«Kall det hva som helst, fint låter det uansett der Dadafon på kaleidoskopisk vis snor sine sterke melodier gjennom det ene spennende lydlandskapet etter det andre», skrev Terje Mosnes i sin begeistrede omtale tidligere denne uken. «Asbjørnsens stemme er i seg selv et unikt instrument, og kombinasjonen av ulike vokaluttrykk, elektriske gitarer, cello og diverse mer eller mindre eksotiske perkusjonsinstrumenter gjør «Visitor» til noe av det mest forfriskende i norsk popmusikk siden Wunderkammers debut og seinere Kaizer’s Orchestra.»
Også Stein Østbø i VG har latt seg overbevise av det Dadafon selv gjerne omtaler som sin «knirkepop»:
«Dadafons akustiske pop ligner ikke så mye annet her i landet – det gjør heller ikke Kristin Asbjørnsens sprukne og særdeles særpregede stemme», heter det i tirsdagens anmeldelse i Norges største avis. – «Visitor» er en utmerket, original og spennende plate, som pirrer nysgjerrigheten sterkt.»
Den gode mottagelsen av «Visitor» følger opp de stålende anmeldelsene som også EPen «Release Me» fikk tidligere i år, der det vanket toppkarakterer fra både Dagbladet og Adresseavisen. «Asbjørnsens stemme er i verdensklasse, både rå og sakral på en gang”, skrev Martha Breen i Dagbladet, mens Ole Jacob Hoel i Adresseavisen mente : «Så gripende at det kan få voksne menn til å grine. Av glede. Asbjørnsens stemme – sår, hes, inderlig. Får du ikke klump i halsen, tårer i øynene og frysetokter på ryggen av dette, skjønner ikke jeg mye.»
— I Dadafon har vi bearbeidet og transformert ganske mye afrikansk musikk, med islett av spirituals. Jeg har alltid hørt ganske mye på gospel, men også tidlige bluessangere som Bessie Smith, fortalte Kristin Asbjørnsen, som også bør være kjent som vokalist i Krøyt, i forbindelse med et stort intervju vi gjorde med henne i sommer. – Dadafon er enkelt sagt litt mer akustisk orientert enn Krøyt, men også Dadafon har i seg impulser fra teknologi og moderne rockemusikk à la Tom Waits og Nick Cave.
Dadafon het tidligere Coloured Moods, og ga i 1998 ut et album ved samme navn. Prosjektet startet alt i 1995, og har i løpet av årene inntatt en rekke konsertscener rundt om i Europa. Dagens utgave av bandet består av Kristin Asbjørnsen (vokal), Jostein Asnes (gitar/vokal), Øyvind Engen (cello/vokal), Carl Haakon Waadeland (perkusjon/balafon/skrapjern) og Martin Smidt (perkusjon/balafon/skrapjern). I fjor vår slapp de også ut det svært fine albumet «And I Can’t Stand Still», som på mange måter ble en ny start for bandet.
«Visitor» består av ti sanger, der syv av dem innebærer tonsetting av tekster til poeter som Christina Rosetti, Walt Whitman og Elizabeth Browning. Denne gangen har Kristin Asbjørnsen også skrevet tre tekster selv, som føyer seg flott inn i Dadafons verden av lengsel og lidenskap.
— Det finnes så utrolig mye bra lyrikk. Walt Whitman hadde et fandenivoldsk trass i forhold til normene, og kanaliserte samtidig opprøret sitt på en livsbejaende måte. Hos Browning finnes en lignende trass, men også en klar lengten. Et av diktene vi bruker på den nye EPen, «Be It So», henger veldig i den sårbare strengen mellom den skjøre hengivelsen og den farlige selvutslettelsen. Det er kjærlighetens dillemma, uttalte Kristin Asbjørnsen til Ballade.
Release-konserten for «Visitor» finner sted på John Dee i Oslo, torsdag 31. oktober. 31.10. I morgen, 1. november, står de på scenen i Logen i Bergen, for deretter å tilbringe resten av helgen i St. Petersburg i Russland. Deretter følger nye konserter på Vaskeriet, Kristiansand (5. november), Tou Scene, Stavanger (6. november) og Blæst, Trondheim på Trondheim Jazzfestival (8. november).Den 22. spiller de så på nytt i Trondheim, for deretter å opptre på Hydranten i Hamar 23. november. Albumet «Visitor» er gitt ut på VIA Music.
— Jeg har alltid opplevd at Dadafon har hatt en tilgjengelighet i seg. Musikken er rytmisk og energisk, til å danse av, og det er iørefallende melodier. Men vi har blitt tydeligere nå, også ved at vi har strammet inn en del former. Med EP-en har vi fått fotfeste også utenfor jazzmiljøet, uten at vi egentlig har tenkt at «å, nå skal vi lage kommers musikk.» Det som er genuint med Dadafon som pop-band, er de enkle melodiske strukturene – vers og refreng, viseformen – kombinert med det åpne, suggererende lydlandskapet, sier Asbjørnsen.
Terje Boye Hansen er død
Dirigent Terje Boye Hansen sovnet stille inn om morgenen onsdag 5. november etter lengre tids kreftsykdom.
Et sonisk postkort av Oslo
Trikken, måkeskrikene og pulsen fra Oslos gater danner grunnlaget for Sound of the City, som viser hvordan vi kan knytte en relasjon til en by med ørene.
Bugges boikott
Verdens kriger og konflikter setter både offisiell og personlig kulturboikott på agendaen. Ballade møtte den bereiste jazzpianisten Bugge Wesseltoft til en prat om dette – i Tyrkia.
Ballade video: Knask eller knep
Vi banker på dørene med Seigmen, Jørgen Nordeng med Torgeir Waldemar, Nonne x 2, Nothing Personal x 2, MIIA og Gothminister.
Ragnhild Godal ny sjef for Hilmarfestivalen
– Hilmarfestivalen beveger seg i spenningsfeltet mellom arv og fornyelse, kan det bli bedre?
Heim i Oslo World: – Ringverknadane er ganske massive
– Du er avhengig av eit sterkt kulturliv i landet du bur i for å ha eit godt liv. Gjennom 20 år har Alexandra Archetti Stølen gjort sitt for akkurat det – i Oslo World.
