I et kvart århundre har Ballade.no åpnet rom for stemmer som sjelden høres, og løftet blikket mot det som ofte faller utenfor. Slik ble magasinet et arkiv, en skole – og et frirom.
I anledning Ballades 25-årsjubileum som nettmagasin, inviterer vi sentrale stemmer som har vært viktige for tidsskriftets historie – skribenter, redaktører og bidragsytere – til å dele sine perspektiver.
For 25 år siden tente Ballade.no en ny fakkel i norsk musikkoffentlighet. I dag fremstår Ballade som en ledende plattform for sjangerfri musikkjournalistikk – med rom for både dybde, lekenhet og ulike perspektiver.
– Ballade fylte umiddelbart et behov, sier Terje Pedersen i Sony Music, som husker nettmagasinet Ballades spede begynnelse med Arvid Skancke-Knutsen som redaktør. Det var en ny type musikkjournalistikk – på nett – som tok form.
– Det har vært et friskt og kjærlig og velkomment tilskudd til bransjen vår, og som alltid har dekket et bredere felt enn dagsavisene og andre kulturformidlere.
Les også: Derfor trenger vi musikkjournalistikk – nå mer enn noensinne
Det brede feltet Pedersen viser til – fra folkemusikkens dyp til kommersiell pop, fra sjangeroverskridende kunstprosjekter til strukturell bransjekritikk – er blitt en del av Ballades DNA.
– Det siste som rørte meg sterkt, var Øya-kommentaren til Torkjell Hovland, Framleis Øya. Det er hva jeg kaller kommentarkunst på veldig høyt plan, sier Pedersen.
Torkjell Hovland har satt varige spor i Ballade, spesielt gjennom spaltens særegne form.
– Eg har jo på mange måtar gått Ballade-skulen, sier Hovland, og teller hele 133 tekster signert seg selv.
Torkjell Hovland er en viktig bidragsyter i Ballade.no (Foto: Privat)
Han beskriver oppdraget slik:
Ledige stillinger
– Musikken kjem først. Denne openheita både for musikkuttrykk og ulike skribentar sine stemmer gjer dessutan at Ballade blir motstandsdyktig mot trender, stemningsbølger, og ein gir plass til idear som stikk djupare og tankar som ser lenger.
– Ballade er befriande kompromisslause, slik eg likar musikken min også.
Ballade har løftet nye skribenter og utfordret etablerte stemmer gjennom 25 år. Fra grundige dybdeintervjuer til kommentarfeltets fravær – magasinet har gitt rom til ideer som ofte ikke finner plass andre steder.
Ballade.no strekker seg dermed langt utover å være et redaksjonelt produkt; det har vært en skole, et arkiv, en plattform – og et rom for den frie og kritiske tanken.
– Det er en ære å få være redaktør og leder for et tidsskrift som Ballade. Og det er et ærefullt oppdrag vi i redaksjonen og i nettverket av frilansere jobber for å utføre hver dag: Å bidra til å løfte og utvikle stemmer i musikkjournalistikken og -kritikken; å sette agenda i musikklivet med kritikk og debatt; å forvalte levende musikkhistorie, sier redaktør Guro Kleveland.
Kleveland kjenner ofte på tyngden av ansvaret for at Ballade skal være relevant, meningsfylt og givende, i et medielandskap der tidsskriftene stadig må kjempe om plassen.
– Men så er det akkurat den nerven der som holder lidenskapen for musikken i spenn, som holder oss tett på musikklivets puls, og som får den til å slå hardere, sier hun.
Inspirasjon for en ny generasjon
For mange har Ballade vært et springbrett – et sted å debutere, eksperimentere, utfordre og forme egne stemmer.
Blant de yngste skribentene i redaksjonen er George Ofori, som beskriver sin «foreløpig siste sak» – et musikalsk reisebrev fra Oslo World – som et høydepunkt:
– Det var helt topp å få den kunstneriske friheten til å fokusere på internasjonal musikk, og fortelle nisjehistoriene som bidrar til mangfoldet i bransjen.
George Ofori var Ballade-skribent i tidsrommet 2021 – 2024 på freelance-basis, og det omfattet intervjuer, anmeldelser og essays. (Foto: Privat)
Frida Fliflet, nå journalist i Klassekampen, trekker særlig frem det store arkivet til Ballade – over 20 000 artikler – og bruker det fortsatt i egen research.
Nasra Omar følger Ballade tett via nyhetsbrevet og understreker hvordan Ballade bidrar til forståelse og innsikt:
– Ballade evner ofte å bringe andre stemmer inn i musikk gjennom debatt, politikk, utgivelser, kunstnerskap med mer, på en kritisk og engasjerende måte om hva som skjer i musikk-Norge.
Hun løfter særlig frem en artikkel om bruken av musikkvideoer til å fortelle og promotere musikk:
– Det var veldig mye her som på en måte åpnet en ny verden for meg. Artikkelen hadde gode eksempler på samtlige musikkvideoer og med kritiske og gode argumenter – uten å disse eller forkaste noe. Bare åpne et nytt perspektiv… med oppdaterte og gjenkjennbare eksempler.
Tillit, takhøyde og sprø idéer
– Jeg elsker Ballade. Jeg elsker at uttrykksrommet er så stort at jeg kan få skrive de sprøeste ting, samtidig som at det er nyhets- og aktualitetssted for hele bransjen, sier Ballade-skribent Ola Nordal.
Han forteller om poetiske essays, pandemispalter og takknemligheten for redaksjonens tillit:
– Det føltes virkelig stort da vi fikk go fra Guro for å satse på de spaltene.
Og i en tekst om Lise Davidsens julealbum tillates et språk få andre steder ville trykket:
Lises julealbum trekker et slør av falsk bevissthet ned over øynene mine. Jeg blir passiv, en konsumerende slave av den kapitalistiske musikkindustrien… Bestemt ser jeg opp, og proklamerer: «– Jeg ser deg, kapitalistiske musikkindustri! Du lurer ikke meg!»
Erik Valebrokk er også blant dem som setter pris på Ballades redaksjonelle tillit og frihet:
– Det er ingenting som er morsommere å snakke om enn musikk, sier han, og trekker frem intervjuet med Lars Saabye Christensen i spalten Inspirasjoner som et høydepunkt.
Han understreker Ballades takhøyde og fordomsfrie holdning:
– Selv om jeg slett ikke er en journalistisk avantgardist, sier det noe om at det er en viss takhøyde i Ballade… Det bør flere enn meg vite å verdsette.
Politisk og estetisk orientert journalisitkk
Siri Narverud Moen har vært skribent i Ballade gjennom de siste seks årene – og kjenner feltets muligheter og utfordringer.
– For meg er musikk blant livets aller viktigste ting, og da må sjølsagt journalistikken også være god, relevant og grensesprengende om musikk, sier hun.
Siri Narverud Moen har lest Ballade.no gjennom et helt profesjonelt liv i 25 år, og de siste seks årene: journalist i Ballade selv. (Foto: Privat)
Hun beskriver en bransje der alt skjer fort, samtidig som nye lyttemønstre og sjangeråpenhet skaper rom for overraskelser:
– De redaksjonelle vurderingene må nødvendigvis følge landskapet, og forhåpentligvis leser vi journalister landskapet og kan tegne opp kartet med relevans og glød.
Narverud Moen forsøker selv å balansere «en politisk og estetisk orientert journalistikk», og legger til:
– Men den fremste egenskapen, om jeg skal velge én, må være å overraske.
Også Narverud trekker frem Hovlands spalter som store høydepunkt – særlig hvordan han åpnet ørene hennes for nye lytteperspektiver: – Han snudde meg til å lytte godt etter hvordan musikere, særlig folkemusikere, la grunnlag for denne organisk-lydende, åpne, nye norske musikken som gleder meg hver dag nå.
Men Ballade er ikke bare et sted for begeistring og personlige oppdagelser. Det er også en arena for journalistisk håndverk, der skribentene utfordres på både form og innhold. Ballade-skribent Bodil Maroni Jensen peker nettopp på denne balansegangen:
– Det finnes en tradisjon på musikkjournalistfeltet som jeg gjerne kaller begeistringsjournalistikk… Men begeistring er heller ikke nok – med mindre man klarer å formulere en begrunnelse. Der kom poenget.
Og nettopp derfor verdsetter hun Ballade:
– Ballade er et sted hvor journalistiske prinsipper teller, et sted hvor redaktøren leser og melder tilbake, med de mest utfordrende kommentarer. Det er jeg begeistret for. Det er stas å få en sak publisert i Ballade.
Onsdag 8.oktober feirer vi Ballades 25 år på Kampen Bistro – en kvart århundrelang kjærlighet til musikk, mangfold og meningsbærende journalistikk. Og kanskje først og fremst: et rom for å tenke, lytte – og skrive – fritt.
