Ballade klassisk-skribent Ola Nordal presenterer en ferskplukket bukett norsk kunstmusikk. (Foto: privat)
Det er en fin liten bukett med plater som ligger foran meg på skrivebordet. For nå spirer det i alle musikalske blomsterbedd.
Helge Iberg spiller rytmisk musikk, Det Norske Kammerorkester beviser at Biber er bedre enn Bieber. Christina Sandsengen begraver seg i klang, og SiTron tolker en syrlig Nordheim. Til slutt: Et utenfrablikk på Agathe Backer-Grøndahl.
HELGE IBERG: Rhythmische Musik (Lawo)
Nils Anders Mortensen (piano), Sanae Yoshida (piano), Kristiansand Symfoniorkester, dir. Rolf Gupta.
Helge Iberg mobiliserer mer fantasikraft enn de fleste. På Rhythmische Musik møtes verdenene jazz og samtidsmusikk. Tittelen på albumet er kanskje et lite sleivspark til det rytmiske feltet: som om all annen musikk er urytmisk, lissom. Her er det i hvert fall både rytmer og musikk i fleng, selv om plata klassifiseres under klassisk.
- Les mer om Helge Ibergs tanker rundt plata her.
Samkjøringen av jazz og klassisk er tydeligst i «Auf dem Meeresboden» for elpiano og jazztrommer og et kammerensemble som består av en drøss med kjendiser – blant annet jazzlegende Bendik Hofseth på saksofon og klassisklegende Terje Tønnesen på fiolin. Musikken er gjennomkomponert og partiturskrevet, mens instrumentene, rytmene og mange av de melodiske vendingene kommer fra jazzen. Jeg virkelig elsker dette stykket. Og dessuten – dette er noe jeg sjelden tenker i samtidssammenheng – synes jeg stykket er for kort. Jeg mener det som et kompliment. «Leave them wanting more» er ikke akkurat en læresetning som komponister i samtidsfeltet pleier bekjenne seg til.
Det mangler kanskje ørlitt når det gjelder feel. Det er rytmisk ryddig i rytmeseksjonen, jeg skulle ønske at groovenåla pekte bittelitt mer mot jazzen enn mot den klassiske musikken. Ta denne musikken ut av konserthuset og ned til en mørk og svett jazzkjeller, og jeg tipper resultatet blir 100 prosent perfekt.
«Small Feet Dancing» er et rytmisk sjarmerende stykke for solo piano (spilt av Nils Anders Mortensen) og orkester (Kristiansand Symfoniorkester, under Rolf Gupta). Det spilles lette, dansene linjer fra pianoet over fantasifulle orkesterklanger. Kanskje dette avslører hva jeg bruker fritida mi til, men jeg får assosiasjoner til eventyrspill på PlayStation som Unravel eller It Takes Two. Spillmusikk portretterer ofte bevegelse og framdrift, samtidig som den skal få deg til å ville være i en seksjon av spillet over et langt tidsstrekk. Og slik virker «Small Feet Dancing» på meg. Assosiasjonene bobler, mens piano og orkester leker seg med kantete jazzfraser, og jeg ønsker igjen at stykket aldri skal ta slutt.
«Palazzo» for to piano og perkusjon bringer også sammen ulike verdener. Sanae Yoshida er kjent for kompromissløs eksperimentell samtidsmusikk på mikrotonalt piano. Nils Anders Mortensen er en av Norges mest framtredende Bach-tolkere og en glitrende akkompagør (noe jeg skriver om for eksempel her). Sammen hamrer de ut tette akkorder, rytmiske ideer og barokklinjer, mens jazztrommis Per Oddvar Johansen legger på subtile rytmiske nyanser. Dette er et innovativt stykke som både jobber med musikernes styrker og ser langt ut over sjangrene de normalt jobber i.
Mye samtidsmusikk er fokusert innover. Ibergs musikk peker utover, og av den grunn tror jeg han også treffer mange lyttere. Dette albumet er en sann glede!
Hør spesielt: «Auf dem Meeresboden» (begge satser)
DET NORSKE KAMMERORKESTER: Shostakovich/Strauss/Biber (Lawo)
A pro pos Terje Tønnesen. Norsk klassisk musikks mest rocka rebell fylte nylig 70 år (Ballade gratulerer!), og begivenheten ble feiret med utgivelsen av albumet Shostakovich/Strauss/Biber på Lawo. Dette var den siste innspillingen Tønnesen gjorde med Det Norske Kammerorkester som kunstnerisk leder, før han takket av i 2021.
Plata består av Strauss’ Metamorphosen, Bibers’ Battalia à 10 og Dmitrij Sjostakovitsj’ Kammersymfoni – som egentlig er en omarbeidelse av hans strykekvartett nr. 8. Den viser et slags tverrsnitt av kammerorkesterets idé. For Det Norske Kammerorkester er et unikt orkester som stadig presser på grensene for hvordan man skal tilnærme seg klassisk musikk. De gjør utrolig mye artig og innovativt, men er likevel veldig tydelig forankret et sted. De har en kjerne som gjør dem trygge når de er ute og eksperimenterer – og denne kjernen er det klassisk-romantiske strykeorkesteret.
Og det er der de starter, med Richard Strauss’ senromantiske tonedikt Metamorphosen. Stykket ble skrevet i løpet av de siste månedene av andre verdenskrig, og er fullt av tragiske følelser og referanser til vestlig kunsthistorie. Tittelen er hentet fra Goethe, men viser også til noe som ligger i det musikalske: Stykket er en stor og mørk masse som langsomt endrer seg, med tykke klanger og komplekst kontrapunkt. Dette er det soundet Kammerorkesteret er aller best på. Rent lydmessig låter det fett og varmt fra de mange strykerne. Like sentralt er det at de spiller med «stor» frasering. Det er mye luft mellom hver tone, og det er tydelig at det er tenkt nøye på hva hver enkelt tone skal uttrykke.
Kontrasten er stor til Biber. Barokk-komponisten, altså – ikke popartisten med nesten det samme navnet. Vi hører militærtrommer og rustikke barokke dansesatser, mens det hoies og ropes fra musikerne. Jeg har sett konserter der orkesteret går rundt på scenen mens de lager spillopper (en utfordring for cellistene og bassistene, som har fått spesiallagede bæreseler til instrumentene). Men der jeg får inntrykk av at de er er hjemme hos Strauss, er de bare på besøk hos Biber. Noe av det tunge senromantiske støvet henger med. For all del, de spiller fortsatt bra. Men de blir ikke til et tidligmusikkensemble, selv om de gjør mange av de samme faktene. De mangler litt av den sylskarpe presisjonen og «tynnheten» i klangen som jeg er vant med i den musikken. Stykket gir absolutt mening i denne sammensetningen av verk, men skal jeg høre Biber, velger jeg nok en annen innspilling.
Dimitrij Sjostakovitsj komponerte sin 8. strykekvartett (som kammersymfonien er en omskriving av) i løpet av tre dager, etter han hadde besøkt det utbombede Dresden i 1960. Det er kvartettlitteraturens mest gripende og vakre stykke, og samtidig det mest skremmende og tragiske. Det handler også om Sjostakovitsj selv. I hvert fall er det gjennomsyret av motivet D Ess C H – hans musikalske signatur som er basert på forbokstavene i navnet hans når det er transkribert til tysk (Dimitri SCHostakovich), og det har satt fantasien i sving hos oss som kommenterer på klassisk musikk. «Dette kan jo ikke være noe annet», tenker vi, «enn sovjetstatens klamme hånd som med musikk males ut i sin fryktelige velde».
I den brutale andresatsen, for eksempel, er det lett å tenke seg Sjostakovitsj som må danse som en marionett mens Staten trekker i trådene. Vi hører «sosialrealistisk» dansemusikk som gjentas til det parodiske, med merkelige brudd og rare vendinger. Dette kan da ikke være noe annet enn Sjostakovitsj’ mørke ironi som møter desperasjonen og gråheten i sovjetsamfunnet? Femte sats starter med et motiv med tre intense akkorder, og vi som drømmer oss bort ved stereoanlegget tenker: det er skjebnen (eller Staten) som hamrer på døra for å sende kunsten og den frie tanke til et gulag i Sibir. Kammerorkesterets glimrende tolkning gjør at disse assosiasjonene føles aktuelle i møte med dagens geopolitiske situasjon. Og vi tenker: Er det slik det er å leve som regimekritisk intellektuell i Russland i dag?
Hør spesielt: Sjostakovitsj: Kammersymfoni II: «Allegro molto»
SITRON: Imprints (Particular Recordings Collective)
Jeg smilte litt da det traustklingende Trondheim Sinfonietta i 2022 byttet navn til det langt mer syrlige SiTron. Jeg smiler fortsatt, for nå er de ute med sin første plate under det nye navnet, og den er god. SiTron tar for seg musikk av ingen ringere enn Arne Nordheim, Pierre Boulez, Terje Viken (ikke han med båten) og Rolf Gupta.
Jeg er godt over middels opptatt av Arne Nordheim. Derfor ble jeg ekstra oppmerksom da jeg så at SiTron tar for seg Nordheim Tre Voci fra 1988, et stykke for sinfonietta og sopran, med tekster av tre italienske lyrikere. Jeg har både hørt så å si alle verkene til Nordheim (196 stykker!), og alle innspillinger som er gjort – og jeg kan bekrefte: Berit Norbakken og SiTron nærmer seg Nordheim med den riktige attityden. Det skal ikke være rent og pent. Det skal være vanvittig, dramatisk og preget av ekplosivitet og galskap. I Tre Voci er Nordheim veldig hard i klypa, noe SiTron og sopran Norbakken får fram på ypperlig vis. Jeg synes dette er noe av det beste jeg har hørt av Nordheim-fortolkning på lenge! «Pace, pace, pace» (‘Fred, fred fred’) synges det et sted, men det høres ikke ut som fred – det høres ut som verden brenner.
Plata fortsetter med Pierre Boulez’ Derivé I fra 1985, som er et av hans «mykere» stykker fra 1980-tallet. Det er fortsatt vanvittig intenst, og er også glimrende framført. Det går en musikalsk linje fra Boulez til Terje Viken, som skriver oppsiktsvekkende musikk med referanser til nettopp Boulez, Stockhausen og resten av Darmstadt-skolen. Men musikken hans er langt mer tilgjengelig enn forbildene. Imprints er et gestisk og litt mystisk stykke for klarinett, med interessante drypp fra resten av sinfoniettaen. Solist Lars Hilde er en ypperlig klarinettist, og spiller tight og fint. Rolf Guptas Jordens vuggesang er mer klanglig og åpent, det er et skjørt og prøvende stykke, en vuggesang i de øverste flageolettene over et mykt teppe av pianoklang. Stykket er en avlegger fra storverket Jordens sang – norsk samtidsmusikks «Heal the World».
Innspillingen skjemmes av litt dårlig lyd, men programmet er ypperlig og framføringen er glimrende, og det er jo det viktigste. SiTrons første plate er altså langt fra en sur greie. Den er tvert imot en sterk sak som gir mersmak.
Hør spesielt: Arne Nordheim: Tre Voci: I. Francesco Petrarca
CHRISTINA SANDSENGEN: Tombeaux (egen utgivelse)
Gitaristen Christina Sandsengen er en modig kunstner som har gått sin egen vei og skaper sin egen sound. Nå er hun tilbake med sitt andre album med egne komposisjoner.
Dette er en kort plate med langsom puls og rolig pust. Det er spilt inn i Vigeland-mausoleet, med sine harde vegger og store klang. Etterklangen ligger som et altoverskyggende teppe over musikken, men jeg synes ikke det blir forstyrrende. For Sandsengen spiller med klangen. Hun avpasser dynamikken og pulsen til det som mausoleet gir. Hun gir rom til hver enkelt tone, og til etterklangen mellom tonene. Følgelig blir det også mye rom til ettertanken.
Og albumet gir en del å tenke på. Tematikken er sentrert rundt døden og savnet etterpå. Albumet heter Tombeaux, et ord som betyr ‘gravsteiner’ på fransk, og samtidig viser til en form med klagesanger komponert til fremtredende personer. Albumet er spilt inn i et mausoleum, og to av sangene er dedikert til hennes døde foreldre. Alt dette er med på å bygge opp en estetikk rundt innspillingen som både personlig og gripende.
Sandsengen spiller med spiss tone, og et rolig og tydelig foredrag. Komposisjonene er fokusert rundt få ideer og melodier som beveger seg i et ganske tradisjonelt harmonisk landskap. På hennes forrige album Solace, kritiserte jeg henne for manglende utvikling i strykene. Men denne gangen synes jeg at balansen mellom ideene fungerer langt bedre. Hvert stykke føles som et avsluttet hele.
Jeg håper at stykkene gis ut på noter også. Jeg vil tro det finnes en del gitarister der ute som kunne tenke seg å spille dem.
Hør spesielt: «Vita»
KAREN VOURC’H og ANNE LE BOZEC: Agathe Backer Grøndahl: Songs & Piano Works (Aparte)
Med unntak av Grieg, så er det ikke så ofte at utenlandske artister tar for seg norske komponister. Derfor er det spennende at to franske musikere, sopranen Karen Vourc’h og pianisten Anne Le Bozec, har tatt for seg romanser og pianostykker av Agathe Backer Grøndahl. Begge har nordiske røtter og har jobbet med nordiske komponister for det franske publikumet i en årrekke. Sopranens Instagram avslører flere ferier i den norske fjellheimen. De er vel rett og slett norgesvenner.
Agathe Backer Grøndahl var en av Griegs samtidige. Hun hadde studert hos Liszt, og var en av sin tids store pianister. Men så tok hun en Beethoven, ble nesten døv, og vendte fokuset mot komponering og undervisning. Til sammen skrev hun mer enn 400 komposisjoner, som norske musikere fram til ganske nylig stort sett har ignorert – med noen hederlige unntak som Natalia Strelchenko og Sara Aimée Smiseth (som er omtalt tidligere i Ballade klassisk).
Vourc’h har en ganske lys og lett stemmeklang. Hun synger med heftige betoninger og en del gliding på tonen. Tilnærmingen er altså ganske «bred», og føles litt fremmed for dagens ører. Men jeg mistenker, uten å kjenne disse artistene noe særlig, at de har studert 1800-tallets spillestil nøye. Den franske labelen Aparte pleier i hvert fall å stå for innsiktsfull og seriøs tilnærming til historisk framføringspraksis. Uttalen er fransk nok til å være sjarmerende, og god nok til å ikke bli irriterende.
I tillegg til romansene, inkluderes det noen av Backer Grøndahls pianostykker. Jeg synes spesielt at 10 Fantasistykker, opus 36, er interessant. Aller mest vellykket er satsen «Ballade», som for øvrig også er Backer Grøndahls mest innspilte pianostykke. Det er virtuost og dypt, og er tydelig at det er laget for konsertsalen og ikke for hjemmebruk. I mine ører er dette en av de bedre innspillingene. Bozecs pianospill er delikat og presist, med lett sprett i anslaget.
Det er spennende å få et slik utenfrablikk på en norsk komponist, særlig når hun blir tatt så seriøst, og resultatet er så godt gjennomført.
Hør spesielt: 10 Fantasistykker, op. 36, nr 5: «Ballade»
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
Ballade video: Et hundeliv
Vi går påsketur med Ingrid Lingaas Fossum, Kristine Hovda, Hanne Leland, Smerz, Embla Maria, Aurora, Julie Bergan, Tor Kvammen, Louilexus, Egil Olsen, MÍO og Terravia.
