Hilja albumdebuterte i høst, og fant seg sjøl som musikkskaper da hun omfavnet viseformen. (Foto: Vera Sonne)

Den sjette masseutryddelsen og moderne, norske viser

En historie om vår overlevelse, fortalt i ord og toner.

Kalender

OPUS13: Debutkonsert

25/01/2022 Kl. 19.00

Oslo

Glogerfestspillene: åpningskonsert

26/01/2022 Kl. 19:30

Viken

Glogerfestspillene: jubileumskonsert

27/01/2022 Kl. 20:00

Viken

– Siden jeg skrev «Spor på isen» som 19-åring, har det blitt varmere, våtere og villere, som vi visste det ville. Den nye FN-rapporten viser det tydeligere enn noen gang at det haster med klimahandling. Slik introduserte naturverner og musikkstudent Hilja Løvvik seg med albumet Hvor ble regnet av denne høsten. I 2020 fikk hun stipend fra Norsk Viseforum for å være en ny, norsk artist som utfordrer hvordan sangtekster er aktuelle. Halvannet år seinere høres klimavisene hennes ut som verdens sorg.

Sorgen over både artsmangfold og klima.

Rødlista over trua arter fikk 333 nye arter lagt til i forrige uke – nå står både pinnsvin, villaks og villrein i fare. Mens nyskrevne norske viser går inn og ut av poputtrykkene, og står kanskje sterkere enn noen gang på grunn av det. Mange toneangivende artister velger seg visa som form eller inspirasjon. Det er kanskje en styrke, at vi kaller det viser, en egen nasjonal sjanger som rår der singer/songwriter benyttes internasjonalt? For en av de norske visepionerene fra den sosiale bølgen på 70-tallet, Tove Karoline Knutsen, var stedsidentitet driveren i å synge om lufta og havet, og naturgrunnlaget. Fisken sprella i mellom hvert ord og tone i visene som Knutsen skreiv og sang på dialekta si:
– Visa e ægna til å bære historier som bærer bud om kamp, som Knutsen sier.

Etter å ha holdt tilbake i mange år, siden hun trodde hun måtte kle følelsene og musikken sin i noe komplisert, skreiv Hilja Løvvik ei vise. Og dermed skjønte hun hvordan hun skulle putte verdens viktigste spørsmål inn i musikken.
– Endelig fant jeg hva som er viktigst for meg: å si noe med musikken. Dette har jeg jobbet med å godta. Jeg turde å ha hovedfokus på teksten. Og det er jo dét som er viser.

Når Ballade møter artisten og låtskaperen på Klimahuset – i glass og tre, med utstillinger og undervisningstilbud om klimasammenhenger, det ligger i Oslos botaniske hage – er Hilja ung voksen. Hun har kjent klimaaktivismen pumpe i aktivistårene i flere år allerede. Her laget hun en utstilling som tematiserer barns, ungdoms og samtidas følelser knytta til naturvern.

Hilja hadde vært i Repparfjord i Finnmark og sunget – markert seg på linje med artister som Ella Marie Hætta Isaksen og Mari Boine – kanskje var det derfor jeg nesten tok det for gitt, men spør, om hun aksjonerer og synger mot gruvedrifta fordi hun har samiske aner. «Det finnes sikkert noen aner bakover, men jeg regner meg ikke som samisk …»

Mer om Repparfjord, reindriftsrettigheter og gruveavfall som Stortinget har godtatt dumping av kan du lese her.


«… Jeg vil tro på deg når du sier det går greit …»
– Nå står vi i første del: hovedsakelig om barndom og generasjonsspørsmål, forklarer Hilja. Med det mener hun det som forrige generasjon overlater til hennes generasjon, og dem som kommer etter henne.

Hiljas og Ginas generasjon, da: Denne utstillinga har nemlig bilder av Gina Gylver, og lyd av Hilja. Sangen fra lyddusjen er lett, tynn, og motivene viser barndomsdrømmer, enkle.
– Det dreier seg mye om det at vi har måttet finne ut av det selv, dette fortalte jo ikke de voksne oss da vi var små. Klima blir kanskje det aller tydeligste av dé temaene.
– Det er jo noen voksne som har jobba med dette siden du var liten, da … (reporteren var gryende miljøaktivist omtrent da Hilja ble født).
– Jo, men det at det har fått så sinnssykt mye motstand! Bare det at det fortsatt finnes folk som ikke tror på klimaendringene…


«Erotion … of fertile topsoil, deforestation of our great forests …»
Greta Thunbergs stemme svikter, knekker sammen, mellom erosjon og fruktbar, i strømmen ned fra det neste høyttalerpunktet vi beveger oss til.

Utstillinga henger i ei bua linje i et enkelt amfi, her er vi midt på halvsirkelen. Gylvers trykk her i midtdelen gir meg nesten følelse av karikaturer, svart-hvite, primærfarger, så nært opp til 70-tallets grove slagordskunst er den. Andre del:
– Her blir det mer politisk, og det handler om ungdoms engasjement.

– I lyddusjen her bruker jeg talen av Greta Thunberg i 2018 i Strasbourg, beskriver Hilja.
– Den gjorde ganske stort inntrykk på meg.

Det året, året før Thunberg talte i Davos, og to år før sinna-talen i New York, gikk Hilja Løvvik på folkehøgskole. Skulle bare gjøre ting for seg sjøl, forsøksvis. Det gikk ikke, det tvang seg fram i den unge kunstnerkroppen at hun måtte drive med miljøvern og klima, om det så bare var å få på plass noe kildesortering på skolen sin.

– Det med eget behov for å gjøre noe, er ikke det gyldig beveggrunn? Hun referer til sinte foreldre som mailer miljøorganisasjonene for at de skal ha gitt barn klimaangst:
– Men hvem er det som er skurken her på en måte? Vi som snakker om det som er kjipt, eller alle som sitter stille og ser på?
På albumet hennes følger låta «I Don’t Cry For Myself Anymore» etter Thunberg-klippet, nesten lidende i lyden. Og dessuten enkel og glidende, ganske nært Susanne Sundførs metoder.


«Folk tror visst vi kan leve av plast og syntetisk mat»

I 70-tallets store oppvåkning møttes urfolks rettighetskamp og bevaringsnaturvernere i norsk motstandskultur, navnlig Altaaksjonen. Dens parallell i vår tids aksjoner for Repparfjorden og Førdefjorden samler norske artister som synger for fjordene. Også artistene Ella Marie Hætta Isaksen, Mari Boine, Emil Karlsen og en rekke andre (slik Ballade har skrevet om før).

Venstrebevegelser som kvinnesak, fred og motstand mot EEC / EF (EU), og lengselen etter det enklere, det naturnære var temaer du fant i både politikken og i sangtekster igjennom 70-tallet og inn på 80-tallet. I Oslo sang Lillebjørn Nilsen byens pris, men oversatte Pete Seeger til norsk.

I Troms sto Tove Karoline Knutsen, seinere Arbeiderpartipolitiker, og sang blått om hverdagsslit, om å trekke fesk, om livet på små plasser:


«Kulingen ska svælles hér vi e …»

– Visen bær en så sterk fortellertradisjon. Teksten, og formidling av budskap, ligg så langt framme, sier Tove Karoline Knutsen på telefon fra Tromsø. Hun tror også det enkle formatet – ofte trengs bare en gitar og en stemme, skjønn eller uskjønn – gjør visa egna.
– Og de som hadde noe på hjertet valgte kanskje visa nettopp fordi man ønsket å fortelle en historie. Visa er egna til å bære bud om kamp, som Knutsen sier.
– Jeg ser parallellene i dag, til noen av temaene på 70-tallet, ikke minst hos oss som vokste opp på kysten i fiskerfamilier. Seinere, på 90-tallet, så vi jo at naturgrunnlaget begynte å svikte. Og nå er den yngre generasjonen, visesangere, musikere og artister, engasjerte igjen på ulikt vis. Ikke alle like eksplisitte som vi var på 70-tallet, men samtidig er det aksentuert inn i den aktuelle debatten, på høyeste nivå, oppsummerer Knutsen.

Hun trekker fram de symboltunge naturvernaksjonene fra slutten av 60-tallet og gjennom 70-tallet. Sjøl om både Mardalsfossen og Altavassdraget ble lagt i rør, var det norske samfunnet endra for alltid etter aksjonene. To tiår seinere våkna miljøaktivisten i Lars Haltbrekken – som aksjonerte mot Statoil-utbygginga på trønderske våtmarker, som ble leder i Natur og Ungdom og seinere Naturvernforbundet – og som nå sitter på Stortinget for SV. Han brukte norske viser og allsang som egenmedisin og kampmiddel:
– Sangen skapte samhold og kampvilje. Vi kan vel være ærlige på at ikke alle tekster som ble skrevet der og da, står seg i ettertid. Men da de ble laget og framført ga de inspirasjon, skriver Haltbrekken til Ballade.

