Gir lyd til den dypeste smerten

– Gitaren er min stemme. Jeg snakker gjennom gitaren, og jeg snakker ikke så mye ellers, forteller klassisk gitarist og komponist Christina Sandsengen. Hun er en av få norske musikere som lever utelukkende av å være utøvende klassisk gitarist. Fredag debuterer hun som komponist med albumet Solace, og brøyter samtidig vei for nye måter å formidle klassisk gitar på.
– Som så mange andre klassiske gitarister, så er jeg opptatt av å få instrumentet vårt mer synlig i den klassiske verden. Det å komponere ny musikk for gitar er ett grep, men jeg ønsket å ta det et steg lenger og kle den klassiske gitarmusikken i en ny drakt.

Albumet hennes, Solace, skal bringe trøst. Christine Sandsengen spiller «stygt» der det skal kjennes vondt. (Foto: Christine Lipski)

Ballade.no møter henne hjemme i Los Angeles før slipphelga. Releasekonserten skjer på Hotboxfestivalen, som er en festival med mye eksperimentell musikk. Sandsengens musikk er med andre ord litt annerledes enn det man gjerne forventer fra en klassisk gitarist.
– Jeg har alltid brutt litt ut fra det typisk klassiske, og gått litt utenfor linjene i måten jeg har spilt på. Jeg kjenner reglene innenfor klassisk musikk godt, men for meg er det viktigere å spille fra hjertet og etter hva som føles riktig ut for meg.

Gjenspeiler sjokk og sorg
Musikken på Solace handler om sorg, død og «hiraeth» – et walisisk ord som på norsk kan oversettes til en slags dyp smerte eller lengsel, forteller Sandsengen. Dette er en tematikk som har fulgt henne gjennom livet.

– Da jeg var liten døde mormor i en ulykke, og siden den gang har alle i min nærmeste familie dødd helt plutselig. Dødsfallene har skjedd enten gjennom ulykker, overdose eller plutselig hjerteinfarkt, så dødsbudskapene har alltid kommet ut av det blå. Dette har satt et ordentlig sjokk i meg.

Hun forteller at moren døde da hun var i syv-årsalderen, og at faren døde da hun var 22 år og gikk siste året på Musikkhøgskolen.
– Da politiet kom på døra og fortalte at pappa var død, så raste verdenen min sammen. Magen min vrengte seg, og det føltes ut som jeg mista hele vekten i kroppen. Hjertet dundra i hundre kilometer i timen og det gjorde fysisk vondt. Pappa var helt frisk, så ingen forventet at han skulle gå bort. Han var bestevennen min, og siden mamma var død, så var han også mamma og pappa i ett.

De vonde erfaringene gjenspeiles på Solace:
– Det er mye sjokk i musikken på albumet. Uttrykket sånn generelt er jo veldig dystert og mørkt, og musikken formidler sterke følelser som det fortsatt er litt tabu å anerkjenne. Som sinne, sterk angst og følelsen av å ville dø. Min intensjon med albumet er å sette lyd til følelser, og at det skal være lov å snakke om det å kjenne på så sterke, mørke følelser. Det er få ting som er mer ekte i livet enn når man sitter i tunge, sorgfulle stunder, og jeg forstår ikke hvorfor vi skal pakke det inn.

– Hvordan innlemmer du disse følelsene i musikken, rent praktisk?
– Det er først og fremst gjennom tonespråket og måten jeg spiller på. I tillegg så er det lagt ulike samples rundt for å skape et lydteppe som er lummert og uggent. Dette underbygger stemningen og uttrykket, og jeg bruker også mye stillhet og rom bevisst i musikken.

– Hva slags samples er det snakk om?
– For eksempel lyder fra peisdør, peis og papir. Disse er lagt inn for å få til en spesiell brennelyd som har med kremering av lik å gjøre. Vi har også brukt samples fra blant annet fosser og hav, samt en slags «spring drum», som gir en helt unik og stemningsfull lyd. Jeg har vært veldig heldig å ha Fredrik Falk som produsent på Solace, for med  ham på laget så ble låtene fullkomne. Han har klart å fange det jeg ønsker å formidle, så han har vært sentral i skapelsen av albumet.

Sandsengen forteller at gitarspillet hennes på Solace er veldig annerledes enn hva det er på hennes forrige album, Shades & Contrasts, der hun tolket andre komponisters verker.
– På Solace er spillestilen min, altså måten jeg har spilt inn gitaren på, til tider det man vil kalle stygt. Dette er med vilje. Det er noen kraftige akkorder og smell i strenger her og der, og de smellene har med temperament, sinne og angst å gjøre.

– På låta «Hiraeth», som er en veldig stillegående låt, så imiterer gitaren kirkeklokker. Når akkordrekken kommer, så kommer den med gnisninger. Man hører godt at hånda beveger seg fra akkord til akkord, og det er med intensjon. Det kan gi et visuelt bilde av et menneske oppløst i sorg. Når ting er vondt og vanskelig, og det er sorg og sterke følelser inn i bildet, da er det ikke rent og pent. Det er også det jeg vil frem til med albumet.
– Hva er tanken bak dette?
– Jeg håper at musikken min kan være til hjelp for folk i fortvilte situasjoner, og at de føler seg mindre aleine. Altfor ofte opplever folk å ikke få den hjelpen de trenger, og hvis de først får det, så er det gjerne ikke i tide. Det er altfor mange feil i norsk helsevesen, i alt fra hvordan folk blir møtt til utredningsfasen og behandlingen. Folk tar livet sitt fordi systemet ikke fungerer, og dette er harde fakta. Når det først er sånn, så vet vi at kunst kan være med å trøste – gi solace – i håpløse situasjoner. Bare det å bli berørt av kunst kan være med på å lette litt på vonde følelser mange sitter med, sier hun.

Dermed gir tittelen Solace seg selv.

Hjertet først, hodet etterpå
– Hvordan går du frem når du komponerer?
– Jeg får ofte ideer i form av motiver eller små melodier, gjerne mens jeg varmer opp med gitaren. Når jeg varmer opp for øvingsdagen, så er det viktig for meg å først koble på både hodet, kroppen og hjertet med gitaren. Det gjør jeg ved at jeg, før jeg gjør de vanlige oppvarmingsøvelsene, spiller på intuisjon uten å tenke så mye. Jeg kjenner at jeg har kontakt med strengene, lar fingrene gå, og etter hvert merker jeg at lyden blir varmere. Deretter kjenner jeg at hodet, kroppen og hjertet mitt er med i
spillingen. Det er i den perioden, når jeg ikke bruker hodet så mye, at ideene kommer frem. Når jeg hører at noe klinger bra, så tar jeg fram mobilen og spiller inn ideen. Da er ikke det en hel komposisjon som kommer, men noe jeg kan ta fram senere og bygge videre på.

– Visste du akkurat hvor du ville med albumet da du begynte å komponere?
– I utgangspunktet hadde jeg lyst til å forene metal og klassisk gitar, og å blande dem på en måte som fikk frem det vakre uttrykket i begge. Det er jo to vidt kontrasterende uttrykk, men jeg ønsket å blande det sarte og introverte i klassisk gitar med det seige, tunge og brutale som er å finne i metalsjangeren.

Med «stemmen», verktøyet hun bruker til å si det hun vil si: gitaren. (Foto: Christine Lipski)

Denne sjangeren ligger også nært Sandsengens hjerte.
– Det ferdige resultatet på Solace ble likevel et litt annet, for i en komponeringsprosess er det ikke alt man kan kontrollere. Følelser, melodier og musikalske elementer dukker opp underveis, og man kan ikke stoppe den kreative prosessen bare fordi man hadde en annen idé i utgangspunktet. Resultatet ble derfor ikke helt det jeg så for meg. Låtene har likevel elementer som man kan se i metalmusikk også, som lange melodiske linjer og mye mørke og dissonanser.

– De lange passasjene er der for å forsterke følelsen av tomhet og håpløshet.
Christina Sandsengen

Flere av låtene har lange passasjer av en slags stillhet eller imiterte kirkeklokker. Det virker nesten litt unaturlig, men dette er med hensikt, forteller hun.
– De lange passasjene er der for å forsterke følelsen av tomhet og håpløshet. De er der for at man skal få rom til å kjenne innover og kjenne på mørke følelser. Det kan sammenlignes med når noen som står en nær har dødd, og du sitter i en begravelse. Det er følelsen når begravelsen er over og alt har lagt seg litt. Du sitter der aleine og ser tomt ut i lufta og kjenner på en stor tomhet og meningsløshet. Det er det jeg har hatt i hodet når jeg har komponert. Passasjene går heller ikke alltid opp med taktene,
for jeg ville at det skulle oppleves som litt «off» og unaturlig.

– Hvorfor har du valgt å åpne deg så mye gjennom musikken?
– For at kunsten skal kunne treffe de hjertene den er ment å treffe, uansett hvilken kunstform det er snakk om, så må det være ekte. Derfor er jeg opptatt av å være ærlig, rett fra levra og å spille fra hjertet. Og derfor velger jeg også å være så direkte når jeg forteller hva plata handler om. Åpenhet er viktig for at folk ikke skal føle seg aleine i følelsene sine.