seg som særlig egnet. Da er det ikke nok at det er mulig for utøvere å legge en slik intensjon i musikken, det må også oppfattes av publikum. Det er når musikken kommuniserer at den har oppnådd sitt mål, sa Wolfgang Plagge i en samtale arrangert av Komponistforeningen nylig. Og nettopp her er noe av folkemusikkens utfordringer slik jeg ser det, den kommuniserer meningsinnhold dårlig.

Det skal ikke stort mer til enn en hardingfele og noen triller før folkemusikken vekker assosiasjoner hos publikum. Ulike, ja visst, både i innhold og valør. Men de fleste får assosiasjoner som kretser rundt spørsmål om tradisjon, tilhørighet og lokal og nasjonal identitet. På godt og vondt, men i denne sammenhengen er stolthet og nisselue to sider av samme sak. Når jeg opplever at folkemusikken ikke er særlig egnet til å kommunisere ulikt meningsinnhold, så er det nettopp fordi filteret av tradisjon og nasjon er så kraftig at det er vanskelig å trenge gjennom.

Dette er i motsetning til den samiske musikken. Fra før Mari Boine tok joiken i bruk til sin miljøkamp på store scener i inn- og utland, har samisk musikk og kultur stått i motsetning til majoritetskulturen og ikke minst til kapitalismen og industriens nedbygging av natur. Samenes kamp for egne rettigheter og for å få utøve sin kultur er uløselig knyttet til vern av landområder og en bærekraftig bruk av de lokale naturressursene. Der folkemusikken må bryte gjennom en barriere for å kommunisere et slikt innhold, er det selve kjernen i den samiske musikkens filter i møtet med publikum.

Selv om folkemusikken ikke er en veldig utbredt sjanger, er den likevel knyttet til majoritetsbefolkningens selvbilde og identitet. Satt på spissen så representerer den en enkel bakgrunn som kan minne oss på at vi alle kommer fra en liten tømmerstue. Og denne beskjedne bakgrunnen gir oss grunnlag for å ta nyvunnet velstand og anseelse i bruk som ydmyk fredsambassadør og besserwisser på internasjonale arenaer. Det er lydsporet til vår egen forestilling om vår gode oppførsel og naturlige plass i klodens øverste liga.

[Den] er lydsporet til vår egen forestilling om vår gode oppførsel og naturlige plass i klodens øverste liga.

Sagt på en annen måte, folkemusikken er del av et selvbilde som gir oss trygghet og tro på egen godhet, og et ønske om stabilitet. Folkemusikken står for det uforanderlige, og troen på at vi skal fortsette akkurat som før, selv om verden endrer seg. Dette er stikk i strid med miljøkampens budskap, for det er jo nettopp en endring av våre liv og handlingsmønster som må til. Skal folkemusikken formidle et slikt budskap, må man også rokke ved selve grunnideen til vårt forhold til musikken. Og det er ikke enkelt.

Men umulig er det heller ikke. Man vil selvfølgelig risikere at mange enten ikke får med seg budskapet eller at det blir en parentes som verken endrer folks oppfatning til miljøet eller folkemusikken. Det er ingen selvsagt veg å gå, men ikke desto mindre interessant. Om folkemusikken ikke er spesielt godt egnet til å tematisere miljøsaken, har den en viktig mulighet.

At folkemusikken som sjanger ikke bærer med seg en rekke forutinntatte assosiasjoner i en sak, kan nemlig også være en fordel. Man har som skapende og formidlende musiker en mulighet til å overraske, skape nye assosiasjoner og dermed også et større rom for refleksjon og ettertanke. Det ligger ingen forventninger til et bestemt budskap. Særlig i en sak der ordskiftet til tider kan virke fastlåst og lite konstruktivt, kan et slikt utgangspunkt være kjærkomment. Nye stemmer, nye synsvinkler og ny refleksjon må til for å bevege flere av oss til å gjøre en forskjell.

Et annet spørsmål er om det er nødvendig. Må folkemusikken kommunisere noe annet enn tradisjon, trygghet og nasjon? Nei, den må ikke det. Det meste av folkemusikken vil fortsatt være konsentrert om det kjente. Men jo mer vi lar folkemusikken få leve i fred i en slik assosiasjonsverden, jo mer endimensjonal og uviktig blir den. Både musikken og oss som lyttere har godt av å bli beveget og at det røskes i etablerte oppfatninger. Det skaper spenning og bevegelse, og det må til om vi skal komme oss framover, både som sjanger og i arbeidet for å ta vare på kloden vår. Og skal folkemusikken bli noe annet enn et lydspor fra fortida, trenger den slike utfordringer.

Dette er panelsamtalen Vårdal deltok i – sammen med musikerne Maja S. K. Ratkje, Sofia Jannok og Hans Hulbækmo: