Om eldre allmuevisers hamskifte – del 2

Av Håvard Skaadel, lektor

2. Nyere ballade II: De tre grever

“De tre grever” er fortellingen om en ung kvinne som blir kurtisert av en ung greve. Visa er dokumentert i Tyskland og Nederland på 1500-tallet.(51)

Øystein Gaukstad bemerker at “en kan skille mellom en nordlig protestantisk og en sørlig katolsk distribusjon”. (52) Jeg har ikke hatt anledning til å studere nordtyske varianter, selv om disse sikkert har direkte tilknytning til de danske.

Den eldste versjonen er sikkert den “katolske”, som ofte kalles “Die Nonne”: Her avviser piken grevens kurtise og forkynner at hun heller vil gå i kloster. Denne teksten er trykt i Amsterdam 1591, men skal gå tilbake til Antwerpener Liederbuch 1544, nr. 87. (53) I den nederlandske versjonen arver piken penger, og først da finner greven ut at “denne bruden er det verdt å ri etter”: Altså en kald beregning fra grevens side, og han blir selvsagt avvist av den vakre, unge nonnen. (54)

Men i senere versjoner fra Alsace, Schwaben og Franken dør greven på slutten av visa, det være seg av gift (rakt ham av piken!) eller av hjertesorg. Dette sentimentale trekket er bibeholdt i de skandinaviske “protestantiske” versjoner, der piken ikke går i kloster, men gifter seg med en annen. (55) Helt siden 1500-tallet er det de samme episodene som går igjen: Jenta ser et skip, det er grever ombord, den yngste vil forlove seg. Mens alle kildene forteller om gullringen, er det bare de tyske og nederlandske (de “katolske”) som omskriver grevens kurtise med at han “skjenker henne avkjølt vin av et veneziansk glass”.

Mens Johann Gottfried von Herder (Volkslieder, 1778) – og med ham Andreas Peter Berggreen – trodde at dette var et forgiftet glass, bemerker Fr. M. Böhme tørt at det dreier seg om et ordinært drikkeglass. (56) For nordboene var det tydeligvis enklere å gå rett på sak og snakke om forlovelse. Videre erstattes klosterporten med bryllupssalen, og giftmordet/hjertesorgen med et realt maskulint sverdstøt i buken – et verdig endelikt for en ulykkelig offiser!

Sangen finnes ikke blant Lindemans Valdres-toner, men er notert av henholdsvis Sigurd Islandsmoen:

— “Jomfruen gjekk upp paa det høgaste berg”, (1901 nr. 13, Aurdal)
og av Erik Eggen:
— “Jomfruen gik sig på høian fjell” (1929 nr. 46). (57)

Lindeman har notert én dialektpreget “Greve”-tekst etter Marit Iversdatter Grønlykka på Vågå,
— “Der stander tvo vento paa høgø Løft”. (58)
Andre, tydelig fordanskede versjoner har Lindeman notert på Røros etter Lucia Holm,
— “Jomfruen gik op paa det høiende loft”; (59)
på Løten etter Anders Olsen Graff,
— “Jomfruen stod sig paa høien Sal”; (60)
og på Andebu etter Henrikke Kristoffersdatter,
— “Jomfruen hun ganger sig paa høiande Bjerg”.(61)
Det er enkelte svenske språktrekk i endel av de norske versjonene som foreligger, så De tre greverser delvis ut til å ha vandret inn i Norge gjennom svenske skillingstrykk.

Hovedmomentene i historien

Historien om skipet med de tre grever er veldokumentert tilbake til 1500-tallet, med to fyldige flamsk-nederlandske versjoner, hhv. fra Antwerpen 1544 og Amsterdam 1591. Disse oppskriftene er utgangspunktet for den “katolske” versjonen av visa, der jenta heller vil gå i kloster enn å gifte seg. (62) Jeg har tatt utgangspunkt i den östergötske versjonen som en god representant (18 strofer) for de “protestantiske” versjonene, der jenta blir forlovet med en annen mann mens greven er på reise. (63)

A Ei jente ser fra fjellet at et skip kommer seilende.
B I det skipet er tre grever.
C Greven kurtiserer piken
C1 Den yngste greven gir henne vin. (Nederl.)
C2 Den yngste greven vil forlove seg med henne. (Skandinavia)
D Greven gir jenta en ring av gull. (Schwaben, Franken, Skandinavia)
E Han ber henne fortelle moren at hun har funnet den i gresset.
F Pikens reaksjon på kurtisen.
F1 Piken vil heller gå i kloster. (Nederl./Tyskland)
F2 Piken vil heller si sannheten. (Skandinavia)
H Greven kommer tilbake etter en tid.
I Han drømmer at piken er gått i kloster.
I1 Greven drømmer at piken skal gå i kloster. (Nederl./Tyskland)
I2 Piken skal gifte seg med en annen mann. (Sverige)
K Greven saler hesten og rir til klosteret.
L Han truer med å brenne klosteret dersom piken ikke kommer ut.
M Grevens møte med pken.
M1 Jenta kommer ut, blek, i hvite klær og med kortklipt hår. (Nederl./Tyskland)
M2 Jenta danser med greven. Hun hadde trodd han var død. (Sverige)
N Avskjed mellom greven og piken.

N1 Jenta bebreider greven at han oppsøker henne kun fordi hun har arvet penger. (Nederl.)

N2 Piken rekker greven et beger. Han drikker ut, og dør øyeblikkelig. (Franken/Schwaben)
N3 Grevens hjerte brister av sorg. (Elsass)
N4 Greven skriver avskjedsbrev, og tar livet av seg med sitt eget sverd. (Sverige)
O Moralen i historien.
O1 Jenta skal elskes av kjærlighet, ikke for sin arv. (Nederl.)
O2 Gift deg heller med en oppnåelig pike! (Elsass)
O3 Bebreidelse av utro kjærester: Vær trofast mot din bortreiste forlovede! (Sverige)

Typiske ustabile momenter er antallet gullringer som jenta får, og hvor lang tid greven er borte før gjensynet. Det kan ikke nektes for at utviklingen i visa går fra det nøkternt realistiske på 1500-tallet og henimot det melodramatisk underholdningsmessige i de svensk-norske skillingsversjonene fra 1800-tallet. Det er bare rimelig at en greve kurtiserer fattige jenter nokså lettvint, men saler hesten om natten for et rikt gifte. Tendensen går altså i retning av mer kommersielle tekstversjoner, og viser at omformingen til en slager også påvirker selve fortellingen. En litt avvikende västergötsk versjon blander inn et vers fra den danske visa “Det var en lørdag aften” for å poengtere hvor urettferdig det er å oppleve ugjengjeldt kjærlighet:

Men vem kan hämta rosor / utav de hårda berg,
och vem kan finna kärlek / där ingen kärlek er? (64)

Melodiens utbredelse i viser og åndelige sanger

Den melodien som har fulgt Grevene helt til Valdres, er helt sikkert av høy alder. Joseph Müller-Blattau peker på at de sentrale melodibevegelsene er dokumentert i det eldste folkelige tyske sangstoff fra 12-1300-tallet: (65)

– trinnvis oppgang fra grunntone til kvint, d-a;
— treklangsbrytning på medianten, f-a-c’;
— trinnvis nedgang fra oktaven, d’-d.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen disse hovedlinjene i de ulike nasjonale og regionale variantene, selv om ulike repetisjonsmønstre eller fravær av repetisjon setter et ytre skille mellom mange av dem. Ikke alle går i moll; delvis beslektede durmelodier bruktes i Danmark og Nederland.

Dermed kan det være vanskelig å avgjøre graden av slektskap mellom flere av dem. Som kriterium bruker jeg likhet i melodibevegelse og kadenstoner (hvorhen bevegelsen går): I løpet av fire verselinjer skal man gå fra grunntone til kvint (midtkadens); derfra stiger man opp til oktaven og går så gradvis (ofte med repetisjon av 3. linje) tilbake til grunntonen.

1) fire verselinjer uten repetisjon
“Uns kumpt ein Schiff gefahren” (Andernach 1608)
“Jeg gik mig op paa høie Bjerg” (Danmark, in: Berggreen I,98c)
2) fire verselinjer, tredje linje repeteres
“Ich steh auf einem hohen Berg” (Elsass 1782, in Berggreen V,14c)
“Stund ich auf hohen Berge” (Schwäbisch-Hall, in: Berggreen V,14b)
“Der sto ei jente på høgan fjell” (Telemark, in: Kvandal 2000)
3) repetisjon av første melodihalvdel
“Der ginger en skjøn jomfru” (Norsk-svensk skillingsvise, in: Egner 1971)
“Jomfruen gjekk opp paa det høgaste berg” (Valdres-Tonar 135a)
4) repetisjon av begge melodihalvdeler
“Jeg gik mig op paa høie Bjerg” (Danmark, in: Berggreen I,98d)
“Jomfruen gik sig på høian fjell” (Valdres-Tonar 135b)
“Det var två såta vänner” (Västergötland 1816, in: Sahlgren 1958,II)
5) tilføyd femte verselinje
“Ic stont op hoogen bergen” (Antwerpen 1544, in: De Lange 1919)

Disse melodiene har alle så mye felles at de ser ut til gå tilbake til samme utgangspunkt, men har blitt så omformet underveis at man godt betrakte dem som selvstendige melodier. Noen regionale varianter oppviser trekk som er karakteristiske for et helt språkområde.
* Andernach-melodien fra 1608 går 1) rolig trinnvis fra grunntonen d til kvinten a i første frase; 2) stiger deretter videre på mediantakkorden f-a-c’ til oktaven d’; 3)slutter med trinnvis nedgang fra kvinten.
* Elsass-melodien fra 1782 begynner med en energisk trinnvis oppgang fra grunntonen til kvinten. Dette åpningselementet kan finnes forholdsvis ofte også i det franske språkområdet, for eksempel i den bretonske sjømannssangen “Les Marins de Groix” (66) eller i François Bouins dreieliremelodi “La Montauban”. (67) Ofte settes et kvintintervall, og deretter beveger melodien seg trinnvist opp og ned, gjerne som et repetitivt mønster, innen ytterpunktene kvint og grunntone (f. eks. i Vendée (68)).
* Valdres-melodiene har bevart sentraltonene d-a-d’, men begynner begge med akkordbrytning: d-f-a. Valdres-melodiene inneholder også større sprang, både sekstsprang (Ragndi Moen, 135b) og oktavsprang (135a). Både akkordbrytning og store sprang er fra før kjent i norske religiøse folketoner som I himmelen, i himmelen (Heddal) og Guds Søn har gjort mig fri (Hitterdal). Disse trekkene er ganske vanlige i norsk område, selv om de er langt fra enerådende.

Et sikkert tegn på at visetekstens kjerne har en høy alder, er de mange åndelige paroditekstene på balladen: I stedet for tre grever kommer Jesusbarnet – eventuelt også Maria og Josef i senere engelske varianter. Et håndskrift fra et dominikanerinnekloster i Strassburg fra rundt 1450 inneholder den kristne visa “Es kumpt ein schiff, geladen”, til melodien Es wolt ein Jäger jagen. (69) I de første tiårene av 1600-tallet dukker denne visa opp i reviderte versjoner både på katolsk og luthersk side. Den evangeliske presten D. Sudermann henviser til Es wollt ein Jäger jagen i sin utgivelse Etliche Hohe geistliche Gesänge (Strassburg 1626). Den mest kjente melodien i nyere tid er imidlertid først kjent fra Catholische Geistliche Gesänge (Andernach 1608): (70) Denne tonen står i forbindelse med de profane “Greve og nonne”-melodiene, et slektskap som ble rekonstruert allerede av Franz M. Böhme. (71) På 1400-tallet opptrer dessuten melodien “Ic stont op hohe berghen, / ic scencten den coelen wijn” som toneangivelse i et nederlandsk håndskrift med åndelige sanger. (72)
De engelske carols (“Sunny Bank”/“I saw three ships”) over samme motiv går på en populær og heller lystig melodi og skiller seg ut fra den tyske molltonen, men teksten kan føres tilbake til 1600-tallet (Forbes: Cantus, Aberdeen 1666). (73) Denne melodien er kanskje ikke helt ulik en danske B-melodi til Skjøn Anna. (74) I Skandinavia kjenner jeg ikke til noen kristen versjon av selve teksten; derimot synges den västergötske “Greve”-melodien (trykt 1816) i Norge til Brorsons julesalme “Mitt hjerte altid vanker / i Jesu føderum”.

3. Bånsull I: Brumbasken i bombø – en variant av La Folia

Øystein Gaukstad identifiserer Valdres-bånsullen “Brumbaskøn i Bumba (Valdres-tonar nr. 469) som en variant av La Folia d’Espagna: Tonen er nedtegnet etter Andris Vang. (75) La Folia er opprinnelig en iberisk folkedans. Den er kjent i tallrike versjoner og bearbeidelser i hele Europa fra 1500-tallet og hovedsakelig fram til ca. 1800. Den melodiformen som er kjent i Skandinavia springer ut fra Francesco Corbettas gitarvariasjoner i La guitarre royalle (Paris 1671), og er altså en stilisert fransk-italiensk variant av La Folia. (76)

I Frankrike ble det dessuten sunget åndelige sanger på denne melodien; for eksempel finner vi flere kristne tekster på “Les Folies d’Espagne” i Jean Lagedamons Airs spirituels (Paris 1750). (77) Også Bach brukte La Folia i sin “Bondekantate” (BWV 212), med en tekst som hyller den lokale kammerherre: Her har strykerne Folia-melodien, mens sopranen synger en fri overstemme. At melodien skulle vandre nordover, var på mange måter et tidsspørsmål. Men det avgjørende var at tonen ble brukt til enkle viser.

Det er vel uvisst akkurat hvordanmelodien kom opp til Valdres. Jeg ser det ikke som umulig at denne melodien har kommet inn i Valdres gjennom ulike Sinklar-tekster på 1700-tallet; det vil uansett være vanskelig å belegge eldre og mer direkte påvirkning fra kontinentale kilder.

I Danmark ble La Folia på 1700-tallet i alle fall sunget på teksten “Og jeg gik mig ved Trikolai, ved Trikolai den grønne”, uten at jeg i øyeblikket vet mer om innhold eller opphav til denne visa. (78) Det er likevel tenkelig at den svenske visa “En Celadon gaf frögderop” (1735) av Olof Dalin kunne være ett viktig utspring for innførselen av La Folia til norsk område. Anders Odel skrev alt i 1739 den antirussiske Sinklarvisan på Dalins versemål og med innledende bruk av Celadon-figuren: Denne visa om drapet på majoren Malkolm Sinklar nøt stor anseelse i Sverige, men Lindeman noterte den ned i norsk språkdrakt hos Hans Holt på Andebu. (79) Senere skrev Edvard Storm en helt annen Sinklar-tekst, Zinklars Vise (trykt 1782): Denne teksten er tilpasset norskhistorie og sjåvinisme, nærmere bestemt slaget på Kringen 1612. (80) Melodien er notert i firdelt takt, men er en variant av La Folia.

I etterkant av grunnlovs-forsamlingen på Eidsvoll 1814 fikk vi i annen halvdel av 1800-tallet en ny patriotisk La Folia-vise av folkehøyskolemannen Olaus Arvesen:

“Paa Eidsvold stander en Sagahald”, sunget på den svenske Sinklar-melodien – men likefullt kalt “norsk folketone” i Mads Bergs skolesangbok!

Valdres-varianten er både eldre og mer norsk. Selve melodien etter Andris Vang har ingen særskilte Valdres-trekk, men rytmen og vokalfargen er til gjengjeld sterkt farget av Valdres-bygdenes egne tradisjoner når “Brumbaskøn” synges av lokale utøvere.

Håvard Skaadel er lektor i musikk ved Bodø videregående skole. 17. desember 2005 disputerte han over sin avhandling ”Musical-rhetorical devices in the small concertato motets of Henry Du Mont (ca. 1610-1684). Conventions and modernity in a mid-17th-century musical aesthetic of proportions and emotional representation”. Dette i følge forskning.no. På dette eminente nettstedet kan du også lese en artikkel i forbindelse med Skaadels Du Mont-avhandling.

Neste del av “…rekandes på ei fjøl” publiseres på Ballade i løpet av uken.

Fotnoter:

51. BÖHME 1877, nr. 36-38, s. 112-116.

52. GAUKSTAD 1997, s. 413f.

53. “Ic stont op hoghe berghen” in: BÖHME 1877, nr. 38. For kilden fra 1544 henviser Böhme til Uhlands samling, nr. 96B.

54. Ibid. s. 116, strofe 13: “Doen ic een haveloos meisjen was, / doen stiet ghi mi metten voet; / hadt ghi dat woordt ghesweghen, / hed hedde gheweest al goet.”

55. SAHLGREN 1958, II, s. 27f og 31f; EGNER 1971, s. 74f.

56. BERGGREEN, Andreas Peter: Tydske Folke-Sange og Melodier, København 1863, nr. 14c: “Efter Sagnet et Glas, som forgiftede Drikken.” – Dette er et sitat fra HERDER: Volkslieder I,15 (1778): “Nach der Tradition ein Glas, welches den Trunk vergiftete.” Se kommentaren i BÖHME 1877, s. 115: “Es ist überhaupt damit nur ein venetianisches Trinkglas bezeichnet.”

