Dirrende sorg og sitrende orkestersang

Anmeldelsen ble først publisert som et innlegg på Erling E. Gulbrandsens Facebook-side.

Åpningskonsert Ultima, Oslo Konserthus, 15. september 2021
Rolf Gupta: Jordens sang (2019)

Oslo-Filharmonien
Det Norske Solistkor
Solistkoret Ung
Sopran: Caroline Wettergreen
Sangere fra: Domkirkens guttekor, Barnekoret ved DNO&B, Trefoldighet jentekor, innstudert av Edle Stray Pedersen.
Dirigent: Peter Szilvay

Vi skjønte det for to år siden (ved urframføringen fra Kristiansand via radio i 2019), og vi fikk det bekreftet i går kveld, med ørene, hjertet og hele kroppen: Rolf Gupta har begått et musikalsk storverk med Jordens sang.

Verket har seks satser, seks store bilder, fra øyeblikket før verdens skapelse – til hvilen i en etter-tid som løfter oss hinsides kunstnytelsen, inn i en nærmest spirituell tilstand (hvis man kan våge et slikt ord).

Dirigent Peter Sebastian Szilvay har en stålkontroll som er så sikker at han kan slippe det hele løs og la det gynge og puste i sitt eget organiske åndedrett, skriver Gulbrandsen. (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Ultima)

Orkesteret hvisket og gynget, drønnet og klang, koret mumlet og skrek, manet og sang, solistene lekte og lyttet syngende, og helheten satt så godt i veggene at vi totalt glemte at Oslo Konserthus faktisk sliter alvorlig med akustikken. Rommet ble fylt, og vi med. Dette var velgjørende å følge fra begynnelse til slutt, de skiftende klangspektrene var pirrende lekre og rikholdige, samtidig som hver seksjon fikk rikelig med tid til å stå fullt oppreist i sin egen rett.

Man skal vite hva et orkester og et kor er når man skaper et verk med en så diger besetning og likevel presenterer hver av teksturene, orkesterguppene og blandingsforholdene med en slik tydelighet, så transparent og innlysende klart. Gupta har dirigert orkestre og sangere i snart tretti år, og det merkes fra bunn til topp.

Man skal vite hva musikalsk tid er når man legger ut nesten 50 minutter med klangforløp og symfoniske bølger og får hver av satsene til å stå fjellstøtt i sin egen rett og samtidig strømme inn i et veldisponert forløp der alt peker avspent videre mot neste ledd. Jeg satt og håpet at hver del bare skulle fortsette litt til, samtidig som jeg gledet meg til videreføringen i noe helt annet.

Man skal vite hva mørke er for å kunne skape et slikt lys.

I grunnen er det merkverdig hvordan så teknisk-stilistisk ulike satser, nesten sprikende når man tenker på det, likevel kan hvile organisk i en enhetlig sammenhengende understrøm som ikke selv klinger, men som bærer. Dette stykket er ikke abstrakt uttenkt, dette er musisert fram i en hørbar flyt, inspirerende og inspirert.

Fallhøyden er formidabel.

Så mange ingredienser smeltet sammen. Jeg hørte spektralmusikk (Tristan Murails Gondwana) og gammelrussisk modernisme – akkurat der den slår over i mystisk ritual (Sofia Gubaidulinas «Offertorium»), jeg hørte Haydns Skapelsen («Und es ward Licht») og Mahlers symfoniske klangmasser, adagioer og lange strekk (både «Oppstandelsessymfonien» og Das Lied von der Erde, som bokstavelig betyr «Jordens sang»), jeg hørte rytmiske celler og skjeve innslag av Stravinskijs Le Sacre, Messiaens Turangalîla og Des Canyons aux étoiles, jeg hørte klangfascinasjonen og det store åndedrettet til Arne Nordheim på hans beste, og mange andre inspirasjoner og assosiasjoner, men likevel – likevel er dette verket helt og holdent Gupta selv.

Hvor har denne komponisten vært i alle disse årene, og hva sier det eventuelt om musikkmiljøet her hjemme at en slik selvkritikk og tørke kan få råde grunnen så lenge?

Visste dere at sirenene til Edgar Varèse i Ionisation (1931) allerede var anvendt av norske Hjalmar Borgstrøm i orkesterverket Tanken i 1916? Og vendte tilbake i Nordheims Greening i 1973? Gupta flytter luftvernsirenene fra publikumsrommet, gradvis over i korets stemmeglissandi, øverst i galleriets spiss, mens klang gjennom tid blir til geografi i rom og til signaler om verdens undergang.

Under det hele dirrer en sorg over hva sivilisasjonen gjør med naturgrunnlaget og den levende jorda.

Selvsagt er det dristig å spenne buen tematisk så høyt at stykket skal dreie seg om verdens tilblivelse og undergang, de aller største temaene i tre tusen års religiøse og intellektuelle kultur. Fallhøyden er formidabel.

Selvsagt er det risikabelt å la vestlige musikere og solister forsøke seg på indisk Konnakol, som er et høyt oppdrevet musikalsk håndverk og en eldgammel profesjon og tradisjon. Vi blir amatører – men sangsolisten var ubesværet.

Selvsagt er det modig å bringe sammen så totalt forskjellige tekster og tradisjoner, fra Bhagavadghita, Upanishadene og 1. Mosebok til Friedrich Schiller, Gustav Mahler og Robert Oppenheimer. Ambisjonen i Beethovens Niende blekner i sammenligning.

Selvsagt er det nesten too much å kaste inn Østen og Vesten, modernitet og fortid, vitenskap og religion, kunst og lek i ett og samme bakverk og håpe på at deigen likevel skal heve seg.

Men det gjør den. Den kollapser ikke. Den vokser og skinner, den lar seg tygge så lett som ingenting og den smaker substansielt, deilig og nærende.

Her er også musikalsk mørke og eksistensiell desperasjon, før den mektige C-durflaten på et helt kvarter som avslutter verket, gjennombrutt av dissonanser, og vekslende i farger og lysende mørke, transformerer redselen til et håp om at det muligens vil ende bra. Hvis ikke alt bare toner ut i en numinøs og manende tomhet, en klangløs døende hvislen, en ny ikke-væren hinsides alt det som en gang har vært.

Under det hele dirrer en sorg over hva sivilisasjonen gjør med naturgrunnlaget og den levende jorda.

Sopranen Caroline Wettergreen leker og overbeviser varmt og med rund klang og glimt i øyet. Guttesopranen Julian Borchgrevink Næss og jentesopranen Inga Lohne-Otterstad gjør fin innsats. Det Norske Solistkor synger godt (why am I not surprised), det gjør også Oslo Domkirkes Guttekor, Trefoldighet jentekor og Barnekoret fra Operaen.

Oslo-Filharmonien spiller stort sett ytterst presist og med en svulmende integrert klangkropp som er kjennetegnet på dette orkesteret, fra de sarteste klangflatene til de mektigste bølgetoppene og med alle varianter underveis. Dirigent Peter Sebastian Szilvay har en stålkontroll som er så sikker at han kan slippe det hele løs og la det gynge og puste i sitt eget organiske åndedrett.

Mye kunne vært skrevet om kompositorisk form og konstruksjon. Jeg lar det stå hen her. Verket kunne ha blitt et heterogent puslespill og et eklektisk panorama over ulike teknikker fra sprikende musikalske verdener, men det ble til en velformet estetisk enhet, og her ligger det smått uforklarlige ved et kunstverk som faktisk er vellykket og levende fra innerst til ytterst. Forklar det den som kan, vi andre nøyer oss med å la oss treffe og berøre.

Det ble lang applaus etter Ultimas åpningskonsert. Komponist Rolf Gupta forrest, midt i bildet. (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Ultima)

Ultima har gjort et godt valg og et sjakktrekk ved å la dette utgjøre åpningskonserten i 2021: et fint grep av festivalen.

Kan man bruke et ord som musikalsk dybde? Det kan man, når dybden er hardt tilkjempet og gjennomlevd og derfor strømmer desto mer levende og troverdig. Dette er vel sunget, vel pustet, vel strøket og vel blåst. Tusen takk til de 160 utøverne – og tusen takk til Rolf Gupta.