– Inspirasjon handler om å være oppmerksom på omgivelsene og på mennesker rundt deg; alt det alminnelige du opplever i løpet av en dag. Det går folk hus forbi når de sitter og ser ned i telefonene sine. (Foto: Erik Valebrokk)
Lars Saabye Christensen: – Det meste av inspirasjonen kommer i skriveøyeblikket
Inspirasjoner: Det er forskjell på å skrive en sangtekst for Maj Britt Andersen og en roman, men for Lars Saabye Christensen kommer inspirasjonen til begge fra samme kilde.
Ballade snakker med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
Lars Saabye Christensen er en eksepsjonelt produktiv kunstnersjel. Han er utvilsomt best kjent som romanforfatter, men skriver også noveller, dikt og sanger. Eller sangtekster, for å være mer presis. Bokutgivelsene kommer, om ikke tett som hagl så iallfall hyppig, og sangene hans dukker også opp i ett sett, enten fremført av ham selv i Norsk Utflukt og Buicken eller sunget av Maj Britt Andersen og andre.
Det nyeste prosjektet er et samarbeid med kontrabassist Steinar Raknes, som har snakket med Ballade om inspirasjoner tidligere. De to har laget albumet Tid som slippes til høsten, der Saabye Christensen har skrevet tekster til Raknes’ musikk. En mann som kan karakteriseres som nærmest uhyggelig produktiv må da boble over av inspirasjon? Hvor kommer alt fra?
Når du skriver en setning, så har du ikke en setning mindre å skrive, du har en setning til å skrive, sier Lars Saabye Christensen. (Foto: Erik Valebrokk)
– Jeg vil først og fremst si at produktivitet skaper produktivitet. Når du skriver en setning, så har du ikke en setning mindre å skrive, du har en setning til å skrive. Det er et lykkelig øyeblikk når du som romanforfatter skal avslutte en roman og opplever at en eller to setninger kan åpne opp en ny fortelling, at den ligger i kim i en annen fortelling. Det viser at litteraturen er en fornybar ressurs, at skriver du først en roman så har du en roman til å skrive.
– Så du opparbeider deg på en måte et reservoar av stoff?
– Ja, det kan du godt si. Jeg sparer på stoff til rette anledning, det er helt opplagt. Men det meste av inspirasjonen kommer i skriveøyeblikket. Ellers vil jeg kalle det ideer eller påvirkning. Det er mange ord for det.
Les også: – Man skal se godt etter for å se en real optimisme her. Noe annet skal jeg ikke ha på meg.
Opererer han med to sett inspirasjonskilder, avhengig av om han jobber med det litterære eller det musikalske?
– Nei, det tror jeg ikke. Jeg skiller veldig i arbeidet med en sangtekst for Maj Britt Andersen og en roman, de er jo vesentlig forskjellige, både i tid og form, og man henter kanskje fra forskjellige hjørner av inspirasjonen, men i bunn og grunn kommer alt fra samme kilde.
Inspirasjon kommer først og fremst fra årvåkenhet, mener Saabye Christensen.
Ledige stillinger
– Det handler om å være oppmerksom på omgivelsene og på mennesker rundt deg; alt det alminnelige du opplever i løpet av en dag. Det går folk hus forbi når de sitter og ser ned i telefonene sine. Når jeg en sjelden gang er og snakker på skoler blir jeg sånn gammel mann som sier «Hvis du vil bli forfatter, så må du legge bort den telefonen din, minst tre timer og et kvarter hver dag.» Det mener jeg med hånden på hjertet. Hvis du ikke er oppmerksom på den daglige, menneskelige, sosiale adferden rundt deg, mister du et viktig nivå i kunnskapen din om mennesker som du må ha for å skrive.
Inspirasjon kommer først og fremst fra årvåkenhet, mener Lars Saabye Christensen. (Foto: Erik Valebrokk)
Om det er en viss forskjell på å skrive tekster for Maj Britt Andersen og en roman, må det vel også være to nokså forskjellige ting å skrive tekster for Maj Britt Andersen og Norsk Utflukt? Er det slik at forskjellige inspirasjonskilder ligger og lurker i underbevisstheten avhengig av hvem han skriver sangtekster for?
– Jeg vet jo når jeg skriver en tekst for Norsk Utflukt som jeg selv skal lese eller Kåre Virud skal synge, eller som Maj Britt skal synge, men så er det noen veldig glidende grenser her. Jeg har en enorm respekt for vokalisten. Vokalisten er tekstens instrument. Den må fungere for vokalisten både formelt og teknisk, men også innholdsmessig. Det må være troverdig. Maj Britt og Kåre kan synge den samme teksten, det er ikke noe problem, men den får to forskjellige farger, og det synes jeg er kjempeinteressant. Da kan jeg komme til å se ting i min egen tekst som jeg ikke har lagt merke til mens jeg har skrevet den.
Geir Holmsen (fra venstre), Maj Britt Andersen og Lars Saabye Christensen i forbindelse med utgivelsen av Et snev av evig i november 2021. Holmsen skrev melodiene, Andersen tolket og framførte sangene, Saabye Christensen skrev tekstene. (Foto: Jo Michael)
– I forlengelsen av det, er du glad i coverlåter?
– Ja, jeg er veldig glad i coverlåter, nettopp derfor. Jeg hører for eksempel mye på Brad Mehldau som tolker Beatles. Jeg jobber også selv sammen med en pianist som heter Helge Iberg som tolker klassiske Beatles-låter, og da kommer man inn i det musikalske gjennom en annen dør, rett og slett. Det var også en voldsom opplevelse å høre Elg synge «Hjernen er alene» på Hver gang vi møtes. Jeg er også glad i klassisk blues, og veldig mye der er coverlåter. Det gjelder bare å gjøre det forskjellig.
Apropos blues var det på et vis Kåre Virud som sparket i gang den musikalske ballen for Lars Saabye Christensen en gang i urtiden, eller mer presist, i 1977. Da hadde den ennå ganske unge forfatteren med to diktsamlinger og én roman på samvittigheten gjendiktet et knippe bluestekster som havnet på trykk i tidsskriftet Basar, og en begeistret Virud tok kontakt etter å ha lest dem. Slik innledet de samarbeidet som skulle bli til bandet Norsk Utflukt mange år senere.
Litterær og musikalsk dugnad på (nå nedlagte) Mono i Oslo i 2005 etter tsunamien i Thailand, der Norsk Utflukt var en av de mange deltakerne. (Foto: Arkivfoto / Ballade)
Veien frem dit gikk gjennom nye diktsamlinger og romaner, blant dem det store gjennombruddet Beatles, før Saabye Christensen satte et skille i forfatterskapet med «Gutta» i boken Åsteder i 1986. For første gang publiserte han et dikt på rim, med noen av de samme språklige virkemidlene som Paul Simon benyttet seg av i «50 Ways To Leave Your Lover». Det svært rytmiske diktet ble med årene til sangen av samme navn som havnet på Norsk Utflukts debutplate Med lyset på fra 1993.
– Det var ikke bøker som først inspirerte meg, det var musikk, og rocketekstene som inspirerte meg var de som viste veien til litteraturen. Med noen få unntak som Jim Morrison og Bob Dylan, var rocketekstene på den tiden jeg vokste opp satt i en veldig konservativ form, med rim og rytme og alt sånt, så det var veldig rart at min generasjon ikke tok med seg den formen inn i poesien med en gang. Men der skulle vi være modernister! Det var helt johan å komme med sånne rim og greier i poesibøkene.
– Hva styrte bruddet som gjorde at du skrev «Gutta» da?
– Det var nok en naturlig prosess, og hvis vi snakker om inspirasjon fra forskjellige artister eller poeter, så var jeg veldig opptatt av Tom Waits. Han er en utrolig god sangskriver, men han er en like god poet, synes jeg. Jeg tror nok møtet med hans musikk og konserten hans i Konserthuset betød mye. «Gutta» er et møte mellom sangteksten som form og den vanlige modernismen i ett og samme dikt.
Lars Saabye Christensen i 2014. (Foto: Lars Eivind Bones)
At Kåre Virud var en slags fødselshjelper for tekstforfatterbiten av Saabye Christensens karriere har det vært sagt mye om, og han har uttrykt sin takknemlighet for dette ved mange anledninger. Mindre er sagt om da han fikk en henvendelse fra Dronning Mauds Land om å skrive tekstene til deres andre album, Noe som har hendt i 1993, samme år som Norsk Utflukts debutplate. Det var nokså overraskende med tanke på at duoen som bestod av Arne Berggren og Ingeborg Magerøy selv var utmerkede tekstforfattere. Tre år tidligere hadde de gitt ut en solid debut der både tekst og melodi må sies å ha fungert aldeles strålende.
– Det tenker jeg på fremdeles. Jeg ble veldig overrasket og syntes det var veldig generøst. Jeg satte stor pris på det. Musikken deres var utrolig fin, og der fikk jeg også så vidt jeg husker en del av musikken på forhånd, så jeg kunne skrive til den. Det er mer vanlig at jeg skriver teksten først, og at noen setter musikk til den. Den platen ble tatt veldig godt imot, og det var et viktig samarbeid for meg.
Når Saabye Christensen skriver en ny sangtekst før lunsj, sender den fra seg og får den tilbake med melodi og kan høre den samme kveld og være med og spille den inn neste dag, blir utålmodigheten hans tilfredsstilt. Hastigheten er ikke like imponerende i alle tilfeller, men når det skjer føler han inspirasjon, sier han.
I fjor høst kom antologien Blues for en av de dagene: Saabyes sanger, inneholdende alle de innspilte sangtekstene han hadde skrevet så langt i livet. Det er en imponerende samling tekster skrevet til Norsk Utflukt, Dronning Mauds Land, Ole Henrik Giørtz, Kåre Virud, Jonas Fjeld, Buicken, Harr & Hartberg, Vamp, Maj Britt Andersen, Briskeby Lyttemannslag og Herborg Kråkevik.
Omslaget til sangtekst-antologien Blues for en av de dagene (Cappelen Damm, 2023). Omslagsfoto ved Lars Eivind Bones, design ved Elisabeth Vold Bjone. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)
I bokens forord antyder han at sanger har en mer varig eller konstant kraft enn romaner, at sangene tilpasser seg alderen vår. Betyr det at inspirasjonen han får fra musikk er mer flytende enn den litterære inspirasjonen, at han stadig kan høre nye ting som blør inn i det han gjør musikalsk?
– Det er nok riktig. Musikken hører du jo igjen og igjen, mens du ikke leser romanene igjen og igjen og igjen. De romanene som gjør inntrykk på deg, sitter derimot i deg resten av livet som en slags energi og kraft. Hvis man snakker matematisk om hva et forfatterskap består av, er det en som har laget en formel som sier at det består av en tredjedel som er opplevd, en tredjedel diktning og en tredjedel du har lest. Så rører du det sammen. Men det kan også være en tredjedel du har hørt, hvis du overfører det til sangtekster.
«Jazz er noe som ennå ikke finns, som ikke har hendt, som fremdeles ikke er spilt,» sa Lars Saabye Christensen i sin åpningstale for Jazzahead i Bremen, Tyskland, i 2019 – året da Norge var hovedland under verdens største jazzmønstring. Les hele talen til Saabye Christensen her. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Han skriver også i forordet om en sang som står ham spesielt nært, The Beatles’ «Eleanor Rigby». Da han hørte den første gang som 13-åring var det «en radikal, omfattende og vidunderlig opplevelse», skriver han, og fortsetter: «… jeg kan lytte til den samme sangen i dag, snart seksti år senere, og den virker like sterkt, den er like bevegende, den har bevart all sin kraft og skjønnhet, den er like betydningsfull for meg.»
– Det er altså en sang som begeistrer deg når du er tretten år, men som også begeistrer deg når du er sytti år. I like stor grad, men kanskje på en annen måte fordi du hører den på et annet alderstrinn. Derfor kan den sangen i like stor grad inspirere meg og gi meg energi i dag som da jeg var tenåring.
– Opplever du å høre nyere musikk som kan ha en slik påvirkningskraft?
– Det er vanskeligere å begeistres etter hvert. Når du er tretten har du nesten ikke hørt noe, du har ikke noe sammenligningsgrunnlag å snakke om og blir lettere tatt på senga. Man må arbeide litt for begeistringen etter hvert, og jeg prøver på det. Sist jeg ble så begeistret var da jeg hørte Kevin Morby og en sang som heter «Harlem River».
Tittelkuttet fra amerikanerens debutalbum utgitt i 2013 er en mer enn ni minutter lang blues, og det gir mening at det er en sang Saabye Christensen liker. Den har musikalske elementer som kan minne om The Doors (han er stor fan av The Doors og Jim Morrisons lyrikk), og er den type låt som lett kunne vært fremført av for eksempel Norsk Utflukt.
Bluesgitarist Kåre Virud har betydd enormt mye for Saabye Christensen. De har samarbeidet siden 1970-tallet. Her er Kåre Virud på hagefestival i Langesund sommeren 2022, der han spilte noen låter sammen med trommeslager Stig Sjøstrøm. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)
– Kevin Morby skriver innmari fine tekster, spiller jævlig bra gitar, synger fint. Da tenkte jeg plutselig at fy fader, her er det mye å hente. Jeg merket den gamle begeistringen over å høre en skikkelig god rockelåt. Det er ingenting som trumfer det.
– Rocken du vokste opp med på sekstitallet hadde en enorm påvirkningskraft på deg; den «åpnet for nysgjerrighet, forbløffelse og utforskning», skriver du. Definerer du dette også som inspirasjon, eller er det mer slik at disse oppdagelsene ga deg et verktøysett som du har hatt bruk for siden?
– Det er begge deler. Noen ganger er man redd for å bli inspirert av folk som jobber i ens egen sjanger, fordi man ikke har lyst til å ligne. Når man begynner å skrive så etterligner man andre. Det er sånn man finner fram til et eller annet som er personlig, men det kan man ikke fortsette med resten av livet. Jeg har det til felles med ganske mange at det er mye lettere betingelsesløst å bli inspirert av film eller kunst, av fotografi, og for meg av musikk enn det er av litteratur, fordi jeg kan åpne meg på en måte. Det høres litt smålig eller dumt ut, men sånn er det.
Lars Saabye Christensen under konsertopptak på NRK 1 med Kork, Maj Britt Andersen og Geir Holmsen, med prosjektet Et snev av evig. (Foto: Guro Kleveland – Ballade. Still fra NRK TVs konsertsending 22. desember 2021)
Saabye Christensen hevder hardnakket at han ikke kan synge, men han er utvilsomt flink til å resitere. Har han noen forbilder eller inspirasjonskilder innen den lille øvelsen?
– Jeg hørte en del på The Liverpool Scene, men jeg vil ikke si de har inspirert meg. Det var et band som drev med poesi og musikk på sekstitallet, og de hadde konsert på Høvikodden. Det var et morsomt band. Jan Erik Vold kan man ikke etterligne. Helst ikke, fortsetter han og smiler.
– Jeg husker hvor grenseløst jeg syntes det var å høre ham og Garbarek og de gutta der, og så de mulighetene det ga. Det åpnet innmari mange dører. Jeg synes fremdeles Tom Waits er helt fabelaktig til å fremføre en tekst. Det er summen av alt det der.
– Musikere er innmari morsomme folk å være sammen med, og de er innmari hyggelige folk å være sammen med, forteller Lars Saabye Christensen, som gjennom årene har samarbeidet og turnert med en lang, lang rekke av musikere. (Foto: Erik Valebrokk)
Han presiserer at han ikke har gått og lært noe sted, men prøver og feiler.
– Da vi spilte inn den første platen med Norsk Utflukt var Bugge Wesseltoft produsent. Han lærte meg jævlig mye. Han korrigerte meg i forhold til musikk og overganger, om hvordan jeg burde komme inn og gå ut av et vers og sånn. Jeg hadde tatt med meg noen uvaner fra tradisjonell opplesning som han plukket av meg, og det husker jeg som utrolig nyttig.
– Sikkert veldig frigjørende?
– Ja, det var frigjørende fordi det var en måte å finne en annen stemme i forhold til den musikalske sammenhengen, og han lærte meg utrolig mye om timing. Altså, timing må man jo ha selv, men han lærte meg veldig mye om det allikevel.
– Du fant mer ut av hvor plassen din var?
– Ja, rett og slett. Han lærte meg hvor plassen min var, og det er jeg evig takknemlig for.
– Trigger omgangen du har med musikere ting i deg, blir du inspirert av dem?
– I aller høyeste grad. Musikere er innmari morsomme folk å være sammen med, og de er innmari hyggelige folk å være sammen med. Det er veldig sjelden jeg møter en sur musiker. Det er noe med å være på tur og reise rundt sammen og ha både avstanden og nærheten når man ønsker det, og en eller annen form for respekt for hverandre som er viktig. Vi spiller ikke akkurat stadionkonserter, men vi sitter tross alt på et bakrom og skal ut og prestere. Og den stemningen og det lille samholdet som er der, synes jeg er like inspirerende hver gang. Det er et alvor og en nestekjærlighet der, som jeg har med meg hjem, rett og slett. Det har jeg ikke funnet noen andre steder. Det er helt unikt.
Maj Britt Andersen og Lars Saabye Christensen i kafeen Halvbroren i Oslo, desember 2020. (Foto: Guro Kleveland/Ballade)
Saabye Christensen legger også til et annet element som er viktig for ham, at veldig mange musikere er gode fortellere.
– De har mange historier, og de er ekstremt gode til å fortelle. Det tror jeg henger sammen med musikaliteten. De kjenner dramaturgien i en fortelling, de benytter seg av pausene, og overraskelsene og vendepunktene.
– Tror du også at de små ritualene og inspirasjonen de gir, får deg til å glemme at det er litt skummelt å gå på scenen, at det tar brodden av nervøsiteten?
– Ja, absolutt. Jeg vet også at jeg kan stole på de jeg er sammen med på scenen, at hvis det mot formodning skulle gå gærent et sted, så er det noen andre der. De redder deg straks det skjer noe, og det er en veldig god tanke, det gir en form for trygghet som er veldig fin å ha med. Den skulle jeg ønske jeg hadde på andre områder også, avslutter Lars Saabye Christensen.