 

«Det e ittjnå som kjæm tå sæ sjøl»

– Vømmøl Spellemannslag var et band vi hørte mye på i Natur og Ungdom. De kom med sine sanger på midten av syttitallet, men tilhørte en grønn bølge den gangen. Mange har forsøkt å klassifisere Vømmøl som et rødt band. Men både de sjøl og jeg vil si de var mer grønne. De tok opp distriktspolitikk, kraftutbygging og landbrukspolitikk. De traff Natur og Ungdoms ideologi midt i hjerterota, oppsummerer stortingsrepresentanten.

– Engasjementet har ligget der hele tida, men jeg tror det kommer enda sterkere nå, med en ungdomsgenerasjon som er enda mer opptatt av det, mener Tove Karoline. I mange av hennes viser, som hun skreiv i samarbeid, og sang sjøl, er hjemstedet motoren.
– Kulturuttrykkene er med og fløtte nån merkesteina.


«I don’t believe the news 

They say it’s ending to stop pretending 
To start looking for the clues»
Siste del i sirkelen på Klimahuset: Repparfjord og urfolkstemaer ligger tynt i streker fra ei grafisk nål. Scener fra leiren og fra livet med rein i enkel, voksen strek.
– Oppstår sangene dine bare fra ting som du tenker på og føler på – eller er de i samtale med andres viser? Vi snakka jo om 70-tallets sterke norske tradisjon …
– Det blir jo begge deler. Men jeg tar veldig utgangspunkt i egne følelser. Jeg gikk i mange år uten å egentlig få det til, å skrive sanger på engasjement som ble slik jeg ville. Men etter noen år ble klima et regelmessig innslag i mitt følelsesliv. Den siste låta jeg skrev, mens jeg var i Repparfjord, bestemte jeg meg for å skrive som en 70-talls vise. Fordi det er en fin ting å videreføre og bruke musikken i kampen videre på også.

For Hilja Løvvik løsnet det altså da hun bestemte seg for at denne delen av følelsesregisteret, den skulle få hovedplassen i sangene.

– Jeg hadde ikke hatt et så bevisst forhold til de norske visene før, utover Prøysen i bilen, og det at jeg alltid har vært opptatt av teksten i musikken. Men da jeg fant Moddi og Susanne Sundfør og så hvordan de forholdt seg til visetradisjonen, da ..!

Moddi, med sin ofte tydelige Senja-tilhørighet, og Sundfør, som like gjerne kler sangene i elektropop, har flere sanger som tematiserer menneskets forhold til natur(død). Hilja Løvvik velger seg et relativt enkelt lydbilde, nærmere produksjonen på Sundførs tidlige plater, enn de mer gjennomelektroniske sporene. Mer Lillebjørn enn Röyksopp, mer Joni Mitchell enn John Grant, si.

Tove Karoline Knutsen (Ap) satte nordnorsk kyst på visekartet i 1980. Hun har også vært festspilldirektør og stortingspolitiker, og er medlem av Kringkastingsrådet. (Foto: Stortinget)

Og så var det dette med å finne seg sjæl: – Det var en stor frustrasjon jeg hadde på videregående: Jeg gikk på en prestisjefylt linje der det gikk på å skrive kul musikk, i hvert fall ikke med teksten i fokus. Men i et viseprosjekt fikk vi lov til å spille låtene våre på Josefine. Og da skrev jeg sangen «Spor på isen». Den kickstarta hele dette prosjektet. Det var utrolig viktig for meg, etter mange år der jeg hadde stoppet meg selv, turde jeg endelig å ha hovedfokus på teksten. Og det er jo dét som er viser.

– Det kom etter at jeg intervjuet Susanne Sundfør til særemnet mitt om å skrive musikk om klima, og etter flere samtaler med Moddi som hjalp meg mot hva som er viktigst for meg: Nemlig å si noe med musikken. Dette har jeg jobbet med å godta. Blant mange av studentene på Musikkhøgskolen er det mest fokus på musikken, og den er viktig for meg også. Sier Hilja Løvvik, men lander igjen på at:
– Mine sterkeste opplevelser med musikken er når det er relevant i livet. Ja. Der ser du.

