I intervjuserien om norske musikere i Berlin møter Liv Kristin Holmberg denne gangen musikeren og komponisten som får Schengen-avtalen til å bli en musikalsk kategori.
Det er en kald vårdag i Berlin. Neuköllns gater er fylt av punkere, uteliggere, folk med ulike nasjonaliteter. Det er en følelse av unntakstilstand; byen forbereder seg på årets 1. mai feiring og folkets årlige opprør. Høyt oppe på et loft i Karl Marx-strasse finner jeg Eivind Henjum arbeidende i sitt studio. Han har kjøpt inn Berlin-bakst til vårt møte, Kameruner, en sukkeroverdose av et bakverk som har sitt opphav, og antakeligvis også sin oppskrift, fra kolonitiden.
– Har du hørt om Ballade?
– Selvsagt. Men jeg leser det ikke fast, men det burde jeg kanskje begynne med?
Eivind Henjum kommer fra Hamar og har lang fartstid innen den norske rocke- og alternativscenen. Henjum har blant annet spilt med bandet Lukas Kasha.
– Vi var seks stykker og kunne krangle om hver takt. Det var slik Sprutbass-prosjektet kom seilende opp på siden. Et prosjekt hvor jeg kunne bestemme selv. Jeg ble invitert inn i klubbmiljøet og slik begynte ballen å rulle: ved at jeg skjønte jeg kunne spille konserter og lage alt sjøl.
En annen viktig samarbeidspartner gjennom de siste femten årene er komponist og dadaist, Jone El Grande. Sammen deler de en kjærlighet til progmusikken.
– Det er musikk som er morsom å spille fordi alt er lov. Den eldre progen – den engelske og tyske 60- og 70-tallsprogen – har betydd veldig mye for meg. Sammen med Jono har vi spilt lange, syrete konserter, forteller han.
Og legger til at han ikke føler seg som en del av progmiljøet, selv om han digger musikken. Men det finnes mange elementer hentet fra den tradisjonen i hans eget soloprosjekt, Sprutbass.
– Jeg tror progen kommer tilbake igjen. Jeg synes for eksempel jeg hører mye progelementer i elektronisk musikk.
Les også: Møter i musikken
Sprutbass er Henjums hovedprosjekt, selv om han stadig medvirker i et utall av band og konstellasjoner, blant annet med Sandra Kolstad, Torgny og Kyrre Bjørkås. Han har en fot i mange leire. Kanskje er det popfeltet han står nærmest?
– Med unntak av spillingen med Sandra, så relaterer jeg meg ikke til feltet. Jeg følger overhodet ikke med på noe popfelt, svarer Henjum.
Intervjueren er musiker og kunstner selv— og ønsker ikke å plassere musikeren jeg nå snakker med i noen bestemt bås; det jeg vil kalle kulturjournalistikkens opplagte felle: kategoriseringstyranniet.
Henjum er i så måte et prisverdig intervjuobjekt da han selv problematiserer dette i sin egen praksis. Henjum identifiserer seg med en helt egen og selvformulert sjanger: Schengen-funk. Men på hvilken måte kan en grensetraktat fortelle noe om Sprutbass’ musikalske uttrykk?
– Schengen-funk står i motsats til polert elektronika og er min kommentar til alle de forskjellige sjangrene som dominerer elektroverden. Dubstep, chiptune, tropical house, trap, grime og så videre. Schengen-funken hinter for min del til at jeg er inspirert av europeisk elektronisk musikk. Selve Schengen-avtalen handler jo blant annet om åpne grenser mellom europeiske land, så det er flaks for meg at avtalen henspeiler på noe politisk korrekt og funker som et bilde på europeisk vekst og grenseløs kjærlighet. Dette er skremmende aktuelt i disse dager, men jeg velger å tro på europeisk samarbeid. Schengen-avtalen fører til mindre bilkø ved grenseoverganger, noe som kan overføres til musikken jeg lager. Musikken min er alltid på vei et eller annet sted — sier folk.
– Hvordan vil du beskrive din estetikk?
– Det er instrumentalmusikk jeg først og fremst lager. Jeg forholder meg i liten grad til tekst. Essensen i Sprutbass-prosjektet er det musikalske, og det er ingenting som er bedre enn om folk kaster seg på dansegulvet til min musikk. Eller, om det treffer de som står bakerst i konsertlokalet med armene i kors og nikker til musikken. Det er ingen som drar på Sprutbass-konsert for å se den fantastiske vokalisten eller se et sinnssykt scene- og lysshow. Men det kan være fint, av og til, å ha med andre musikere som tar litt plass. Jeg har av og til med meg Bendik Giske på saksofon. Flott å ha med en frontfigur, siden jeg ikke er noen selv.
– Så du har ingen lengsel etter det sceniske?
– Jo, om jeg hadde hatt penger til det. Men det er ikke noe jeg prioriterer. Det er nok tant og fjas ellers. Hør på musikken – den er min protest mot selfie-kulturen. Det er det klingende materialet det handler om. Det er ikke hva du har på deg eller hvordan du ser ut eller hvor mange likes du får. Jeg er motstander av den kulturen i musikken.
Les også: Lyden av lytting
Selv om Henjum ikke fokuserer på det sceniske når han spiller live, så inneholder hans prosjekt en eksperimentell visualitet gjennom hans musikkvideoer, som spenner fra burleske animasjoner om fyllefest ved Mjøsa til funky og kunstferdige dansevideoer. Og det funky og kunstferdige, det kan også skape en distanse.
Jeg spør Henjum om på hvilken måte musikken hans er personlig:
– Den er jo personlig, bokstavelig talt, fordi jeg lager alt selv. Jeg har ikke noe å gjemme meg bak og står der alene, uten visuals og gigashow.
– Hvem tenker du at du lager musikken for?
– Først og fremst for meg selv. Og så i neste runde, for et publikum. Får jeg tekstmelding av folk om at de hørte på en låt av meg mens de jogga eller kjørte bil, da blir jeg glad. Men først og fremst lager jeg musikk for min egen del.
– Å få folk til å danse – er det en misjon?
– Jeg vil si det.
– Hvorfor det?
– Det betyr at musikken fungerer. Dansen er uttrykk for menneskelig overskudd. At musikken fører til noe fysisk, det er et enkelt og greit kompliment. Det er akkurat som at folk smiler. Dans, det er en positiv, fysisk reaksjon.
Fra dans til alvor. Selv om Henjum er en gammel rocker, selvlært på synth og en jordnær hedmarking, påvirket av Janteloven, så er han også del av en bransje som har sine utfordringer- som prestasjonspress, eksponering, kynisme og konkurranse.
– Du snakker om ærlighet i musikken. Hva er ditt forhold til det kommersielle aspektet i bransjen, som agenter, branding osv?
– Jeg synes dette er mindre og mindre interessant. Den delen av bransjen blir mer og mer fremmed for meg. Jeg ser at musikkbransjen har blitt en egen verden hvor agentene selv fremstår som artister. En musikkbransje som feirer seg selv. Utad kan det virke som om de konkurrerer med artistene om oppmerksomheten. Jeg vil hevde at noen bransjefolk gjør seg til større stjerner enn mange artister.
– Litt som kuratorene og museumsdirektørene i kunstfeltet?
– Nå virker jeg sikkert survete, men ja, det kan av og til virke som om det er viktigere med bransjetreff og strategimøter enn det klingende materialet og musikernes egen hverdag. Jeg reagerer når jeg ser at statsstøttede aktører som for eksempel Music Norway poster bilder fra «strategisamlinger» på fete restauranter, med pensjonspoeng og god fast lønn. Mange musikere sliter ræva av seg hver dag for å få det til å gå rundt, og da trenger man ikke se enda et skålebilde fra enda et strategimøte. Det reagerer jeg på. Og det har jeg sagt fra om.
Samtidig påpeker Henjum at han ikke kan klage, og sier selv at har fått støtte og hjelp mange ganger fra offentlige støtteordninger. Han ser på seg selv som privilegert, siden han kan reise rundt med Kulturtanken og Den kulturelle skolesekken. Og det at bransjefolk får oppmerksomhet, er ikke entydig negativt. Det gir jo også oppmerksomhet til artistene.
Les også: Magiske hull i virkeligheten
Det norske elektronikahåpet Eivind Henjum kjenner seg altså ikke riktig hjemme i den norske musikkbransjen. Det er kanskje ikke så overraskende. Men hvor kjenner Henjum seg hjemme?
– Jeg har en sterk tilhørighet til Hamar. Det er lenge siden det var mitt hjem, selv om jeg stadig føler meg hjemme når jeg er der. Hedmark og Hamar representerer en tilhørighet som for meg er positiv. Jeg blir «jordet» av å være der.
– Hvordan var veien fra Hedmark og Mjøsa hit til Berlin?
– Berlin var et enkelt valg, etter 10-12 år i Oslo. Et valg jeg aldri har angret på. Her fantes det allerede mange venner og bekjente. Og bare etter et par måneder her i byen, ble jeg hooka tak i av Sandra (Kolstad). Å velge Berlin har jeg aldri angret på.
For Henjum, som for så mange andre, er Berlin et fristed. Byen kan være en trygg havn med jogging, yoga og grønn te mellom all spilling og reising. Og så er det et sted hvor man kan være på fest en uke i strekk. Som nordmann er det et sted hvor man kan «flyte oppå», som han sier:
– Det er en behagelig måte å være tilstede på i en stor by, uten å måtte delta fullt og helt i samfunnslivet.
Henjum kjenner seg ikke en del av det norske musikkmiljøet i Berlin, selv om han kjenner mange musikere og er en del på konserter.
– Jeg har ikke spilt så mye selv her at jeg føler jeg er en del av en scene. Det har vært et bevisst valg, fordi det har vært deilig å kunne ta det med ro når jeg her. Jeg har spilt mer i Hamburg og Leipzig enn Berlin, tror jeg.
– Hva er det som driver deg i din hverdag? Hvor henter du inspirasjon?
– Det er ulikt hva som inspirerer meg. Jeg har veldig sansen for de artistene som klarer å kombinere et organisk lydbilde med en elektronisk produksjon. Prins Thomas, for eksempel, er god til dette. Jeg har sansen for musikk for musikkens skyld. Og de som klarer å blande nytt og gammelt, elektronisk og organisk, på en ny måte. Det er for meg inspirerende, fordi det er vanskelig.
– Og på tampen her, før vi spiser opp den siste kameruner. Har du et råd til ungdommen?
– Mitt råd til ungdommen er at de må drite i absolutt alt og bare begynne å spille. Lær deg de fire første Metallica-platene på gitar istedenfor å gå på kulturkurset til BI. Musikk er et abstrakt fenomen. Jeg tenker det er fint å bare maksimere dette, betone dette. Jeg hørte en gang en historie om en av gründerne av Google. Han har internett bare i garasjen. For å være på internett, må han altså ut i garasjen. Jeg, som alle andre, sliter med regulering av nettbruk selv. Men jeg synes det er et fint bilde på hvordan vi kan omorganisere våre liv, for å komme tettere på musikken. Drit i alt, logg av og spill. Jeg vil gjerne sitere min basshelt Ingebrigt Håker Flaten: «Spill først, tenk etterpå!».
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
