Helge Iberg om puls, groove og rhythmische Musik

I denne teksten reflekterer komponist Helge Iberg rundt rytme og puls i musikken, refleksjoner basert på hans egen nyutgivelse, Rhythmische Musik (Lawo Classics, 2024). Teksten ble først publisert i heftet som følger Ibergs utgivelse.

Av Helge Iberg, komponist, pianist og skribent

All musikk har i prinsippet en rytme, men ikke alle rytmer har «groove». Groove stammer fra uttrykket «fure» eller «spor» (noe fast vi kan følge) og i musikken tenker vi på fenomenet som en underliggende bevegelse eller puls som stadig gjentar seg.

Helge Iberg. (Foto: Torgny Skogsrud)

I den klassiske, vestlige tradisjonen blir musikkens framdrift oppfattet innenfor melodien, frasen og «gesten», mens den afroamerikanske musikken får liv gjennom den «mekanisk» pulserende gjentakelsen. Når vi bruker uttrykket rytmisk musikk, er det som oftest det pulserende aspektet vi tenker på.

For å gjøre en lang historie kort og forenklet: Den kristen-greske kulturen skilte sjel og kropp. Musikken skulle være sjelens føde, ikke legemets. Romantikkens «åndelighet» og kreative suksess ble et høydepunkt i denne lange tradisjonen der kroppslig sensualitet og rytme stort sett var forvist til de mer folkelige sfærene.

Tidlig i det forrige århundret ble George Gershwin en pioner da han komponerte den afroamerikanske kulturens rytmikk og harmonikk inn i den klassiske musikktradisjonen. I Europa fikk bruddet med tonaliteten og de klassiske formene et strengere og mer eksklusivt uttrykk (modernisme).

Etter at den tyske marsjkulturen var blitt et lydspor til nazistenes herjinger, ble den kunstmusikalske oppgaven å dempe ned ethvert tilløp til marsjering, dans eller rytmisk entydighet. Ved å legge kompliserte rytmer oppå eller ved siden av hverandre, oppstod det en slags flytende framdrift som ikke appellerte til noen kroppslig reaksjon utover den rene musikalske opplevelsen. Den europeiske avantgarden distanserte seg fra det «lave» og forutsigbare, men mente nok at den representerte en slags transcendent groove av åndelig eller intellektuell art (og fortsetter paradoksalt nok den idealistiske tradisjonen).

Samtidig skulle kunstmusikken være et opprør mot kapitalisme og underholdningskultur. Den groovebaserte jazzen intet unntak.

Musikkfilosofen Theodor Adorno mente at jazzen bare var en vare i kulturindustrien eller en pervertert form for opprør mot sosial urettferdighet. Ironisk nok ble dette synet et ufrivillig ekko av det nazistene kalte «negermusikk». For ideologen Alfred Rosenberg var jazzen symbolet på «det lumske, svikefulle og giftige» som truet tysk kultur.

Fransk og russisk rytmebasert musikk som hos Ravel, Stravinsky og Sjostakovitsj har eksistert som en livskraftig tradisjon i konsertsalene, men «på kontinentet» og i Skandinavia ble den ikke ansett som kontemporær eller nyskapende nok.

USA har, naturlig nok, hatt en mer mangfoldig utvikling og kontakt med populærmusikken. Etter hvert fikk amerikansk minimalisme à la Steve Reich og John Adams et fotfeste også i Europa. Denne groovebaserte musikken møtte et helt nytt publikum etter at «maskinene» hadde gjort sitt inntog i popmusikken. En hel ungdomsgenerasjon vokste opp med ny bevissthet om timing og presisjon og unge klassisk utdannede musikere kjente Prince og Stevie Wonder like godt som Mozart og Mahler.

I dag integreres rytmisk pulserende groover i kunstmusikken, på samme måte som jazz og popmusikk tar opp i seg elementer fra kunstmusikkens tonaliteter og gester.

Så bør vi bare akseptere at formene smelter sammen? Kanskje det, men samtidig er det kvaliteter i den klassiske musikkulturen som er så unikt og langsommelig utviklet, forfinet. Og den har en lang og verdifull «resepsjonstradisjon» både blant lyttere og kritikere. Den pulsbaserte, «kroppslige» musikken på sin side, er som oftest knyttet til improvisasjon, dans og åpne former og er i sin natur mer sosial og kollektiv.

Det er vel ingen som mener at samtidens musikk bør forlate den frittsvevende pulsen eller den store klassiske tradisjonen der dirigentens visjon og vilje maner fram musikkens indre nødvendighet fra takt til takt og fra frase til frase.

Det er jo nettopp denne ubeskrivelige organismen som skaper de største «oceaniske opplevelser» og den mest intime «kleinkunst» i den vestlige kunstmusikken. Men at den afrikanske (eller den (ur)folkemusikalske) pulserende gjentagelsen kan være et vitalt innslag i en kunstmusikalsk palett, er neppe kontroversielt i våre dager. Min tanke bak dette plateprosjektet er å nettopp å vise fram noen måter å gjøre det på.

Platecoveret til Helge Ibergs Rhythmische Musik (2024, Lawo Classics). (Foto: BLUNDERBUSS | Anna-Julia Granberg)