 

SPILLELISTA – sanger sitert i denne teksten, klikk på lenka så kommer du til artikkelforfatterens Spotifyliste med sangene:

  • Spor på isen
    Jeg vil tro på deg når du sier det går greit ..: Hilja Hvor ble regnet av? (2021)
  • Greta
    Erotion … of fertile topsoil, deforestation of our great forests ..: Greta Thunberg / Hilja Hvor ble regnet av? (2018/2021)
  • Barn av regnbuen / My rainbow race
    Folk tror visst vi kan leve av plast og syntetisk mat ..: Lillebjørn Nilsen Portrett (1973) (Pete Seeger)
  • Bankfeskarblues
    Kulingen ska svælles hér vi e ..: Tove Karoline Knutsen Blå Kveill (1980)
  • Ittjnå som kjæm tå sæ sjøl
    Det e ittjnå som kjæm tå sæ sjøl ..: Vømmøl Spællemannslag Vømlingen (1975)
  • Reincarnation
    I don’t believe the news
    They say it’s ending to stop pretending
    To start looking for the clues: Susanne Sundfør Music for People in Trouble (2017)

Ballades samfunnserie: Igjennom 2021 og 2022 legger Ballade.no utvalgte musikksjangre og samfunnstrender under lupen. Sist vi gjorde dette, var da debutant låtskriver Sigrid Fossan gjorde som Lil Nas og Donkeyboy – og valgte seg country. Les om sammenhengen mellom bygde-Norge og contry i artikkelen Lengselen heimatt.

 

 

Naturvern og klimatrussel

Vern av natur er ikke nødvendigvis det samme som arbeid mot høye utslipp av klimagasser. Samtidig regulerer økosystemer opptak av klimagasser, og flere rapporter peker på at eskalering av artsutryddelse og menneskeskapt oppvarming av kloden skjer samtidig.

Klassisk naturvern var utgangspunktet for Mardøla-aksjonen, da kraftutbygging skulle legge Mardalsfossen i rør. Her var også vern av urørt natur en del av vernemålet. Alta-aksjonene fulgte, og fikk en sterk sosial slagside, da naturvernhensyn havnet på samme side som samers beiterettigheter og råderett over areal.

Begrepet «den sjette masseutryddelsen» spiller på tidligere antatte kriser i naturen der størsteparten av artsmangfoldet innenfor mange dyre- og plantegrupper ble utryddet i løpet av en avgrensa periode (tenk dinosaurene). Det beskriver hvordan mennesket er i gang med å utrydde arter og deres levegrunnlag i det tempo man ser nå. Store arealbruksendringer, kjøttforbruk, overfiske, forsuring av havet og ulovlig jakt er noen årsaker til nedgang i det biomangfoldet.

Den sjette masseutryddelsen regnes som å ha pågått i allerede 12 000 år – og i vår ende av sivilisasjonen har den vært omtalt som kritisk i flere år, men fikk virkelig oppmerksomhet da FNs Naturpanel i 2019 rapporterte at tap av natur er en like stor trussel som klimatrusselen. De anslo at én million av verdens 8 millioner plante- og dyrearter står i fare for å bli utrydda innen 2050. 25 prosent av jordas pattedyr står nå på den såkalte rødlista over trua arter. En av mange nyhetsartikler om sjokkrapporten kan leses hos NRK.

Boka Silent Spring av biologen Rachel Carlson varslet tidlig om hvordan (gift-)utryddelsen av én art fikk hele økosystemer til å forsvinne.

Forrige uke ble den såkalte rødlista over trua arter i Norge oppdatert – pinnsvin og villaks er blant artene som står i fare. 333 nye norske arter kom inn på lista i 2021. Det er rundt én av fem arter – mens omtrent halvparten av naturtypene er trua. En naturtype er der artene lever sammen. Tre naturtyper på fastlandet er kritisk truet, skriver Artsdatabanken: Slåttemark, jordpyramide og sørlig slåttemyr.

 

Kilder: Nrk.no, Artsdatabanken, Miljødirektoratet, Wikipedia, sabima.

Stillinger

Universitetslektor i gehørtrening

Norges musikkhøgskole (NMH)

Country Manager

Musikkundervisning Norge AS

Generalsekretær

Norges Musikkorps Forbund

Generalsekretær

Noregs Ungdomslag

Seksjonssjef for økonomi, personal og arkiv

Norges musikkhøgskole (NMH)

PR & Markedsansvarlig

Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene

Solo OBO Bodø

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this