Unni Wilhelmsen hjemme i stua med sin nye Teye La India-gitar. (Foto: Sven Erik Lundby)

Unni Wilhelmsen: Den ufrivillige gitaristen

Unni Wilhelmsen ønsket seg piano over alt på jord, men måtte ta til takke med gitar. Siden hun hadde små hender, var hun nødt til å konstruere sine egne grep. Resultatet ble særpregede låter, en original gitarstil og et langt og vellykket artistliv.

Kalender

Operapub på Røverstaden

27/10/2021 Kl. 19:00

Oslo

Ensemble Allegria og Oslo Kammerakademi

30/10/2021 Kl. 14.00

Oslo

Lørdagsopera 30. oktober

30/10/2021 Kl. 15:30

Oslo

Intervjuet med Unni Wilhelmsen er skrevet av journalist og redaktør Sven Erik Lundby. Vi har fått lov til å republisere intervjuet her på Ballade.no fra nettsiden Den hemmelige gitaristen, der intervjuet først ble publisert den 26. februar 2021. 

Tekst og foto: Sven Erik Lundby


I år er det 25 år siden hun debuterte som plateartist, og 50 år siden hun ble født. Det skal feires med jubileumskonsert på Rockefeller til høsten.

Debutalbumet To Whom It May Concern ble belønnet med to Spellemannpriser i 1996; årets kvinnelige artist og årets album. Senere har det blitt ytterligere syv soloalbum og om lag 2500 konserter. Selv i koronaåret 2020 spilte hun 60 konserter, enten solo eller sammen med en av sine trioer. Siden 2013 har hun også vært gitarist i Di Derre.

Hadde ikke Unni Wilhelmsen hatt bein i nesa, kunne musikkarrieren tatt slutt før den egentlig begynte. Hun havnet nemlig på feil linje da hun begynte på Foss videregående i Oslo.

– Da jeg skulle velge linje, ble jeg lurt i gjerningsøyeblikket. «Hvis du ikke kan noter, kan du ikke begynne på estetisk linje og spille instrumenter. Da må du gå musikkteoretisk linje.» Jeg hørte gjennom veggen at de på estetisk linje hadde klassekonserter, spilte piano og sang. Vi på musikkteoretisk linje analyserte firstemmig korsang. Det var ikke akkurat det jeg burde drevet med.

Så var det to andre som hun kalte totalt talentløse. Det var jeg og Rein Alexander.

Stemplet som talentløs
Hun har fortsatt ikke tilgitt en lærer som nesten fratok henne all selvtillit.

– Vi hadde en gammel lærerinne som var ganske manipulerende, og hun la ikke fingrene imellom. Hun hadde gitt opp to av elevene i klassen, to heavyrockere som satt bakerst og spilte elgitar. De var også på feil linje. Så var det to andre som hun kalte totalt talentløse. Det var jeg og Rein Alexander. Jeg har snakket med mange kolleger som har fått sånne beskjeder, og jeg synes det er rart at voksne folk kan unngå å se hvem som har et genuint hjerte og talent for musikk, og hvem som ikke har det.

Det skulle vise seg at skolekameratene hennes ikke var særlig flinkere som talentspeidere.

– Jeg behersket ikke noe instrument, og det var ingen som hadde tiltro til meg som sanger heller. Jeg prøvde meg på audition på skolerevyen, og da fikk jeg beskjed, nei, men du kan tegne plakaten til revyen. Så jeg gjorde det hvert år jeg gikk der.

To kompiser på skolen hadde startet et band, og de skulle ha en kvinnelig vokalist.

– Jeg inviterte de to hjem på middag på hybelen min. Så sang jeg litt for dem, og så sa de, nei, du er ikke noe god til å synge Unni, men du kan tegne coveret til plata vår. Vi har ledd mye av det etterpå, for de lever ikke av musikk nå, for å si det sånn.

Nei, du er ikke noe god til å synge Unni, men du kan tegne coveret til plata vår.

