VIL PÅ SCENEN IGJEN: Men mener kulturen selger sjela si når den vil skille mellom vaksinerte og uvaksinerte. (Foto: Rune Hammerstad)

Koronapass-debatten: Jeg vil stå på scenen igjen, men ikke for enhver pris

Vi må ikke bli en uverdig, maktesløs brikke i et internasjonalt spill om helsepolitikk. Komponist Martin Romberg avviser koronapass i kulturen.

Kalender

La Llorona, den gråtende klarinett

21/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Operapub på Røverstaden

25/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Lørdagsopera – DON PASQUALE (utdrag)

28/05/2022 Kl. 15:30

Oslo

Konsertforestillingen Klarinett & Foto

29/05/2022 Kl. 14

Viken

Av Martin Romberg, komponist og musikksjef

Ulvetider. I morgen onsdag går for første gang kulturnorge fysisk på barrikadene mot de uforholdsmessige nedstengningene av norske scener under pandemien. Det var på tide. Ingen samfunnsgruppe er behandlet mer urettferdig, mindre forholdsmessig og mindre basert i smittevernvirkeligheten enn scenekunstnerne. Ingen har vært flinkere til å opprettholde regelverk, avstander, begrensninger, kohorter, desinfisering av mikrofoner og andre objekter enn de som jobber med og på scenen. Og oftest har folk i bransjen fulgt regelverket pliktskyldigst og helt uten spørsmål om tiltakene er fornuftsbasert eller ikke. For det er de ikke. Det er konstatert at kulturarrangement innebærer minimal, i praksis ikke-eksisterende, smitterisiko.

Ingen samfunnsgruppe er behandlet mer urettferdig, mindre forholdsmessig og mindre basert i smittevernvirkeligheten

Ut av situasjonen leser vi i hvilken grad dagens kunstnere og kulturaktører er mer pragmatiske, mer dresserte, mindre oppviglerske og revolusjonære en noensinne i nyere historie. Dette ligger i tidsånden. Det er og har vært hjerteskjærende å være vitne til utbrentheten, demotivasjonen og stillheten i en gruppe som på sitt særnorske vis sitter stille i båten med troen på at myndighetene vil behandle næringen med fornuft. Men myndighetene vil ikke behandle næringen med fornuft. Til det er den altfor veloppdragen og stilltiende.

Situasjonen forvandler seg til et klassisk faustisk dilemma. For å komme videre står man ovenfor valget mellom å gå ned med flagget til topps, eller å legge ut sjelen sin ut for salg til nærmeste Mefisto.

Sistnevnte prosjekt ble i forrige uke igangsatt av seks av landets store kulturorganisasjoner, representert gjennom Norske kulturhus, Norske Konsertarrangører, Virke, NTO, Creo og Spekter, i et brev til myndighetene. Essensen i brevet er et ønske om gjenåpning av kulturlivet og ikke mist innføringen av det såkalte koronasertifikatet så «fort som mulig».

En som også argumenterer for er Harald Furre, direktør ved Kilden teater og konserthus i Kristiansand. I sitt innlegg i Ballade den 6. januar beskriver han korrekt den dype urettferdigheten som rammer kulturnorge. Siviløkonomen Furre, som mange andre ledere i kulturnorge med bakgrunn fra politikken og næringslivet, står frem som en pragmatiker som ser sin stillings verd i å sikre sine ansatte forutsigbarhet og trygghet.

For fagforeningsfolk og økonomer virker det vanskelig å skulle stå frem i det offentlige rommet som filosofer og forsvarere av menneskerettigheter, menneskets ukrenkelige verdighet og selvbestemmelsesrett over egen kropp.

Faktum er at et såkalt koronasertifikat uforholdsmessig og iskaldt diskriminerer på bakgrunn av vaksinasjonsstatus. Konseptet som virkemiddel bryter fundamentalt med verdier definert gjennom menneskerettigheter, sunn fornuft og den norske grunnloven. Det er verd å huske at grunnlovens paragraf  98: «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.» er tatt ut av verdenserklæringen om menneskerettigheter, artikkel én fra 1948. Der heter det:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet, og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» Disse store linjene, som i siste instans kan spores tilbake til antikken, antyder noe om kunstens viktighet og vesen. En kunstner står ikke på en scene for «å overleve», men fordi han har noe å forsvare. Han står der for noen andres, og for noe annets skyld, enn sin egen. For det kan ikke finnes kunst uten samtale, brorskap, dyp tillit, og dypt vennskap til alt levende. Denne tilliten er også grunnlaget for en fungerende samfunnskontrakt.

I følge innlegg fra professor i filosofi Hans Peter Graver og professor i jus Alf Petter Høgberg, har vi i dag to stater i staten. En tilsynelatende rettsstat som opererer i henhold til vedtatte normer, og den såkalte smittevernstaten. Smittevernstaten lar i følge Høgberg ikke grunnlovsbestemmelser, formålsbetetraktninger, forholdsmessighetsvurderinger, menneskerettigheter eller alminnelige krav til begrunnelse og transparens sette en stopper for sine protokoller, som i siste instans har potensialet til å forvandle seg til et viskelær for individuelle rettigheter. Smittevernstaten er ikke basert på brorskap, tillit eller vennskap, men iskalde teknokratiske beregningsmodeller, kontroll, overvåkning, og underlige hemmeligholdte avtaler med internasjonale helseindustrigiganter.

Å innføre det dystopiske QR-kode-passet til kulturarrangement vil kunne by på mange skuffelser for de som tror på det. Fremmedgjøringen av en stor del av publikum som uansett står på nippet til å droppe konsertopplevelsen som en faktor i livet, er et element. Å bli en uverdig, maktesløs brikke i et internasjonalt spill om helsepolitikk og helsemakt er et annet.

Fremmedgjøring av en stor del av publikum som står på nippet til å droppe konsertopplevelsen

Skal kulturen stå som gissel, som garantist og forsvarere for Bjørn Guldvogs snikende nytale om «skjerming av uvaksinerte mot smitte» gjennom et slik diskriminerende helsepass? For meg er svaret nei. Som kunstnere er vi betalt for å være modige og uselviske. Vi må promotere toleranse og verdighet i ord og handling.

Retten til å stå på en scene inkluderer retten til å lytte. Dette fundamentale prinsippet i den demokratiske sinnstilstanden ble i sin tid unnfanget i de greske bystatene. Borgerne i polis levde under betingelser der de kunne oppnå «udødelig ry», ved å tre frem for hverandre i sin enestående ulikhet, skriver Hannah Arendt i Vita Activa (1958). «Publikumet», som inkluderte både levende og døde, guder og mennesker, ble til et tilskuerrom der alle var både tilskuere og aktører på samme tid. Polis var en «evig scene» der borgerne kunne komme til syne. En slik balanse forutsetter både radikal toleranse, at man har noe på hjertet og at man har noe å forsvare. Alle, både syke og friske, dumme og kloke, begavede og ubegavede innehadde den samme retten.

Situasjonen akkurat i dag byr derfor på uante muligheter. Endelig, etter mange år med verdimessig åndstørke, har kulturen muligheten til å stå for noe annet enn sin egen overlevelse. For å risikere alt bør være en naturlig og velkommen del av kunstens vesen. Sokrates sa for 2400 år siden: «Om jeg var nødt til enten å gjøre urett eller å lide urett, ville jeg ha valgt å lide urett fremfor å gjøre urett.» (Gorgias 469c.)

Tiden er kommet til å kreve en umiddelbar oppheving av alle restriksjoner, men helt uten koronapass som premiss. Stå på en scene, ja selvsagt. Men ikke for enhver pris.

Martin Romberg er utdannet komponist fra Musikkuniversitetet i Wien, hvor han studerte klassisk komposisjon og filmmusikk. Han er også  skribent, forlagssjef, og dessuten musikksjef på Roseslottet utenfor Oslo.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Universitetslektor i akkompagnement

UiT Musikkonservatoriet (MK)

Nettredaktør

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kantor/organist

Larvik kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Musikk i Nordland

Universitetslektor i fagdidaktikk i musikk

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev