Den store stillheten som ble til innsikt

Det finnes en del musikere som har måttet — eller villet — søke utenfor oppkjørte løyper, lagt fra seg instrumentet sitt og funnet sine egne veier i systemet og i bransjen. I denne serien har Liv Kristin Holmberg bedt noen av disse om å dele sin kunnskap og sine erfaringer.

– Hva er en hindring i livet, slik du ser det?

– At noe stopper deg. Noe står i veien, og gjør at du ikke kommer dit du ønsker. Eller, at det tar mer tid til å komme dit du ønsker.

Jeg møter Martin Olsen, norsk dirigent og musiker, en vinterettermiddag på Café Rix i Berlin. Han bestiller en øl «mit Geschmack». Vil du ha øl med Sprite eller Cola, spør servitøren herr Olsen. Jeg tenker for meg selv, jøss, denne mannen er virkelig blitt en tysker.

– Nei, nei, jeg mente øl som er smaksrik, ikke med brus oppi, sier Olsen lett forvirret til servitøren. – Og tilbake til det du spurte om, Liv Kristin: Jeg vet at det finnes de som hevder at motgang og hindringer egentlig er velsignelser, som kan føre til vekst dersom man klarer å forholde seg til dem på en gunstig måte.

Olsen tar en slurk av ølen, mens han tenker videre.

– Men hindringer kan også være subtile. Om man velger å være litt kategorisk, kunne man si at det finnes to type mennesker; de som registrerer og sanser motstand og hindringer, og de som ikke gjør det. Så kan man kanskje si at de som ikke sanser nok til å kunne konkretisere hva som foregår, er overlatt til tilfeldigheter og uforståelig utilfredshet. De som derimot registrerer motstand og hindringer, kan via oppmerksomheten og forståelsen av dette velge å finne en løsning. I en fysisk verden må man vel strengt tatt enten hoppe over et hinder, grave seg ned under, prøve å komme seg rundt eller vurdere å snu. Å stoppe opp er strengt tatt ikke mulig, ettersom livet er en evig bevegelse. Poenget mitt er at det kan være fullt mulig å leve konstant motstrøms uten å være klar over det.

En viktig smerte
Hva betyr det å skifte vei i livet? Hva slags innsikt og kunnskap kan et slikt skifte produsere? Ett utgangspunkt for denne serien finner jeg i mitt eget liv. Jeg er selv utdannet klassisk pianist, og rett før min siste avsluttende eksamen ved Sibeliusakademiet, fikk jeg en belastningsskade i hånden som gjorde at jeg måtte gi opp drømmen om å virke som pianist. Ikke var det så underlig at det hendte. Jeg øvde opp til ti timer hver dag.

Uten musikken mistet jeg mitt jeg. I mange år var jeg ingenting. Eller, jeg følte jeg var ingenting. Men hendelsen den gangen, for femten år siden, presset meg over i en annen livsbane, og har vært beveggrunn for livet jeg har skapt i dag. Jeg ønsker å kaste lys på lignende skjellsettende hendelser i andre musikeres liv og dele dette med musikkmiljøet og bransjen. Hva kan vi for eksempel finne i Martin Olsens fortelling?

– Før jeg forteller om min egen historie, vil jeg først legge til, at det jeg har sagt til nå har handlet mest om ytre hindre. Men det finnes selvfølgelig andre hindringer som man skaper selv. Og kanskje er disse mer interessante når det gjelder fenomenet hinder. Men ja… vi kan godt snakke om én av de mest dyrekjøpte erfaringene i mitt liv.

Han blir stille, forsøker å finne ordene.

– Det var en slags motvillighet. Eller kanskje en manglende evne eller interesse til å akseptere mitt eget tempo, mitt eget urverk, den naturlige utviklingen over tid. Manglende evne til å holde fingrene av fatet, la maskineriet tikke og gå, observere, og la ting utvikle seg som det skal. At man, i stressende prosesser går inn og manipulerer, pusher, forandrer, modifiserer det som er en naturlig utvikling.

Les også: Rastløse hender

Stress er et fenomen som interesserer Olsen. Hans definisjon av stress er det som oppstår når man har et mål i fremtiden, og den tiden man har satt av til å nå det målet, er for kort. Stress skyldes feilberegning, mener han.

– Det er fort gjort at man begynner å fikle med maskineriet, dette indre urverket av små og store tannhjul som ikke kan skyves på. Det man ønsker å oppnå, må være i takt med disse indre tannhjulene.

Olsen hadde, fra han var ung musiker, et drivende ønske om å etablere seg selv på et høyt nivå som utøvende musiker. Det krever konstant arbeid over lang tid. Men han aksepterte ikke hvor lang tid dette faktisk tar.

– Kunst, og kunstmusikk kan jo også handle om å gå imot sin natur og overkomme begrensninger?

– Jo, kanskje; et spørsmål er jo hva vi som musikere faktisk holder på med: Går det vi gjør mot vår natur eller ligger det i vår natur?

Det indre drivet
Martin Olsen begynte å spille eufonium da han var seks år gammel. Eufonium betyr velklang. Han fikk kjapt bekreftelse på at det var en velklingende match mellom han og instrumentet. Som 15-åring var han solist med Forsvarets Distriktmusikkorps Sørlandet.

Som 19-åring begynte han å spille trombone og gikk på Toneheim folkehøgskole. Olsen øvde som en gal og kom inn på musikkonservatoriet i Stavanger et halvt år senere. Studiene gikk bra: han utviklet seg raskt og fikk sitte i Stavanger symfoniorkester som vikar. Etter bachelorstudiene i Stavanger tok han master ved Musikkonservatoriet i Århus. Han ble medlem av Verdensorkestret, og i to sesonger reiste han rundt i Europa på turné med dem.

– Ingenting kunne gå hurtig nok. Jeg ville ha orkesterjobb før jeg var ferdig med masterstudiene.

Han beskriver denne perioden som fylt av en enorm energi. Visjoner, lyst og drømmer pushet ham innenfra. Kroppen ble som en slave for den indre drivkraften for det han ønsket å gjøre.

– I tillegg holdt ikke veiledningen jeg fikk mål, i forhold til hvordan man skal bruke tiden for å utvikle seg sunt og ivareta seg selv. Man må jo også være i musikken, og ikke bare i målet.

Rett før hans avsluttende eksamenskonsert, inntreffer hendelsen. Det oppstår voldsomme smerteutslag i halsregionen. Den mimiske muskulaturen reagerer ikke lenger. Det er som om kroppen lukker seg. Musklene spenner seg, pustesystemet reagerer ved å trekke seg sammen. Og så kommer stillheten.

– Jeg var plutselig ikke i stand til å få frem en eneste tone.

Det var hans egen energi som ødela ham, forteller Olsen. Fordi han ikke forsto sine egne begrensninger.

– Det er interessant å se på hvorfor enkelte mennesker setter så høye krav til seg selv. Hvor kommer det fra? Er det en ren indre lyst eller handler det om forventninger og ønske om bekreftelse?

Vi reflekterer videre over grunnleggende spørsmål. Hva holder en utøver på med? Og for hvem? Hvorfor sitter vi i timevis på et rom og øver? Kjenner vi belønningen i et musikalsk resultat eller i responsen på det musikalske resultatet?

– Noen ganger er jeg både skeptisk og nysgjerrig på det vi holder på med, som musikere og artister. Det er et interessant fenomen. Det kan være at det er mer bak vår motivasjon enn vi tror.

– Hvor gammel var du da dette hendte?

– Jeg var 25 år. I år er det ti år siden. Det som er merkelig, er at det første jeg kjente, var befrielse. Det var som om jeg ble 20 kilo lettere. Jeg har jo hatt denne brannen og lidenskapen i meg siden jeg begynte å spille da jeg var seks år. Likevel var det første jeg kjente en lettelse.

En ny begynnelse
Og så åpnet det seg opp et mulighetsrom for Olsen. Han resonnerte slik: Hva om jeg kan sitte i timevis på et øverom hver dag, tenk hvor mange ting i verden jeg kan gjøre ved å bruke de samme timene på noe annet?

Olsen forteller at han innså at musikk og musikalitet ikke nødvendigvis måtte være bundet til en fysisk ting som et instrument. Og selv om det fantes et momentum til å arbeide med noe helt annet, var det likevel en automatisk tanke at han skulle fortsette med musikken, i ny form.

– Så du opplevde det ikke som noen krise?

– Jeg må og skal holde på musikken, tenkte jeg. Jeg får ikke lyd i instrumentet lenger, men jeg vil fortsette.

Etter studier i musikkteori og ensembleledelse kom Olsen inn på orkesterdirigentutdannelsen på Norges musikkhøgskole, og dirigerer nå både inn- og utenlands. Han trekker frem tiden som elev av Kurt Masur og Jukka-Pekka Saraste som høydepunkter fra denne tiden. Likevel består en følelse inni ham. Han kjenner seg fattig. Han har ikke laget kammermusikk eller spilt et instrument på flere år. Han forholder seg stort sett til musikken via et partitur. Han lengter tilbake til å kunne puste inn — og ut —musikken.

– Man kan tenke på instrumentet som et slags morsmål, der man kan kjenne seg igjen musikalsk, rytmisk, klanglig og harmonisk. Om har man har mistet dette morsmålet, kan man føle seg fattig og fremmed. I etterkant tenker jeg på hvor viktig det er for en dirigent å kunne være hjemme i utøvingen av et instrument. Der skapes en trygghet.

– Betyr det at du gikk på samme smell under dirigentstudiet som under musikerstudiet?

– Jeg var nok i faresonen, jeg kunne sitte i ekstremt mange timer og lese partitur. Jeg ville være forberedt, var stadig redd for å ikke kunne alt, trodde at dette ville gi selvsikkerheten foran et orkester. Og igjen spør jeg meg selv – hvorfor vil folk bli dirigenter? Hva er de indre og ytre faktorene? Hvor mye er drevet av kjærlighet for musikk og hvor mye et ønske om makt og ytre stimuli?

Olsen dro på en del dirigentkonkurranser, blant annet til Taiwan og Bucuresti. Det han opplevde og så, gjorde at han ga opp ideen om konkurranser.

– Det var et sånt businessopplegg, som jeg ikke ville være del av. Men jeg kan også være kritisk til min holdning. Om jeg vant førsteprisen, så hadde jeg kanskje ikke sittet her og klaget. Men jeg valgte altså å ta meg selv ut av det.

Istedenfor å fortsette sin karrierevei som dirigent, handlet Olsen mer eller mindre bevisst, sommeren 2014, og tok for første gang i livet en beslutning uten noe bestemt mål for øyet. Han solgte leiligheten sin i Oslo, alt han hadde, pakket sekken og reiste til Berlin for å lære seg et nytt språk. Han har to bager og ett menneske han kjenner fra før i byen. I grunnen er han helt alene. For første gang i livet var han uten en plan og uten forventninger.

– For det er jo ikke nødvendigvis slik at forventningene faktisk er mine. De kan like gjerne være andres forventninger. Det man tror er en indre kraft, kan man forveksle med noe helt annet.

Olsen dro ikke til Berlin for å lære seg tysk fordi det kunne øke mulighetene på jobbmarkedet som dirigent i Tyskland. Kun lysten drev ham. Han beskriver det som å tre ut av nyttetenkningens hellige sirkel.

– Det ironiske er følgende: Først da jeg gav slipp på forventninger og styring, tok livet den formen jeg alltid har søkt etter. Fortiden skyllet naturligvis inn som en tsunami, men etterpå fremstår alt mye klarere etter at bølgene har trukket seg tilbake. Jeg kan spille igjen. Og om ikke så lenge venter jeg barn med min tyske kjæreste. De erfaringene og metodene jeg har ervervet meg de siste ti årene, via et slags totalhaveri , er noe jeg har et sterkt ønske om å dele, både med musikere og andre. For eksempel hvordan man gjennom improvisert musikk og sang kan løse blokkeringer og åpne opp for den indre musikken og energien som bor i alle musikere eller hvordan man kan unngå å dyrke «bad habits» i sin praksis som musiker.

Også undertegnede ønsker å forstå mer om hvorfor mange musikere driver seg selv for langt — og hva disse musikerne har de sett der ute, i grenselandet mellom menneskelig evner og drømmer?

– Tror du at musikere er drevet av et kall?

– Når jeg tenker på kall, tenker jeg automatisk på prester. Et kall fra høyere makter. At det er flere i spill enn bare deg selv. Jeg utelukker nok det. Men kanskje på et symbolsk plan kan man snakke om et kall. Det finnes noe sterkt, noe som driver en som gjør at man blir trukket i én bestemt retning. Et kall er kanskje en slags plikt i forhold til det man holder på med og sitt eget talent. Noe som gjør at man bør og man må strekke strikken så langt man kan.

Kall tenkt som en kraft. Eller kanskje en indre kraft, som gjør at man trekker seg selv i en bestemt retning. Kanskje er det en følelse av at noe som må gjøres, uansett resultat. Kall- kanskje er det et ord på en forventning til seg selv. At det er noe som må gjøres, som man ikke kan velge bort.

Han legger til:

– Eller kanskje kall er en frykt for å ikke ha prøvd sitt potensial som kunstner.