Talentet hennes for tegning ble derimot oppdaget tidlig. Da hun begynte på barneskolen, hadde hun allerede tegnet i flere år.

– Den aller første hjemmeleksen vi fikk på barneskolen, var å tegne et selvportrett av oss til dagen etter. En av klassekameratene mine brukte fire minutter og tegnet en firkant med to rundinger og en smilemunn. Mens jeg satt hele kvelden med speil og fargeblyanter. Etterpå fikk jeg brev med hjem fra klasseforstanderen om at det ikke var meningen at vi skulle jukse. Da husker jeg mutter’n sa ifra, for alle rundt meg trodde jeg skulle bli profesjonell tegner. Så da jeg ble musiker, holdt jeg det for meg selv helt til jeg plutselig var på TV. Da var det noen som ble fornærmet for at jeg ikke ble tegner, for de hadde vært så misunnelige på tegneferdighetene mine i alle år. De syntes jeg kastet bort det ene for noe annet. Men jeg driver jo fortsatt med tegninger og illustrasjoner. Jeg har tjent penger på å tegne siden jeg var ti år.

Illustrasjon av Unni Wilhelmsen, fra 2020. – Jeg har tjent penger på å tegne siden jeg var ti år, forteller hun. (Foto: Unni Wilhelmsen)

Skjulte skuffelsen
Unni Wilhelmsens store drøm var likevel å spille piano.

– Jeg ønsket meg piano hver eneste bursdag fra jeg var tre-fire år. Til slutt ble det sånn at foreldrene mine sa, ja, vi vet at du ønsker deg piano, men det kan du bare slutte å prate om, for vi har ikke plass. Da jeg var jeg tolv, fikk jeg en gitar isteden, en nylonstrenggitar. Det blir som å ha lyst på en liten lekebil, og så får du en tresleiv. Jeg skjulte skuffelsen, for jeg er såpass godt oppdratt at jeg ikke gjorde noe nummer ut av det.

Unni Wilhelmsens ti år eldre søster spilte litt gitar. Hun satte sammen en liten bok til Unni der hun hadde tegnet opp gitarakkordene.

– Gitaren hadde bred hals, og det var langt mellom båndene. Jeg hadde så små hender at jeg holdt gitaren på fanget som en dobro, og satte fingrene på ovenfra. Det var såpass slitsomt at jeg ikke kom videre. Jeg har aldri vært i stand til å ta barrégrep på en vanlig gitar. Det er en fysisk begrensning som jeg har vært lei meg for hele tiden.

Gitaren ble for det meste stående i en krok. Isteden sang hun mye for seg selv.

– Jeg merket tidlig at jeg begynte å synge overstemmer og annenstemmer til platene jeg hadde hjemme. Det falt meg helt naturlig. Det gikk etter hvert opp for meg at jeg hadde mer å rutte med der enn mange andre. Jeg sang etter skoletid, helt til noen kom hjem fra jobb. Jeg visste at jeg var musikalsk, for jeg tok ting fort. Jeg kunne spille «Mot alle vindar» med Joe English på blokkfløyte da jeg var åtte år, og jeg ble tilbudt fløytelærer, men sa nei takk.

Storesøsteren lagde kassetter til henne med Pink Floyd, David Bowie, Simon and Garfunkel.

– Det var noe som åpnet seg i meg, og jeg skjønte at musikk er veldig viktig. Jeg trodde at alle mennesker hadde et like personlig og intenst forhold til musikk som meg, men at det var en privatsak, noe man holdt for seg selv som et hemmelig kjærlighetsforhold. Jeg var godt voksen før jeg hørte om folk som ikke engang liker musikk. Da jeg skjønte at Drillo var sånn, ble jeg veldig skeptisk.

Da Unni Wilhelmsen var liten hadde ikke familien plass til piano. Nå har hun piano på kjøkkenet. (Foto: Sven Erik Lundby)

Ga gitaren en sjanse
Da hun flyttet på hybel som 19-åring, tok hun med seg gitaren. Hybelen var liten, og hun plasserte gitaren i klesskapet.

– Hver gang jeg åpnet klesskapet, sto gitaren liksom der og geipet til meg. Jeg pleier ikke å snakke med meg selv, men en dag sa jeg til gitaren at nå er det deg eller meg. Nå gir jeg deg en time hver dag i en uke. Enten sørger du for oppholdstillatelse, eller så er det ut. Målet var å lære noen av sangene til favorittartistene mine, som Suzanne Vega, Paul Simon, Lillebjørn Nilsen.

Hun hadde ikke internett eller gitarbøker til å hjelpe seg, men måtte høre seg fram, akkord for akkord. For å finne akkorder som lignet de hun hørte på kassetten, måtte hun plassere fingrene i alle mulige variasjoner rundt om på gitarhalsen. Ofte ved hjelp av en kapo.

– Etter en uke hadde jeg ikke greid å lære meg en hel sang, men jeg hadde veldig mange kule halve sanger. Så jeg ga gitaren én uke til, men kom fortsatt ikke i mål med en hel låt. Det var alltid en akkord jeg ikke fant ut av. Jeg var ganske kresen, det skulle ikke være en liksomakkord, alle tonene i en fullverdig akkord skulle være representert. Med små hender og stor gitar er ikke det så lett.

Etter 14 dager gikk hun lei og ga opp å lære seg sangene.

– Men jeg hadde laget mange morsomme fingersetninger og oppdaget at jeg kunne sette dem sammen i tilfeldig rekkefølge. Og plutselig hadde jeg den første låta mi. Da var det ikke noe mer å lure på. Gitaren og jeg sammen i timevis hver dag og spilte hele natta. Det ble nesten en besettelse. Jeg lagde nok låter for tre album på et års tid. Noen av de fineste låtene mine er blant de første jeg lagde.

Oppdaget musikkens kraft
Hun hadde allerede skrevet noen tekster om ting hun opplevde.

– På en fest på videregående var det en fyr jeg var griseforelsket i. Han kom bort til meg og sa noe fint, ga meg et ålreit kompliment, før han svinset videre og sikkert flørtet med en annen dame. Det han sa, gjorde veldig inntrykk på meg, det var liksom en skatt jeg hadde. Senere fortalte jeg det til noen klassevenninner mens vi sto og ventet på bussen. Da var det en som svarte helt tonløst: Å ja, ikke bry deg om det, han sa akkurat det samme til meg.

Så fort jeg formulerte det i fraseringer og satte musikk til, begynte folk å grine. Da gikk det opp for meg hvilken kraft det har å ramme inn historier i musikk.

– Min opplevelse var triviell for andre, i puberteten er vi jo bare opptatt av oss selv. Men dette var noe jeg ikke ville glemme. Jeg tenkte at når jeg blir eldre, vil jeg ikke være i stand til å oppleve ting så sterkt. Så jeg gikk jeg hjem og skrev det i en slags dagbokform, men veldig lyrisk.

Det ble flere slike tekster etter hvert. Delvis på norsk, delvis på engelsk, uten tanke på at de skulle brukes til noe.

– Da jeg hadde begynt med gitarprosjektet mitt, ramlet det ut et ark med noen skriblerier. Ordene passet til den melodien jeg nettopp hadde laget på gitar. Da datt mynten ned. Da skjønte jeg at det var sangtekster jeg hadde skrevet.

Unni Wilhelmsens gjennombruddslåt, «Won’t Go Near You Again», handler om denne festen på videregående (her er sangen i et opptak fra «Sangskatter» på NRK TV):

– Det var akkurat den samme historien jeg hadde fortalt til klassevenninnene mens vi ventet på bussen, og som alle syntes var teit. Men så fort jeg formulerte det i fraseringer og satte musikk til, begynte folk å grine. Da gikk det opp for meg hvilken kraft det har å ramme inn historier i musikk. Det er det sterkeste virkemiddelet som finnes.

Nå er det 25 år siden debuten, og Unni Wilhelmsen har skrevet rundt 100 sanger fordelt på åtte album.

