– Det var som å få sin første Kiss-plate, det var big deal. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å høre på den orgelkassetten. Uansett hvor jeg var måtte jeg høre på disse fugene til Johann Sebastian Bach. Det var life changing da jeg skjønte hvor stort orgelet er.
Overraskende ord fra en artist som helst smeller til med til dels knallhard punkrock. Men tar vi med i betraktningen en plate som Scandalize My Name fra 2016 er det kanskje ikke så underlig likevel. Platen er en dyster reise inn i amerikanske spirituals, som Ida kaller sin «hommage til rockens vugge», og med litt godvilje bør det også være mulig å trekke linjer derfra tilbake til den ofte alvorstunge tyske barokken.
Ida Maria utenfor legendariske Lorry, hennes favorittsted i Oslo. Her møtte hun musikkjournalist Erik Valebrokk for Ballade til en prat om inspirasjoner, musikken og livet. (Foto: Erik Valebrokk)
Det er likevel punken som er hennes foretrukne lekegrind, og på sin nye plate Seven Deadly Sins + 3 har hun vendt tilbake dit. Det er hennes muligens mest gjennomarbeidede album, proppfullt av energi og entusiasme, og med et tydelig behov for å variere uttrykket.
Trenger Ida Maria egentlig en nærmere presentasjon? Hun er sannsynligvis Norges fremste ufrivillige enfant terrible, en ofte misforstått artist og låtskriver som gikk på en smell tidlig i karrieren. Å kjempe seg tilbake har vært krevende, men hun er en person som har nektet å gi seg.
Nå sitter Ida Maria Børli Sivertsen på Lorry, et av hennes favorittsteder i Oslo, for å snakke om inspirasjon med Ballade. Hun er ikke redd for å si sine meningers mot, og stadige digresjoner må påregnes i en samtale med 41-åringen fra Nesna på Helgelandskysten. Ikke at hun snakker på inn- og utpust. Hun tar seg tid til å tenke gjennom hva hun sier, men det er mye hun vil ha sagt.
– Jeg har foreldre som stort sett er vokst opp i Mo i Rana, og de bosatte seg i Nesna som var hippieopposisjonen og akademikerkulturvarianten til industrisamfunnet de kom fra. Der var det rom for å være kunstnerisk og kreativ.
Jeg kunne spist musikk.
Foreldrene var lærere, og faren ble rektor på musikkskolen, der han hentet inn engelske privatskolepianister for å drive pianoundervisning på skolen og orgelspilling i kirken på Nesna. De ble Idas første pianolærere, og representerte et nivå som ikke var mulig å oppdrive lokalt.
– Det var gjerne ingen pianister i mils omkrets som kunne ta både orgeljobb og være lærer på musikkskolen, så pappa måtte faktisk hente kompetanse fra utlandet. Hvorfor ikke da gå for de som virkelig har mye musikkunnskap? spør hun retorisk.
– Jeg har alltid vært djupt fascinert av klassisk musikk, så det er der det startet for meg. Jeg hadde et nært forhold til både mamma og pappa og deres musikkutøvelse. Vi hadde mye instrumenter hjemme, forteller Ida.
Ida Maria er sannsynligvis Norges fremste ufrivillige enfant terrible, en ofte misforstått artist og låtskriver som gikk på en smell tidlig i karrieren. Å kjempe seg tilbake har vært krevende, men hun er en person som har nektet å gi seg. (Foto: Per Heimly)
Det var i og for seg lite som tydet på at Ida Maria skulle fronte til dels tung rock og aggressiv punk som utøver. Også Simon & Garfunkel var en tidlig oppdagelse og stor glede. Faren lærte henne å identifisere de forskjellige instrumentene og «sortere» lydbildet.
– Før det hadde musikk bare vært en overveldende sanseopplevelse. Jeg kunne spist musikk. Jeg har synestesi og ser veldig mye farger når jeg hører musikk. Det var bare magisk, men så spurte pappa om jeg kunne høre bassen. For første gang kunne jeg da skille ut basslyden, og det var en superkraft han ga meg der. Når jeg kunne høre bassen, så kunne jeg også høre trommene, og da kunne jeg forstå hvordan alt var satt sammen. Det var helt stort.
Ida Maria i Mercury Lounge, New York, januar 2009. (Foto: Bill/falt i det fri på Wikimedia Commons via Flickr)
Med den betydelige bredden i Ida Marias dannelsesreise innen musikkens verden er det heller ikke så unaturlig at hun har spilt inn ting som den akustiske singlen «Black Eyed Hill» med Rune Berg og gjengen hans, inkludert Benny Borg, eller en versjon av «Nordnorsk julesalme» i jazzarrangement, ei heller den tidligere nevnte Scandalize My Name-platen.
– Rocken kommer fra spirituals som er denne krysningen mellom Afrika, USA og England, og derfor er Rolling Stones et fantastisk eksempel. Vi har prøvd å gjøre rocken så hvit, og det er jo bare tull. Det er minst like mye cultural appropriation å spille rock som å spille spirituals, sier hun med adresse til dem som kritiserte prosjektet.
– Jeg visste veldig godt hva jeg gjorde da jeg spilte inn et knippe med spirituals som hvit kvinne fra Nord-Norge, og jeg kunne bare gjøre dette med folk som forstår det. Det var Erik Hillestad, Kjetil Bjerkestrand, Geir Sundstøl og Erland Dahlen, fire personer som lever og puster musikk akkurat som meg. De tar alt på det tyngste alvor, det er liksom ikke noe tull her. Jeg kunne gjøre det med dem, fordi jeg visste at jeg ville være beskyttet uansett om det skulle komme veldig mye kritikk.
For Ida Maria er Scandalize My Name en plate til ære for rocken og til ære for hennes sønn som hun gikk gravid med under innspillingen.
– Jeg kunne gjøre kirkekonserter når han kom ut. Vi kunne faktisk ta ham med på turné og ikke dra ham rundt på sånne ølplasser. Jeg hadde jo lyst til å fortsette å være artist når jeg ble mor.
Med tematikken både på Scandalize My Name og den ferske Seven Deadly Sins + 3 kunne det være nærliggende å tro at Ida Maria er religiøs, men det er hun ikke. Derimot er hun opptatt av religion som fenomen, og hun betrakter seg selv som åndelig orientert, selv om hun også er opptatt av vitenskap.
Ida Maria på Lorry i november i år. Her kan hun sitte og kontemplere over livet. (Foto: Erik Valebrokk)
– Jeg vet at ånden er en del av biologien, at vi er skapt med en ånd. Jeg har vært mer eller mindre i kontakt med ånden min opp gjennom tida, men særlig da jeg drakk veldig mye alkohol opplevde jeg å være avskåret fra den. Det finnes krefter som er sterkere enn meg, og jeg anerkjenner å være del av noe større.
At hun ikke er et religiøst menneske utelukker ikke religion som inspirasjon.
– Jeg blir absolutt inspirert av religion. Den nye plata har ligget latent i meg i mange, mange år, og når den først kom gikk det så fort rent kreativt at det var som en styrtfødsel. Det var sånn «jøss, det var nå godt å få det ut av verden».
Dødssyndprosjektet startet under en skriveseanse i Helsinki, da hun skrev sangen «More» sammen med Topi Latukka og Aleksi Kiskinen.
– Da visste jeg med en gang hva jeg skulle gjøre. Jeg har forsket på dødssyndene i mange år. Jeg måtte finne et diagram for å forholde meg til hva som har skjedd i livet mitt. Jeg havna noe veldig utpå gjennom å gjøre alt folk ga meg beskjed om. Jeg gjorde bare jobben min og var flink pike, og det er nok derfor det gikk til helvete. Jeg var så flink at det ble skikkelig rock, liksom.
Hun sikter til sine godt omtalte rusproblemer da hun møtte en bransje helt uten HR-avdeling. Nærmest over natta ble hun kastet ut i et hektisk turnéliv og intense plateinnspillinger med betydelig suksess og alt det innebærer. Ingen var der for henne og sorterte riktig og galt.
Ida Maria var i begynnelsen av 20-årene og helt uforberedt på berømmelsens pris.
– Jeg fulgte oppskriften. Du kunne ikke klage på noe liksom, men livet mitt startet jo ikke da jeg ble famous. Det var en grunn til at jeg begynte med musikk in the first place. Kanskje var det sosiale litt mer utfordrende for meg enn for andre. Hvis du blir forelsket i en orgelkassett når alle hører på Britney Spears, så er du litt annerledes. Jeg ble kraftig mobba på barne- og ungdomsskolen og holdt veldig utenfor. Jeg ble overlatt til meg selv og måtte bli min egen beste venn.
Ida Maria i 2009. Hun opplevde oppmerksomheten som enorm, men hadde ingen kompetanse å møte den med, forteller hun til Ballade. (Foto: Universal)
Ida beskriver en ensom tid med veldig mye musikk som var det hun virkelig brydde seg om og omfavnet, og hun tror hverken hun selv eller noen rundt henne helt forsto hvor langt det gikk eller hvor fort ting skjedde.
– Talentet mitt utviklet seg mye fortere enn min kapasitet til å følge opp sosialt. Jeg hadde braksuksess, en verdenssuksess, uten egentlig å vite hvordan man går på en date, eller hvordan man blir venn med en jente. Hva gjør man hvis den daten ikke har gått bra? Hvem snakker man med?
Hun opplevde oppmerksomheten som enorm, og hadde ingen kompetanse å møte den med.
– Det eneste jeg hadde å lene meg på var alkohol. Den hadde funka veldig bra så langt, helt til den ikke funka i det hele tatt. Den funka ikke til det jeg trengte den, som var å gi meg selvtillit jeg ikke hadde. Jeg satt bare igjen med en stor avhengighet. Det ble masse skandaler og masse bråk, og jeg lurte fortsatt på hvordan man kan bli glad i seg selv. Jeg hadde millioner på konto og sykt mange «venner», sykt mye ytre suksess som jeg liker å kalle det i dag, og veldig lite indre suksess.
Ida Maria i 2009, 25 år gammel og dreven rockestjerne. – Jeg havna noe veldig utpå gjennom å gjøre alt folk ga meg beskjed om. Jeg gjorde bare jobben min og var flink pike, og det er nok derfor det gikk til helvete. Jeg var så flink at det ble skikkelig rock, liksom. (Foto: Sara Thai Fotography/Universal)
Ida Maria hadde det ikke bra i det hele tatt i mange år. Hun la et lokk på alle traumer og satset på at hvis det gikk bra med musikken, så ville det gå bra med henne.
– Det var heller motsatt. Jo bedre det gikk med musikken, dess verre gikk det med meg. Jeg måtte trekke i nødbremsen og hoppe av det toget: «Alle dere synes sikkert det er veldig artig, men det er ikke bra for meg.» Jeg føler at jeg har trukket i den nødbremsen tusen ganger siden da, for det er så lett å havne i samme situasjon igjen, hvor den usikre jenta står en plass hvor hun ikke bør være. Jeg har jobbet i mange, mange år med å bli glad i meg selv, har prøvd å lære meg ting jeg aldri fikk lære i barndommen eller på ungdomsskolen. Jeg var livredd for sminke. Jeg var livredd for frisører. Alt som hadde med jenteting å gjøre.
Hun forteller om hvordan hun oppfattet det som urettferdig å måtte i sminken på TV2 når gutta slapp. Var det ikke nok å lage bra rock liksom?
– Jeg er så glad det finnes damer i dag som får lov til å gå på scenen uten sminke. Det fikk ikke jeg lov til, hverken av pressen, av managementet, av plateselskapet eller noen. Jeg fikk ikke lov til å være meg selv, og det er det jeg kjemper for i dag, retten til å være meg selv, til tross for folks oppfatninger om hvem jeg er eller forventninger til hvem jeg skal være.
Ida forteller om et «baklengsliv».
– Jeg ble «pensjonert» som 24-åring, så drakk jeg frem til jeg var 27 og la meg inn på rehab. Da satt jeg med verdens største platekontrakt, men den var jeg ikke interessert i. Da var jeg så ferdig med røde løpere og å være på utstilling. Det ga meg ingenting annet enn sorg og dårlige venner og dårlige kjærester.
Vi må tilbake til temaet inspirasjon. Ida har fortalt om Bach og Simon & Garfunkel, men når oppdaget hun den harde rocken som ligger til grunn for musikkarrieren?
– Jeg ble barnevakt for familien til den nye fastlegen på Nesna, og Ilkka som han het, hadde 2000 CDer. Da gikk jeg inn i et helt annet musikklandskap. Pappa likte soul, jazz, salmer og klassisk, men rock hadde jeg ikke hørt snakk om. Jeg var 14 år gammel, og da jeg fikk låne med meg CDer hjem fra Ilkka endret det alt.
Jeg puster punk og jeg puster rock, jeg puster kunst
Den unge Ida opplevde stillingen som barnevakt nesten som om hun jobbet i en bra platesjappe, hvilket slett ikke fantes på Nesna, og ikke som å rydde opp etter eller passe på tre viltre smågutter. Hun fikk høre Flaming Lips, Janis Joplin, Jimi Hendrix, Bob Dylan og mange flere, og en helt ny verden åpnet seg. Hun dro på sin første konsert i Trondheim med nettopp Dylan, og da hun kjøpte det posthumt utgitte Woodstock-albumet til Hendrix åpnet det «alle dører».
– Jeg hørte den platen i fillebiter. Jimi Hendrix’ måte å spille gitar på korresponderer ekstremt godt med min synestesi. Jeg ser farger, og hvordan han vrir på gitaren og frekvenslydene er rent sirkus for meg. Det var en tid hvor jeg bare hørte Jimi Hendrix og Janis Joplin, og så slengte IIkka på The Doors oppå der igjen. Jeg kom jo nesten aldri videre, sier hun og flirer, vel vitende om at musikken fra sent 60-tall og utover 70-tallet langt på vei definerer henne.
– Det som er morsomt er at mødregenerasjonen min er så forelska i meg fordi endelig kom den derre rockejenta som de hadde lyst til å være, men ikke kunne bli, og som det ikke fantes maken til i Norge. Forutsetningene for det var ikke der, men 30 år senere har de oppdaget meg som gjør de tingene. Mari Boine sa til meg «det er du som gjør det», og til og med Backstreet Girls sier at «du er ekte rock». Da sier jeg hjertelig tusen takk og i like måte. Jeg puster punk og jeg puster rock, jeg puster kunst, liksom.
Uansett hvor tøffe år Ida Maria har hatt som artist og hvor trøblete det var for henne å finne seg til rette tidlig i karrieren, må ett spesifikt møte ha vært stort for henne. Selveste Iggy Pop ble med på en duettversjon av «Oh My God» fra debutplaten Fortress Round My Heart året etter at den ble utgitt, og dermed befinner vi oss i 2009.
Iggy Pop på Chester Rocks i England 2011. (Foto: This image was originally posted to Flickr by Man Alive! at https://flickr.com/photos/24365773@N03/5901271385)
– Det var så enkelt som at manageren min stilte det klassiske spørsmålet «Hvem vil du aller helst samarbeide med hvis du kunne velge fritt i hele verden?» Jeg er kanskje større fan av Bob Dylan, men jeg hadde ikke lyst til å møte ham. Jeg skjønte såpass at det ikke var noe jeg skulle trakte etter, men Iggy hadde jeg lyst til å møte – og han hadde lyst til å møte meg også.
– For han visste hvem du var?
– Ja, ja, så da var det jo greit liksom, men Gud hjelpe, jeg var starstruck! Det har bare skjedd noen få ganger i livet mitt. Han var steike kul, men det aller beste med ham var at han på en måte hadde levd livet mitt før meg. Han var omtrent den eneste som fikk lov til å snakke til meg om meg selv. Han kunne jeg høre på, han kunne jeg åpne døra for. Han fikk lov til å fortelle meg at det ikke er lurt å skjære seg opp med barberblader på scenen. Det hadde han prøvd, og da forventer folk at du gjør det hver eneste gang du opptrer, og det er faktisk farlig.
Se musikkvideoen til «Oh My God» med Ida Maria og Iggy Pop her:
Det er en enkel sak å argumentere for at Ida Maria har mye av den samme vokale energien som nettopp Iggy Pop eller Debbie Harry i Blondie, og hun forteller at ja, hun har hørt mye på Iggy, men ikke noe særlig på Debbie. Så hvilke sangere har vært de viktigste inspirasjonskildene hennes? Svaret kommer kjapt, og på rams.
– Janis Joplin, Paul McCartney, John Lennon og Robert Plant.
– Det gir mening, men McCartney er da litt overraskende?
– Det er på grunn av den «Oh! Darling»-låta. Jeg forsket på hvordan jeg kunne lære meg å synge sånn som Janis Joplin. Da fant jeg ut at de som hadde en sånn crack i stemmen var Paul McCartney, John Lennon og Robert Plant, og der hvor Janis laget mer bluesrock var jeg mer interessert i den klassiske 70-talls Zeppelin-rocken. Jeg har aldri sammenlignet meg med kvinnelige artister eller musikere.
Ida Maria har vært mer opptatt av fag enn kjønn når det gjelder musikk, og hadde liten eller ingen kjennskap til en del navn hun har blitt sammenlignet med.
– Da tenker jeg, så merkelig. Det er interessant at fordi jeg er kvinne så blir jeg automatisk plassert i kategori med andre kvinner, selv om musikken min er tydelig inspirert av menn. Den spagaten har jeg levd med hele livet.
Sånn er det på mange måter fortsatt, og selv en artist som Taylor Swift, som sannsynligvis er verdens største, mest innflytelsesrike popstjerne, blir gjerne definert som kvinne før musiker eller artist. Hvordan har denne utviklingen, denne reisen, preget Ida?
– Det var veldig mye av motivasjonen min for å bli artist. Jeg vokste opp med mangel på kvinnelige forbilder – i musikken. Når alle hørte på Britney Spears og jeg hørte på orgelkassetten min, lurte jeg på hvorfor det ikke fantes en mellomting? Hvorfor måtte Britney ha så lav bukse og stygge tatoveringer på korsryggen, og så skulle det gjelde i ti år? Var det det vi skulle samles om? Det rørte jo ikke meg. Jeg likte musikken hennes, men jeg likte ikke den seksualiserte greia med at hun måtte være sånn fordi hun var jente. Jeg var jo ikke sånn. Jeg likte å gå i fjøset og hjelpe til med hestene og å dra ut og fiske, liksom.
En gang klassen til Ida skulle spille «sin» musikk i klassen gikk det i Aqua og Britney og Backstreet Boys, mens hun selv kom med orgelkassetten sin og ble sensurert etter tre minutter og tretti sekunder.
Fordi jeg er kvinne blir jeg automatisk plassert i kategori med andre kvinner, selv om musikken min er tydelig inspirert av menn. Den spagaten har jeg levd med hele livet, sier Ida Maria. (Foto: Per Heimly)
– Jeg er hun rare på tre tretti som du ikke kan komprimere, og det var det jeg ønsket meg, men jeg lette etter forbilder. Janis var død, Billie Holiday var død, skjønner du? Det var ikke noe mål i seg selv å bli rockeartist, men jeg trengte et alternativ.
– Du hadde muligens ikke hørt om Patti Smith eller Nina Simone på det tidspunktet, men hadde du noen andre kvinnelige forbilder å strekke deg etter?