57. GAUKSTAD 1973 nr. 135.

58. GAUKSTAD 1997, Lindeman [301] nr. 88, s. 413ff.

59. Ibid., Lindeman [316] nr. 13, s. 769.

60. Ibid., Lindeman [311] nr. 14, s. 698.

61. Ibid, Lindeman [314] nr. 33, s. 753.

62. Antwerpen 1544 in: DE LANGE et alia 1919, nr. “ ; Amsterdam 1591 in: BÖHME 1877, nr. “.

63. SAHLGREN 1958, s. 31ff: “Jungfrun hon gångar på högan berg”.

64. Ibid. s. 27f, “Det var två såta vänner”. Dansk versjon i EGNER 1971, s. 80f.

65. MÜLLER-BLATTAU, Joseph: ‘Das ältere geistliche Volkslied von den Anfängen bis zum Ende des 16. Jahrhunderts’ in: BREDNICH et alia 1975, s. 427, eks. 9: “Zu den volkspädagogischen Absichten der deutschen Mystiker gehörte, das religiöse Gedankengut auf bereits bekannte, vielgesungene Volksmelodien unters Volk zu bringen. … Einen Typus für sich bildet die Weise des wohlbekannten, um 1470 auftauchenden mystischen Weihnachtsliedes, ”so unter des Herrn Taulers Schriften funden”: Es kommt ein Schiff geladen. Als Ton ist angegeben: Es wollt ein Jäger jagen. [Noteeksempel 9] Der Tonbereich ist d-a-d! Die Anzeile d-a entspricht dem Schlussfall a-d, die zweite Zeile wendet sich nach dem terzverwandten f, die neue Anzeile bekräftigt dieses f im Quintfall. Aus dieser Zeilenfügung können wir je einen Zweizeiler oder einen Dreizeiler gewinnen.”

66. Chansons bretonnes. Kanomp uhel!, Spézet 2001, s. 80f.

67. BOUIN, Fr.: Méthode de Vielle, 1761. Innspilt på LP Tanzmusik des Hochbarock, Archiv Produktion, Ulsamer-Collegium, 1974.

68. F. eks. “La Barbe y branle”. Jf også følgende melodier med kvintomfang: “En m’y rev’nant de la foire”, “L’autre jour j’m’ y promène”. Det er ikke uvanlig å gå sprangvis til kvinten, og deretter gå trinnvist ned til grunntonen. Rester av en alderdommelig resitasjon innen kvintintervallet kan også muligens spores i “La fille à marier”, men her er melodien egentlig delt i to områder: et høyt toneforråd f-c, og et lavt toneforråd d-a. – Takk til Emmanuelle Huteau for tilsendte eldre opptak.

69. De følgende fakta kommer fra Christa Reichs artikkel i BECKER et alia: Geistliche Wunderhorn, s. 60-68.

70. Christa Reich har i sin artikkel gjengitt faksimile av ‘Uns kompt ein Schiff gefahren / En navis institoris’. Se også BÄUMKER 1889, b. 1, nr. 85, s. 346; dessuten WACKERNAGEL, Philipp: Das deutsche Kirchenlied…, Leipzig 1864-77, bd. II, nr. 460 (jf nr. 458-59) = ZAHN nr. 131.

71. BÖHME 1877, nr. 36, s. 112f, “Ich stund auf einem Berge”. Böhme tar utgangspunkt i et melodifragment fra Schmeltzel 1544, Quodlibet nr. 7.

72. Ibid. Böhme angir som kilde Horae belgae II,85.

73. DEARMER et alia: The Oxford Book of Carols, nr. 3 og 18.

74. NYERUP og RAHBEK 1814, 5te Tome, no. 177, mel. B: “De Røvere vilde stjæle gaae”.

75. GAUKSTAD 1973, s. 24f. – Lindeman [301] nr. 105, GAUKSTAD 1997 s. 420.

76. HUDSON, Richard: ‘Folia’, artikkel i New Grove (1980). Hudson nevner Francisco de Salinas’ nedtegnelse i De musica (1577) som eldste skriftlige melodikilde. Han refererer til eldre vitnesbyrd om selve dansen (Portugal, sent på 1400-tallet). – Antonio Vivaldis variasjoner står i denne tradisjonen, ved siden av Archangelo Corellis fiolinvariasjoner, François Couperins cembalovariasjoner og talløse andre versjoner fra Lully og fram til Grétry og Cherubini.

77. F. eks. “Estre Eternel, principe de tout Estre”, LAGEDAMON 1750, I nr. 25bis ;“C’est pour vous seul, Seigneur, que je veux vivre”, ibid., VI nr. 25.

78. NYERUP og RAHBEK 1814, 5te Tome, p. LXXXVII (deest numerus).

79. HÄGG, Göran: Den svenska litteraturhistorien, Uppsala 2001, s. 134ff. – GAUKSTAD 1997, Lindeman [314] nr. 28, s. 752. – Fullstendig svensk tekst (90 strofer) og melodi i SAHLGREN 1958, bind II, s. 8-22.

80. Edvard Storm: “Hr. Sinklar drog over salten Hav”, Norges Melodier b. 1 nr. 47. Kort omtale i BULL, Francis: Norges litteratur fra Reformasjonen til 1814, Oslo 1958, s. 495f.