– Jeg skjønte tidlig at jeg har en syvende sans når det gjelder melodier. Det er som regel instrumentet som gjør det, ikke jeg, både på gitar og piano. Jeg setter ned fingrene, og så skjer det noe mellom øret mitt og instrumentet som gjør at det går av seg selv. Instrumentet bestemmer harmoniene, melodien kommer til sist. Hver tone i melodien skal passe perfekt sammen med tonene i akkorden som ligger under. Du skal kunne plystre melodien i heisen, uten instrumenter.

En liten vri
Hun får mange henvendelser, særlig fra unge jenter, som ber om råd om hvordan de skal skrive låter.

– Mange av låtene jeg får tilsendt, har ett fellestrekk. De som har laget dem, er så opptatt av akkordene at melodien bare er en skygge som ligger over. Den har ingen identitet alene, det er bare noen toner som tilfeldigvis passer på rekke og rad. Hvis du tar vekk kompet, har du null melodi. Jeg forteller dem at en melodi bør ha en egen motor, et lite hjerte som slår av seg selv. Selv om det var kompet som gjorde at melodien ble til, må melodien kunne stå på egne ben.

Et annet av hennes råd er at alle melodier bør ha en twist, en liten vri. Det bør skje noe interessant og uventet underveis.

– Mange melodier er en gryterett av hundre andre melodier. Jeg har en god venn som lager fotballsanger. Når han skal på nabofest, lager han en sang kvelden før. Han er flink, synger fint og kan flere akkorder på piano og gitar enn meg. Noen ganger sier jeg til ham at jeg har hørt melodien hundre ganger før. «Men jeg lagde den i går …» Ja, men hør på den! Du tar alltid de letteste utveiene. Du lager den kjapt, og det skjer ingenting interessant. Jeg vet hvilke toner som kommer, og jeg vet hvordan den skal ende.

Det samme gjelder tekster. Ikke velg det første som dukker opp i hodet, sier hun.

– Jeg har sikkert skrevet 70 sanger om kjærlighet, men jeg har kanskje brukt ordet «love» to ganger. Det finnes utrolig mange andre måter å skrive om kjærlighet på, som gjør at budskapet blir sterkere. Mange tar bare det ordet som kommer med én gang, istedenfor å finne et synonym som gjør det mer spenstig og ærlig. Du skal skrive eller komponere noe som folk kjenner seg igjen i og som er allmenngyldig, men på en måte de ikke har hørt før. Det er lettere med tekst enn melodi, for i en tekst kan du bruke humor, du kan skrive mellom linjene, du kan være ironisk.

Unni Wilhelmsen gjør det meste selv. Hun driver sitt eget plateselskap, og i et hjørne på kjøkkenet har hun et lite studio. (Foto: Sven Erik Lundby)

Konserter er viktigst
Selv lager hun ikke så mye musikk lenger. Hun utga et livealbum i 2013, men det er ti år siden forrige album med nye låter.

– De siste åra har jeg flyttet fokus fra å lage ting, til å være ute blant folk og spille. I 2019 hadde jeg 123 konserter og spillinger, og mer enn 200 reisedøgn. Er det en ting jeg aldri gjør, så er det å tvinge meg selv. Selv om folk stadig sier at jeg må komme med noe nytt, så svarer jeg det er opp til meg. Jeg blir mannevond hvis noen presser meg til å gjøre noe. Det er ikke sånn jeg funker.

Konsertene er det viktigste. Det krever såpass mye at jeg blir ganske anarkistisk når jeg er hjemme.

Sist sommer startet hun en ny trio med et nytt konsept, «Unni synger Unni Wilhelmsen». Hun har med seg Ronnie Yttrehus og Reidar Frugaard Opdal på gitar, bass, tangenter og perkusjon.

– Jeg har utgitt cirka hundre sanger og har mye bra i katalogen som folk flest ikke har hørt. Med den nye trioen går vi tilbake i tid og tar fram låter som kanskje aldri har vært spilt live, låter som jeg ikke har spilt på 25 år, og låter som aldri har hatt band, hvor jeg legger vekk instrumentene og bare synger, mens de andre spiller.

Siden starten har det blitt rundt 2500 konserter.

– Jeg setter konsertene foran alt: Sosialt liv, familieliv, egen helse. Jeg kan stå på scenen på ett bein med nyoperert menisk. Jeg har aldri vært borte en eneste dag fra jobben på grunn av sykdom. Jeg har vært nyoperert, fått dødsbudskap en halvtime før, det spiller ingen rolle. Konsertene er det viktigste. Det krever såpass mye at jeg blir ganske anarkistisk når jeg er hjemme.

– Har du avskrevet å lage noe nytt?
– Det må komme naturlig, og jeg må få lyst. Jeg spiller så mye live at når jeg er hjemme, hører jeg aldri på musikk, og jeg tar ikke i et instrument. Jeg har ikke lyst til å øve, for det blir som tvang, det blir som å gå på skolen igjen. Hvis vi samles og øver i trioen eller med Di Derre, da storkoser jeg meg. Da er jeg full av energi og kan holde på i 12 timer.

Hun har gjort seg følgende refleksjon:
– Når du har laget så mange sanger som jeg har gjort, og hører hvor mye fint som kommer fra mange nye artister, da er det vel ikke nødvendig at jeg lager noe nytt hele tiden?

– Hvem er flinke til å skrive låter i dag, synes du?
– Thom Hell har ikke laget en eneste låt som ikke er nydelig. Nesten alt han tar i blir til gull. Odd Nordstoga kan skrive om det største i livet på et mikronivå som er superfascinerende. Petter Carlsen fra Alta er en fantastisk låtskriver. Jarle Bernhoft. Susanne Sundfør. Marit Larsen har en enormt fin melodisans. Sigrid, herregud for en låtskriver hun er! Det er utrolig høy kvalitet på låtskriverne i Norge for tiden, og veldig mange av dem er damer.

Hun har en teori om hvorfor det er slik.

– Damer har sittet alene i puberteten og satt ord på – og toner til – det de har opplevd. Gutta har ofte ikke gjort den jobben, men har blitt superflinke instrumentalister. Når du er kjæresteløs og litt alene, blir du som gutt ofte dritflink på gitar, mens du som jente slurver med den biten og skriver musikk isteden. Det er den forskjellen jeg har opplevd i praksis.

Strengerekka i Di Derre: Magnus Larsen jr, Jo Nesbø, Lars Jones og Unni Wilhelmsen. (Foto: Johannes Andersen)

Pugger soloer
Sine egne gitarferdigheter går hun ikke akkurat rundt og skryter av.

– Jeg har blitt ganske god med høyrehånda, men ikke med venstre, fordi jeg har begrenset rekkevidde. Jeg kan verken gitarhalsen, toneartene eller barrégrepsystemet. Jeg bruker halve kapoer i tillegg til hele kapoer. Dette har resultert i en del akkorder som jeg i hermetegn «har funnet opp selv», og som igjen har ført til de melodiene jeg har laget. Hadde jeg behersket gitaren, ville jeg vært sånn «ja, da tar jeg en a-moll der og en fiss-moll der». Så at gitaren er et vanskelig instrument for meg, har ikke gjort låtene mine dårligere.

Til tross for at hun ikke «behersker» gitaren, har hun vært sologitarist i Di Derre i mange år. Hvordan er det mulig?

– Jeg komponerer soloene, sitter og plukker én og én tone. Leter etter dem på halsen, for jeg vet ikke hvor de ligger. Når jeg har komponert en solo jeg synes er fin, pugger jeg den og spiller det samme hver gang. Bedre på gitar er jeg ikke. Målsettingen er selvfølgelig å bli litt friere, men du kommer aldri til å høre meg improvisere gitarsoloer, for jeg kjenner ikke instrumentet mitt på den måten.

Den manglende ferdigheten har plaget henne lenge.

