Sanger og låtskriver Signe Marie Rustad (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Signe Marie Rustad velger Ane Brun

Sanger og låtskriver Signe Marie Rustad har aldri lagt skjul på hvor mye Joni Mitchell betyr for musikken hennes, men da hun ble bedt om å velge et norsk forbilde var hun ikke i tvil. Det måtte bli Ane Brun.

Kalender

Karethe Eriksen // Hos Solveig

31/10/2020 Kl. 19.00 og 21.30

Viken

Opera for Kidsa – OPERA

01/11/2020 Kl. 14.00

Innlandet

Popquiz på Røverstaden

02/11/2020 Kl. 19:00

Oslo

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med sanger og låtskriver Signe Marie Rustad, som velger seg Ane Brun.

Signe Marie Rustad, sanger og låtskriver med tre album bak seg, spellemannpris 2019 i klassen «Årets teksforfatter» for albumet When Words Flew Freely. Født 13. oktober 1980, Elverum.
Ane Brun, sanger og låtskriver. Debuterte i 2003 med albumet Spending Time With Morgan, aktuell med de to platene After The Great Storm og How Beauty Holds The Hand Of Sorrow. Født 10. mars 1976, Molde.

Elverum-artisten Signe Marie Rustad har etablert seg som et av de viktigste navnene i det stadig voksende norske americanamiljøet. Americana er likevel en merkelapp som ikke helt beskriver Rustads musikk. De tre platene hun har gitt ut så langt i karrieren har vært svært forskjellige i uttrykk, og spenner fra fra folk og country (Golden Town, 2012), via rock (Hearing Colors Seeing Noises, 2016) til mer utforskende toner på den siste platen, When Words Flew Freely. For den ble hun, i tillegg til overstrømmende kritikker, belønnet med en Spellemannpris for tekstene.

Å se Ane Brun gjøre greia si er veldig inspirerende.

– Hvorfor Ane Brun?
– Det går tilbake til da jeg begynte å lefle med musikk sjøl. Jeg hadde ikke helt funnet ut av det, men en ting som skjedde var at jeg fant mammas gamle LP-samling og hørte på en spesifikk Joni Mitchell-plate, Ladies Of The Canyon. På samme tid var det noen som ga meg en brent CD av Ane Bruns andreskive, A Temporary Dive, og sa «dette tror jeg du kan like». Da jeg hørte på den, var det så tydelig at hun hadde funnet stemmen sin allerede og visste hva hun ville gjøre. Da tenkte jeg at det her snakker til meg, dette er noe jeg kan og vil holde på med. Hun var helt annerledes enn andre norske artister jeg hadde hørt.

Signe Marie Rustad på konsert under Klubbøya 2019. Her med sin faste makker og kapellmester, Annar By (Foto: Erik Valebrokk)

– Du nevnte Joni Mitchell. Så du en forbindelse fra henne til Ane Brun og kanskje videre til deg?
– Ikke da, men jeg ser det så mye nå. Det er det med å være i stadig utvikling og at du ikke er bundet av noen sjanger. For meg er det så tydelig at både Joni Mitchell og Ane Brun er klare på hva de vil uttrykke og si. Om det er helt akustisk med en gitar eller om det er jazz eller om det er med elektroniske elementer, så bare gjør de det. Det er noe utrolig befriende med det, både som musiker og som menneske. Du ser noen som ikke har på seg en tvangstrøye, men sier «jeg følger den indre stemmen min, jeg bare gjør det». Det er et veldig godt holdepunkt. Å se Ane Brun gjøre greia si er veldig inspirerende.

– Hun er både musiker, sanger og låtskriver. Er det noen av disse sidene ved henne du setter større pris på enn de andre, eller er det helheten ved artisten Ane Brun du lar deg inspirere av?
– Det er et veldig godt spørsmål. De tingene kan jeg egentlig ikke skille fra hverandre. Det er på en måte henne som er kjernen. Altså, hun kunne gitt ut en metal-låt, og jeg er ganske sikker på at du ville tenkt at «ja, det er Ane Brun». Folk kan si hva de vil, men de kan ikke ta henne på det fordi det hun gjør alltid har den kjernen av seg i det, uansett hvordan produksjonen er, og det er det som er så fascinerende. Alt går så veldig hånd i hanske. Gitarspillinga hennes for eksempel, jeg hører at det er hun som spiller, når hun er helt akustisk og alene. Jeg vil ikke sette noe foran det andre. Hun er en veldig helhetlig artist.

Ane Brun (Foto: Stian Andersen)

– Synes du at du har klart å finne det i deg selv, som låtskriver og som artist, din egen signatur?
– Jeg kan iallfall si at jeg har funnet en trygghet i hva jeg vil si. Om jeg sier det høyt eller lavt eller hvordan jeg pakker det inn, er helt opp til meg, men jeg er veldig trygg på min egen stemme. Og det hører jeg at Ane Brun er. Jeg er ikke redd for at folk skal si at «nå gjør Signe noe helt annet». Jeg kan være det etter at jeg har spilt inn låta, men aldri underveis i innspillingsprosessen. Det å være i stadig utvikling reflekterer meg som menneske, så det er en naturlig greie ved musikken, at man alltid vil videre. Men i kjernen av det er at man alltid kan ta kassegitaren og synge låta, og det føler jeg at Ane Brun kan gjøre med alt hun gjør.

At hun får vite at hun har den effekten på andre musikere og artister i sin samtid, tenker jeg er fint for henne å høre.

I motsetning til Ane Brun som komponerer både på piano, gitar og med elektroniske hjelpemidler, begrenser Signe Marie Rustad seg for det meste til å bruke kassegitaren når hun skriver musikk, uten at sangene dermed sagt trenger å være gitardrevne. Særlig på sisteplata er dette tydelig, der hennes faste pianist Bjørge Verbaan er «driveren» på flere sanger.

Om det er mulig å høre på noen av Rustads låter at hun har latt seg inspirere av Ane Brun, har hun ikke tenkt så mye over, men hun vedkjenner seg at den «uredde approachen til å gjøre noe nytt» er noe hun har tatt med inn i egen musikk.
– Det rundt må bare bli riktig. Det er nok det jeg ser vi kan ha felles, uten at jeg kjenner henne, men det er iallfall det inntrykket hun gir meg. Det er kanskje det som er den viktigste inspirasjonen, og det er faktisk kjempeviktig å ha sånne forbilder som bare kjører på, sier hun.

– Det rundt må bare bli riktig. Det er nok det jeg ser vi kan ha felles, uten at jeg kjenner henne, men det er iallfall det inntrykket hun gir meg. Det er kanskje det som er den viktigste inspirasjonen, sier Signe Marie Rustad om Ane Brun. (Foto: Erik Valebrokk)

Rustads medprodusent på det siste albumet, Kenneth Ishak, introduserte – overraskende både for henne og for mange lyttere – en trommemaskin i den ellers organiske miksen av instrumenter hun har pleid å benytte seg av.

– Var det litt skummelt?
– Nei, det var ikke det. På førsteplata var jeg redd for alt nytt, men på andre- og tredjeplata var det veldig viktig for meg å jobbe med folk som ikke var americana/blues. Jeg ville ha andre ører, nettopp på grunn av at man vil videre, eller ha ny input. Det er noe med den tvangstrøya. Jeg må ha luft, jeg må puste.

– Og hun har faktisk en låt som er om alle damene som kom før oss og kjempa, «You Lit My Fire», som er veldig bra. Hun er jo på en måte en av dem

Både Signe Marie Rustad og Ane Brun begynte å spille i relativt voksen alder, i starten av 20-årene. Rustad tror det at hun så Brun starte en musikkarriere såpass sent i livet har vært viktig for henne, at hun så det var mulig uten å ha måttet spilt siden barnsben av.

– Hva synes du er det fineste hun har gjort?
– Det som gir meg mest gåsehud er den norske låta hennes, «Du gråter så store tåra». Den satt jeg på i dag og fikk ståpels. Det er et perfekt eksempel på at du ikke kan si at det er låtskrivinga, det er stemmen, det er gitarspillinga; det er alt det sammen som gjør at det er helt fantastisk. Det er den låta som gir meg mest ståpels, men jeg må få lov til å si noen flere.

– Vær så god!
– Den jeg har hørt mest på er «The Treehouse Song» fra 2008. Den hørte jeg veldig mye på før jeg skulle spille inn den første plata mi. Også har jeg hørt veldig mye på de der hun går mer over til electronikaelementer. Det er en som heter «Do You Remember» som jeg har hørt kjempemye på.
– For meg er likevel det beste Ane Brun har gjort det hun gjør nå, fortsetter Rustad. – «Honey» og «We Need A Mother» er gode eksempler på det. Og det er det som er så kult med henne; hun er en sånn type artist hvor det er store sjanser for at «det beste hun har gjort» faktisk alltid vil ligge frem i tid. På grunn av at hun er i stadig utvikling. Men altså, den låta som gir meg mest ståpels er «Du gråter så store tåra». Hun synger på Molde-dialekt, sier «i» i stedet for «jeg» og sånt, og det er helt nydelig.

– Hvilken betydning har Ane Brun hatt for norsk musikk?
– Jeg synes hun har vist at du ikke trenger å begrense deg til Norge. Musikk har ikke grenser, og jeg føler at hun har vært en pionér. Som jeg har skjønt det har hun turnert rundt i Europa siden første plata si, og det er ganske unikt. Å vise at akkurat det er en selvfølge har betydd mye for meg og for norsk musikk, helt klart. Hun har åpnet dører. Hun har vært ute og spilt, hun er norsk, folk hører om henne, altså… Det er så konkret, og i tillegg kommer alt hun har tilført med sitt kunstnerskap. For meg personlig føles det også litt nærere siden vi er på cirka samme alder og sånne ting. Det er kult å se noen som er så gode og uredde bare gjøre det hun gjør. At hun får vite at hun har den effekten på andre musikere og artister i sin samtid, tenker jeg er fint for henne å høre. Jeg tror det er mange som har den følelsen for henne. Og hun har faktisk en låt som er om alle damene som kom før oss og kjempa, «You Lit My Fire», som er veldig bra. Hun er jo på en måte en av dem, føler jeg.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Førsteamanuensis II i klarinett

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis i musikkvitenskap

NTNU – Institutt for musikk

Kulturhusleiar

Sogndal kulturhus

Salgs- og publikumsansvarlig

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev