Prest og scenekunstner Margrete Kvalbein er urolig for kirkemusikkens framtid. Med dette essayet sender hun en bekymringsmelding: "Kantorens pressa situasjon er krise for kirke, for musikk – for den kulturelle helsa i en rekke lokalsamfunn. Hvem går foran for å lage en annen situasjon?" Bildet er fra Immanuels kirke i Halden med veggprojeksjoner under Kulturnatt 2024. Bildeprojeksjoner ved Johannes Wilberg Halvorsen.(Foto: Mette Jæger)
Det var en gang en kantor
ESSAY: Hva står på spill når det er krise i kirkemusikken? Hva vil skje med kantoren i åra som kommer? Prest og scenekunstner Margrete Kvalbein lar glimt fra Haldens kirkemusikalske liv kaste lys over sakene.
«Du trenger vel ikke øve? Du som er så flink?» Replikken faller etter en kantor har forklart sin leder noe om å spille i et høyt antall seremonier. Stedet er Halden, kommuneøkonomien blinker rødt, og presset gjelder alle. Øving er luksus, det må alle forstå. Hva havner så på «luksus-lista», sammen med øving?
Margrete Kvalbein er i permisjon som sogneprest i Halden. Hun er også skribent, kritiker og utdannet danser. (Foto: Johannes Wilberg Halvorsen)
Kantor og knutepunkt
Øvde han, Friedrich August Reissiger, da han kom til Fredrikshald midt på 1800-tallet? Det veit vi lite om, for øving er ikke den delen av en musikers liv som skrives ned i historien. Det som derimot nedfelles om Reissigers Haldenske liv, er dette:
Som innflyttende utlending kom Reissiger med sin brede erfaring til å spille en meget viktig rolle i den tradisjonsrike byen. Frem til 1883 var han organist i Immanuels-kirken, sanglærer i skolen, dirigent for Det Fredrikstenske Musikkorps (i dag Det Norske Blåseensemble), dirigent for Fredrikshalds Sangforening og for Det musikalske Selskab. Det er skrevet om Reissiger at man med ham hadde ervervet «et første rangs talent, som tilførte musiklivet ny kraft og ny begeistring» – han bestyrte alt innen sang og musikk i byen til sin død.
(Kilde: Store norske leksikon)
Det er verdt å merke seg at Reissiger arbeidet i Immanuels kirke samtidig med presten som ga statskirka sin første autoriserte norskspråklige salmebok: Magnus Brostrup Landstad. Etter autoriseringen i 1869 var denne salmeboka i utbredt bruk i over hundre år.
Ved Immanuels kirke står et stort monument med teksten: «Jeg løfter opp til Gud min sang». Selv etter bare ti år i Halden, ble Landstad beæret med en bauta da kirka ble 100 år i 1933, og med et nytt minnesmerke 200 år etter sin fødsel i 2002.
Prest Magnus Brostrup Landstad i Immanuels kirke i Halden ga statskirka den første autoriserte norskspråklige salmeboka, som var i utstrakt bruk i over hundre år. Landstad ble beæret med en bauta da kirka feiret 100 år i 1933, og med minnesmerket ved siden av ved markeringen av 200-årsdagen for Landstads fødsel i 2002. (Foto: Margrete Kvalbein)
Kan vi tenke oss musikalsk virksomhet med større ringvirkninger enn det disse kirkefagpersonene har stått for? 1800-tallets Fredrikshald hadde kantorer som hevet nivået i hele byens musikkliv. Korvirksomhet og ledelse av forsvarsmusikk/korps var sterke pilarer, sammen med det jevne kirkelige musikkarbeidet. Og fra samme base sørga en prest for en sangbok for et helt folk gjennom hundre år. Som etterfølger i samme kirke i en ny tidsalder, er det for meg bare å konstatere at noen sko er umulige å fylle.
Landstad kan nok beskrives som en helt unik blomst i sitt faglige landskap. Reissiger er kanskje i noe større grad en representant for en hel profesjon. Ikke minst fordi han sørget for å få en etterfølger i Halden som tok opp arven som knutepunkt i hele regionens musikkliv: Oscar Borg. Også han en bredt orientert musikalsk leder, komponist og kirkemusiker.
Halden er fortsatt en musikkby, med Det Norske Blåseensemble som sitt «seriøse» lokomotiv. Blant dem som kan takkes for dét, er altså minst to kantorer som tok med seg sitt arbeid og sin begavelse byen rundt.
«Jeg løfter opp til Gud min sang»: Barn fra Halden barnekor klatrer på Landstad-monumentet ved Immanuels kirke. (Foto: Margrete Kvalbein)
Gullaldre som forsvant
Det er urettferdig å sammenligne 1800-tall/tidlig 1900-tall med arbeidslivet nå. Reissiger, Landstad og Borg hadde neppe noen særlige byrder i husholdnings- og omsorgsarbeid hjemme. Foreldrepermisjoner og arbeidstid regulert til 35,5 timer i uka ligger langt utafor deres horisont.
Men likevel: Fortsatt er det steder i landet der kantoren har roller som minner om dem jeg har beskrevet. Jeg har som scenekunstner og prest samarbeida med en rekke kirkemusikere som har vært knutepunkter i sitt steds musikk- og kulturliv, og gjerne pedagoger og skapende kunstnere i tillegg.
Ledige stillinger
Min aktive tid er fra 90-tallet fram til nå. Kanskje har jeg opplevd siste del av en moderne gullalder i kirkemusikken? En gullalder som ennå hadde kraft fra aktive skapende menighetskantorer og lokomotiver som Egil Hovland, Knut Nystedt og Trond Kverno?
Kirkemusikalsk framtid i en plastboks? Kantor Trond Gilberg i Fredrikstad har orgelsko parat til nye elever i samarbeidsprosjektet Egil Hovland-akademiet. Her tilbyr Fredrikstad kommune ved kulturskolen og Glemmen menighet ved Gilberg og Randi Clausen Aarflot orgel- og sangopplæring. (Foto: Margrete Kvalbein)
Det er ikke rettferdig å forlange at nye musikere skal ta over det disse kapasitetene hadde å by på. Men jeg er bekymra for hva slags epoke som nå tar over.
Nedgangstegnene i kirkemusikken er mange: Svak rekruttering, nedskjæringer både i utdanning og på arbeidsplasser. Det gir et press og en utvanning av kvaliteten i tjenesten. Pekeleken mellom aktørene er i gang: Utdanningen er ikke relevant nok, arbeidsplassene er ikke attraktive nok, folk er ikke nok begeistra for kirkemusikktradisjonen, og forlanger for mye «rar» musikk til seremonier. Hvem har ansvar for å peke samlende retning i ny tid?
Kirke som samfunnsaktør
Jeg skriver fra utkikkspunktet til en kirkefagperson som ønsker seg en kirke som tar del i et samfunnsoppdrag: Ikke bare som religiøs aktør, men som folkehelseagent, kulturell oppdrager og fornyer, som møtested for en lokalbefolkning. Jeg har sett mange eksempler på hvordan nettopp kirkemusikere er nøkkelpersoner i dette oppdraget.
Og idealet om den samfunnsbyggende, bredt engasjerte kantoren er ikke forlatt, sett fra Den norske kirke: Bare les hva som skrives – i paragrafs form – om kirkemusikerens arbeid:
Kirkemusikktjenesten har som formål å gi menigheten et musikalsk uttrykk i gudstjeneste og øvrig menighetsliv. Kantoren leder menighetens kirkemusikalske virksomhet, og skal være med å forvalte og gjøre levende tradisjonelle og nye kirkemusikalske verdier, og bidra til bredde og kvalitet i det kirkemusikalske og kulturelle arbeidet i menigheten. Kantoren har medansvar for å rekruttere, utruste og veilede frivillige medarbeidere. (…) Kantoren har ansvar for egen faglig oppdatering og personlig fornyelse.
(Kirkeordningen /kirken.no)
I teorien skal en kantor altså fortsatt være en kraft i et lokalsamfunn. Og hen skal sørge for egen oppdatering og fornyelse. Jeg kan ikke forstå annet enn at det betyr: Å øve (!) – oppdatere sin teknikk og sitt repertoar. For kantoren skal stå for både «bredde og kvalitet».
Kantor Trond Gilberg med elev i Glemmen kirke, Fredrikstad. (Foto: Margrete Kvalbein)
En annet stikkord er like sentralt: «Menighet». For oss som jobber i kirka er det en vesentlig forskjell på musikere som primært spiller til seremonier, og de som både kan og vil – og har rammevilkår til! – å bidra til det kulturelle arbeidet i menigheten.
Menighet (eller sokn) er det kirkelige ordet for lokalt samfunnsliv. I Halden sokn er det ca. 5000 medlemmer. Dette tallet viser et ansvar som strekker seg langt ut over den såkalte menighetskjernen (= dem som trofast stiller opp på søndagens gudstjenester). De 5000 får mange flere tilbud enn gudstjenester – ikke minst konserter.
I en bykjerne er det kirkemusikalske arbeidet en nokså avgjørende del av kirkas ansikt ut mot befolkningen. I distriktene kan kirka være det eneste stedet der det jevnlig utøves musikk av profesjonelle.
Det er slett ikke underlig at mange menigheter drømmer om å være «kulturkirker». Det er nettopp på kultursida at kirka opplever bred tilstrømning, mens tallene synker eller stagnerer på andre fronter. Det er bare det at noen må ha kompetanse og avsatte arbeidstimer til å arbeide også med kultur.
Ungt talent ved spillepulten på galleriet i Glemmen kirke i Fredrikstad. (Foto: Egil Hovland-akademiet)
Da er det et alvorlig krisetegn når min kollega i Halden – hun som ikke får tid til å øve – får marginalt med tid også til lokal nettverksbygging, arrangørvirksomhet eller korledelse. Ja, det er knapt tid til å holde samarbeidsmøter med kolleger, slik at det faglige fellesskapet sammen kan sørge for kvalitet i kjerneoppgavene.
I Halden skjer dette når kantorens tilknytning til menigheten gradvis fjernes. Da blir musikeren – sett fra arbeidsgivers side – en «seremoni- og tiltakstjeneste» på tvers av en rekke menigheter. Tilhørighet, relasjonsbygging og stabilitet ryker. I mine mørkeste øyeblikk som fortvilet kollega kaller jeg det for en funksjon som flyttbar jukebox. En jukebox blir ingen viktig samfunnsaktør.
Kor – luksus?
Mine lyseste øyeblikk, derimot, tilbringer jeg i Immanuels kirke på de kveldene der det fortsatt virkelig synger i den kirkemusikalske arven. Disse kveldene kommer hver onsdag i skolerute-rytme hos oss. Da fylles benkene av flere mennesker enn det som er tilfelle på mange av søndagens gudstjenester. De sprer seg respektfullt utover i benkene for ikke å forstyrre det som skjer med prat. De er foreldre. Det som skjer er barnekorets øvelse.
Dirigent Marie Håkensen er en av landets dyktigste pedagoger innen barnesang, og Immanuels kirkes kantor siden 2007. Ulike forhold har nå avgrensa hennes virksomhet til opplæring av barn og unge. I takt med nedskjæringer i kommune og kirkelig fellesråd, skrumper også arbeidstimene i dette feltet inn. Det var en gang tre orgelelever. Nå er det ingen.
I en menighet som strever med gudstjenesteoppmøtet, betyr oppunder 40 unge stemmer som synger hver onsdag, at dette er det mest pålitelige ukentlige oppmøtet i Immanuels kirke. Korets virke gjennom året dekker i praksis alle kirkens fire menighetsbyggende fagområder: Gudstjenesteliv, trosopplæring, diakoni (omsorgsarbeid) og, selvsagt: Kirkemusikalsk virksomhet.
Da er det forunderlig at koret i mange runder har vært trua med nedleggelse. Korvirksomhet begynner å bli behandla som «luksusen» som kommuner og fellesråd ikke tar seg råd til, sammen med kirkekunstnernes øvingstid. Det er ikke unikt for Halden. På dette punktet har mine røde flagg for kirkas framtid blitt til støyende sirener.
Immanuels kirke i Halden. (Foto: Norske-kirker.net)
I en nedskjæringspanisk kirkeledelse, er det selvsagt fristende å overføre kirkemusikalsk kompetanse fra menighetsbygging til hyppig seremoni-leveranse. Å sørge for gravferd er den mest etterspurte tjenesten kirka leverer, og den er lovpålagt. Når pengene forsvinner, blir ordet «lovpålagt» lett en trussel for kvalitetsorientert kulturelt arbeid. Oversatt til organist-virkeligheten: Hvor mange seremonier kan du rekke å spille i? Har du kunstneriske ambisjoner? Glem det.
Import og utveksling
Det tar oss til et moment i Reissiger-Borg-historien i Halden som vi ikke skal glemme: Det kom tysk teologi- og musikkompetanse til byen med Reissiger. Altså import av impulser fra kontinentet. Det samme skjedde da Oscar Borg ble avløst av Eyvind Hesselberg i 1922. Han tok med seg erfaring fra Stockholm, Berlin og Paris, og arbeidet en knapp mannsalder med hele Haldens musikkliv – slik forgjengerne hadde gjort.
I minst tre ledd har altså Haldens sentrumskirke vært base for en kantorvirksomhet det slo gnister av. Det er denne arven kirka ikke lenger greier å ivareta. Nå ønsker man seg ofte frivillighet ved tangentene, og sparer penger på å sørge for at vikarene er kortreiste. At kirka fyller en rolle som importør av ny og profesjonell kompetanse til et lokalsamfunn, er ikke lenger noe å regne med.
Immanuels kirke under Kulturnatt 2024. Veggprojeksjoner ved Johannes Wilberg Halvorsen. (Foto: Mette Jæger)
Når Kulturkirken Immanuel nå – basert på frivillige krefter – får besøk av internasjonalt orienterte organister, er det ofte fordi orgelet som har stått der siden Oscar Borgs tid er av en særegen type. Attraktivt å spille på, særlig for musikere med romantisk repertoar. Desto mer pinlig da for oss som er vertskap å måtte konstatere murpuss i orgelpiper og andre spor av sviktende faglig oppfølging av et unikt instrument. Det var en kantor som skulle ta dette ansvaret.
Som prest som ønsker å ta et ansvar for den kirkelige framtida i byen, blir jeg stående i en plagsomt paradoksal situasjon: Jeg vil gjerne rope til alle talentfulle musikere jeg kjenner: Kom til kirka! Vi trenger deg! Hele byen trenger deg! Det er gyldne muligheter her!
Samtidig skjer to ting: 1) Utdanning legges ned når studenttallet blir for smått (som i Trondheim), og 2) kommuneøkonomi og kirkelige prioriteringer gir signaler om at kirkemusikalsk kompetanse ikke er verdsatt, nå når tidene er smale.
Ingenting ville glede meg mer enn at denne teksten blir møtt med troverdige protester av typen: «Du svartmaler. Bildet for kirkemusikk i Norge er mye bedre enn du beskriver».
Inntil videre ønsker jeg å sende en bekymringsmelding: Kantorens pressa situasjon er krise for kirke, for musikk – for den kulturelle helsa i en rekke lokalsamfunn. Hvem går foran for å lage en annen situasjon?
Journ. mrk.: Takk til Jonas Halvari Hansen, Marie Håkensen og Astrid Kvalbein for innspill til teksten.