– Jeg har tenkt, hvorfor er det sånn Unni, med ditt talent? Hvorfor er du så sløv på det? Hvorfor vet du så lite om instrumentet ditt? Jeg har aldri satt meg ned og pugget tonene nedover hele halsen, for huet mitt er ikke interessert i å gjøre det teoretisk. Jeg får spørsmål hele tiden, hvilken toneart går den og den låta i? Jeg vet ikke, jeg. Spør noen som kan det! Så jeg har fika meg selv opp i mange år, helt til jeg i fjor kom til en erkjennelse av hvorfor det har blitt sånn. Og det var veldig interessant og deilig å komme fram til.

– Se på Ronnie Tekrø for eksempel. Han har brukt samme type gitarer med de samme proporsjonene i hele sitt liv. Han har aldri brukt kapoer, for hva skal han med det? Det betyr at han har lært seg gjennom uendelig mange timer hvor alt ligger. Hele kroppen hans kan det. Mens jeg har brukt alle slags gitarer, kapoer i alle posisjoner og stemt gitaren i mange slags tuninger. Jeg skifter gitar, tuning eller kapoposisjon for hver eneste låt jeg spiller. Da er det umulig for meg å ha en sånn muskelhukommelse. Det må ha noe å si, har jeg kommet fram til.

Unni Wilhelmsen med en av sine G#-gitarer, som er konstruert av gitarist og gitarmaker Øivin Fjeld i Fredrikstad. Den er mindre og har kortere hals enn vanlige gitarer. I forhold til skalaen på en vanlig gitar, «mangler» den de fire første båndene. Fjeld har solgt konseptet til den norske forretningsmannen Frank Pedersen, som holder til i USA, og F#-gitarene produseres fortsatt. (Foto: Sven Erik Lundby)

Har gitt bort mange gitarer
På grunn av sine fysiske begrensninger er hun glad i G#-gitaren (gissgitaren) som Øyvin Fjeld har konstruert.

– Hadde jeg fått en sånn gitar da jeg var 12 år, ville jeg vært en mye bedre gitarist i dag. Den passer perfekt for mine små fingre.

Hun har faktisk fem slike gitarer.

– Jeg har to til solokonsertene og to til Di Derre-opplegget mitt. Så jeg har to helt like oppsett, med hver sin Helicon-boks. I tillegg har jeg fått Øyvin Fjeld til å bygge om en G# til bass. Det er et veldig morsomt lite instrument.

Hun har hatt et stort antall gitarer opp gjennom årene, og hun har gitt bort de fleste av dem.

– Grunnen til at jeg har gitt bort så mange, er at jeg blir stresset hvis jeg har en gitar jeg forstår jeg ikke kommer til å bruke. Det kan være at halsen er for bred eller at jeg ikke har et bruksområde for den. Da vil jeg heller at noen andre skal ha glede av den. De jeg har nå, har jeg bruksområder til.

Likevel har hun «godt over» et tosifret antall gitarer, i tillegg til G#-ene og diverse ukuleler, banjoer og mandoliner. Pluss piano, synth, fele og trekkspill.

På veggen henger blant annet en Gibson Les Paul Longhorn, en Duesenberg Starplayer TV Outlaw og en Gretsch Silver Jet (Joe Perry) med sølvskimmer som veier over 11 kilo.

– Så har jeg en Parker Acoustic Fly, som er bygget av komposittmateriale. Det er verdens letteste gitar, du kan løfte den med lillefingeren. Den er egentlig ikke akustisk, og har en helt egen lyd. Jeg fant den i New York i 1998.

Hun er sponset av Morgan og har designet sine egne modeller.

– Jeg har hatt 11-12 Morgan-gitarer, alle custom. Noen er gitt bort, eller donert/auksjonert bort til inntekt for gode saker, andre har jeg lånt bort. Selv har jeg to forskjellige modeller som jeg bruker på konserter, pluss 12-strengeren som henger her hjemme.

– Jeg har også en Martin MTV Unplugged fra 1996, som det finnes 500 av i verden. Det er den beste gitaren i forhold til hva jeg har laget av sanger og hva jeg har klart å lire av meg på scenen.

Hun har en halvakustisk Godin 5th Avenue, som hun bruker når Di Derre har akustiske kulturhuskonserter.

– Jeg har to Rickenbackere, blant annet en 12-strenger, som er Tom Petty-klassikeren. Den er veldig morsom, men jeg har ikke fått tatt den ordentlig i bruk ennå.

På veggen, fra venstre: Morgan 12-strenger, Morgan seksstrenger, Martin MTV Unplugged, Godin 5th Avenue, Gretsch Silver Jet, Duesenberg Starplayer, Teye La India, Rickenbacker Tom Petty, Rickenbacker 620 og Parker Acoustic Fly. Under ser vi hennes fem G#-gitarer. (Foto: Sven Erik Lundby)

Juvelen i samlingen
Men toppen på kransekaka er en gitar hun nettopp har fått i hus, en Teye La India.

Teye er en nederlandsk gitarmaker som holder til i Nashville. Han heter egentlig Teije Wijnterp og har blant annet spilt flamencogitar med Joe Ely. De håndbygde gitarene hans er så vakre og spesielle at de er på forsiden av gitarblader i USA. Prisene er deretter. Hvis han lager en gitar selv, kan den koste 300 000 – 400 000 kroner. La India er en av seriene han har.

Unni Wilhelmsen oppdaget Teye-gitarene ved en tilfeldighet.

– Jeg sang med et kor på Gjerdrum, og de hadde et band med en ung kar som spilte på den vakreste gitaren jeg noensinne har sett. I pausen fikk jeg lov til å prøve gitaren hans. Den var veldig lett og fin, og låt fantastisk.

Dagen etter googlet hun Teye Guitars og tok kontakt med fabrikken i Nashville.

– Teye driver ikke stort, men han har folk som jobber for seg og bygger de fleste gitarene. Jeg mailet med de som tar imot bestillingene og avtalte hvordan gitaren min skulle være. Du kan blant annet velge antall pickuper. Plutselig en dag var det Teye selv som svarte, og da ble jeg både overrasket og litt bekymret. Hvis du svarer på mailene mine, øker vel prisen med 500 dollar hver gang? Jeg har googlet deg, svarte han, fordi jeg er fan av Katzenjammer, og jeg ser at du er en nær venn av dem. Og jeg har sjekket musikken din, som jeg liker veldig godt. Jeg har jeg sett at du er illustratør også, så jeg hadde tenkt å spørre om du har lyst til å være med å designe din egen gitar?

Det tok ett år å planlegge og produsere gitaren.

– Det er ikke så mange andre som har fått lov til å være med på å utforme sin egen Teye-gitar. Utskjæringene er det blant annet jeg som har tegnet. Den har børstet aluminiumslokk og turkise, marokkanske keramiske fliser. Jeg er en av de få som har fått navnet mitt inngravert i selve stålplata, så det er ikke så lett å stjele den og slippe unna med det. Jeg kjøpte en av de rimeligste gitarene, men den kom på 70 000 pluss frakt, så det var en ordentlig investering.

Jeg har kjøpt det vakreste og fineste og kuleste jeg noen gang har sett, og da blir jeg ikke fristet.

Det er også en annen grunn til at hun skaffet seg Teye-gitaren.

– Jeg kjøpte den for å slutte å kjøpe gitarer. Hver gang noen kommer med en gitar som de synes jeg bør kjøpe, svarer jeg bare: «Jeg har gitar, jeg». Og så viser jeg dem Teye-gitaren, og da maser de ikke mer. Jeg har kjøpt det vakreste og fineste og kuleste jeg noen gang har sett, og da blir jeg ikke fristet. Så jeg er ferdig med å kjøpe gitarer, med mindre noen jeg er avhengig av går i stykker.