– Björk var blitt en helt for meg. Jeg ble så takknemlig den dagen jeg oppdaget henne i et magasin. Hun hadde akkurat gitt ut Human Behaviour, og jeg husker at jeg slappet av i hele kroppen og tenkte at det finnes noen som går helt sidelengs. Og hun er dame. Og er fra Island. Og nesten som meg. Jeg var så letta. Jeg var kanskje 18-19 år og følte at nå kan jeg egentlig gjøre hva jeg vil, nå er dette fikset liksom. Hun er superrar. Da valgte jeg punkrocken fordi hun allerede hadde lagt den bak seg. Hun hadde spilt i punkband og gått videre.
Ida Maria studerte rock og mytologi på Uppsala universitet og skjønte at av alle sjangere som finnes er punken den mest åpne.
– Der kan du bryte regler som du ikke kan bryte noe annet sted. I metall er det veldig mye regler, i pop er det veldig mye regler, og i klassisk er det veldig mye regler, men punken er et fullstendig åpent rom. Der er det lov å bestemme selv.
– Så hvilke punkartister eller band har vært viktigst for deg?
– Det er nok kanskje sånne guttevenner fra oppveksten min, sånne som Yngve Andersen i Blood Command. Han var opptatt av kvinnelige rockevokalister og mener med autoritet at kvinnelige vokalister høres mye bedre ut i rock enn mannlige, at det er en frekvensting. Der er vi enige. Han er en god venn og en true believer i punkrock, avslutter Ida Maria.
Ballade snakker med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
Ida Maria Børli Sivertsen med artistnavnet Ida Maria, artist, sanger, låtskriver og gitarist. Var blant vinnerne av Zoom Urørt i 2006, vant NRKs Urørt 2007 med «Oh My God» (som senere kom i duettversjon med Iggy Pop), ble kåret til årets nykommer under Alarmprisen 2007 og fikk StatoilHydro-stipend under Bylarm 2008, alt dette før hun platedebuterte med Fortress Round My Heart som også ble utgitt i Storbritannia og USA og turnerte verden rundt. Oppfølgeren Katla kom i 2010, før alkoholmisbruk og tilhørende angst og depresjoner førte til at alt sa stopp. Etter at hun ble rusfri har hun håndtert karrieren i et roligere tempo og gitt ut platene Love Conquers All (2013), Scandalize My Name (2016), og Seven Deadly Sins + 3 nå i september, samt flere EPer og singler. Født 13. juli 1984 i Sandnessjøen.
Kjære konsertarrangører, ikke svikt oss nå!
INNLEGG: Kjære arrangører – vern om menneskelaget musikk, håndverket, det levende musikklivet. Ta et standpunkt, ber artist og låtskriver Ylva Sofie Lærum.
– Det har vært en ære å jobbe med legendariske Jo Nesbø
Nick Cave og Warren Ellis står bak musikken til Netflix’ norske storsatsing Jo Nesbøs Harry Hole.
KI-assistert musikk har opphavsrett, KI-generert ikke
INNLEGG: Hvor mye menneskelig skapende innsats må til før musikk skapt med hjelp av kunstig intelligens får opphavsrett? TONOs Willy Martinsen svarer på Anders Oddens spørsmål til forvaltningsorganisasjonen.
Linda Melsom er ny festivalsjef i Moldejazz
– Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med menneskene, musikken og kraften som ligger i Moldejazz, og til å se hvordan vi sammen kan skape veien videre.
– Vi er to introverte typer som lager en introvert skive
Har Norge plass til en moden og godt voksen hiphop-plate? Fredag 30. januar slipper rapper Kjartan Gaulfossen og produsent Fred Russel albumet "Etter alt", en utgivelse som verken lener seg på boom bap, trap eller kommersielle grep.
Musikkforleggerne: – Her er de nominerte til årets gjeveste
Fra store, historiske verk og hits, til profilert filmmusikk: Disse er nominerte til Musikkforleggerprisen 2026.
