Visse musikere er «overalt», og Solveig Wang er blant dem. Første gang undertegnede så henne på en scene var på Øyafestivalen i 2018 da soul/jazz/funk-ensemblet Fieh gjennomførte et forrykende show som satte varige spor i alle som var der.
Sammen med frontfiguren Sofie «Fieh» Tollefsbøl og Thea Arnesdotter Lien utgjorde Solveig Wang frontlinja som sang og danset og smilte med det utsøkte unge bandet bak seg. Ja, og Solveig spilte litt synth også, da.
Fieh på Øya 2018. Solveig Wang helt til høyre. (Foto: Erik Valebrokk)
«Egentlig» skulle hun ikke bli profesjonell musiker. Det bare skjedde.
– Jeg var inne på helt andre spor, men nå har jeg innsett at dette er så viktig for meg at jeg ikke kan slutte med det. I 2017 begynte jeg å studere musikk, rett og slett fordi det gikk opp for meg at jeg ikke kunne la være. Tanken var at jeg måtte lære mer om musikk. Jeg kjente nok litt på at jeg kom til å bli bitter hvis jeg ikke dykket inn i dette. Om jeg ville jobbe med musikk eller ikke fikk jo tiden vise, men da hadde jeg i hvert fall lært mer.
Solveig Wangs musikalske løpebane startet med klarinett da hun gikk i annen klasse på barneskolen, og først i tredje klasse på videregående skiftet hun hovedinstrument til tangenter.
– Det skyldtes at jeg hadde lyst til å lære mer om jazz, sier hun.
– Jeg gikk musikklinja på Gjøvik som var helt nydelig, og der traff jeg mange av de som ble med i Fieh, inkludert Ola Øverby, som jeg er sammen med. På skolen var det en bandkultur som jeg hadde lyst til å ta del i. Jeg ville spille flere toner samtidig og dykke ned i harmonikk, så jeg hadde et litt anstrengt forhold til klarinetten i noen år, men fant heldigvis tilbake til den. Det gikk opp for meg at det var mulig å kombinere ting, at man ikke trenger å bare ha én inspirasjonskilde, eller bare velge seg ut én tydelig retning. Det er faktisk lov å lage sitt eget lille kunstnerskap. Noen ganger kan det føles som at det er så mange regler, men det er jo ingen som lager dem.
Solveig Wang og Fieh på festivalen Iceland Airwaves i Reykjavik, 2018. (Foto: Erik Valebrokk)
Med regelverket i den imaginære søppelbøtta har inspirasjonen på forskjellige måter dyttet Solveig i mange forskjellige musikalske retninger og mot mange forskjellige mennesker. Det tok ikke så lang tid fra den augustdagen med Fieh på Øya til hun var å se i andre settinger.
Blant annet har hun jobbet tett med jazzsaksofonisten Harald Lassen og sangeren og låtskriveren Signe Marie Rustad, og hun er også tatt opp som medlem i Masåva.
Viktigst er nok likevel den improbaserte elektronika-/jazz-/avantgarde-trioen Nothing Personal, som hun startet sammen med kusinen Thea Emilie Wang og Dorothea Økland, kjent fra henholdsvis Aurora, Klossmajor og flere andre sammenhenger. Nothing Personal minner ikke om noen av disse, for å si det forsiktig.
Spørsmålet er hvor inspirasjonen kommer fra, og for å komme dit må vi vite hva hun legger i selve begrepet inspirasjon.
– Det er et stort og vanskelig spørsmål. Inspirasjonen er litt abstrakt. Det er mye forskjellig, og jeg tenker at ordet inspirasjon har mange lag. For meg har det et nesten åndelig perspektiv i den forstand at det er mystisk og magisk, som en kilde rundt oss som vi kan trekke inn. Det kan være alt mulig, for eksempel en lyd som jeg spiller på en synth ved å skru på forskjellige knotter. Da kan det komme noe inspirerende. Jeg synes det er så mange forskjellige måter å forholde seg til inspirasjonen på.
Solveig Wang med Harald Lassens Balans-prosjekt på Nattjazz i Bergen, 2023. Her er hun med på både synther og klarinett. (Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz)
– Hvor bevisst er du inspirasjonen da?
– Det går mye mer på det abstrakte enn det konkrete for meg. Der mange kanskje lar seg inspirere av en spesiell trommeslager eller gitarist, ligger inspirasjon for meg mer i ideer og konsepter som jeg trekkes mot.
Inspirasjonen bare «florerer», forteller hun videre, og det er ikke utelukkende musikk som har innvirkning på henne. Hun beskriver seg selv som en nysgjerrig type som er lett å begeistre, og som er glad i å finne sammenhenger.
– Jeg liker å kunne trekke ting inn i noe som ikke helt passer, og tenke «hva skjer hvis man blander det?», som om jeg har på meg en slags forskerbriller. Det gjenspeiles i Nothing Personal som er veldig mye forskjellig. Jeg ble så glad da jeg fant collage-begrepet. Det er som en ramme man kan putte masse forskjellig inn i og skape en ny mening, lage noe nytt. Jeg har også synth-inspirasjoner, det er ikke det, men det er ikke sånn at noen inspirerer meg på den måten at det er noe jeg får lyst til å videreføre, sier hun tydelig.
Masåva er Selma French Bolstad på vokal, fele og gitar, Solveig Wang på synth og vokal, Martin Morland på kontrabass og vokal, og Øystein Aarnes Vik på trommer og vokal. Her spiller Masåva konsert på Munch i Oslo 30. april 2025, i en dobbelkonsert med Erlend Apneseth Trio. (Foto: Helge Brekke)
Solveig bekrefter at når hun spiller i så mange forskjellige sammenhenger innenfor så mange forskjellige sjangre, så sniker forskjellige typer inspirasjonskilder seg inn i de forskjellige tingene.
Men finnes det en annen, helt sentral inspirasjonskilde som gjennomsyrer alt, som ikke nødvendigvis styrer måten hun spiller på, men like mye hvordan hun forholder seg til musikk på, som er der bestandig?
– Jeg skulle nesten ønske jeg kunne si at det er en bestemt person, men jeg tror nettopp at det er en liten mosaikk av så mye forskjellig.
Solveig Wang vokste opp i naturnære omgivelser ved Randsfjorden i Søndre Land, ikke langt fra Gjøvik, og musikken var rundt henne fra hun ble født.
Solveig Wang kommer fra en sterkt musikkinspirert familie. Søsteren Ellen Andrea Wang er en anerkjent kontrabassist, og kusinen Thea Emilie Wang, kritikerrost vokalist og artist, er del av Nothing Personal. (Foto: Erik Valebrokk)
Moren er organist og faren prest, men også han er musiker. De spilte henholdsvis klassisk musikk og jazz i huset, og storesøsteren Ellen Andrea Wang begynte tidlig å spille fele før det ble bass. Broren Thor Johannes spilte trommer, men «slapp unna» etter hvert, og ble grafisk designer og ikke profesjonell musiker.
– Han hørte på masse elektronisk musikk og litt hiphop og house, så sammen med jazz og klassisk og andre ting er det en smeltedigel av inspirasjon. Når jeg står på scenen har jeg veldig mye forskjellig med meg, og musikerne jeg spiller sammen med vil jeg også trekke frem som viktige inspirasjonskilder. Én ting er spillingen, men også selve menneskene inspirerer. Noen ganger føles det nesten som at musikken er et slags biprodukt av noe annet man holder på med. For eksempel på Konserthuset, da vi spilte inn den nye platen til Signe med publikum til stede, så var det et menneskemøte. Det som oppstår i rom der musikken er i sentrum, kan jeg ofte oppleve som ubeskrivelig og mystisk.
I Harald Lassens Balans-prosjekt jobber de ofte ut ifra å male bilder med musikken.
– Det synes jeg er veldig fint. Det er en inspirerende måte å se musikk på.
Det er kanskje noe hun også har tatt med seg inn i Nothing Personal. Det startet som et improvisasjonsprosjekt, initiert av Sidsel Endresen som var læreren hennes på Musikkhøgskolen, og her spiller også det visuelle veldig på lag.
På scenen tar Nothing Personal tilhørerne nesten med på en reise tilbake til det psykedeliske 60-tallet takket være Tobias Gulbrandsens scenedekor, mens silhuettene av Solveig, Thea og Dorothea vekker assosiasjoner til Kraftwerks laboranter. Hun bekrefter også at det visuelle aspektet, som i likhet med det musikalske er basert på improvisasjon, vektes likt, at Tobias er et fjerde medlem, med lydteknikeren Espen Høydalsvik som det femte.
Nothing Personal i Kulturkirken Jakob under Bylarm i 2023. Det visuelle aspektet er som musikken deres basert på improvisasjon, og er like viktig i bandets totale uttrykk. Tobias Gulbrandsen lager scenedekoren og anses som et fjerde medlem i Nothing Personal, med lydtekniker Espen Høydalsvik som det femte. (Foto: Helge Brekke)
Men når alt handler om improvisasjon, kan hun si noe om den lar seg styre av inspirasjon?
– Jeg tenker at det kan komme inn en inspirasjon, og at det som kommer ut er noe annet. Selv om man er inspirert av naturen, kan det komme sjuke synthlyder som ikke finnes i naturen, men at det går gjennom utøverens tolkningskvern. Jeg snakket med noen musikervenner om å jobbe med ting selv når det kan være litt vanskelig, og at inspirasjon gjerne kommer når du setter deg ned og åpner for kreativiteten. Det er ikke nødvendigvis sånn at du må sitte og vente på å bli inspirert.
– Du må jobbe for at inspirasjonen skal dukke opp?
– Ja, egentlig. Helt konkret, og det har jeg gjort både med Nothing Personal og flere andre, er å sette av litt tid, fire timer for eksempel. Da sitter vi hver for oss og lager flest mulig låter. Det kommer masse dårlig ut av det også, men det viktige er at det tar vekk en slags prestasjonskritisk stemme som ofte dukker opp når man jobber kreativt. Da kan man se hva som kommer ut av det, og det kan være mange rare ting man ikke visste at man hadde inni seg. Det kan være ganske overraskende.
– Er da improvisasjonen i seg selv inspirerende?
– Ja, det vil jeg si. Å improvisere er en inspirert handling.
Solveig Wang jobber også med et soloprosjekt. Det må vente litt nå, forteller hun, «men det driver og koker i bakgrunnen.» (Foto: Erik Valebrokk)
Solveig har også et soloprosjekt hun pusler med. Kan hun si litt om det?
– Det er både veldig gøy og litt forferdelig å spille solo. Det stiller noen nye krav til det å stå på scenen som jeg synes er veldig spennende å gå inn i. Det handler litt om vekst og å stole på seg selv og sin egen musikalitet, og kanskje også om å stole på inspirasjonen og improvisasjonen. Jeg opplever det som et frirom der jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, og det er veldig gøy å utforske mulighetene det gir. Det er også fint å jobbe med et eget prosjekt når man er med på så mange andre ting.
– Så er metodikken mye av den samme som i Nothing Personal, der improvisasjonen er en vesentlig del av prosjektet?
– Ja.
– Du er tuna inn på en egen improfrekvens?
– Ja, jeg vil si det.
På et tidspunkt vil Solveig gi ut noe av denne musikken, men forteller at fokuset hennes nå er på neste Nothing Personal-plate.
– Vi er i innspurten nå, så soloprosjektet må vente lite grann, men det driver og koker i bakgrunnen, avslutter hun.
Red.mrk.: Nothing Personal slipper sitt nye album, det tredje i rekka, 24. oktober.
I vår «Inspirasjoner»-serie snakker Ballade med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
Fakta om Solveig Wang
Artist, musiker, låtskriver. Spiller tangenter og klarinett, og synger. Medlem av Fieh og Masåva, og initiativtaker til trioen Nothing Personal. Hun samarbeider også med Harald Lassen, Signe Marie Rustad og flere andre, og deltok blant annet med klarinett på Sondre Lerches ferske ambientalbum Sea Of Sighs. Hun har også vært med på noen av Jonas Alaskas seneste innspillinger. Hun jobber for tiden med et eget soloprosjekt ved siden av andre oppgaver og oppdrag. Født 24. mars 1994, Gjøvik.
– Ballade er et sted hvor journalistiske prinsipper teller
I et kvart århundre har Ballade.no åpnet rom for stemmer som sjelden høres, og løftet blikket mot det som ofte faller utenfor. Slik ble magasinet et arkiv, en skole – og et frirom.
Øystein Strand er ny direktør for Kulturdirektoratet
Strand har bred erfaring fra kulturforvaltning og -byråkrati og som kulturleder, og går fra KORO – kunst i offentlige rom til landets største kulturinstitusjon.
Det var en gang en kantor
ESSAY: Hva står på spill når det er krise i kirkemusikken? Hva vil skje med kantoren i åra som kommer? Prest og scenekunstner Margrete Kvalbein lar glimt fra Haldens kirkemusikalske liv kaste lys over sakene.
Kommer AI-musikk snart ut på vinyl?
KRONIKK: Vi kan ikke skru tiden tilbake. Men av hensyn til vår kultur, menneskelighet og rettferdighet må vi sette mye tydeligere begrensinger på AI enn hva vi har nå, skriver musiker, låtskriver og filmskaper Henning Andersen.
Fra kull til kultur
Longyearbyen har vært i en gradvis omstilling fra gruvedrift til et bredere næringsliv, der turisme, forskning og kultur nå står sentralt. Hvordan står det til med musikken i dag, og fremover, 78 grader nord?
Storbekkens Musikkpris 2025 til Ånon Egeland
Årets utmerkelse går til en bauta innen folkemusikkmiljøet, sier juryen, som overrekker prisen til musiker og pedagog Ånon Egeland på Riksscenen 25. oktober.
