Steinar Raknes velger seg Jan Garbarek når han skal trekke fram en av sine store inspirasjonskilder. - Jeg synes han er helt genial, sier bassisten, komponisten, sangdikteren og vokalisten. (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Steinar Raknes velger Jan Garbarek

I serien Inspirasjoner har vi denne gangen snakket med jazzbassisten, sangeren og låtskriveren Steinar Raknes. Han velger seg Jan Garbarek, som har vært med ham helt fra begynnelsen.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Steinar Raknes, som velger seg Jan Garbarek. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

Steinar Raknes, kontrabassist, sanger og låtskriver. Blant mye annet kjent for bandene Urban Connection og The Core, har utgitt en lang rekke plater under eget navn og i forskjellige band- og duokonstellasjoner. Hans siste plate er Not Dark Yet utgitt på Bob Dylans 80-årsdag 24. mai 2021, der han gjør versjoner av ni Dylan-låter, alene og sammen med munnspilleren Mickey Raphael. Født 22. mars 1975, Midsund på Otrøya.

Jan Garbarek, komponist og saksofonist. Han startet sin mangeårige platekarriere i andre halvdel av 1960-tallet både med egne utgivelser og som musiker for Karin Krog, George Russell og Terje Rypdal. I 1970 startet han sitt samarbeid med produsenten Manfred Eicher og hans plateselskap ECM, der han ble verdensberømt – innledningsvis på grunn av sin medvirkning i Keith Jarretts europeiske kvartett, men tidsnok også på egen hånd. Han har fått en lang rekke priser og utmerkelser, blant annet Norsk kulturråds ærespris og St. Olavs Orden. Født 4. mars 1947, Momarken på Mysen.

– Hvorfor Jan Garbarek?
– Det begynte tidlig for min del. Da jeg begynte å spille elbass etter at jeg hadde spilt litt gitar, var det fineste jeg visste Eberhard Weber. Jeg prøvde å lære meg noen greier han spilte, og via det fikk jeg hørt veldig mye på Garbarek. Han gikk egentlig litt av den samme veien som jeg har gjort, via amerikansk jazzmusikk eller afroamerikansk jazzmusikk hvis man kan kalle det det, til å finne et eller anna eget. Sammenligninga er jo helt merkelig fordi jeg absolutt har funnet noe annet enn ham, men det har i hvert fall vist at det å gå derifra til noe helt annet kan være en bra ting. Så synes jeg jo bare han spiller utrolig bra. Jeg har hørt på nesten alt han har gjort, fra fribag-ting til disse folkemusikkaktige prosjekta og definitivt Belonging-kvartetten (Keith Jarrett – journ. komm.), og også det gregorianske samarbeidet (med Hilliard Ensemble). Jeg synes han er helt genial.

– Han er saksofonist, du kontrabassist. Hva forener dere som musikere?
– Det utgangspunktet der er jo en ting, og en søken etter et eget sound tror jeg kanskje må være det korteste og greieste svaret på det.

– Hva har du lært av å høre ham spille?
– Jeg vet jo ikke om jeg har lært det, men det jeg tenker på veldig ofte når han spiller, er at det er veldig konkret, veldig presist. Han fomler ikke rundt i grøten, men spiller fraser som får stå for seg sjøl. Det setter jeg alltid pris på. Jeg tenkte på det da han spilte i Operaen med det bandet sitt som jeg kanskje ikke har så veldig sans for, men hans spilling oppi det er jo helt utrolig. Når han spiller en ballade for eksempel, er det som å høre instrumentalversjonen av en sinnssykt bra vokalist. Noen sa at det er så bra at du nesten hører teksten.

Jan Garbarek (Foto: Guri Dahl)

– Men hvilken lærdom ligger i det?
– Jeg tror det er å bli så konkret som mulig. Det å mene det du spiller, det å først og fremst prøve å se noe, og så stå for det du har sagt, la det klinge i ørene til folk.

Steinar Raknes, Jan Garbarek og veldig mange andre jazzmusikere er grenseløse i den forstand at de jobber på tvers av sjangere, henter inspirasjon fra flere verdenshjørner og samarbeider med en lang rekke andre artister.

The Core i India, 2006. Steinar Raknes bakerst til høyre. «Grooven av norsk jazz og indisk tabla», skrev Ballade den gangen.  (Foto: Alexandra Archetti Stølen)

– Hva er det med jazzmusikere og den åpenheten, finnes det et godt svar på det? Handler det om å finne nye musikalske utfordringer hele veien?
– Ja, det gjør det jo. Og det å sette sin egen spilling i et annet perspektiv kanskje? Det er litt som for eksempel Charlie Haden. Han høres ut som Charlie Haden uansett om han spiller med Keith Jarrett eller om med en eller annen munnspiller. For min del liker jeg mye forskjellig musikk og synes det er helt naturlig å prøve å inkorporere den, og det er veldig lærerikt. Jeg husker vi hadde dette bandet som het The Indian Core, et samarbeid i India med et band jeg hadde som het The Core i Norge. Vi reiste til India og traff tre indiske musikere som vi spilte med, og det var utrolig lærerikt. Det var det samme da Ola Kvernberg Trio – jeg og Ola Kvernberg og Erik Nylander – fløy til Gambia og spilte med sånne Wolof-trommeslagere. Det var også et fantastisk prosjekt som jeg lærte mye av. Slikt er veldig inspirerende. Jeg elsker å få det til å svinge, men jeg synes det er artig å spille andre ting enn bebop. Det er klart at noen jazzmusikere er veldig festa i tradisjon, mer enn det jeg er som ikke er låst i noen tradisjon.

Steinar Raknes på konsert. (Foto: Birgit Fostervold)

– Når oppdaget du egentlig Jan Garbarek?
– Det var vel i 14-15-årsalderen en gang.

– Har dere spilt sammen noen gang?
– Nei, dessverre.

– Kjenner du ham?

– Nei, jeg gjør ikke det.

– Har du møtt ham?
– Nei, jeg har bare sett’n. På scenen.

– Ville du blitt starstruck hvis du ble introdusert for ham, eller går det greit?
– Nei, det går vel greit, men jeg hadde jo definitivt blitt starstruck. Absolutt. Men som en ekte nordmann så hadde jeg ikke prøvd å egle meg innpå, ha-ha-ha.

– Han er ganske nøyaktig 28 år eldre enn deg. Ser du på ham som en slags musikalsk farsfigur som på et vis er litt uoppnåelig?
– Jeg har ikke tenkt på det sånn, men at han er litt uoppnåelig? Han er litt annerledes enn de fleste musikerne her i landet ellers. Du ser’n jo aldri. Du treffer jo ikke ham på konsert, eller på jam eller noe sånt. Den diametralt motsatte er Bugge (Wesseltoft, red. mrk.), som også er en helt fantastisk musiker, men som bare spiller med alle, sier Steinar Raknes og ler.

Steinar Raknes har fulgt Garbarek siden 14-15-årsalderen, men har aldri møtt jazzhelten. – Du ser’n jo aldri, sier Raknes.  (Foto: Erik Valebrokk)

Felles for både Raknes og Garbarek er at de har diskografier lenger og mer omfattende enn mange musikere kan drømme om. På Jan Garbareks norske Wikipedia-side teller vi 78 plateutgivelser, og det er slett ikke sikkert den er komplett. Blant de musikalske samarbeidspartnerne her finner vi Keith Jarrett, The Hilliard Ensemble, Manu Katché, Eberhard Weber, Gary Peacock, Jan Erik Vold, Karin Krog, Charlie Haden og Agnes Buen Garnes.

For Raknes’ vedkommende ser det heller ikke verst ut. Han er oppført med 32 titler, men Wikipedia-siden hans er ikke helt oppdatert, så tallet er høyere. Og om ikke samarbeidspartnerne hans er fullt så meritterte som de Garbarek kan skilte med, er det ikke noe B-lag av den grunn. Og er det én ting som virkelig binder dem sammen, er det altså variasjonen i musikalsk nedslagsfelt. Den er udiskutabel.

– Du har gitt ut noen plater med Tore Brunborg. Er han på en måte din Garbarek? Får du brynt deg på noe av det samme?
– Jeg gjør kanskje det. Jeg hørte ganske mye på Masqualero, og jeg synes det er en veldig sammenheng mellom Masqualero og mye av det Garbarek har gjort, samme sound og sånn. Men Tore er jo seg sjøl, så han er ikke noen erstatning for Garbarek i mitt hode. Han er en fantastisk musiker. Hva mer skal jeg si om Tore da? Det jeg egentlig ikke visste før vi begynte å spille såpass mye i lag, er hvor utrolig genial han er sånn akkordmessig. Når jeg har hørt på det han har gjort før, har jeg tenkt at det er soundet og klangen, men etter at jeg begynte å spille med ham sjøl har jeg forstått hvor smart han er også akkordmessig. Han er utrolig musikalsk og veldig artig å jobbe med.

Så til det store spørsmålet: Hva, i Steinar Raknes’ ører, er det fineste Jan Garbarek har gjort?
– Hoho… det synes jeg er veldig vanskelig å svare på. Jeg synes jo Belonging (med Keith Jarretts European Quartet; Jarrett, Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen – journ. komm) er legendarisk. Etter at jeg er blitt voksen er det kanskje den jeg har hørt mest på. Wayfarer er også en plate jeg har hørt veldig mye på, og den derre It’s OK To Listen To The Gray Voice synes jeg er utrolig kul. Jeg har ikke hørt så mye på Afric Pepperbird (med Terje Rypdal, Jon Christensen og Arild Andersen) og disse frijazzplatene, men… ja…

En ung Jan Garbarek. (Foto: Gerhard Amsellem)

– Hvis du synes det var et vanskelig spørsmål skal du få et til. Hvordan kan vi best høre inspirasjonen fra Jan Garbarek i din musikk?
– Oooh… det må være at det er sangbart, da. Trur jeg. At det er forsøksvis sangbart.

– Nå skriver jo du også veldig mye vokalmusikk da?
– Ja, men også når jeg skriver instrumentalt er jeg opptatt av at det skal være melodier.

– Du leter etter melodien, etter sangens muligheter i det du skriver?
– Ja, jeg gjør det. Det er veldig ofte når jeg skriver musikk at jeg spiller bass og synger melodien, på en måte. Det er veldig ofte jeg gjør det sjøl om det ikke skal være noe tekst.

– Akkurat som det du sier om Garbarek, har jo også du en veldig tydelig signatur på spillet ditt som er veldig melodiøst. Du er ganske lett gjenkjennelig?
– Ja, i løpet av de siste ti åra så har jeg bygd opp en signatur. I og med at jeg begynte med det du kan kalle fingerspill, akkordspillet, så er det noe jeg bruker både når jeg spiller instrumentalt og når jeg synger. Det er en signatur som skiller meg veldig fra resten av bassverdenen.

– Det funker jo veldig bra på Dylan-prosjektet ditt, og der er det jo nok av ord. Det blir nesten som om det var tostemt?
– Ja, ikke sant. Hele den greia der kom fra at jeg spilte med joikeren Inga Juuso og hadde lyst til å ta henne inn i en duosammenheng. Jeg spilte mye med henne i bandsammenheng før, men jeg hadde lyst til å jobbe mer konkret med joiken sånn at hun ikke bare lå og fløt oppå en eller annen groove. Så det kom ut ifra at det helt konkret er tostemt, at vi hadde et kontrapunkt. En joik er jo også som en bassgroove. Eller, det er i hvert fall en repeterende ting som du skal få til å svinge, så sånn sett er det veldig likt en bassgroove.