– Hvor opptatt er du av gitaren som sådan? Retter du opp halsen, intonerer du og sånne ting selv?
– Nei, den biten er det folk som er mye flinkere til enn meg. Jeg er bedre til å sy i knapper og forsterke sømmer på sceneklærne mine. Men jeg har brukt mye tid på å bygge mine egne pedalbrett. Jeg går på Europris og Clas Ohlson og ser etter verktøy og rare ting som jeg kan få bruk for. Jeg liker å stå med drill, finerplater, borrelås og strips og lage verdens netteste, stiligste og mest praktiske pedalbrett.

Unni Wilhelmsen med «den vakreste gitaren hun har sett». Navnet hennes er inngravert i stålplata på Teye-gitaren. (Foto: Sven Erik Lundby)


Her forteller Teye Guitars – aka den nederlandske gitaristen Teije Wijnterp – selv om sine gitarer:

Nytt rart år
Hun er forberedt på at 2021 også blir et annerledesår.

– Så lenge det er lov til å ha opptil 200 mennesker utendørs, som i fjor sommer, er sånne som meg gull verdt. Jeg trenger ikke ha så mye i garantihonorar, for jeg har ikke noen særlige utgifter når jeg kommer alene sammen med en lydtekniker. Da er det lett for en arrangør å ta den sjansen, for de går ikke konk på meg. Band som Di Derre kan aldri spille for 200 mennesker, for det koster for mye å ha alt gående.

– De fleste festivaler som ble avlyst i fjor, er utsatt til i år. Men jeg ser kanskje ikke for meg at Di Derre kan ha 5000 mennesker på en festival i juni i år heller. Så der er vi bare stand-by.

Folk er ikke klar over hvor anerkjent han er som jazzbassist.
– Unni Wilhelmsen om Steinar Raknes

I et normalår har Unni Wilhelmsen mange solokonserter. Men hun har også sine to trioer. Den «gamle» trioen med Ole Jørn Myklebust og Ronny Johnsen og den nye trioen med Ronnie Yttrehus og Reidar Frugaard Opdal.

Hun spiller med bassisten Steinar Raknes i hans «Stillhouse»-prosjekt. Fram til mai er det planlagt et tosifret antall konserter.

– Folk er ikke klar over hvor anerkjent han er som jazzbassist, at han blant annet har spilt med Chick Corea. Når vi kommer til et sted i Norge, så tror folk at det er jeg som har med meg en bassist, og ikke omvendt. Jeg skal bare synge og være morsom.

Til våren skulle hun også vært på kulturhusturné med Thom Hell, men den er utsatt til neste år.

– Det kommer til å bli ordentlig fint. Han er i ferd med å lage en ny plate med nye låter, og de er like fine som de klassiske Thom Hell-låtene. Og jeg har mange fine låter å ta av fra back-katalogen, og oss tostemt har jeg tro på.

I oktober planlegger hun jubileumskonsert på Rockefeller, med en haug gjesteartister.
– Da kommer blant annet Jo Nesbø. Jeg har bedt ham velge ut sin favoritt blant mine låter, så da skal han tolke meg for en gangs skyld. Jeg skal ha med Steinar Raknes, Ole Jørn Myklebust og de to trioene. Jeg har flere navn på blokka også.

♦ ♦ ♦

Hun ser fram til å kunne spille tennis igjen.

– På det meste spiller jeg mellom fem og ti timer i uka, pluss annen trening. Jeg har spilt i NM for lag siden jeg var 15 år. Klubben min, Fagerheimen TK i Oslo, har vært i førstedivisjon mesteparten av tiden jeg har vært med. Men jeg røyk hamstringmuskelen for et år siden, så jeg har aldri spilt så lite tennis som i fjor. Jeg har heller aldri vært i så dårlig form som nå. Det er litt kjipt når ett år går i vasken når jeg snart er 50. For damer i min alder skal det ikke mye hvitvin og mangel på trening til før det går skeis, hehe.

Unni Wilhelmsen. F# forever! (Foto: Sven Erik Lundby)

Du kan lese mer om Unni Wilhelmsen på hennes hjemmeside og facebookside.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev