Ola Nordal presenterer de fremste utgivelsene innen norsk kunstmusikk i den månedlige spalten Ballade klassisk. (Foto: privat)
I hvilket århundre skulle du ønske at du levde? Jeg er glad for at jeg får oppleve dette – til tross for all vår tids strid og elendighet. I hvert fall skapes det musikk som får meg til å gledes over kulturen jeg er en del av.
Martin Romberg har bygget et antimodernistisk lysthus. Harpreet Bansals norskindiske røtter slår enda dypere ned. Lise Davidsen synger om flygende nederlandske skip, mens Leif Ove Andsnes er verdigheten selv i Liszts Via Crucis.
MARTIN ROMBERG: Arts and Signs (Lawo)
Piano: Alexandra Silocea
Martin Romberg, Arts and Signs, platecover. (Foto: Lawo Classics)
Martin Romberg er mann for sin renessansehatt. Han er daglig leder for Odd Nerdrum-senteret i Stavern, og står dermed midt i en gruppe som ser på seg selv som en slags avantgardistisk mot-modernisme. Eller kanskje vi kan kalle dem radikale retrogardister? «Jeg føler at jeg er født i feil århundre», skal han ha sagt. En langt lengre utgave av dette utsagnet kan leses over hele ni deler i søylefanzinen Sivilisasjonen (del 1 her), for de som orker. Men selv om Romberg, Nerdrum & co. hakker til det kjedsommelige på en modernisme som jeg sjelden opplever er slik de prøver å framstille den, så skaper de også kunst som jeg setter pris på.
Arts and Signs består av to samlinger med korte pianostykker. Vi kan godt kalle dem Rombergs «Lyriske stykker». Det er altså ikke snakk om antimodernitetens søylepalass, men heller dens lille lysthus. I første øredrag kan disse karakterstykkene minne om pianoklimpring i sjangeren «neoklassisk» eller «New Classical Music» (jeg venter fortsatt på den gode norske sjangermerkelappen!). Men Romberg presenterer lagt mer variasjon og innovativ utvikling enn det som er vanlig i den leiren. Jeg har flere ganger hakket på de «neoklassiske» for at de sjelden makter å jobbe med mer enn én idé om gangen. Problemet er ikke at musikken deres er så melodisk. Problemet er at den mangler dybde, og derfor blir kjedelig.
Romberg lar imidlertid hovedtemaer stå mot sidetemaer, og kontrasterer og utvikler i noe som kan minne om den klassiske sonatesatsformen. Men det er langt fra klassisistisk pastisj han lager. Flere ganger presenterer han en relativt enkel akkordrekke i venstre hånd, forankret i reglene fra den tradisjonelle funksjonsharmonikken. Denne kombineres gjerne med en melodisk linje i høyre hånd som beveger seg utenfor det som den valgte tonearten normalt «tillater». Det er som han forsøker å male i toner Nerdrums kitsj, komplett med rembrandsk patos, erigerte peniser og bæsjende kvinner, samtidig som han bygger søyler, klassiske linjer og elegante ornamenter i et musikalsk språk.
Men det er ikke de klassiske og tradisjonalistiske stilelementene jeg først og fremst blir betatt av i Rombergs musikk. Det jeg liker, er at han beveger seg så ledig innenfor det rammeverket han har satt for seg selv. Stykkene hans gjør akkurat det han har bestemt at de skal gjøre. Og dette vitner om en kunstnerisk kvalitet, som lyser gjennom alle sjangervalg.
Den rumenske pianisten Alexandra Silocea spiller elegant og med tydelige anslag. Hun er lett romantisk i stilen, uten at det blir for mye chopin-rubato, og bærer komposisjonene fram på tydeligst mulig måte.
Hør spesielt: Valaquenta II, nr VII: Elbereth – Nessa: Lady of the Stars
HARPREET BANSAL: States of Mind (Lawo)
med Cikada Strykekvartett og Harpreet Bansal Trio.
Jeg oppdaget Harpreet Bansal for alvor med hennes forrige plate Parvat. Jeg ble fascinert av hvordan hun skapte en slags «tredje stemme» som verken var helt indisk eller helt norsk, men var farget av de ulike kulturene hun har levd i. For å være litt flåsete: i omslaget ser vi Bansal ikledd indisk sari på tur i en sur og kald norsk skog. Jeg vedder på at hun har tykke ullklær under.
Harpreet Bansal. (Foto: Anna Julia Granberg/Blunderbuss)
Der jeg følte at Parvat kanskje var litt søkende, er States of Mind en mer moden utgivelse. Bansals indiske røtter borer seg enda dypere ned i det norske jordsmonnet. Albumet består av tre komposisjoner. I «Otherwise» opptrer hun sammen med Cikada Strykekvartett og tablaspiller Andreas Bratlie. De kommer den europeiske kunstmusikktradisjonen i møte, med ett og annet «neoklassisk» utsving. I «Light» og «Lotus» spiller hun sammen med Harpreet Bansal trio, som foruten Bansal og Bratlie består av den tsjekkiske pianisten Vojtech Prochazka. I dette stykket er det den europeiske jazztradisjonen som avlegges et besøk.
Alle stykkene er fint komponert, basert rundt tydelige temaer. Det er godt med kontrast mellom de ulike delene, samtidig som de har en god balanse. Uttrykket er sparsommelig og tilbakeholdent. De dynamiske utsvingene er små, og i lange strekk ligger fiolinstemmen alene over tablaen. Gradvis oppløses komposisjonene i mer improvisatoriske seksjoner, der medmusikanten får spille alene. Bansal er ikke hardtslående, men har en bestemt tydelighet som holder deg fast som lytter. Og mellom de elegante indiske glideornamentene, legger hun alltid inn en mikroskopisk pause. Dette bittelille hullet med ettertenksom luft setter jeg ekstra pris på.
Hør spesielt: «Otherwise»
DEN NORSKE OPERA & BALLETTS ORKESTER OG KOR, LISE DAVIDSEN (m.fl.): Wagner: Der fliegende Holländer (Decca Classics)
Platecoveret til Davidsen, Finley og Gardners Wagner: Der fliegende Holländer. (Foto: Decca)
Den flyvende hollender er et av operahistoriens aller sterkeste verk. Og med en av den klassiske musikkens aller største stjerner akkurat nå som hovedperson – Lise Davidsen – så er denne plata en verdensbegivenhet. Isdronningen er kommet hjem til ispalasset i Bjørvika.
Wagner var kanskje verdens verste menneske. Hadde han levd i dag ville han ha breiet seg i mannosfæren, og sikkert blitt kansellert både her og der. Men han skrev også den aller beste musikken jeg vet om. Jeg mener at ingen klarer å kombinere det melodiske, det harmoniske, det pompøse og det teatralske på en bedre måte. Han lagde dessuten kunst som krever total underkastelse fra alle de involverte; fra sangere, musikere, dirigent, lytterne, institusjonen som står bak, og de som stiller penger til rådighet. Derfor er den så vanskelig å gjøre bra.
Men gjett om Operaen gjør den bra på denne plata! Utgivelsen en live-innspilling der publikum er redigert bort. Det mangler derfor ørlite grann på presisjon her og der, men det viktigste er at de har klart å overføre live-nerven til CD. Fra første sekund merker vi at dirigent Edward Gardner er på hugget. Han dirigerer kjapt og «smart», og med stormfull energi løfter han fram perkusjon og messing. Han får fram både det dramatiske, det pompøse og det lyriske i Wagners musikk. Jevnt over er sangerne eksepsjonelt gode. Men naturligvis er det Davidsen som står i sentrum. Hun overbeviser stort både i «Sentas ballade» («hiten» fra denne operaen) og i den intense avslutningen der Senta hopper i havet for å frelse spøkelset hun har forelsket seg i (for en merkelig historie dette er!).
Men, og det er er lite men. I salen i Bjørvika har jeg aldri opplevd noe større enn å se Lise Davidsen synge live. På innspilling blir den vanvittige storheten hennes litt anmasende. Jeg blir mer imponert enn egentlig grepet.
Hør spesielt: Akt II: «Johohoe! Traft ihr das Schiff im Meere an» («Sentas ballade»)
LEIF OVE ANDSNES og DET NORSKE SOLISTKOR, dir. GRETE PEDERSEN: Franz Liszt: Via Crucis & Solo Piano Works (Sony Classical)
Platecoveret til Leif Ove Andsnes og Det Norske Solistkors Franz Liszt: Via Crucis. (Foto: Sony Classical)
Selv om jeg er en overbevist hedning, blir jeg stadig ydmyk i møte med den kristne lidelsesfortellingen. I det siste har jeg latt meg røre av Via Crucis («korsveien») – Jesu’ lidelsesvei. Kanskje det er fordi jeg befinner meg i livets mellomalder. Jeg kjenner igjen fortellingene: Den grusomme urettferdigheten i domfellelsen, fallene på veien mot Golgata, ropet mot himmelen om frelse rett før døden inntrer – forferdeligheter som både minner meg om ting jeg har opplevd og ting jeg ser på nyhetene. Men jeg fylles også av håp av de gode menneskene som Jesus møtte på veien, de som hjalp ham bære korset eller tørket svetten fra pannen hans. Jeg tror at grunnen til at disse fortellingene har beholdt appellen sin i nesten 2000 år er at de er så universelle. Vi bærer alle kors. Vi møter alle både onde og gode mennesker.
I den katolske kirken er Via Crucis, korsveimessen, en viktig del av langfredagsfeiringen. Den består gjerne av 14 meditasjoner der man stopper foran bilder av scenene på lidelsesveien. Menigheten synger en salme eller leser en tekst. Franz Liszts Via Crusis er knyttet til denne feiringen, og består følgelig av 14 korte musikalske tablåer med musikk. De fleste er monofone «gregorianske» melodier, med et enkelt pianoakkompagnement under, gjerne med en dobling av vokalstemme. Unntaket er salmen «O Haupt voll Blut und Wunden» som synges i fullblåst firstemmig koralarrangement. Dette er altså uendelig langt fra de virtuose og lettvinte plumphetene som preger mye av Liszts øvrige musikk. Romantikkens kromatiske linjer er til stede, og dette ble nok oppfattet som avansert samtidsmusikk på Liszts tid. Hans teatralskhet skinner også gjennom den pietistiske tematikken. Men i første rekke er dette en komposisjon full av ro og ettertanke.
Stykket er framført av Leif Ove Andsnes og Det Norske Solistkor under Grete Pedersens ledelse. Jeg vet ikke om noen andre norske pianister som klarer å frembringe en sterkere følelse av verdighet enn det Andsnes gjør. Koret synger helt nydelig, og gjør dette til en rørende og rik lytteopplevelse.
Hør spesielt: Via Crucis I: «Vexilla regis prodeunt»
Ujevn og uklar "Terminus"
Tekst og musikk trekker i hver sin retning, kryssende agendaer gjør resultatet dels for anmassende, dels for sprikende, midt i den gode viljen, skriver kritiker Erling E. Guldbrandsen om kammeroperaen "Terminus".
Hvor brenner det, Erica Leypoldt og Lars Tefre Baade?
Vi må snakke om PROMO. Fungerer utstillingsvinduene i dag, og hvordan promoterer artister seg best i 2025? Hvem vil pressen egentlig snakke med? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