Steinar Raknes og Inga Juuso i den kritikerroste duoen Skáidi. Den samiske joikeren, sangeren og skuespilleren gikk bort i august 2014.  (Foto: Pressefoto)

– Du får den litt hypnotiske, transelignende grooven?
– Ja, det kan du si. Det er som om du spiller en groove med et eller annet rockeband, eller jazzband, for eksempel Coltrane-kvartetten, men du spiller ikke grooven helt likt hele tida hvis du skal få det til å svinge. Du jobber ut ifra det. Så var det det med å få til to stemmer, altså å få en vokal og en bass til å bli et fullverdig musikalsk bilde gjennom en konsert eller en plate, da begynte jeg å finne ut av de teknikkene. Både rytmiske, slapaktige ting med både venstre- og høyrehånda, og fingerspill. Det er det at jeg bruker veldig mye tommelen på høyre hånd som er henta fra gitar og kora og alle sånne instrumenter.

Raknes henter åpenbart, og ikke spesielt overraskende, flere ting fra strengeinstrumentenes verden enn fra blåsernes hjørne av scenen, men er det ting han har skrevet som likevel har vært spesielt inspirert av musikken eller spillingen til Jan Garbarek?
– Nei, det kan jeg ikke si. Ikke konkret. Men da jeg hadde mitt første band i eget navn som jeg kalte Tangos, Ballads & More, var jeg blitt veldig inspirert av latinamerikansk musikk, og hadde en slags blanding av Mercedes Sosa og John Pål Inderberg i hodet. Han var den jeg synes kunne «synge» med saksofonen. Og det er klart at noen av de tinga jeg spilte med The Core, og for så vidt Urban Connection, er inspirert av ECM-verdenen, men jeg kan ikke nødvendigvis si at det er bare Garbarek.

– Det er viktig å ha sånne storheter som ikke bare er populære, men som er veldig bra. Garbarek har gjort veldig mye bra som er litt episk, mener musikeren Raknes. (Foto: Erik Valebrokk)

– At Jan Garbarek har hatt stor betydning for norsk jazz er det vel liten tvil om, men hvilken betydning har han hatt for norsk musikkliv generelt?
– Han er jo vårt største navn innenfor jazz, og jeg tror det er viktig å ha sånne storheter som ikke bare er populære, men som er veldig bra. Hva skal jeg si? Han er litt sånn kongen på haugen. Betydningen for musikklivet ellers er jo alle platene som veldig mange hører på hele tida. Det skal man ikke kimse av. Han spiller jo fortsatt, men han har gjort veldig mye bra som er litt episk.

Helt til slutt må vi spørre Raknes om hvem han spiller med for tiden. Tar vi ikke mye feil er det ganske mange.
– Vel, det er Tord Gustavsen Trio, og så er det mitt eget opplegg som er delvis solo, men også som duo med Unni Wilhelmsen. Så er det bandet med Even Hermansen på gitar, Jørgen Mathisen på sax og Per Oddvar Johansen på trommer. Vi starter opp igjen The Core som begynner å turnere til høsten, og så har jeg Arvvas med en joiker som heter Sara Marielle Gaup. Vi kommer med ny plate nå i høst. Så har jeg et band som heter KFB – Kjartan Fløgstad Band. Han har skrevet tekster, men jeg har gjort dem om til otrøying og lagd låter, og det albumet kommer også nå til høsten. Det er med Odin Staveland, Kjartan og Tom Stalsberg.

Steinar Raknes og Unni Wilhelmsen har spilt og turnert sammen i flere år, spesielt i prosjektet Stillhouse, der Raknes er vokalist og låtskriver. Her går jazzen inn i americana-sjangeren, med blues, country og roots som hovedingredienser. (Foto: Birgit Fostervold)

Om Jan Garbarek ikke er så aktiv lenger, er det altså ingenting som tyder på at Steinar Raknes skal bremse med det første. Men apropos Stalsberg, han har ikke hatt noe med hans andre band Buicken å gjøre også?
– Jeg har spilt live med dem, men var ikke med på plata. Det var sånn jeg møtte Tom. Jeg var på toget til Vossajazz og jamma med Amund på toget. Så hadde de ikke bassist, for å si det sånn, og da ble jeg med på konserten.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.